Borgerkrig og storhetstid

Vikingtiden gikk mot slutten med Harald Hardrådes fall i 1066 og tiden etter hans død var for nordmennenes del en rolig tid. Men utallige kongssønners hevd på tronen førte landet inn i nesten hundre år med borgerkriger som endte med en ny tronfølgelov og videre samfunnsvekst, og til og med en kortvarig union med Sverige.

Tidslinje


Etter gammel sedvane (tradisjon) hadde alle sønner av en konge lik rett til den norske tronen ved kongens død. Om sønnen var ektefødt eller resultatet av et kongelig sidesprang, selv med en frille (slavinne), var uvesentlig. Men skulle man gjøre hevd på kronen måtte man også bevise sin arverett og kongelige byrd. I en tid hvor farskap ikke kunne avgjøres like lett som i dag måtte man derfor ty til andre måter å bevise slektskap på. En av disse var å gå jernbyrd; det vil si at enten en selv eller ens mor måtte gå barbent over glødende jernstykker og tre dager senere vise føttene frem for et ting. Var man uskadd så hadde man bevist sin ærlighet og byrd og sin rett på kronen.

Før han kunne kalle seg konge måtte et kongsemne velges av bøndene på tinget, såkalt konungstekja. Det var forventet at kongsemnet dro rundt til alle de store tingene og lot seg velge før han kunne kalle seg konge av hele Norge. Dette sikret til en viss grad at han også hadde oppslutning og lojalitet fra befolkningen og gav legitimitet og autoritet til hans styre. Siden en ny konge måtte velges, gav dette bøndene og stormennene som møtte en viss innvirkning på hvem som skulle styre over dem. Den store ulempen med dette systemet var at en konflikt om støtte fra befolkningen og krav om tronen mellom sønner og påståtte sønner av en konge kunne få store konsekvenser for hele samfunnet.

 

Fredsperioden 1066-1130

Illustrasjon (tittelfrise) av Gerhard Munthe fra Snorre Sturluson: Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899. Ingen opphavsrett grunnet alder.Perioden etter at Harald Hardråde døde i England i 1066 var en forholdsvis fredelig periode i Norges historie. Hans sønn, Olav (3.), sikret fred med sine konkurrenter om makten i Norge, grunnla det som ble Norden største by i middelalderen, Bergen og sikret et godt forhold til pavekirken. For dette fikk han tilnavnet Kyrre, den fredelige. Olav Kyrre fikk med frillen Tora sin eneste sønn; Magnus Berrføtt. Magnus måtte stri med en rekke motkonger og uvilje mot en rekke skatter han innførte, men han beholdt allikevel makten og unngikk de store konfrontasjonene. Han styrket sin egen stilling ved å sørge for at landet ble organisert under lensmenn fra særlig hans egen familie. Magnus hadde ambisjoner om å utvide Norge utad, både mot Sverige og i Nordsjøen, men klarte ikke å holde på noen av sine erobringer. Som den kanskje siste virkelig vikingkonge ble Magnus Berrføtt overrasket og drept i Irland etter et vellykket tokt der han hadde erobret Dublin og var på vei med sine styrker mot Ulster-området. Magnus ble etterfulgt av sine tre sønner; Øystein, Sigurd og Olav som regjerte sammen fra Magnus død i 1103 frem til Kong Sigurd ble enekonge i 1123 da den siste av halvbrødrene hans døde. Sigurd hadde fått tilnavnet Jorsalfare for sitt korstog til Jerusalem (Jorsal på norrønt) i årene mellom 1108 og 1111, et tilnavn som gav ham både prestisje og autoritet. Sigurd fikk en sønn med en frille som han kalte Magnus, mens han fikk datteren Kristin med sin russiske kone Malmfrid.

Illustrasjon av Gerhard Munthe i Snorre Sturlaśon - Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Kong Sigurd dro 1108 ut på et tre år langt korstog til Midtøsten med en flåte på hele 60 skip og kanskje så mange som 6000 lendmenn, bønder, frie menn og treller. Noen fulgte for å kjempe mot menneskene kirken så på som hedninger og kjettere, andre for å oppnå rikdom og ære på landhoggene de gjorde mot muslimske besittelser underveis, og andre igjen, som trellene, for å oppleve og oppnå frihet fra sine lenker. På illustrasjonen til Gerhard Munthe over rir kong Sigurd sammen med den franske kong Baldvin av Jerusalem inn til byen. Sammen erobret de senere Sidon og for dette fikk kong Sigurd det som skal ha vært en flis fra selve korset Jesus hang på. Reisen kostet mange av hans menn livet, men mange ble også igjen som leiesoldater hos keiseren i Miklagard, dagens Istanbul, og hovedstad i det Øst-Romerske riket. Totalt kom kanskje bare 100 stykker hjem sammen med kong Sigurd i 1111.

