Sist oppdatert 14.4.2019 kl 01:17

De første bysamfunn

Begrepet sivilisasjon brukes ofte om det som også kalles høykulturer i historiefaget. Hvis vi deler opp det siste begrepet så skjønner vi kanskje lettere hva vi mener med det første. Forenklet handler det om et utviklingsnivå i menneskelig kultur som er høyere enn tidligere samfunns, særlig innenfor primærnæringer som jordbruk og kunnskap om skriftspråk. Sivilisasjoner kjennetegnes ved at mange mennesker som tidligere har måttet jobbe med matproduksjon og livsnødvendig arbeid blir frigjort til å spesialisere seg i andre yrker som skreddere, pottemakere, soldater og skrivere. Det kjennetegnes også av fremvekst av bysamfunn som følge av et mer effektivt jordbruk og ikke minst av utviklingen av et skriftspråk. De første sivilisasjonene vi kjenner fra menneskets tidligste historie vokste spontant frem rundt de store elvene i Mesopotamia og Midtøsten-området for ca 6000-7000 år siden sammen med utviklingen av vanningsjordbruket som gav det store matoverskuddet som er nødvendig for å frigjøre nok mennesker fra jordbruksarbeidet til andre oppgaver. Funn av leirtavler med alt fra religiøse myter til kvitteringer og vareopptellinger fra denne tiden viser en kulturell eksplosjon på lik linje med befolkningseksplosjonen. Senere sivilisasjoner har utviklet seg uavhengig deretter langs Nilen i Egypt, Indusdalen og Nord-Kina og til slutt i Mellom-Amerika og Peru rundt år null.

Bydannelsen skjedde nok ikke helt av seg selv, for å jobbe hardere med jorden for å produsere mer mat enn man selv trengte var nok ikke helt naturlig for bøndene. Sannsynligvis er matoverskuddet og bydannelsen et resultat av fremveksten av en ledende politisk klasse med en konge i spissen som skaffet seg nok makt over tid til å tvinge bøndene til å jobbe mer intensivt med jordbruket for så å ta deler av overskuddet fra de som en slags betaling for for eksempel sosial sikkerhet mot blant annet røvere og fiendtlig innstilte grupper.

De første skriftspråk

Noen av de første tegn vi har på at mennesker har utviklet et system av symboler som representerer virkelige ting har vi fra nettopp det gamle Sumer fra rundt 8500 f.kr. Dette er små leirfigurer som representerer dyr og tall. Det er funnet en rekke forseglede hule krukker av leire som inneholdt slike leirfigurer av for eksempel dyr. På denne måten kunne man sikre seg at ingen forsynte seg av varene ved frakt av dyr eller andre varer og at det riktige antallet ble overlevert til mottakeren eller andre bønder. Etter hvert ser vi en utvikling hvor formen eller symboler risset inn i leirfigurene tas i bruk på større leirtavler. Dette er enkle figurer, ofte bare streker, som på denne måten utvikler seg til den første formen for skriftspråk, kileskrift rundt år 4000 f.kr. De første skriftspråkene var tunge og kompliserte å lære seg da de bestod av egne symboler for alle ting, og ikke for lyder slik vi er vant til i dag. Det var derfor få som lærte seg å skrive og lese dette og de skrivekyndige ble derfor en egen klasse i de fleste tidlige statene. Handelsfolket Fønikerne som bedrev handel i middelhavet på 1000-tallet f.kr. var de som først utviklet et skriftspråk med konsonanter som den alminnelige handelsmannen kunne lære seg. Dette fjernet behovet for en egen skriverklasse og gjorde det lettere å holde bokføring av handel og lagre. Med de gamle grekerne fulgte også de første vokalene og dermed var et skriftspråk basert på lyder som med større letthet kunne læres av flere utviklet. Men i land som Kina fortsatte man å benytte seg av et billedlig (ideografisk) skriftspråk med så mye som 30.000 forskjellige tegn. Dette videreførte behovet for en egen skriverklasse som med sin kunnskap om språket hadde større makt i befolkningen i lang tid.

