Rikssamling og kristning

Sist oppdatert 3.3.2017 kl 00:40

Nordmennenes rike

Alle reisene til utlandet skulle etter hvert få sterke politiske følger innad i de norske områdene. Vikingtokt og handelsferder førte med seg rikdom og ære, og med rikdom og ære fulgte økt makt til stormenn og høvdinger. Høvdinger som hadde slått seg godt opp på disse reisene fikk ofte drømmer om å legge andre høvdinger under seg og øke omfanget av sitt herredømme. Mange var inspirert av makten og anseelsen som de europeiske fyrstene og kongene de møtte på sine reiser kunne skilte med. Ute i Europa hadde mange av dem opplevd å se hvordan de store rikene kunne fungere, med ett overhode, slik som for eksempel det bysantinske i øst, det frankiske på fastlandet og det Angelsaksiske på de britiske øyene. De så også hvordan denne makten var sterkt knyttet til troen på én gud, og at det å kunne si at man hadde Gud på sin side styrket deres posisjon som leder overfor en sterkt religiøs befolkning. Befolkningen økte også kraftig gjennom vikingtiden og dette gav et større behov for felles lover og administrasjon. Mange småhøvdinger slo seg derfor sammen og dannet større høvdingdømmer. Det var særlig landområder som kunne knyttes sammen via vannveier som samarbeidet, mens de store skogene lenger inne i landet virket mer adskillende da de var tyngre å krysse til fots eller til hest enn elver og fjorder var til skips. Samtidig opplevde man at hele Viken-området, Oslofjorden, var blitt kontrollert av danske underkongedømmer og en stadig voksende lyst til å gjøre felles motstand virket samlende blant mange av de norske høvdingdømmene.

Landets to største slekter var Ynglingeætten og Ladeætten, de var også rivaler i kampen om makten i landet. Ynglingeætten var knyttet til Ringerike, Hadeland og Vestfold-området, mens Ladeætten kom fra Trøndelag. Ladeætten hentet mye av sin makt fra sin kontroll med handelen nordover i landet, og ikke minst av omfattende skatter fra samebefolkningen. Ladeætten i Trøndelagsområdet kan på flere måter sies å ha dannet en kime til en først rikssamling lenge før Norge som helhet ble samlet. Deres områder var delt inn i klare geografiske fylker, de hadde en egen lov og et eget ting hvor de avgjorde konflikter og løste uenigheter og de hadde egne kongelige som styrte over det hele. Kongen som i sagaene og i tradisjonelle historiebøker får æren av å ha samlet Norge er Harald Hårfagre (Ukjent fødselsår, død ca 930). Harald var konge i Opplendene, men Snorre er nøye med å knytte ham til Vestfold, sannsynligvis for at han skal ha en tilknytning til Viken-området og dermed en legitim rett til området som konge. Selv tilnavnet hans er nok en sagakonstruksjon for å fremstille ham som en mer flott og vakker mann, verdig et kongedømme. Hans egentlige tilnavn var Lufa, som betyr lurvehode. Og leser man sagaene og de kjente kvadene om ham så vil man merke seg at han nesten alltid knyttes til Vestlandet og at han sannsynligvis var en vestlandskonge, ikke en vestfolding. I så fall var han nok heller ikke av Ynglingeætten.

Hvorfor ville Harald samle Norge?

Snorre gir en morsom forklaring på Haralds fremferd. Han lar Harald sende bud på en vakker kvinne ved navn Gyda som han ønsker som frille, elskerinne. Men Gyda setter klare krav til hva slags mannfolk hun vil ha:

Da sendemennene kom dit hun var, kom de frem med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker; ”og jeg synes det er underlig” sier hun, ”at det ikke finns noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark ellerEirik i Uppsala.”

Sendemennene syntes hun var frekk og usømmelig, men før de rakk dra gav Gyda dem beskjed om å fortelle Harald at om han ville ha henne til frille måtte han samle hele riket og bli en virkelig folkekonge. Haralds svar til sendemennene når han får vite om denne kvinnens frekke avslag er like underholdende:

Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det førjeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.