 

Borgerkrigene begynner – 1130

Fra Irland dukket det opp problemer for kong Sigurd da en rekke stormenn stilte seg bak iren Harald Gille som hevdet at han var sønn av Magnus Berrføtt. Sigurd fikk Harald til å gå jernbyrd og, i følge sagaene, skal Harald ha kommet uskadet fra å gå barbent over hele ni glødende plogjern slik at Sigurd ikke hadde noe annet valg enn å anerkjenne Haralds påstand om at han var hans halvbror mot at han gikk med på å ikke gjøre krav på tronen før både Sigurd og Harald var begge døde. Et løfte han gav, og brøt, så fort Sigurd gikk bort i 1130. Han skaffet seg støtte fra en rekke mektige lendmenn, delte ut gaver og stillinger og skaffet seg et rykte som gavmild og god, mens Sigurds sønn Magnus ble sett på som gjerrig. Magnus hadde ikke noe annet valg enn å godta Harald som samkonge. Godt støttet av danskekongen som ønsket makt over Viken-området, vant Harald et avgjørende slag over Magnus i 1135. Magnus ble tatt til fange og Harald lot ham henrette ved først å stikke ut hans øyne for så å kastrere ham og kappe av ham foten. Ironisk nok ble Harald selv drept i en frilleseng av en påstått tronfølger det påfølgende året. Etter ham fulgte hans tre sønner; Øystein, Sigurd Munn og Inge Krokrygg på tronen. Fra 1153 styrte kong Inge alene etter å ha fått sine to brødre drept. Inges støtte lå i Viken og på Vestlandet, mens lendmennene i Trøndelag og Opplandene i større grad hadde støttet hans brødre. Disse lendmennene valgte i sinne over drapene å støtte Sigurd Munns sønn Håkon og sammen styrtet de Inge i Oslo 1161.

Illustrasjon av Gerhard Munthe fra Snorre Sturluson: Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899. Ingen opphavsrett grunnet alder.Kong Inges gamle venn og allierte Erling Ormsson fra Sunnhordland var en av de som øynet nye muligheter etter Inges død. Erling hadde som Sigurd Jorsalfare vært på korstog i middelhavet, og under en bording av et muslimsk skip utenfor Sardinia hadde han fått et alvorlig sverdkutt i nakken som gjorde at han gikk med hodet på skakke, siden da var han kjent som Erling Skakke. Som kongsvenn hadde han giftet seg med Jorsalfares datter Kristin og hadde med henne sønnen Magnus. Erling samlet kong Inges gamle støttespillere under seg og allierte seg med Kristins søskenbarn, Kong Valdemar av Danmark som hadde vedlikeholdt det gamle danske ønsket om herredømme over Viken-området. Sammen slo de Kong Håkon i 1162 og året etter ble Magnus Erlingsson kronet til konge av erkebiskop Øystein i Nidaros. At Magnus ikke var kongssønn var et problem for mange, men som ektefødt sønn av en kongsdatter var han et mye mer akseptabelt kongsemne enn alternativene, særlig i kirkens øyne. Dette var første gang i Norden at en konge ble kronet av kirken, noe som både knyttet kongens stilling nærmere kirken samtidig som den styrket kongens posisjon i samfunnet for øvrig som en slags guds representant og håndhever av lov og rett på jorden. Samme året nedfelte Erling og Magnus en ny tronfølgelov som både skulle sikre deres slekts krav på tronen for fremtiden, samtidig som den skulle fjerne problemet med at alle kongssønner kunne gjøre hevd på kongsmakten og slukke de stridene som så ofte fulgte en gang for alle. Fra nå av skulle det bare være den eldste ektefødte sønnen som kunne gjøre krav på tronen. Kongens tradisjonelle valg på tinget av bønder og stormenn ble også endret til et riksting som bøndene sendte representanter til. Erling gikk så imot sine egne løfter til kong Valdemar, med det resultat at danskekongen invaderte Viken og tvang Erling til et forlik hvor Valdemar sikret seg kongetittelen over området, mens Erling skulle styre som hans Jarl. Alle disse småkrigene og konfliktene fikk konsekvenser for lokalbefolkningen rundt om i landet. Mange unge menn fant seg tvunget fra jord og land, uten verken sosial eller økonomisk sikkerhet. Mange av disse samlet seg i små og store bander som til noen ganger fremstod som rene opprørsflokker.

Tronfølgeloven av 1163

 

Tronfølgeloven av 1163 var klar på prinsippet om at en konge skulle fortrinnsvis være ektefødt, det vil si født av gifte foreldre. Den tidligere sedvanen med at enhver kongssønn, enten han var frillefødt eller født av en dronning, kunne velges til konge på tinget ble nå fjernet en gang for alle. Det ble også presisert at det var den eldste som først og fremst hadde krav på tronen, deretter var det nærmeste ektefødte slektning som kunne gjøre krav på tronen. Det var ikke bare Magnus og Erling som tjente på denne ordningen. Kirken styrket sin maktposisjon over samfunnet ytterligere da erkebiskopen fikk nedfelt at hvis kongsemnet som lå an til å bli konge viste seg å ikke være skikket, enten på grunn av manglende vett eller ren ondskap, så var det opp til erkebiskopen og hans nærmeste å velge den nærmeste kongssønn eller arving de fant skikket til jobben.

