George Orwells bokanmeldelse av Mein Kampf

Google+ Pinterest LinkedIn Tumblr +
Viser 2 av 3

Anmeldelse av Mein Kampf av Adolf Hitler

Det er et tegn på hurtigheten hendelsene beveger seg med at Hurst and Blacketts fullstendig usensurererte utgave av Mein Kampf, publisert for kun ett år siden, er redigert fra en vinkel til fordel for Hitler. Oversetterens åpenbare intensjoner med sitt forord og sine notater er å tone ned bokens villskap og presentere Hitler i et så godt lys som mulig. For på den datoen var Hitler fremdeles respektabel. Han hadde knust den tyske arbeiderbevegelsen, og for det var de eindomsbesittende klassene villige til å tilgi ham nesten hva som helst. Både venstre- og høyresiden var enige om at nasjonalsosialismen kun var en versjon av konservatismen.

Orwell på BBC

George Orwell (Egentlig Eric Arthur Blair) var flere ganger på BBC radio, men ingen opptak har overlevd.
Foto ca 1945, Wikimedia Commons

Så, plutselig, viste det seg at Hitler ikke var en respektabel mann allikevel. Som et resultat av dette ble Hurst and Blacketts utgave gitt ut med et nytt bokomslag som forklarte at alt overskudd fra salget av boken ville bli gitt til Røde Kors. Uansett, ut fra Mein Kamps innhold alene, er det vanskelig å tro at det har skjedd noen reell endring i Hitlers mål og ambisjoner. Når man sammenligner hans uttalelser fra et år siden eller så med dem fra femten år tidligere er det som slår en mest det rigide ved hans sinn, måten hans verden ikke utvikler seg. Det er det låste synet til en monoman person [red. Å være sykelig opptatt av bare en ting, gammel psykiatrisk diagnose] og vil lite sannsynlig la seg mye påvirke av midlertidige maktpolitiske manøvre. I Hitlers eget sinn representerer sannsynligvis den russisk-tyske pakten ikke noe mer enn en endring i tidsplanen. Planen som er beskrevet i Mein Kampf er å knuse Russland først, med den impliserte hensikt å deretter knuse England. Slik det har utviklet seg ser det ut til at England må tas hånd om først, fordi Russland var den letteste av de to å bestikke. Men Russlands tur vil komme når England er ute av bildet – det er uten tvil slik Hitler ser det. Om det er slik det vil utvikle seg til slutt er naturligvis et annet spørsmål.

La oss anta at Hitlers program lar seg sette ut i livet. Hva han ser for seg hundre år fra nå, er en sammenhengende stat av 250 millioner tyskere med masse “livsrom” (helt fra Afghanistan eller deromkring), et horribelt hjerneløst imperium hvor i bunn og grunn ingenting skjer utenom treningen av unge menn for krig og den endeløse oppdretten av fersk kanonmat. Hvordan har det seg at han klarte å sette sammen denne monstrøse visjonen for fremtiden? Det er lett å påpeke at han ved et punkt i sin karriere var finansiert av tungindustrialistene, som så ham som mannen som ville knuse sosialistene og kommunistene. De ville ikke ha støttet oppunder ham hvis han ikke allerede hadde snakket en stor bevegelse inn i eksistens allerede. Igjen, situasjonen i Tyskland, med sine syv millioner arbeidsløse, var åpenbart et lett mål for demagoger [red. av gresk for folkeforførere]. Men Hitler kunne ikke ha lykkes mot alle sine rivaler hvis det ikke hadde vært for hans tiltrekkende personlighet, som man kan føle selv i den klumsete skrivingen av Mein Kampf, og som er uten tvil overveldende når man hører hans taler…Faktum er at det er noe dypt tiltrekkende ved ham. Man føler det igjen når man ser hans fotografier – og jeg anbefaler spesielt fotografiet ved begynnelsen av Hurst and Blacketts utgave, som viser Hitler i sine tidlige brunskjortedager. Det er et patetisk, hundeliknende ansikt, ansiktet til en mann som lider under utolererbar urett. På en noe mer mannlig måte gjenskaper den uttrykket på utallige bilder av den korsfestede kristus, og det er liten tvil om at det er slik Hitler ser seg selv. Den opprinnelige, personlige årsaken til hans ergrelse over universet kan man bare gjette seg fremt til; men uansett årsak er ergrelsen her. Han er martyren, offeret, Prometheus lenket til steinen, den selvoppofrende helten som egenhendig slåss mot umulige odds. Hvis han drepte en mus ville han vite hvordan få det til å fremstå som en drage. Man føler, som med Napoleon, at han slåss i mot skjebnen, at han ikke kan vinne, og at det allikevel er det han fortjener. Den tiltrekkende virkningen av en slik posering er naturligvis enorm; halvparten av alle filmer man ser har et liknende bakgrunnsteppe.

Han har også fanget falskheten ved den hedonistiske livsstilen. Nesten all vestlig tankegang siden den forrige krigen, spesielt all “progressiv” tankegang, har antatt stilltiende at mennesker ikke begjærer noe annet enn letthet, sikkerhet og å unngå smerte. I et slikt syn på livet er det ikke noen plass for, for eksempel, patriotisme og de militære dyder. Sosialisten som finner sine barn lekende med tinnsoldater blir som regel opprørt, men han klarer aldri å komme opp med en erstatning for tinnsoldatene; tinnpasifister vil liksom ikke gjøre. Hitler, fordi han i sitt ulykkelige sinn føler det med en eksepsjonell styrke, vet at mennesker ikke bare ønsker komfort, trygghet, korte arbeidsdager, hygiene, prevensjon og, generell sunn fornuft; de ønsker også, i det minste med jevne mellomrom, kamp og selvoppofrelse, for ikke å glemme trommer, flagg og lojalitetsparader. Hvordan de enn er som økonomiske teorier, fascismen og nazismen er psykologisk langt sunnere enn noen hedonistiske livssyn. Det samme er trolig sant om Stalins militariserte versjon av sosialismen. Alle de tre store diktatorene har styrket sin makt ved å tillegge utålelige byrder på sine folk. Der hvor sosialismen, og til en viss grad også kapitalismen, har sagt til folk “Jeg tilbyr deg en god tid,” har Hitler sagt til dem “Jeg tilbyr deg kamp, fare og død,” og som et resultat har en hel nasjon kastet seg for hans føtter. Kanskje senere vil de gå lei av det og endre sitt syn, slik som ved slutten av den forrige krigen. Etter noen få år med slakt og sult blir “Den største lykke for det største antall” et godt slagord, men ved det nåværende tidspunkt er “Heller en skrekkelig slutt enn en skrekk uten slutt” vinneren. Nå som vi slåss mot mannen som var dets opphav, må vi ikke underestimere dens emosjonelle appell.

Slutt

Av George Orwell, 3.3.1940. Oversatt av Lars Terje Hellum, oversettelsen er beskyttet av opphavsrett. Lenke til originalteksten: Review of Mein Kampf by Adolf Hitler

Neste side: George Orwell og oppgaver

Viser 2 av 3
Del.

Kommentarfeltet er stengt.