Med et brukbart skriftspråk kunne også lover og regler nå skrives ned og deles med resten av samfunnet. Den voksende herskerklassen kunne nå frigjøres fra den tidkrevende oppgaven det er å skulle dømme i alle konflikter i samfunnet, små som store. En profesjonell dommer kunne istedet ta jobben og basere sine avgjørelser på skrevne lover som var gyldige i hele samfunnet. Skrevne lover og regler skaper på den måten stabilitet og felles forventning til hvordan de andre medlemmene av samfunnet skal oppføre seg. Færre konflikter og et effektivt apparat for å håndtere de som var, har vært et viktig bidrag til utviklingen av de moderne statssystemene som vi kjenner i dag. Den eldste skrevne loven vi kjenner til i dag er Ur-Nammus lov som ble skrevet ned på leirtavler og spredt i det gamle riket Ur i Mesopotamia rundt 2100 f.kr. Loven var ganske avansert for sin tid i den forstand at den innførte erstatningskrav ved kroppslige skader på en annen manns kropp. Senere lover, som den babylonske kong Hammurabis lov er preget av øye for øye-tanken. Hvis et hus konstruert av en arkitekt fallt ned og drepte huseieren skulle for eksempel også arkitekten bøte med livet. Samtidig fikk lovene sin legitimitet ved at herskerne fremstilte de som gitt til dem av en gud. Kong Hammurabi fikk derfor sin lov av solguden Sjamasj.

Maktforhold og statsdannelser

Fremveksten av sivilisasjonene kom som en følge av endringer i jordbruket som tillot flere mennesker å leve av det samme jordarealet enn tidligere. Nye teknikker og teknologier fremmet sivilisasjonen og sivilisasjonen fremmet igjen nye sosiale strukturer og måter å leve sammen på. Det store matoverskuddet tillot enkeltmennesker å spesialisere seg innen nye yrker som alt fra pottemakere til skrivere og forskjellige typer ledere. Vanningsjordbruket krevde kontinuerlig planlegging og ledelse både når nye kanaler skulle graves og når gamle skulle vedlikeholdes etter årlige flommer. Kontrollen med kanalen må ha gitt både prestisje og makt og det er ikke utenkelig at de samme menneskene satt på kontrollen med handel av bestemte varer som metaller og våpen. Dette var også varer som kunne gis som gaver til andre ledere for igjen å styrke sin egen status i gruppen. På denne måten har enkelte grupper skaffet seg en økende makt over befolkningen og kunnet opphøye seg til for eksempel kongestatus. Den økte befolkningstettheten gav også færre ledige jordflekker slik at nye generasjoner ble tvunget til å bo og jobbe på sine forfedres eiendommer og dermed ble bundet til de samme lederne som deres foreldre. Den økende spesialiseringen i samfunnet og de endrete maktforholdene gav grobunn for de første store klasseskillene. Men å holde på makten er ikke alltid like lett. Eiendommer kan tas fra en, og avlinger kan slå feil. Derfor kan utviklingen av religionene ha en nær tilknytning til de nye maktforholdene. Ved å knytte sin stilling til et slektskap med guder sikret de nye statslederne en uimotsigelig legitimitet blant folket. Det er tross alt betraktelig billigere og enklere å styre ved hjelp av religiøs makt enn å måtte ty til fysisk makt og undertvingelse. Et godt eksempel på dette er de egyptiske faraoenes stilling i samfunnet som sønn av Solguden Ra. Så sterk var respekten for hans person at man til og med unnlot å bruke navnet hans, men heller omtalte ham som ”det store hus”, Pir-o som vi uttaler farao i dag. Vi kan lett tenke oss at i et troende samfunn vil det være vanskelig å finne grunner til ikke å følge befalingene til en guds sønn. Utviklingen av et militært maktapparat er allikevel et viktig trekk ved utviklingen av de tidlige sivilisasjonene. Med veksten av flere og flere byer og med et stadig økende folketall ble det kamp om arealer og ressurser og en gradvis utvikling av forsvarsverker og murer som beskyttelse mot plyndring og angrep fra fiendtlige folkegrupper. Sammen med kontroll over handel og ressurser og en religiøs legitimitet dannet den fysiske militære makten det siste nødvendige leddet i utviklingen av langvarige kongedømmer.