Tingvalgene ble også fjernet. I stedet valgte bøndene representanter som de sendte inn til et riksting som igjen valgte kongen på vegne av alle bønder og stormenn i hele landet. Alt dette ble skrevet inn i landskapslovene som også ble tilpasset kirkens krav på tiende fra hele landet. I tillegg ble lovene skjerpet slik at det var færre kriminelle handlinger man kunne kjøpe seg fri for gjennom pengebøter. Grovt ran, leiemord og trolldom ble nå ansett som ubotamål, en handling man ikke kunne bøte for med noe annet enn livet.

Lendmennene som stridens pådrivere

Lendmennene var kongens lokale representanter og utgjorde i høymiddelalderen det øverste laget av kongens hird. Det var ofte et gjensidig avhengighetsforhold mellom konge og lendmann. Kongen var avhengig av lendmennenes støtte om sin politikk og styre, mens lendmennene så seg tjent med å støtte den som kunne tilby mest inntektsgivende jord i len. Derfor kan rivaliserende lendmenn like gjerne ha vært pådriverne for konfliktene mellom kongsemner i Norge i perioden vi kaller borgerkrigstiden. Med en voksende befolkning ble også tilgangen på dyrkbar jord mindre og konfliktene større. Fra midten av 1100-tallet av fremstod grupper av lendmenn stadig mer som politiske partier som stilte seg bak det kongsemnet de så seg best tjent med som konge.

 

Birkebeinerne

Steinhugning av kong Sverre Sigurdsson på Nidarosdomen i Trondheim. Fra Bugge, Alexander (1916), Norges historie fremstillet for det norske folk: Andet binds anden del tidsrummet 1103–1319. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Steinhugning av kong Sverre Sigurdsson på Nidarosdomen i Trondheim.

En av disse opprørsflokkene samlet seg tidlig om en mann som hevdet han var kong Øystein Haraldssons sønn; Øystein Møyla (småpike). Med en brutal fremferdsel gjorde de opprør mot makthaverne i Vikenområdet, med det resultat at bøndene fikk nok og jaget dem til skogs hvor de levde så simpelt at de ble nødt til å spenne bjørkenever om leggene for å ikke fryse. For dette ble de av andre spottet og hånet som ”birkebeinere”. I 1177 led de nederlag mot kong Magnus styrker. Øystein Møyla ble drept og de resterende birkebeinerne flyktet til Värmland i Sverige. Det var der de møtte Sverre Sigurdsson.

Sverre Sigurdsson

Sverre mor giftet seg med biskopen på Færøyenes bror da Sverre var en ung gutt. Han ble sendt for å bo hos biskopen i en alder av fem år for å gå i prestelære der. Etter en reise Roma bestemte hans mor seg for å fortelle ham historien om hvem hans far egentlig var da han var rundt 24 år gammel. Han skal ha vært en av kong Sigurd Munns mange barn født utenfor ekteskapet. Sverre selv påstod siden at Olav den hellige hadde opptrådt for ham i drømme og befalt ham å være hans hellige stridsmann. Sverre for da til Norge hvor han raskt fant støtte blant mange av Erling og Magnus gamle motstandere, og i Värmland fant han en lusebefengt, sulten og uregjerlig hær i birkebeinerne, mens de fant en dyktig organisator og leder i ham. Hvorvidt Sverre faktisk var kong Sigurds tapte sønn er heller tvilsomt, men på denne tiden betydde ikke dette så mye. Sverre ble uansett kjent for sine gode strategiske og taktiske evner. Han trente opp birkebeinerne til å bli en effektiv og slagkraftig hær som han tok med til Norge hvor han bedre geriljakrig og overraskelsesangrep mot byer og bygder som støttet Erling og Magnus. Herjingen sikret mat og ressurser til hans hær som kunne vokse seg større og større. Han skaffet seg svensk støtte ved å gifte seg med kongens søster, og han behandlet alle sine overvunne fiender godt for å vinne oppslutning og lojalitet fra dem og andre som fulgte med på hans fremferd. I 1177 inntok han Trondheim og lot seg hylle. To år senere seilte en truende stor flåte ledet av Erling og Magnus inn fjorden mot byen. Men Sverre var slu og trakk sine styrker ut av byen i god tid før flåten nådde dem. Da det var gått et par dager og kongens menn var gode og fulle etter å ha feiret den enkle seieren ledet Sverre sine menn tilbake og slaktet lett ned sin noe beduggede fiende. Kong Magnus klarte å flykte i siste liten, men hans far Erling falt i stridighetene. Det var i denne perioden av borgerkrigstiden at man virkelig kan snakke om at det faktisk var en borgerkrig som påvirket alle. Frem til da hadde det i stor grad vært stridigheter mellom kongelige hirder og grupper av menn. De utskrevne leidanghærene var på flere tusen mann, og kampen stod nå i praksis mellom Vestlandet og Bergen hvor Magnus regjerte og Østlandet og Trøndelag der Sverre styrte. I 1184 møttes de to styrkene en siste gang ved Fimreite i Sognefjorden. Sverres underlegne flåte på 14 skip klarte der å slå Magnus store styrke på 26 skip takket være Sverres uortodokse og taktiske måte å føre krig på. Sverre lot sine skip seile fritt og hugge inn der mulighetene var størst for å gjøre skade på fienden, mens Magnus kjempet på den gamle måten og bandt skipene sine sammen. Da Magnus menn flyktet over fra en båt til den neste da fienden kom fra sidene måtte det gå som det gikk; det ble for mange mann på for få båter og de begynte å synke. Fire år senere, i 1188 var alle Sverres opprinnelige motstandere underkuet og riket vunnet.

