Fordypning: Lov og rett i middelalderens Norge

En norsk adelsmanns død i 1290

”Alvs klær ble skåret av ham, slik at han stod naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. Bøddelens oppgave var å ødelegge Alvs kropp uten å drepe ham. Han var en spesialist, å torturere var en kunst. Alv skulle ydmykes foran folkemengden – skrike, gråte og trygle om nåde, selv om både han og tilskuerne visste at han ikke kunne benådes. Slik skulle han dø æreløs og patetisk og navnet og ettermælet ville ødelegges. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte , ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd. Smerten skulle oppleves, hvert slag og hvert bein som sprakk og splintret. Anklene, knærne, hoftene, håndleddene, albuene og skuldrene. Og til slutt, ryggraden. Det går an å forestille seg den tørre lyden, dempet av omliggende muskler og sener. Det må ha tatt tid. Dersom bøddelen hadde gjort jobben riktig, var Alv fortsatt i live og ved bevissthet etter at ryggen og kroppens ledd var brukket. Fortsatt skulle han se og høre, havet og måkene og ansiktene i folkemengden. Bøddelen la fra seg stålkølla og fant fram ei slegge. Han rettet et kraftfullt slag mot Alvs bryst. Slik stoppet hjertet hans. Nå ble hjulet, med den forvridde kroppen fortsatt bundet fast, festet i enden av en lang stokk. Stokken ble heist opp slik at liket ble liggende mot himmelen, synlig både fra land og fra forbipasserende skip. Ritualet var fullbyrdet.”

Utdrag fra historiker Tore Skeies bok ”Alv Erlingsson – Fortellingen om en adelsmanns undergang” Spartacus Forlag, 2009

Alv Erlingsson var en norsk jarl, en greve og kongens mann, i området som på 1200-tallet het Borgarsyssel på Østlandet. Han er mest kjent for sin konflikt med kong Magnus Lagabøtes sønn Håkon og for sin omfattende piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip. Fortellingen om Alv Erlingssons død er slett ikke en vanlig historie i norsk middelalder. Fortellingen over er historiker Tore Skeies beskrivelse av hvordan begivenhetene kan ha forløpt den dagen Alv ble henrettet på steile og hjul, som var en brutal straffeform som vi tror sjelden ble brukt i Norge. Det er da kanskje heller ikke så rart at det var etter å ha blitt fanget i Danmark at han ble avlivet på en så grotesk måte, etter å ha herjet og plyndret danskekysten i så mange år. Måten han ble drept på var ikke tilfeldig, han var anklaget for forbrytelser mot kongen, og i middelalderen var en fornærmelse mot kongen det samme som en fornærmelse mot Gud og dødssynden hovmod som skulle straffes med steile og hjul, det vi i dag kaller radbrekking (etter det tyske ordet for hjul; rad). Dette var en offentlig ydmykelse og hevn som viste at det var kongen som satt på den virkelige makten og at selv den største av adelsmenn ble straffet som den simpleste morder hvis han forbrøt seg mot ham og hans lov. Lov og rett er i dag vår viktigste måte å føre sosial kontroll over samfunnets medlemmer på. Vi har et politivesen som tar seg av sikkerhet og etterforsker lovbrudd, mens domstolene vurderer skyldspørsmål begrunnet i faste lover og gir den skyldige sin dom i form av for eksempel bøter eller fengselsstraff som gjennomføres i et fengsel. Hensikten med straffen er å skape forutsigbarhet, trygghet og rettferdighet for alle blant annet ved å avskrekke de som vurderer å gjøre noe ulovlig, straffe de som bryter de som gjør det og samtidig legge til rette for at de ikke skal gjøre det igjen senere. Også i middelalderen hadde man behov for å føre sosial kontroll med samfunnets medlemmer, men før staten eksisterte hadde man verken politi eller fengselsvesen.

