Vikingtidens kilder

Kylverstenen_futhark

Begynnelsen på norrønn historisk tid

Vikingtiden symboliserer ikke bare et skifte i de nordiske menneskenes forhold til omverdenen, men perioden er også et betydelig skifte i vår kunnskap om de nordiske landenes historie, nettopp fordi vi går inn i historisk tid, altså den tiden hvor de skrevne beretninger og historier dukker opp for første gang. Runeskriften var tungvin og mediene man skrev på, som treverk og stein, tok tid å bearbeide og hugge skriften inn i, men den gir oss de første skriftlige kildene fra Norge og landene rundt. Et noenlunde samlet Norge eksisterte ikke før mot slutten av vikingtiden, og selv da var landet splittet i den forstand at lokale underkonger styrte noenlunde fritt så lenge kongen ikke var tilstede, noe han sjelden var på grunn av de lange avstandene og dårlige veiene. Runene dukket opp på 400-tallet e.v.t, men den største mengden med levninger med runeinskripsjoner vi har funnet stammer faktisk fra 12-1300-tallet hvor runene var blitt en slags allemannsskrift som hovedsakelig ble benyttet av vanlige mennesker og ikke de skrivekyndige profesjonelle skriverne som benyttet det mer effektive latinske alfabetet som fulgte med kristendommen.

Sagaene

Olav Haraldssons første vikingtokt Snorres Kongesagaer 1899-utgaven H. Egedius er tegneren.

De viktigske skriftlige kildene om vikingtiden er de norsk-islandske sagaene. Mange av oss har lest flere av disse i løpet av årene på skolen, men både språk og den store mengden slektstavler som ramses opp kan gjøre det vanskelig å følge med i handlingen. Hvis man derimot vet litt generelt om det som skjedde og hvem de store navnene var så vil også det å lese en av de gamle kongesagaene fra Heimskringla til Snorre Sturlason gi en mye større opplevelse av historiene og menneskene.
Sagaene som historisk kilde er ofte problematisk. De viktigste sagaene for den norske vikingtiden er de vi finner i Heimskringla som Snorre skrev på 1220-tallet, altså lenge etter at vikingtiden som sådan var over og lenge etter at hovedpersonene selv var døde og ikke lenger kunne beskrive med egne ord det som skjedde. Dette er typisk for de fleste sagaene vi har bevart. De er skrevet på Island fra rundt 1100 og frem til 1400-tallet på pergament av lamme- eller kalveskinn og inneholder beskrivelser, vaner og tradisjoner som ofte passer bedre inn i forfatterens kultur og tid, som tross alt var ganske annerledes etter at landet var kristnet og den norrøne mytologien stort sett var fordrevet. Mange av sagaene forteller om nordmenn som reiser fra Norge på jakt etter frihet, for å slippe unna kongers lover og regler, og hvordan de sloss seg i mellom om jord og ære i et, etter dagens målestokk, lovløst anarki. Mange bøker gikk siden tapt, noen gikk til gjennbruk for nye tekster, andre ble brukt til mer praktiske ting som maler til å skjære tøy etter eller såler i slitte sko. Det var humanismen som ble redningen for sagaene i nord som den hadde vært for mange av antikkens tekster i Sør-Europa fra 1500-tallet av. Å finne og bevare gamle tekster ble prestisje også for nordiske konger og stormenn og det var først og fremst Kong Fredrik 3. av Danmark-Norge som stod for bevaringen da han beordret de gamle islandske sagaene samlet inn og bevart i 1650.

Det finnes også mange skaldekvad, altså rytmiske dikt som gjerne forteller om store menn og kongers bedrifter. Felles for disse er ofte at de er skrevet for å blidgjøre kongen de handler om, men vi kan derimot være betraktelig mer sikre på at de fremstår som nokså uendret i form fra da de ble skrevet, nettopp fordi de er bundet til en fast rytme og form som vanskelig lar seg endre. Snorre siterer mange slike skalder i sine sagaer og selv om noen er tatt ut av sammenheng eller feiltolket sier dette mye om Snorre som sagaskriver, at han ønsket å fremstå som sannferdig og troverdig overfor sine lesere. Dessuten så forteller Snorres sagaskriving oss også en del om forholdene på 1200-tallet og slik sett kan vi bruke hans sagaer som en levning fra middelalderen i Norge.