Sverre og kirken

Scan bildet med mobilen for å høre et portrett av Kong Sverre fra Digitalt fortalt.

Scan bildet med mobilen for å høre et portrett av Kong Sverre fra Digitalt fortalt.

Selv om Sverre selv var presteutdannet skulle hans forhold til kirken og all makten den satt med bli svært krevende. Sverre nektet kirken å kreve høyere bøter for brudd på kristne normer og leveregler (kristenretten) og krevde at kirken underordnet seg kongens myndighet i alle verdslige saker. Kongen styrte på vegne av gud ifølge Sverre, derfor måtte også kirken rette seg etter ham. Konflikten ble ikke mindre da den nye erkebiskopen, Eirik, nektet å krone Sverre uten pavens godkjennelse. Sverre var tross alt ingen ektefødt tronarving og hadde ikke krav på tronen etter tronfølgeloven som den gamle kongen og forrige erkebiskopen hadde nedfelt sammen. Erkebiskopen svarte med å bannlyse Sverre, noe Sverre tok for å være Eiriks eget fantasifulle påfunn. Men paven støttet erkebiskopen og Eirik reiste Sverres motstandere til en egen hær mot Sverre i 1196. Erkebiskopens tilhengere ble symbolsk kalt baglerne, etter navnet på bispestaven (bagall) og inntok Trondheim først for så å brenne ned Bergen i 1198. Sverre slo tilbake mot baglerne og vant to avgjørende slag over dem i Oslo og til slutt Tønsberg i 1202. Striden hadde nok tæret hardt på Sverre. Han ble syk på Østlandet og døde i sin steinborg i Bergen i mars det samme året. Men før han gikk bort erkjente han hvor mye striden med kirken hadde kostet ham i det han anbefalte sin eneste gjenlevende sønn, og landets nye konge, Håkon Sverresson, å forlike seg med kirken. Håkon fulgte sin fars råd og kalte til seg landets biskoper og gav dem det de opprinnelig ønsket, til gjengjeld kronet de ham som konge. Det skulle bli en kort regjeringstid. Håkon døde allerede i 1204 og Sverres barnebarn Guttorm Sigurdsson ble valgt til konge av birkebeinerne. Restene av den gamle baglerstyrken utnyttet den vanskelige situasjonen ved å skaffe seg dansk støtte og igjen innta Viken. Guttorm døde også det samme året, mens en annen nevø av Sverre tok over som konge av de nordlige og vestlige delene av landet som i praksis var delt mellom baglere og birkebeinere. Det skulle bli Håkon Sverressons sønn, Håkon, som ble løsningen på floken da baglerhøvdingene som var igjen godtok ham som deres egen konge og lot seg innlemme som medlemmer av hans hird i 1217. Sverreætten hadde endelig vunnet hele landet, og borgerkrigene var i praksis over. Den neste perioden i norsk historie har lenge vært kjent som norsk storhetstid.

[/learn_more]

Les mer: Trellehold i Norge

 

Trellehold, altså slavehold, var sannsynligvis ganske vanlig i de norske områdene frem til 1200-tallet. Spesielt i vikingtiden ble det nok hentet mange treller fra utlandet gjennom plyndring og kidnapping, beseirede fiender og slavehandel. Det nøyaktige omfanget vil vi nok aldri helt forstå, men fordi trellehold ble gitt forholdsvis stor oppmerksomhet i de nedskrevne landskapslovene kan vi anta at det må ha vært en omfattende og viktig del av dagliglivet. Trellene ble som regel satt til å gjøre det tyngste og hardeste arbeidet på gården. I Gulatingsloven ble treller omtalt mer som kveg og dyr enn som mennesker. Men selv om de ble ansett som eiendom på lik linje med kveg og geiter måtte de selv stå til ansvar for sine handlinger i følge loven. En trell hadde som regel aldri eiendom eller penger, derfor var også straffene for tyveri, hærverk, skade eller fluktforsøk kroppslige og harde. Kastrering, avhugging av lemmer, tortur og ikke minst henrettelse var blant straffeformene som var tilgjengelige. Fengselsstraff var utelukket i et samfunn som hadde mer enn nok med å fø sine egne arbeidsdyktige medlemmer om man ikke skulle holde et uproduktivt individ med mat og klær også. Utover middelalderen faller  bruken av treller i Norge, kanskje på grunn av at kongen innførte skatt på treller, men også som følge av at det ble hentet færre treller fra utlandet etter vikingtidens slutt slik at antallet treller stort sett bare ble vedlikeholdt av barn født av trellekvinner. Den raske befolkningsøkningen utover 11- og 1200-tallet gav også tilgang på langt mer billig arbeidskraft enn tidligere. Det ble for eksempel langt billigere å leie inn menn i onner og arbeidsintensive perioder enn det ble å stå for kost og losji for en trell gjennom hele året. Det var også mulig for en trell å kjøpe seg fri. Mange frigitte treller ble bundet til sine tidligere herrer også etter at de var frigitt gjennom at de fikk låne små åkerlapper og eiendommer av sine tidligere herrer mot leie og arbeidsplikt. Slik fikk vi kanskje de første leilendingene i Norge. Bønder som ikke eide, men leide jord av større bønder. Med en naturlig utvikling som gikk mot færre treller og mer tilgjengelig arbeidskraft gikk det mot et forbud mot trellehold i kong Magnus Lagabøtes Landslov av 1274.