Fra hevnplikt til rettsstat

De tidligste lovverkene vi kjenner til i fra Norge har sannsynligvis sitt opphav rundt 500-tallet etter vår tidsregning. På denne tiden bestod Norge av en rekke småkongedømmer (ca 30 i år 800). Når en konflikt oppstod i disse samfunnene påvirket den hele slekten, ætten, til de som var innblandet. Alt individet gjorde reflekterte hele ættens ære og rykte. Æresbegrepet var slik at hvis en mann fra en annen ætt drepte en av ens egne, så var det den dreptes nærmeste som hadde ansvar for at man fikk rettferdighet for drapet gjennom blodhevn. Det betød at drapsmannen måtte selv drepes, og hvis det ikke var mulig å drepe ham kunne man ta en av tilsvarende stand i mannens ætt i stedet. Det ideelle var allikevel at saken skulle løses på bygdetinget, et fast møtested hvor alle frie våpenføre menn kunne stille for å avgjøre rettslige tvister og fastsette lover og bestemmelser som alle måtte forholde seg til. Her kunne slektene komme til enighet om for eksempel økonomisk erstatning for tyveri, skade eller drap gjennom forlik. Når det kom til urettmessige drap var det likevel slik at man ikke kunne godta bøter hver eneste gang da det satte spørsmål ved ættemedlemmenes mot og ære. Noen ganger måtte man rett og slett kreve blodhevn. Det var forøvrig også tradisjon i Norge at det var bøndene på tinget som valgte kongen. Kongen fikk altså ikke sin stilling på grunn av sin arv slik dagens konger gjør. Tinget startet alltid med at en fast lovsigemann, lagmannen, resiterte distriktets lover fra hukommelsen før alle saker og konflikter ble framsatt i ordnet rekkefølge. Lovene var basert på sedvane, altså tradisjon, og var derfor ganske forutsigbare for lokalbefolkningen. Etter hvert som kongen fikk makt over større deler av landet ble bygdetingene erstattet med større lagting som dekket egne lovområder. I tillegg fikk kongen større innflytelse over lover og rettslige avgjørelser samtidig som han overtok ansvaret for å forfølge og fange drapsmenn og tyver i fra den fornærmede ætten. Alle lovbrudd måtte også lyses på tinget og avgjøres der. Det viktigste lagtinget i middelalderen var Gulatinget på Vestlandet som fikk stor betydning for utviklingen av lovene på 1200-tallet da kongemakten satt i Bergen som var omfattet av Gulatingsloven. Andre lagting var Frostatinget i Midt-Norge og henholdsvis Borgarting og Eidsivating på Østlandet med hver sine egne nedskrevne lovbøker, kalt landskapslover. Med lagtingene ble det også upraktisk at alle skulle ha oppmøterett, derfor gikk man over til representasjonsting hvor man sendte lokale

Magnus Lagabøte gir en lagmann en utgave av landsloven av 1274. Tegningen er fra Codex Hardenbergianus, en utgave fra 1300-tallet. Wikimedia Commons

representanter på vegne av bøndene til tinget på samme måte som vi kjenner fra Stortinget i dag. Lagmannen fikk gjennom sin inngående kjennskap til lovene ofte rollen som en slags dommer på disse tingene. De eldste nedskrevne og komplette versjonene av landskapslovene vi kjenner er Gulatingsloven fra ca 1250 og Frostatingsloven fra tiåret etter. For de andre tingene har vi ingen fullstendig bevarte eksemplarer. Med Magnus Lagabøtes landslov av 1274 ble i praksis hevnretten fjernet. Det var fra da av kun når kongens menn selv ikke var i stand til å fange og straffe den dømte at man selv kunne ty til å fange og drepe den dømte.

Magnus lagabøtes Landslov av 1274

På 1270-tallet startet kong Magnus ”Lagabøte” Håkonsson arbeidet med å samle landskapslovene til en felles lovbok for hele landet. Landsloven var ferdig i 1274 og ble godkjent av representantene på de fire store tingene de neste to årene. Kong Magnus ønsket også å innlemme kristenretten, reglene som regulerte alt fra begravelse, bryllup og forhold til dødssynder i kristenlivet, men han møtte for sterk motstand fra biskopen i Nidaros som ikke ønsket kongens innflytelse over kirkens rett til skatter og privilegier. Landsloven formaliserte og styrket kongens makt over hele landet og sikret det første landsdekkende rettssystemet hvor en stat tok over slektenes rettigheter og plikter ved forbrytelser og drap. Loven forble gjeldende i Norge helt til 1687 da den ble erstattet av Christian 5.s lov.

Straffeformer i middelalderen

Straff i middelalderen handlet først og fremst om de fornærmedes rett til hevn og samfunnets behov for å avskrekke enkeltmennesker fra å begå forbrytelser. Fengselsstraff var svært uvanlig og handlet som regel bare om å holde forbryteren fanget til man kunne få han eller hun på tinget for dom. Det å holde et menneske fanget er tross alt en svært dyr handling. Ikke bare må man sikre vedkommende mat og varme, men man må også holde seg med vakter og bygge et lokale som kan stå i mot mulige rømningsforsøk. I et samfunn hvor man så vidt produserte nok mat til å holde sine egne mette var det få forunt å besitte nok overskudd til å holde en annen fanget over lengre tid. Derfor var en økonomisk erstatning for sine tap, enten det var for et mistet familiemedlem eller en stjålet geit, en langt bedre, og vanligere, løsning for de fleste. I tillegg kom gjerne bøter til kongen, slik som alle drapsmenn måtte betale.