Virkeligheten var nok litt mer rasjonell enn som så. Handelsplassene Hedeby i Sør-Danmark og Skiringssal i Vestfold mottok store mengder med luksusvarer som skinnfeller av alt fra mår til bjørn, skipsreip og fine fjær som var drevet inn av nordnorske høvdinger som en del av den såkalte finneskatten som samebefolkningen måtte betale. Denne handelsvirksomheten var stort sett et gode for de fleste som bodde langs handelsrutene og både høvdinger i nord, ladejarler og Vestfoldskonger så nytten i å samarbeide for å få kontroll med de mange vestlandske vikinghøvdingene som påla de reisende skatter eller rett og slett plyndret de mens de var underveis. At danskekongene viste interesse for å ekspandere utover Vikenområdet virket også samlende for norske bønder og konger som ønsket bedre kontroll over de norske områdene. Harald Hårfagre var en stor konge, noe hans gode forhold til den engelske kong Adalstein viser. Haralds yngste sønn Håkon vokste opp og lot seg også kristne hos Adalstein og fikk tilnavnet Adalsteinsfostre. Denne sosiale stillingen gjorde nok sitt for at Harald ble lettere å samle seg om for alle de lokale høvdingene. I sin tid som konge opprettet han flere kongsgårder på Vestlandet. Disse gårdene var viktige for kongene da det gav dem faste punkter å reise til hvor de kunne forvente mat og losji mens de var på reise. Dette ble kalt å veitsle. Kongen satte en årmann til å bestyre gården og etter hvert som kongens makt ble sterkere ble disse årmennene også lokale forvaltere for kongen som samlet inn skatter og fikk en viss politimyndighet i nærområdet. Harald samlet ganske sikkert Vestlandet og Trøndelagen under seg, men det er stor usikkerhet om hvorvidt han egentlig styrte over Opplendene, Vestfold og Østlandet. Han var en samlende konge, men sannsynligvis ikke den som samlet hele landet slik sagaene vil ha det til.

Håkon 1. Adalsteinsfostre (Ca 915-961)

Enhver tanke om et samlet Norge var knyttet til Haralds person. Da han døde hadde hans sønner først og fremst kontrollen over vestlandsområdene og ikke hele landet som sådan. Haralds Sønn Eirik Blodøks fikk befolkningen raskt mot seg og ble fordrevet etter bare to år på tronen. Etter det ble det ble hans yngre bror, Håkon Adalsteinsfostre, som tok over landet. Håkon ble sannsynligvis den første store kristne norske kongen og hans styre sammenfaller med en relativt fredelig periode. Han ble hyllet til konge over ladejarlene i trøndelagsområdene og ble etter hvert populær hos bøndene som han lyttet til og gav mer ansvar for et felles landsforsvar enn tidligere, mot at hans utgifter til hold av hirden gikk ned. Dette kunne han gjøre fordi han innførte den såkalte leidangen hvor bøndene ble ansvarlige for å stille med skip og menn klare til krig på kort varsel hvis de ble kalt ut til strid av kongen. Dette var først og fremst en forsvarsordning og ikke et angrepsverktøy, noe som også gikk lett hjem hos bøndene som var avhengig av kongens evne til å forsvare dem mot utenforstående plyndrere og erobrere. Varslingen foregikk hovedsakelig ved vardetenning, altså store bål på høyder som man kunne se på lang avstand. Kong Håkon skal også ha innført lagtinget som en videreutvikling av de lokale bondetingene, sivile domstoler, som eksisterte rundt om i landet. I stedet for at alle møtte på tinget ved en konflikt kunne bøndene og aristokratene nå sende representanter som talte deres sak i deres navn. Dette var mer effektivt og mindre tidkrevende enn tidligere, noe som sømmet seg et gryende rike.

Olav 1. Tryggvason (968-1000)

En annen konge som også ønsket et samlet rike var Olav Tryggvason som var konge over trøndelagen, Vestlandet og kystområdene i nord. Olav ble døpt i England i 994 hvor han var på vikingtokt sammen med den danske kong Svein Tjugeskjegg. Etter at den engelske kongen Ethelred hadde betalt løsepenger på over fem tonn sølv for at Svein skulle oppgi sin plyndring, Skal Olav ha godtatt en rike dåpsgaver fra Ethelred mot å ikke støtte Tjugeskjegg i fremtidige tokter mot England. At Ethelred også ble hans dåpsfadder styrket båndet mellom de to. Han dro hjem til Norge og forsøkte der å tvangskristne sine landområder og ødela de religiøse symboler og kultsteder han kom over. Hans popularitet dalte raskt og han ble drept i et slag på Østersjøen av en allianse mellom en ladejarl, Svein Tjugeskjegg og hans svenske underkonge Olof i år 1000. Svein, som overtok Olav Tryggvasons rike, ble dermed overkonge over de norske landområdene og landet var i all hovedsak under dansk herredømme.