 

Norgesvelde og statsdannelse – norsk storhetstid

Birkebeinerne av Knud Bergslien 1869

Birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervalv Skrukka flykter med spebarnet Håkon Håkonsson mot Trondheim fra baglerne i 1206. Maleri av Knut Bergslien fra 1869. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Håkon Håkonsson ble til slutt kronet av kirken i 1247 og innførte mot slutten av sitt liv prinsippet om arvekongedømme gjennom en ny tronfølgelov i 1260. Fra nå av skulle ikke lenger en konge velges på tinget, kun hylles på et riksmøte. Det skulle for all fremtid være først og fremst den eldste ektefødte sønn som skulle bli konge. Deretter var det den eldste ektefødte sønnesønn som stod for tur før en eventuell uektefødt sønn kunne gjøre krav på tronen. Hvis ingen av disse levde eller fantes så var det nærmeste odelsbårne slektning som kunne kreve tronen. Ved å innføre arvekongedømmet så skulle det ikke lenger være mennesket som valgte kongen, men gud som bestemte gjennom fødselen. Dette styrket både kirken og kongens makt og da paven i Roma godtok hans krav på kronen og lot ham krones som konge var hans slekt sikret makten for fremtiden. Da Håkon gikk bort i 1263 tok hans sønn Magnus 6. over som enekonge. Magnus var en fredsom konge som var forsonende utad mot nabolandene og bygget videre på det som av mange i ettertiden har kalt Norgesveldet, en prosess som ble startet av hans far. I 1261 ble Grønland lagt inn under Norge og 1264 ble Island det samme. Store deler av det som i dag er den svenske vestkysten mot Kattegatt var under norsk styre, noe som gav kontroll med det økonomisk svært givende sildefisket som gav landet store inntekter. Shetland, Orknøyene, Hebridene og Man lå alle under norsk herredømme. Skotskekongen ønsket kontroll over Hebridene og Man, men ble nektet å kjøpe øyene. Da skottene herjet øyene i 1262 la kong Håkon ut på et hevntokt som skremte skottene til stillhet for en periode. Det var på vei hjem fra dette toktet at Håkon ble syk og døde i 1263. Kong Magnus løste denne konflikten tre år senere ved å gi skottene øyene mot en sum på 4000 mark sølv og en årlig leie på ytterligere 100 mark. Magnus giftet seg også med den danske kong Erik Plovpennings datter Ingeborg som skulle gi grunn for krav på store eiendommer i Danmark etter hennes far senere. Og i 1269 sikret kong Magnus en fredsavtale med den engelske kongen. Men det kong Magnus Håkonsson kanskje aller mest er kjent for er arbeidet som gav ham tilnavnet Lagabøte; nemlig samlingen av alle landskapslovene inn i én stor felles lovbok for hele landet: Landsloven

Magnus Lagabøte gir en lagmann en utgave av landsloven av 1274. Tegningen er fra Codex Hardenbergianus, en utgave fra 1300-tallet.

Magnus Lagabøte gir en lagmann en utgave av landsloven av 1274. Tegningen er fra Codex Hardenbergianus, en utgave fra 1300-tallet.

av 1274 som gjorde hele landet til ett fellesskap med de samme lovene og reglene i stedet for lokale varianter av lovene. To år senere nedfelte han også en egen bylov som særlig regulerte det økonomiske livet i handelsstedene som stadig vokste. Til slutt omstrukturerte han landets øverste ledelse i Hirdskråen som regulerte de fremste tjenestemennenes ansvarsområder og titler. Kongens hird ble nå til landets sentrale administrasjon. Den viktigste stillingen var Kansleren som stod kongen nærmest og kunne ta avgjørelser i kongens navn og med hans stempel. Landet ble delt inn i nye len, kalt sysler, som hvert ble ledet av en egen sysselmann. Videre ble lagmannen nå formelt en dommer og kongens lokale representant. Hans ord ble gjerne ansett som lov og man kunne bli bøtelagt hvis man ikke lyttet til ham. Alle disse var altså medlemmer av kongens hird og etter europeisk mønster fikk de adelige titler. Sysselmennene ble baroner og andre ble riddere, og alle sverget de lojalitet til kongen.