Straff for drap

Gulatingsloven satte klare plikter og rettigheter for både offerets familie og morderens familie ved det som ble kalt urettmessige drap. Drapsmannen ble i utgangspunktet lyst fredløs, det vil si at han mistet sin status i samfunnet og kunne drepes av sine fiender. Men fredløshet var ikke ensbetydende med dødsstraff. Man kunne inngå avtaler om å betale bøter til slekten til sitt offer og få tilbake sitt rettsvern og sin plass i samfunnet. Det var først og fremst de som ikke var i stand til å betale for seg som måtte bøte med livet. Selv om dødsstraff går igjen ofte i tekstene så var det en straff som ble brukt med stor omhu. De aller fleste forbrytelsene som kunne føre til døden ble løst med bøter, benådning eller kroppslig avstraffelse som pisking. For drap var det som regel halshugging som var den vanlige straffemetoden. Fattige og bønder ble som regel henrettet med øks mens adel og stormenn ofte fikk sin status bekreftet en siste gang på skafottet ved at man benyttet sverdet. For med sverdet kunne man sitte med hodet hevet i det bøddelen svingte det mot sitt offers hals. De som ble henrettet med øksen måtte begraves på tinget, mens de som fikk smake sverdet kunne se frem til en kirkelig begravelse, en både mer ærefull og håpefull gravferd da det økte sjansene for den døde til å komme til himmelen.

Straffen for tyveri

Tyveri var en svært vanærende handling, både for tyven og for slekten hans. Måten man håndterte tyveri på kunne variere fra ting til ting, men generelt kan man si at alvorlig tyveri ble straffet med døden. Tyven kunne som regel drepes på stedet hvis han ble tatt på fersken, men hvis han nektet skyld hadde han en mulighet til å forsvare seg med settered. Settered betød at den anklagede måtte finne fem ærefulle menn som ville sverge på at han var uskyldig på tinget. Kunne han ikke dette ble han ansett som skyldig og måtte nok bøte med livet. Utviklingen i lovene tyder på at man etter hvert som tiden gikk i økende grad måtte bringe tyven til tinget for dom, selv om han ble tatt på fersk gjerning. Retten til å drepe tyven på stedet ble dermed stadig mer svekket.

Tinghaugen på Frostatinget i Trøndelag. Bilde: Stig Morten Skjæran. Rettigheter: Fri bruk ved navngivelse og videre deling: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.no

I Frostatingsloven står det for eksempel at en tyv som tas på fersk gjerning skal få tyvegodset bundet til ryggen, uansett hvor tungt det var, og tvinges til å marsjere til tinget hvor den egentlige straffen skulle utmåles. På tinget kunne man dømmes til å gå spissrotgang hvor det ble opp til det enkelte tingmedlem å bestemme hvor hard straffen skulle bli. Medlemmene av tinget stilte seg opp på to rekker  som stod ovenfor hverandre, deretter lot de den dømte gå i mellom dem mens de en og en kastet enten hard stein som en hard straff, eller myk torv hvis man ønsket at straffen skulle være mild. Selv om man overlevde så var man for alltid utstøtt fra samfunnet etter å ha gått spissrotgang. Etter hvert ble spissrotgang byttet ut med offentlig pisking som og var en alvorlig straff. Men etter at tyven var pisket slapp han utstøtelsen fra samfunnet og kunne gå tilbake til sitt opprinnelige liv, noe som var en stor forbedring for den dømte. Ingen av lovene sier noe om hvordan en tyv skulle henrettes når han først ble dømt, men ut i fra bevarte fortellinger og historier fra sagaene så later det til at det vanligste var at tyven ble hengt opp og forlatt hengende til beinene falt ned av seg selv eller tauet røk. Galgen hang nesten alltid ved innfartsårer og innseilingsleder og gjerne på høyder hvor de var godt synlige for alle som kom til byene og tettstedene. Det skulle ikke være noen tvil om at lovene ble håndhevet og at adelen holdt på makten. Disse stedene har for ettertiden fått navn som begynner på galge- eller steile som sitter den dag i dag. Det finnes også en rekke lovtekster som gir mildere eller ingen straff hvis tyveriet skjedde fordi man var i nød og det stod om livet, eller ved mindre tyveri. En som stjal brød av noen som hadde mye fordi han var på randen til å sulte i hjel kunne som regel regne med å slippe lettere unna, så lenge tinget vurderte nøden stor nok vel og merke.