Olav 2. Haraldsson (995-1030)

Olav Haraldsson ble i følge sagaene født i år 995. Dette er sannsynligvis feil og en konstruksjon av sagaforfatterne for å knytte Olav til Olav Tryggvason som ble konge det samme året. Han var nok noe eldre da han dro i viking til Østersjøområdet i år 1007. Mellom 1009 og 1012 var han med en suksessrik vikinghær til England. Sammen samlet de store verdier og klarte å tvinge til seg en danegjeld, som var utpressingspenger for at de skulle oppgi sine herjinger, på hele 48000 pund, den største danegjelden som noen gang var blitt utbetalt. Det neste året dro han i vikingtokter i både Spania og Frankrike, deretter sluttet han til seg den flyktende engelske kongen Ethelred i Normandie og hans kamp mot den danske Svein Tjugeskjegg som hadde invadert England. Det samme året lot han seg døpe i Rouen. To år senere samlet han en gruppe trofaste menn og dro til Vestlandet i to handelsskip, knarrer. Hvorfor han dro er vi ikke helt sikre på, men en moderne tolkning er at han mot å støtte Svein Tjugeskjeggs sønn Knut mot Ethelred og engelskmennene var blitt lovet kontroll over deler av eller hele Norge, som da var kontrollert i stor grad av danske lydkonger og slektninger av Knut. At han dro kun for å kristne landet er nok en ganske gammeldags og religiøst basert tolkning som kun delvis har rot i virkeligheten. På Vestlandet ble han møtt av Håkon Eiriksson som var en trøndersk ladejarl. Møtet endte fredelig med at Håkon anerkjente Olav som konge. Det er ikke umulig at dette var hensikten med møtet fra starten av, siden Håkon var sønn av Knuts datter. Håkons farbror, Svein Jarl, tok derimot ikke like fredelig i mot Olav. Men etter han tapte slaget ved Nesjar måtte han oppgi sine forsøk på å hindre Olav i å utvide sin kongemakt.

Olavs vikingtokt hadde sannsynligvis skaffet ham store rikdommer. Disse brukte han sannsynligvis flittig for å tekkes mange og lojale menn i sin hær og kretser. I et kvad som omhandler slaget ved Nesjar beskrives han som gavmild, mens Svein Jarl omtales som gjerrig. Flertallet av hans menn kom derimot fra det indre Østlandet. I følge Snorre skal han ha truet de østlandske høvdingene med å enten bli lydkonger under ham, eller bøte med døden. På sin ferd gjennom Opplandsområdet vokste hirden hans til kanskje så mange som tre hundre mann, noe som gav nye problemer for den unge kongen. Kongsgårdene var ikke store nok til å gi ham og følget hans nok veitsle, altså den maten og losjen de trengte. Gårdene hadde aldri opplevd en konge komme innom med mer enn hundre mann.

Visste du at… Olav den hellige ble kalt Olav Digre som altså betød Olav den feite, eller Olav den grovbygde som han nok tolket det som selv.