Magnus Lagabøte døde i 1280 og etterlot seg to unge sønner og en dyktig dronning som styrte som en del av en formynderregjering for den unge Kong Eirik som bare var 12 år da faren døde. Hans bror Håkon fikk tittelen Hertug. Eirik ble gift med den noen år eldre skotske kongsdatteren Margreta det samme året som hans mor døde i 1287 og sammen fikk de en datter som i 1290 plutselig skulle bli eneste arving til den skotske tronen, men det er en helt annen historie. Under formynderregjeringens styre oppstod en rekke alvorlige konflikter for det norske styret. Blant annet var store deler av landet, og da særlig kystområdene, avhengige av kornimport som de fikk fra tyske kjøpmenn som handlet korn fra Baltikum. Disse kjøpmennene ble stadig mer organiserte, og da man i Norge så seg nødt til å forby tyske kjøpmenn å tømme landsbygdene rundt byene i Norge for billige varer vinterstid slik at de i praksis fikk monopol på store deler av varehandelen i byen på sommeren, ble man møtt med en felles tysk boikott av handel. Samtidig sikret de tyske handelsmennene seg dansk støtte til å blokkere Øresundsstredet slik at heller ikke norske handelsreisende fikk handlet korn ble det til at kongens råd som det nå ble kalt, så seg nødt til å godta tyskernes krav om fri handel og betale de en erstatningssum på hele 6000 mark sølv.

 

Personalunion med Sverige

Den felles norske og svenske kong Magnus Erikssons domsegl.

Den felles norske og svenske kong Magnus Erikssons domsegl.

Kong Eirik døde i 1299 og overlot riket til sin bror. Håkon Magnusson var en driftig konge som fortsatte sin fars arbeid med å bygge et stabilt og effektivt riksstyre. En rekke sysselmenn og lagmenn ble byttet ut med velutdannete og dyktige menn og han bygget videre på kongsrådets rolle som sentraladministrasjon. Samtidig endret han arvefølgeloven slik at også en ektefødt kongsdatters sønn kunne ha arverett på tronen, en nødvendighet siden han selv ikke fikk noen sønn. Hans datter Ingebjørg ble derimot giftet bort til den svenske kronarvingen Erik Birgersson som sammen fikk sønnen Magnus. Konsekvensen av giftermålet ble i 1319 at lille Magnus plutselig ble valgt til konge av Sverige da hans far og bestefar dør, og siden norsk konge da hans bestefar Håkon døde samme året. Norge ble styrt av et riksråd frem til han ble kronet som konge i en alder av femten år i 1331 i Stockholm. Norge og Sverige var nå plutselig forrent under en og samme konge. Men kong Magnus ble aldri spesielt populær i Norge, han holdt seg som regel i Sverige og viste liten interesse for landet. På Østlandet oppstod det tidvis også opprør mot hans styre. Magnus var heller ikke interessert i å fortsette noen union for fremtiden slik at han sørget for at av hans to sønner arvet den yngste, Håkon, den norske kronen, mens hans eldste sønn Erik skulle arve den svenske. Da Magnus døde i 1443 var altså unionen over. Det eneste bindeleddet mellom de to rikene hadde vært personen Magnus, bortsett fra det hadde landene blitt styrt separat av hvert sitt riksråd.

Kildegrunnlag

Historiene fra middelalderen, og særlig perioden etter 1130, er i stadig større grad basert på samtidssagaer. Disse er hovedsakelig basert på beretninger fra øyenvitner, eller fra andre som har fått historiene seg fortalt av øyenvitner, og nedtegnelser nedført i stor grad samtidig som de skjedde. Både landskapslovene, Heimskringla, Morkinskinna og Sverres saga anses som langt mer troverdige kilder og beretninger enn de vi kjenner fra vikingtiden.  

Kirken i middelalderen

Kirkens stilling i Norge ble sterkt styrket i 1150 da en kardinal fra Roma kom til landet og opprettet et eget erkebispedømme i Nidaros (Trondheim). Med erkebiskop ble Norge en egen kirkeprovins noe som gav landet flere biskoper samtidig som kirken fikk nedfelt i landskapslovene at vanlige mennesker kunne gi en større andel av sin arv til kirken i stedet for sine arvinger. Gjennom gaver og stadig voksende inntekter ble kirken stadig rikere og mektigere utover middelalderen. I høymiddelalderen satt kirken med hele 40 prosent av landets eiendommer og hadde store inntekter fra jordleie fra bøndene som drev jorden, såkalt landskyld. Frostatingsloven fastslo også at ”Enhver mann skal være kristen i dette kongeveldet” og gjorde dåpen obligatorisk.  En utmeldelse fra kirken var både praktisk og teoretisk helt umulig. Som organisasjon ble kirken styrt først og fremst gjennom erkebiskopen og de regionale biskopene som stod under ham igjen. Bispesetene ble lagt til byene og styrket deres utvikling som politiske maktsentra i middelalderen. Alle overgangsritualer og alle viktige livshendelser, fra dåp, konfirmasjon og giftermål til død og begravelse ble styrt av kirken. I tillegg ble det innført helligdager som bød på hvile og fred samtidig som kirkens eiendommer var ansett som hellige plasser hvor vold og strid var strengt forbudt. Kirkens egne regler var nedfelt i kristenretten som var egne bolker i landskapslovene og biskopene var dommere i alle slike saker.