Levninger forteller oss om hverdagen

Beinkam fra Ullensaker.

Beinkam fra Ullensaker i Akershus. Funnet muligens i forbindelse med den store Raknehaugen, som er Nord-Europas største gravhaug (reist på midten av 500 tallet e.v.t.), eller en av de mindre i området rundt. Bilde: Kulturhistorisk museum, UiO. Lisens: CC BY-NC 3.0

Det som kanskje har fortalt oss mest om hvordan menneskene levde under vikingtiden er alle de stumme kildene de har lagt igjen etter seg. De store vikingskipsgravene som ble gravd ut på 1800-tallet og raskt brukt i nasjonalromantisk øyemed er forteller oss enormt mye om de kunnskapene og ferdighetene som befolkningen satt på. Andre funn rundt boligplasser forteller oss om deres hverdagsliv og religiøse aktiviteter. En søppelfylling fra vikingtiden er som en skattekiste for arkeologer i dag hvor utslitte eller forglemte redskaper, verktøy og dagligdagse ting som beinkammer og beltespenner gir oss innsikt i hvor nevenyttige de var, hvordan de kledte seg og tok vare på seg selv. Beinkammer, altså hårkammer laget av horn eller gevir fra hjortedyr, er faktisk blant de vanligste funnene i jernaldergraver. Fordi deres form og utseende varierer over tid kan de også brukes til å hjelpe til med dateringen av graven de er funnet i. Håret var den gang som nå en viktig del av mange menneskers identitet og selvbilde, og et kraftig hår kunne definere mennesket også for omverdenen slik vi ser på navn i sagaene, Harald Hårfagre er jo et kroneksempel på hvordan håret definerte styrke og tålmodighet; å holde et løfte kunne symboliseres ved å ikke pleie håret eller skjegget før det var innfridd. Håret både var og er et symbol på ære for begge kjønn. Det å skjære håret av en kvinne var en måte å vanære kvinner på etter for eksempel et ekteskapsbrudd. Det ble også sagt at menneskets kraft satt i håret og kanskje mente man at dette fulgte over i kammen og den ble gravlagt sammen med den avdøde for å hindre misbruk av disse kreftene. Beinrester etter fugl, fisk og pattedyr forteller om matvaner og hvordan de behandlet dyrene sine. Gravhaugenes nærhet til boplassene forteller oss om en helt annen religiøs kult enn den kristne som senere flyttet gravplassene til faste steder rundt kirkene.

Beinrester etter avdøde vikinger både her hjemme og i deres reisemål kan også fortelle oss mye om hvordan de levde, hvor aktive de var og hvor næringsrik mat de hadde tilgang på. Sammen med funn av ski og enkle skøyter viser for eksempel muskelfester og beintykkelse at vikingtidens mennesker levde aktive liv og ble fysisk sterke mennesker. Men beinene viser også at de færreste ble spesielt gamle. Hvis vi ser bort fra de som døde som barn, ble den gjennomsnittlige norrønne mann eller kvinne bare 32 år gammel og bare 1,2 prosent opplevde å nå en alder på 60 år. De fleste døde av sykdommer og infiserte sår vi ville ansett som banale i dag, eller en gang i blant i kamp.

DNA – genetisk arkeologi

I dag kan vi også bruke DNA, vårt genetiske arvemateriale, som et arkeologisk verktøy. DNA-molekylene våre inneholder all vår genetiske informasjon og ved å følge for eksempel DNA fra Y-kromosomer, det mannlige kromosomet, kan vi spore vår slekt på farssiden bakover i tid, mens vi kan gjøre noe tilsvarende ved å følge såkalt mtDNA på morssiden. Ved hjelp av moderne analysemetoder kan vi i dag lettere enn noen gang før bruke DNA til å spore røttene til hver og en av oss bakover i tid og sted, på samme måte som vi kan spore DNA fra fortidens mennesker frem til deres etterkommere i vår tid. Men som alt annet organisk materiale brytes også DNA ned over tid og det antas at det under de beste forhold bare er mulig å lese av DNA som er en million år gammelt. Det eldste DNA fra en menneskeart som er funnet er fra en neandertaler funnet i Belgia som levde for hundre tusen år siden.

