Maskinstormerne

Sist oppdatert 3.5.2014 kl 18:09

Mellom 1811 og 1813 gjorde tekstilarbeidere i engelske Nottinghamshire, Yorkshire og Lancashire opprør mot fabrikkeiere som investerte i nye, mer effektive vevemaskiner som de følte tok fra dem hardt tiltrengte inntektskilder.

Frem til slutten av 1700-tallet var den vanligste måten å produsere større mengder varer på det såkalte forleggersystemet. Dette systemet utnyttet seg av overskuddet av arbeidskraft man ofte fant i hjemmet blant kvinner, barn og mennene når de var ferdige med sitt daglige arbeid på gården. Karding, spinning og veving av garn av ull og bomull ble gjort på oppdrag av en forlegger som organiserte arbeidet mellom et større antall hjem. Mot århundreskiftet ble det mer og mer vanlig at man også leide enkle maskiner som kunne plasseres i hjemmet av forleggeren. Dermed kunne forleggeren kjøpe langt større mengder av det ferdige produktet når man var ferdig. Etterhvert som maskinene ble større og mer effektive var ikke dette systemet like lønnsomt lenger, særlig ikke etter at vannkraft og dampkraft tok over for muskelkraften og det ble klart at intet menneske kunne holde følge. Flere og flere opplevde at maskinene tok fra dem den jobben de tidligere kunne ha hentet sitt levebrød fra, særlig under de første årene av 1800-tallet da krig og uår plaget verden.

I 1812 var Storbritannia i full krig mot både Frankrike i Europa og de forente amerikanske statene om de canadiske koloniene. Eksporten av tekstiler og andre varer til utlandet falt kraftig og dermed økte også presset for å få gjennomført billigere og mer effektiv produksjon. Perioden mellom 1811 og 1819 ble i England periodevis preget av opprør mot teknologi og maskineri. Maskiner ble stormet og ødelagt av uorganiserte grupper over store deler av landet. De ble kalt ludditter etter veverlærlingen  Ned Ludd som angivelig skal ha ødelagt to enkle strikkemaskiner i et øyeblikks raseri etter å ha blitt pisket for latskap. Hvorvidt Ned Ludd noensinne har eksistert er et annet spørsmål, myten om han sier også at han levde i Sherwoodskogen, lik en annen kjent mytisk person. Uansett er hans navn fremdeles synonymt med alle som ønsker å ødelegge maskiner som de mener har tatt jobbene deres. Ødeleggelse av maskiner var av myndighetene ansett som en så alvorlig handling at den kunne lede til dødsstraff hvis man ble tatt. Men det hindret likevel ikke mange fra å bli ludditter i frustrasjon og sinne. Trusselbrev ble sendt til fabrikkeiere og forleggere som satset på strikkemaskiner og spinnemaskiner, innbrudd i fabrikker og sabotasje av maskiner fulgte. Innen februar 1812 var over, var over tusen maskiner ødelagt og antallet lokale angrep på fabrikker lot ikke til å avta. Etter den franske revolusjon var de britiske myndighetene ikke villige til å se igjennom fingrene med selv mindre opprør og en hær på hele 35.000 mann ble avsatt til å rydde opp. Mot slutten av året ble 17 ludditter dømt og hengt i York og den verste uroen dempet seg. Lokale opprør fortsatte i det små i ytterligere fem år, blant annet på grunn av fall i prisene på klesvarer og strikkevarer mot slutten av Napoleonskrigene. Maskinstorming som opprørsform har oppstått sporadisk mange ganger siden ludittenes tid, og luddisme brukes i dag om motstand og motvilje mot moderne teknologi og maskiner, på godt og vondt.