Les mer om lov og rett her: Lov og rett i middelalderens Norge

 

Byen i høymiddelalderen

Under vikingtiden lærte mange nordmenn å drive handel og byttevirksomhet. Nye kjøpmannssteder dukket opp på stadig flere steder langs landets langstrakte kyst. Gradvis vokste noen av disse til små tettsteder hvor folk samlet seg for å tjene til livets opphold. Spesielt på sommerhalvåret, som var den tiden det var tilstrekkelig trygt å seile de lange distansene over havet, blomstret de da mennesker fra hele Nord-Europa kom sammen for å bytte varer som korn og fisk, ull og tøy, lær og sko, redskaper av metall, smykker, våpen, ideer og en og annen god historie. De fikk sine egne styringsorganer, egne lover og domstoler og etter hvert egne særrettigheter som et forbud mot all kjøpmannsvirksomhet utenfor byene. Slikt som forsterket byens betydning også for folk på landsbygda som måtte reise til byen for å kjøpe varer de ikke kunne lage selv. Bønder som eide egne bygårder hadde både plikt og rett til å delta i byens styre. De mektigste og rikeste fikk de høyeste stillingene som rådsmenn og ble fritatt for skatt på lik linje med kongens hirdmenn. Byen gav mulighet for spesialisering og utdanning slik at stadig flere kunne leve av ferdigheter innen et bestemt fag alene. Særlig skomakere var ettertraktede håndverkere da sko var en forbruksvare som fort ble slitt ut og måtte byttes langt oftere enn vi er vant med i dag (selv om mange nok bytter sko like ofte i dag, om enn av litt andre årsaker enn nødvendighet). Andre viktige yrkesgrupper i byen var garvere, jernsmeder, skreddere og salmakere. Norges, og sannsynligvis også Nordens, største by var Bergen. Byen ble grunnlagt i fredstiden av kong Olav Kyrre og virket som Norges hovedstad under mesteparten av middelalderen. Der folk møttes ble det også naturlig for både geistlige og verdslige myndigheter å legge sine administrasjoner. Bispesetene ble lagt til byene, de fleste klostre og de største kirkebyggene ble også bygget der. Til seg trakk de både pilegrimer og studenter, og siden kirken eide en majoritet av landjorden utgjorde kirkeadministrasjonen og alle de som hadde ærend i forbindelse med den et betydelig antall mennesker. De geistlige alene utgjorde en tiendedel av befolkningen i Bergen. For konge og hird var byer under hans kontroll til å begynne med først og fremst viktige støttepunkter som ikke bare gav sikkerhet mot fiender og motstandere, men også underhold for hans menn og følge. Etter hvert bygget også kongen sitt administrative sentrum i byen, hirdens øverste kretser ble til en slags regjering hvor noen fikk spesialistoppgaver som kontroll over leidang og militære styrker, ansvar for kongens finanser og lovskrivere noe likt enkelte av dagens ministere.

Den viktigste eksportvaren for Norges del var utførselen av norsk fisk. Spesielt ble det solgt store mengder norsk tørrfisk nedover til Europa. Salt var den gangen en dyr vare og det var langt billigere å tørke fisken enn det var å salte den. Økende befolkningsvekst også i Europa generelt i kombinasjon med kirkens regler for faste som forbød å spise kjøtt på fredager drev denne handelen kraftig oppover. Fangstprodukter som skinn, fjær og spekk, særlig fra Nord-Norge, ble fraktet ned til handelsbyene og solgt videre, mens man hentet tømmer og brynesteiner fra litt lenger inn i landet slik som i Telemark. Samtidig var man i stor grad avhengig av kornimport, særlig langs kysten på Vestlandet hvor det var begrenset med dyrket mark og et sterkt befolkningspress på det lille som var tilgjengelig. Følgene var at man handlet store mengder hvete fra England og Baltisk rug fra kjøpmenn med base i tyske handelsbyer som Lübeck. Tysk øl og tekstiler fra de nederlandske områdene var populære luksusvarer i Norge. De tyske handelsmennene begynte etter hvert å slå seg ned i de største byene, først og fremst Bergen, men også Oslo og Tønsberg. Norske sjøfarende maktet ofte ikke å konkurrere med de tyske fraktskipene slik at tyske og til en viss grad engelske skip stod for det meste av varetransporten til og fra landet. Påvirkningen fra utlandet var stor og mange utenlandske kjøpmenn slo seg ned i byene. Særlig gjaldt dette tyske kjøpmenn som fra 1250-tallet begynte å overvintre i Bergen. Disse var langt mer organiserte og strukturerte enn sine norske konkurrenter og hadde til en viss grad monopol på varer som korn fra baltikum, og med dette som pressmiddel skaffet de seg en rekke særrettigheter slik som skattefritak og fritak fra militærtjeneste, noe som svekket de norske handelsmennenes konkurranseevne betydelig. En del historikere har lenge ment at dette har vært en av hovedårsakene til at man aldri fikk et sterkt norsk byborgerskap i høymiddelalderen.