Religion

Som alt annet endret også de forskjellige trosformene seg. Fra de tidligste tiders naturbaserte og forfedredyrkende religioner ble også gudene tilpasset menneskets nye samlivsformer. De fleste byene hadde sine egne guddommeligheter som mer og mer fikk menneskelige karaktertrekk. Etter hvert som flere byer ble samlet i større riker, som det sumeriske eller etter hvert assyriske strebet presteskapet å flette sammen alle gudene i en større sammenheng, hvor de fikk forskjellige roller og oppgaver. Ideen om at gudene ikke bare kontrollerte elementer ved naturen og livet, men også kunne skape dukket også opp. Styresettene legitimeres også sterkere gjennom en tro på at kongedømmet i seg selv er gitt av gudene og at kongene styrer på vegne av gudene. Vi kan tidlig se likhetstrekk mellom jødenes gud i det berømte Gilgamesj-eposet fra det tidlige Uruk-dynastiet. Her får vi den første kjente fremstillingen av syndefloden og en rekke andre avsnitt som har sine likheter med det gamle testamentet. Utnapisjtim (Noa) skal ha fått en advarsel fra guden Ea om at de andre gudene ønsket å utrydde alt liv ved en storflom, og at han burde bygge et skip som kunne romme ”jordens sæd”. Syndfloden kan faktisk ha en viss basis i virkeligheten i den forstand at for omtrent 5600 f.kr. kan det ha oppstått en kjempeflom fra Middelhavet til det som i dag er Svartehavet på grunn av at issmeltingen gav en forhøyet vannstand. Det var i Levanten, området vi kjenner som Libanon, Syria, Israel og Jordan i dag, at det jødiske folket utviklet ideen om én eneste gud. En ide som i seg selv var både konfliktfull og problematisk siden de definerte seg selv som denne gudens utvalgte folk og sterkt begrenset mulighetene for inngifte fra andre folk. Dette begrenset også spredningen av ideen om én gud helt til den ene guden ble løsrevet fra ideen om det ene folket, først med kristendommen og senere med Islam.

Teknologi

Hjulet

De eldste bevisene vi har for kunnskap om bruken av hjulet er stammer faktisk ikke fra en kjerre eller noe beregnet for transport, men på 5500 år gamle leirtavler fra Sumer som avbilder en dreieskive til produksjon av krukker. Rett etter dette vet vi at hjulet har blitt utviklet til bruk på kjerrer i både Kaukasus, Sentral-Europa og det gamle Mesopotamia. Med hjulet kunne for eksempel okser nå trekke tre ganger så mye som de tidligere kunne bære på ryggen, en oppfinnelse vi i dag anser som mennesket kanskje viktigste gjennom tidene. Det tar ikke lang tid fra vi ser de første avbildningene av trekkdyr til mennesket også tar det i bruk til militærformål, noe særlig de gamle Hettittene er kjent for.

→ Neste tema: Det gamle Egypt

Monumenter

Zigguratene (til høyre) er blant de første store monumentene vi kjenner til etter palassene. Zigguratene er templer som tradisjonelt ble bygget på opphøyde plattformer i de gamle mesopotamske byene. Disse plattformene økte i høyde og fra rundt 2000 f.kr. ble disse høydene bygget av murstein av tørket leire til store tårn, slik vi ser på bildet til høyre her, med et tempel på toppen. De kunne være så høye som 45 meter og kan minne litt om pyramidene i størrelse.