 

Brudd på kristenretten

Kristenretten regulerte alle de formelle pliktene og kravene som kirken krevde av befolkningen. I utgangspunktet kunne de fleste frie og til vanlig hederlige menn slippe unna med å betale bøter for sine synder. Utover 1100-tallet ble bøtesatsene skjerpet og en rekke handlinger ble erklært ubotamål. Dette var handlinger som man ikke lenger kunne betale seg ut av med bøter da de brøt med guds lov, representert ved kongen som hans representant på jorden. Den skyldige ble lyst fredløs, men mistet muligheten til å kunne kjøpe seg tilbake til sin stilling i samfunnet og igjen få tilbake sitt rettsvern. Han eller hun måtte belage seg på å kunne drepes av hvem som helst resten av livet. Eksempler på ubotamål var leiemord, urettmessige drap som ikke var godkjent på tinget, kvinneran, drap av egne familiemedlemmer, vold på kirkens eiendom, på tinget eller under helligdager som påsketiden, homoseksualitet og trolldom. Før kristningen av Norge har vi ingen kilder på at trolldom, seid, var straffbart på noen måter selv om mange nok så på det med frykt og avsky. Kanskje var Eirik Blodøks, sønn av Harald Hårfagre, den første som brente seidmenn, blant annet sin egen bror, inne i et hus for å ha bedrevet trolldom og avgudsdyrking. Kvinner som ble anklaget for trolldom skulle i følge Gulatingsloven ros ut på sjøen, hugges i ryggen og kastes over bord, altså druknes. Også menn kunne druknes, men drukning og brenning var først og fremst en straff man gav kvinner. Brenning, begravelse i myr og å kastes på havet var alle straffer som satte den dømte utenfor kirkegården og sikret alle andre at hans syndige kropps nærvær ikke minsket deres sjanser for frelse etter døden.

 

Benådning

I enkelte tilfeller kunne en person anklaget for drap eller tyveri søke kongen om benådning. Fra 1300-tallet av måtte dette gjøres skriftlig og det var kongens mann, sysselmannen, som måtte skrive et brev til kongen hvor han redegjorde for saken, alle vitnemålene og bevisene. Hans konklusjon i dette brevet ble ansett som et sannhetsvitne og kongen tok sin avgjørelse basert på sysselmannens konklusjoner. Mot store bøter kunne konge dermed gi den anklagede landsvist, altså benådning.

 

Les mer

Seidmennenes skjebne i Heimskringla

Utdrag fra Harald Hårfagres saga (www.heimskringla.no/wiki/Harald_Haarfagres_saga )

35. Eirik Blodøx tænkte at blive overkonge over alle sine brødre, og det vilde ogsaa kong Harald; han og hans fader var oftest sammen. Ragnvald Rettelbeine havde Hadeland; han lærte trolddom og blev seidmand. Kong Harald likte ikke seidmænd. Paa Hordaland var det en seidmand, som hed Vitgeir. Kongen sendte ham bud og bad ham holde op med seid. Han svarede og kvad:

Det er lidet sært,
om seid vi øver,
vi karlers børn
og kjærringers,
naar Ragnvald seider,
Rettelbeine,
Haralds hæderssøn
paa Hadeland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, da fór med hans raad Eirik Blodøx til Oplandene og kom til Hadeland. Han brændte sin broder Ragnvald inde med 80 seidmænd, og det verk blev meget rost.

Gudrød Ljome var om vinteren i gjestebud hos sin fosterfader, Tjodolv i Kvine, og havde en fuldrustet skute og vilde fare nord paa Rogaland. Da kom det store stormer, men Gudrød var ivrig for at reise og var ilde ved at maatte vente. Da kvad Tjodolv:

 

CC - fribrukslisens, kunstner død over 70 år.

Fra Olav Trygvassons saga i Heimskringla, 1897-utgaven, tegning av Halfdan Ægedius

Utdrag fra Olav Trygvassons saga (http://www.heimskringla.no/wiki/Olav_Tryggvessons_saga)

Kong Olav fór så til Tunsberg og holdt ting der og sa på tinget, at alle som de visst fikk vite fór med galder og trolldom eller var seidmenn, de skulde alle fare bort fra landet. Siden lot kongen ransake efter slike folk i bygdene der omkring og by dem alle til sig. Men da de kom dit, var det en mann mellem dem som het Øyvind Kjelda, han var sønnesønn til Ragnvald Rettelbeine, sønn av Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og en stor trollmann. Kong Olav lot disse mennene komme sammen i én stue og lot der stelle alt godt til og gjøre et gjestebud for dem og gav dem sterk drikk, og da de var drukne, lot Olav sette ild på stuen, og da brant denne stuen med alt det folket som var inne der, så nær som Øyvind Kjelda, som slapp ut gjennem ljoren og kom sig unda. Men da han var kommet langt bort, møtte han på sin vei nogen menn som skulde til kongen, og bad dem si kongen at Øyvind Kjelda var kommet bort fra ilden, og han vilde aldri siden komme i kong Olavs vold; men han vilde fare frem på samme vis som han før hadde gjort med alle kunstene sine. Men da disse menn kom til kong Olav, fortalte de slikt om Øyvind som han hadde bedt dem. Kongen lot ilde over at Øyvind ikke var død.

Videoer


Sist redigert: 28/03/2017