Sist oppdatert 25.3.2017 kl 03:09
Introtekst og oppgaver mangler
Inntil videre er dette bare kildetekstene slik de ble gitt til historiedidaktikkstudentene på UiO midt på 2000-tallet, samt en ekstra kilde lagt til 23.10.2015.
Kilde 1:
«Idet de bandt ham til stauren, beregnet han sin siste handling. Mens han ble bundet til platen bak seg på stauren, brukte han sin matematiske hjerne til å finne balansepunktet til en statue, slik at kroppen ville bli stående etter at døden var inntrådt.
Dette skjedde faktisk også etter at seks eller sju kuler hadde gjennomboret hans hjerte. Han syntes fremdeles å være i live da repene ble fjernet og bindet tatt bort fra hans lysende øyne. Tilskuerne var forferdet.
Derpå ble hans legeme brakt til garasjen i Møllergaten 19 og lagt til skue for alle og enhver. Mange «gode nordmenn» kom for å se at prototypen «quisling» var død. For deres skyld ble teppet tatt av. Folk stakk i kroppen og kom med rå bemerkningen.»
Utdrag fra Ralph Hewins Profet uten ære, Store Bjørn forlag, 1966.
Kilde 2:
«Quisling måtte vente en drøy time. han hadde ikke fått med seg yttertøy, det var tydelig at han frøs i den råkalde oktobernatten, han gikk fram og tilbake som en reisende som venter på toget. Imens samlet deg seg flere og flere tilskuere oppe på vollen ut mot fjorden, bant dem hans hovedanklager, lagmann Erik Solem, som hadde skrevet kommentarene til Landssvikanordningen.
Det er som i det gamle Roma, sa Quisling, også der var det en folkeforlystelse å se mennesker dø.
Endelig var eksekusjonspelotongen klar. Quisling bad om tillatelse til å trykke hver enkelt av de 10 mennene i hånden, etter den gamle skikken som bøddel som skulle henrettes at han måtte tilgi sin bøddel, uten skyld som han jo var i det som nå skulle skje. Derimot ble hans anmodning om å få stå foran pelotongen uten bind for øynene, avvist. Nå bandt de ham til pælen. Det sies at Quisling utnyttet sine matematiske kunnskaper og stilte seg på balansepunktet, som en statue, slik at kroppen ville bli stående etter at døden var inntrådt. Det var i hvert fall dette som hendte. Av de 10 kulene gikk 6 gjennom hjertet, men kroppen falt ikke sammen i tauene, det så ut som om han fremdeles var i live da bindet ble fjernet fra de litt fremstående blå øynene hans. Det het seg at lagmann Solem så dette blikket for seg til sine dagers ende. Så ble liket brakt tilbake til Møllergaten 19 og lagt i kiste.»
Utdrag fra Thorkild Hansen Prosessen mot Hamsun, Gyldendal, 1978.
Kilde 3:
«- Fra Quisling ble kjørt fra fengslet – jeg satt i forsetet, han i baksetet med to vakter ved sin side – til Akershus og henrettet, var det overholdet ikke noen ventetid. Alt gikk meget fort.
Da han ble tatt ut av bilen ved ankomsten til Akershus, sa han – uten å henvende seg til noen direkte – at han var uskyldig. han ble tatt ut av bilen i nærheten av retterstedet, ført dit og bundet fast. Han ble plassert i et skur med tre vegger og bundet fast oppreist. han fikk bind for øynene, eksekusjonspelotongen på ti mann, som allerede var oppstilt, fikk skyteordre. De siktet mot et hvitt stykke tøy som var festet på brystet hans.
Ingen uvedkommende var til stede. Området var avsperret, og vi hadde satt ut vakter allerede fra formiddagen. Det var et meget begrenset antall mennesker til stede ved henrettelsen. Jeg måtte personlig avvise plasskommandanten som ønsket å være til stede.
Liket ble straks tatt ned og lagt i en hvit trekiste. Lokket ble skrudd fast, kista plassert i en bil, og vi kjørte tilbake til Møllergata 19. Der ble bilen stående i en garasje noen timer. Vakthold hindret at uvedkommende kunne komme inn i garasjen.
Vi måtte vente der til det var klart for kremering på Vestre krematorium. Dit kom vi ved 6-7-tiden om morgenen, og kremeringen ble utført før den normale virksomheten der oppe begynte.
Jeg brakte urnen tilbake til Møllergata 19, og overleverte den til en politifullmektig.»
Intervju med Kjell Juell i Verdens Gang 29. september 1978. Intervjuer Harald Øie.