I Osebergskipet ble det under utgravingene i 1904 funnet skjellettene av to kvinner som var gravlagt sammen, og i 2007 ble de hentet ut igjen av Oseberghaugen hvor de hadde blitt lagt tilbake i 1948, av frykt for at de var i ferd med å bli ødelagt. Restene ble samtidig undersøkt med moderne teknikker og metoder, inkludert DNA-analyser. Beinene viste at den eldste av kvinnene var mellom 70 og 80 år og led av en kneskade hun hadde fått i 15 års-alderen som hadde gjort henne sengeliggende over lang tid, mens merker etter kraftige armmuskler tyder på at hun siden har gått på krykker. Vevet i benet viser også at hun sannsynligvis døde av enten brystkreft eller underlivskreft. Da man forsøkte å teste DNA fra beinene hennes viste det seg at de gjennom årene hadde blitt forurenset av andres DNA slik at det ble umulig å analysere de med sikkerhet. Begge kvinnene viste tegn på å ha hatt god tilgang på mat fra landdyr og grønnsaker og begge bar tegn på å ha vært av høy byrd. Det var lenge antatt at den eldste kvinnen var en dronning eller prestinne, mens den yngre var hennes trell eller av lavere byrd, men det er det altså ingen tegn på. Den yngre levde til å bli 50 år, en respektabel alder i vikingtiden og ikke noe en trellkvinne kunne forvente å bli. DNA-analyser av hennes bein viser at hun slettes ikke var av nordisk opprinnelse, men hennes gener viser at hun kommer fra en nokså sjelden undergruppe som har sitt opphav i Kaukasusregionen, sannsynligvis rundt Svartehavet.

Når mediene feiltolker forskerne…

Sommeren 2014 skapte en gruppe forskere blant annet fra Universitetet i Oslo overskrifter over hele vesten da de publiserte en rapport om hvordan vikingene hadde bidratt til bredden i dagens europeiske genetiske materiale. DNA fra jernalderskjeletter i Norge ble analysert og sammenlignet med nålevende beboere fra blant annet på Island, Skjettland, Skottland, Orknøyene med flere og resultatene viste at norrønne kvinner var viktige aktører i den norrønne koloniseringen av disse områdene. Selv om forskerne bevisst hadde brukt begrepet vikingtiden om perioden og norrønne om menneskene tolket mange aviser og nettsteder det allikevel som at det hadde vært omfattende innslag av kvinner på vikingtokt, med andre ord; kvinnelige vikinger. Dermed ble saken mer sensasjonspreget i mediene enn det den var i virkeligheten, for krigerske skjoldmøer er naturligvis mye mer spennende enn kolonister på flyttefot, men det var altså det de mest sannsynlig var. Menn som bestemte seg for å flytte og slå seg ned på ny og ledig jord dro hjem og hentet med seg sin familie.

Osebergskipet graves ut i 1904

Fra utgravningen av skipsgraven på Oseberg ledet av arkeologen Gabriel Gustafson i 1904. Osebergskipet er sammen med Gokstadskipet kanskje Norges viktigste historiske skatter og har lært oss mye om vikingtiden og ikke minst hvor fremragende skipsbyggerkunsten deres var. Totalt er det funnet med enn 6000 graver fra vikingtiden som samlet gir oss et godt innblikk i vikingenes hverdag var og hvordan de så på døden. Bilde: Wikimedia Commons.

Forøvrig så bar nok ikke vikingene hjelmer med horn, den ideen stammer stort sett fra nasjonalromantiske malerier fra 1800-tallet. Det er funnet to hjelmer med horn i Danmark, men de er nesten 2000 år eldre, altså fra bronsealderen og ikke vikingtiden. Sorry :(

Sist endret: 28.01.2015

[easy_widget id=25198 title=”Mer fra vikingtiden”]

Sist redigert: 28/01/2015