Livet i byen

Norske byer var langt enklere enn sine europeiske slektninger. Det var ingen vollgraver og tykke bymurer som beskyttet mot ytre fiender og røverbander. Bygninger av stein var det få av. De som dukket opp etter hvert var i praksis rene statussymboler og hadde som regel bare en grunnmur i stein, mens resten av strukturen var av tre. Enkelte kirker og kongsgårder ble bygget i stein som symboler på makt, styrke og rikdom. De norske tettstedene var for det meste små havnebyer med egne handelsplasser i tilknytning til havnen. Husene lå gjerne organisert i rekker med brede passasjer belagt med grove planker i mellom. Vegger og reisverk var laftet og utvendig tjæret for beskyttelse mot vær og vind, mens takene var av never med et torvlag over. Den viktigste enheten var bygården. Som regel tilhørte hele bygården den samme personen eller slekten. Eierne ble kalt husfaste menn og var å regne blant byens overklasse. De fleste bygårdene hadde noenlunde den samme strukturen; en dagligstue som var et hus med et stort oppholdsrom hvor beboerne kunne samles, et eldhus hvor tjenestepiker oppholdt seg og ølboden og gjæringsboden hvor den husfaste brygget sitt øl. Med en slik trebebyggelse var det ikke rent få storbranner i Norge i disse århundrene. Derfor ble det nedsatt strenge regler for all bruk av ild i byen. Man fikk bare ha en hjørnepeis i eldhuset, mens alle yrker som var avhengige av ild, slik som bakeren og smeden, måtte finne seg i å flytte til utkanten av byen. Og selv ikke da fikk de lov til å ha tregulv i sine verksteder og bakerier. Lys fikk de bare fra små glugger i veggene og fra små talglys og fakler som man måtte holde streng kontroll med. Det minste uhell kunne få de alvorligste konsekvenser for hele byen, derfor fikk man store bøter hvis man bare var det minste uforsiktig.


Handelen foregikk som regel på torget. Her kunne alle sette opp boder for å selge sine varer, noe som særlig gavnet de reisende handelsmennene. Husfaste menn kunne sette opp faste handelsboder i tilknytning til bygården slik at de hadde enkel tilgang til sine varelagre og bosteder. Den økende handelen kunne også åpne for mindre ønsket atferd. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en kornselger kunne justere litt på målevektene sine slik at de viste mer enn det som kunden faktisk fikk. Derfor ble det stadig større behov for standardisering av vekt og lengdemål, både for den enkelte kundes del, men ikke minst for at konge og kirke skulle få sin rettmessige del av skatteinntektene fra handelen. Man fikk derfor egne kontrollører gikk rundt og sjekket at kjøpmennenes mål og tall stemte. Det er ingen tvil om at byen stank. Det er vanskelig å beskrive den lukten som må ha preget en middelalderby. Toaletter og avføring var ikke regulert på noen som helst måte. De fleste avlukker ble bare plassert inntil bygninger mens kloakken fikk renne fritt. Det var nok en fordel om det regnet en god del, da all renovasjon var avhengig av naturlig avrenning for å bli kvitt avføring og avfall fra både mennesker og dyr. I tillegg kom lukten fra blant matos og røyk fra alle ildstedene. Personlig hygiene var begrenset til en tur i en offentlig badstu en gang i uken omtrent, noe som førte til at sykdom ofte smittet raskt mellom mennesker. De verste forurenserne, garverne og skomakerne, ble derimot henvist til utkanten av byen.  Stanken fra luten og urinsyren som de brukte for å forberede læret, det forurensede vannet etter dem og de råtnende dyrerestene som ble skrapet av var for mye, selv for en garvet byborger.

Videoer

Ingen brønn, ingen borg: Kong Sverres steinborg i Trondheim

Erkebiskopens myntverksted

Les mer

 

Bøker:

  • Bagge, Sverre, «Mennesket i middelalderens Norge – Tanker, tro og holdninger 1000-1300», Aschehoug og Co, 2005
  • Moseng, Ole Georg mfl., » Norsk historie 1 – 750-1537″, Tano Aschehoug, 1999 (Sider: 78-261)
  • Aschehougs Norgeshistorie bind 3 – har bla. mye mer om religion og sosiale forhold

Nett:

Repetisjonsoppgaver

 

Flervalgsoppgaver

Kommer

Sist endret: 02/03/2017