Juel var ansvarlig for transporten av Quisling til og fra Akershus 24. oktober 1945
Kilde 4:
«Jeg ankom til Akershus kl. 2.30 om natten… Straks etter min ankomst kom en lukket utrykningsvogn med delinkventen, som var ledsaget av 4 politimenn, av hvilke han var blitt bakbundet i fengslet. Quisling ble ført ut av bilen. han vaklet noe, men var for øvrig rolig, han ble straks ført de få skrittene hen til eksekusjonsstedet, og der ble han bundet av de samme 4 politifolk som også forsynte ham med et bind for øynene. Eksekusjonsstedet var opplyst av to sedvanlige politiprosjektører som lå på bakken, og som klart opplyste eksekusjonsstedet og delinkventen, men for øvrig ikke kastet noe lys ut til sidene. Det var meget mørkt, det stormet og regnet uavbrutt. Eksekusjonsplassen, som lå under høye trær, var dekket av visne blader.
Uten at det lød noe kommandorop, marsjerte deretter eksekusjonspelotongen inn og stilte seg opp 10 mann på linje i ca. 8 meters avstand fra delinkventen, la an og fyrte, uten at det ble uttalt noe kommandorop. Quisling sa ikke noe som var hørlig for meg. Jeg stod i en avstand av ca. 10 meter, men det ble meg meddelt at han hadde uttalt at han var uskyldig, og sendte en hilsen til sin kone.
Da skuddene falt, sank han straks ammen og var øyensynlig død, idet han ikke rørte seg, men eksekusjonspeletongen kommandør trådte likevel bort til ham og skjøt ham med sin tjenestepistol gjennom tinningen. Deretter trådte de to tilstedeværende leger til. Quisling ble løst av båndene.
Legene konstaterte ved en hastig undersøkelse at 8 kuler var gått gjennom hjertet, hvoretter han straks av 4 politifolk ble lagt i kisten, som samtidig var hentet ut av et tilstøtende rom, hvoretter de bar kisten inn i den samme politivognen han var ankommet i, og kjørte straks med ham til krematoriet…
Ved henrettelsen skjedde det ikke noen henvendelse fra Quisling til noen av de tilstedeværende, bortsett fra den ovenfor siterte uttalelsen umiddelbart før han ble skutt, liksom det ved selve henrettelsen overhodet ikke ble uttalt et ord av noen av de tilstedeværende. Hele henrettelsen forløp i ro og orden, og uten at noe som helst uforutsett inntraff…
Politimester Welhaven hadde bestemt … henrettelsen til kl. 0.05. Den fant på grunn av min forsinkede ankomst imidlertid sted først kl. 2.40…»
Utdrag fra rapport av Aage Seidenfaden, dansk politikommandør. Hans rapport var hemmelig og ble først offentliggjort i 1979.
Kilde 5:
«… Henrettelsen ble omgitt med stor hemmelighet for å unngå rykter. Likevel har Quislings død vært omspunnet av historier. Den britiske journalisten Ralph Hewins skriver i boka «Quisling – profet uten ære» at Quisling på retterstedet ba om å få håndhilse på eksekusjonspelotongen.
«- Ikke få samvittighetsskrupler for min skyld, gutter, dere gjør bare deres plikt som soldater, slik jeg også har gjort !» skal han ha sagt til de ti.
Av Seidenfadens rapport som nå ligger under lås og slå i det danske riksarkiv, framgår at dette ikke er riktig. Ikke ett ord ble vekslet under henrettelsen, og det var slett ingen kontakt mellom ofret og bødler.
Politifolkene som hadde bundet ham til plankeveggen før henrettelsen, ønsket selv etterpå å fjerne liket for å kjøre det til krematoriet. De fikk sitt ønske oppfylt. At politiet selv tok hand om transporten ga opphav til myten om at Quislings lik ble kjørt til garasjen i Møllergata 19 og lagt til skue der. angivelig kom folk og stakk fingrene i kulehullene, slik Thorkild Hansen skrev i boka «Prosessen mot Hamsun».
Utdrag fra midtsideoppslag i Dagbladet 23. oktober 1985 i anledning 40-årsdagen for henrettelsen av Quisling.
Kilde 6:
Den 23. oktober ved syvtiden om kvelden kom fengselspresten, pastor Traaen, inn til ham i cellen i Møllergata 19. Dommer ville bli fullbyrdet samme natt klokka 12. han ba om å få se Maria for siste gang. Det måtte etter reglementet nektes. Ved åttetiden kom en politimann og forkynte dommen og henrettelsen. Benådningsandragende var behandlet i statsråd samme dag og avslått. Quisling satte seg ned og skrev de siste linjer til Maria, takket for hennes enestående trofasthet og kjærlighet, og for hva hun hadde vørt for ham den siste tunge tid. «jeg bøyer meg for Guds vilje. For en dypere mening må det være i dette… Hvor jeg er glad at vi har funnet hverandre fullt ut og tilgitt alt !» Men brevet og savnet ble for mye. En indre fortvilelse grep ham. Ved halv tolvtiden var denne kampen over og han ble igjen helt rolig. I mellomtiden var fengselspresten fra Akerhus, Peder Olsen, også kommet til.
Han ventet å bli hentet før midtnatt. I stedet kom fru Traaen med kaffe og kaker – vær så god, litt å bite i. etter dette ble det mer venting. han talte stille med prestene. Det ble lest fra Johannesevangeliet. Innimellom falt tausheten over dem.
Endelig, ved totiden kom politiet tilbake. Alle reiste seg. Pastor Olsen leste for aller siste gang Johannes 6.37-40 for ham: «For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag». De gikk ut til politibilen. Utrykningskommandoen folk med skuddklare våpen omga ham tett, og fulgte etter Svartemarja med ekstra bil. Ferden gikk gjennom nattomme gater ned til Akershus Festning, inn porten til Myntgata og oppbakkene mot krutttårnet.
Ved tårnets vegg mot vest sto reist et åpent skur. Kraftige lyskastere sendte strålebunter mot skurets bakvegg. Han ble ledet dit og fikk bind for øynene. Han protesterte, ville møte døden ansikt til ansikt. Advokat Bergh kom til stede – han hadde stått på vollen i gruppen av de ti-tolv sivile som befant seg der allerede- og forklarte at han måtte ha bind for øynene, det var reglementet. Quisling ga seg, og ble stilt opp med ryggen mot veggen. Armene ble festet med stropper. Han sa til Bergh: «Hils min hustru». Mot peletongen som han forsto gjorde seg klar, sa han «Jeg er uskyldig !»
Klokka ti over hal tre brakte skuddsalven mellom de gamle murene.
Peletongens leder gikk fram o ga ham nådeskuddet med sin pistol.
Politilegen erklærte Quisling død på stedet.»
Utdrag fra Hans Fredrik Dahl Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992
Kilde 7:
OBS: Tilleggskilde lagt til 23.10.2015:
– 23. oktober for 54 år siden var jeg ansvarlig korporal i kompaniet, og hadde tatt en snartur på byen for å treffe en pike. Jeg kom litt seint tilbake – med dårlig samvittighet – og fikk straks ordre om å melde meg for kompanisjefen Kåre Holtan, forteller Austad.
Beskjeden fra sjefen var kort og militær:
– Dere som har møtt her, er tatt ut for å skyte Vidkun Quisling i natt. Ingen av dere kan forlate kaserneområdet før dere blir transportert til Akershus festning. Dere kan heller ikke ringe til venner og kjente før utpå dagen i morgen.
Austad forteller:
– En av de utplukkede fikk problemer med nervene og fikk sammenbrudd. Han skalv og gråt og ba seg fritatt for oppdraget. En romkamerat av meg ble plukket ut som stedfortreder noen minutter før vi var klare til å sette oss i lastebilen med kurs for festningen. Han fikk melding om at han skulle være med i pelotongen med disse ordene: «Finn Mauser’n din så fort som mulig, og kom deg med til Akershus snarest»!
80-åringen forteller at lastebilen rullet fram i god tid før midnatt.
– I fullt stridsutstyr, med stålhjelm og svensk Mauser-gevær, kjørte vi til festningen. Vi var til sammen elleve befal og menige som skulle skyte Quisling. Kompaniassistenten Harry Haldorsen var også i lastebilen med sin ammunisjonskasse og lommelykter.
Ufyselig vær
Arvid Austad sier at det duskregnet og var kaldt denne oktobernatta.
– På grunn av den danske politikommandanten Aage Seidenfadens forsinkelse ble vi stående på festningens øverste platå i over to timer. Vi måtte slå floke for ikke å fryse.
[…] Han slår fast at Vidkun Quisling gikk døden verdig i møte.
– Kanskje hadde han bedre kontroll over nervene enn enkelte av oss som var beordret til å henrette ham, undres Austad.
– Vi ti stilte oss på en linje, og sersjant Hansen ledet oss ved hjelp av tegn. Han brukte ikke ord da vi gjorde ladegrep og løsnet sikringen. Først da vi la an, hørtes Hansens røst da han kommanderte «ild». Vi skjøt – og Quisling var død.
Arvid Austad var en del av de norske polititroppene i Sverige under 2. verdenskrig
og blant en av de som ble plukket ut til å være blant de som skulle henrette Quisling.
Utdrag fra Dagbladet.no: «- Her skjøt jeg Quisling», publisert 11.10.1999, lest 23.10.2015