Knut den mektige og Olav Haraldsson blir Olav den hellige

Knut ble konge i Danmark i 1019 og året etter tok han endelig kontrollen over England. Han mente han også hadde retten til å være konge over de norske kongene, men Olav hadde utnyttet tiden som Knut hadde brukt på å få kontroll over England effektivt i Norge. For Knut var det nå nødvendig at også Olav anerkjente ham som sin overkonge for at hans mål om å være norsk ooverkonge skulle lykkes. Etter å ha slått landets nest mektigste mann, Erling Skjalgsson, i et slag i Ryfylke vinteren 1027, skrumpet Olavs hær og alt for få nye menn ble rekruttert til at han kunne forsvare Norge fra Knut den mektige og hans allierte i Trøndelag og på Opplandene. Olavs fremgangsmåter hadde etter hvert gjort ham lite populær. Han tvang igjennom kristendommen som eneste tillatte religiøse kult overalt hvor han for frem i landet, noe som var lettere å gjennomføre på Vestlandet hvor folk allerede gjennom sjøreiser kjente til den nye religionen. Verre var det i opplandene, Trøndelagen og på Østlandet hvor bøndene fant det vanskelig å skulle gi fra seg sin personlige tro til en eneste gud som ikke bare var ny for dem som ide, men som også ble tvunget på dem med trusselen om død hvis de ikke godtok ham. Da kong Knut seilte mot Norge fra sør og Håkon Jarl samlet en stor hær i Trøndelag mot Olav, måtte Olav flykte til sin svoger i Gardarike, dagens Russland. I 1030 forsøkte han å gjenerobre sitt tapte rike men ble møtt av en overlegen bondehær på Stiklestad den 29. juli. Hans tidligere overtagelse av bønders jord og eiendom ble brukt som argument for at han hadde brutt Frostatingsloven slik at bøndene med loven i hånd hadde rett til å drepe ham eller kaste ham ut av landet en gang for alle. Olav døde den dagen og Knut den mektige innsatte sin sønn Svein og hans engelske mor Alfiva som herskere. Han unnlot også å involvere de mange lokale stormennene som hadde stått med ham mot Olav i det daglige og politiske styret av landet og gjorde seg således svært upopulær blant ellers sterke menn. En rekke uår med dårlige avlinger styrket misnøyen med det danske styret og selv menn som hadde sloss mot Olav på Stiklestad samlet seg nå om en ny konge, Olavs sønn Magnus som de hentet fra Gardarike, mens Svein og Alfiva flyktet landet. Knut dør i 1035 uten voksne slektninger som kunne føre hans nordsjørike videre og dette faller da også sammen raskt. Kirken så raskt sitt snitt for å styrke sin posisjon i landet. Ved å gjøre Magnus far, Olav, til helgen knyttet de kongemakten til kirken og styrket samtidig Magnus sin posisjon som rettmessig konge. Helgenkongen og religionen ble et naturlig samlingspunkt for folk i hele landet og lettet arbeidet med holde folket samlet i ett rike for fremtiden. Kristningen av landet gjorde landet et legitimt rike i et kristent Europa, både handel og politikk skulle tjene på denne fellesnevneren senere. Med seg førte også kristendommen et statsapparat av geistlige som hadde skrivekunnskaper og erfaring med å administrere en større organisasjon som kirken tross alt var.

Kristendommens inntog

Møtet med kristendommen var ikke noe nytt for nordmennene. Funn av sjødyktige robåter tyder på at man allerede før vikingtiden hadde hyppig kontakt med øyene i Atlanteren og de britiske kystene. Som vi vet så ønsket mange vikinger et godt handelsforhold til utlandet og slik sett så blir navnet viking i den forstand vi er vant til å bruke den nokså feil. Da de kristne fryktet de nordiske hedningenes tro og påvirkning lot mange av disse vikingene seg såkalt primsigne for å bedre forholdet til sine handelspartnere. Primsigning var egentlig et forberedelsesrituale til dåpen hvor en prest drev ut onde ånder og demoner av hedningene slik at de ble ”rene”, uten at de måtte forlate sin egen tro. De færreste lot seg til slutt døpe, men at de var primsignet gjorde de lettere å akseptere og det ble opplevd som tryggere å ferdes sammen med dem for de kristne. For de norske områdene var det de engelske øyene som skulle få størst betydning, mens det for Sverige og Danmark var de tyske områdene som påvirket sterkest når det gjaldt kristen påvirkning. Mest kjent er munken som er blitt kalt Nordens apostel, Ansgar, som drev misjon i disse landene på 800-tallet. Det var Harald Hårfagres sønn Håkon den gode, som vi kjenner som, Håkon Adalsteinsfostre, som rundt 930 var den første kongen som aktivt drev misjon i Norge. Landet var siden 800-tallet forsøkt kristnet av misjonærer fra Europa og også omvendte vikinger. Men det var med misjonskonger som Olav 1. Tryggvason og Olav 2. Haraldsson at kristningen av landet virkelig fikk vind i seilet. De angrep den norrøne troen ved å forby kulten, den felles dyrkingen av guder og åndelige vesener som hadde samlet folk om troen. Dåpen ble en tvungen handling og det samme ble også begravelsene som ble lagt til kirkegårder og ikke lenger knyttet til gravhauger i nærheten av store gårder. Kvinnene som hadde en sterk og viktig stilling i det norrøne samfunnet mistet mye av sin stilling da de ikke lenger fikk lede religiøse ritualer, deres status ble knyttet til jomfrudom og i praksis ble de lagt under mannens kontroll da kvinnens kjønn ble ansett som urent på grunn av fødsler, menstruasjon og seksualitet. Les mer om dette i den korte fordypingsartikkelen om kontinuitet og brudd i religionen.

Harald Hardråde – det siste vikingtokt 1066

Harald Hardråde var halvbroren til Olav 2. Haraldsson på morssiden. Han deltok sammen med Olav i Slaget på Stiklestad i 1030 og rømte deretter til Konstantinopel, Miklagard, hvor han tjente som kaptein i den bysantinske keiserens garde av leiesoldater. I 1045 vendte han tilbake til Norge som en velbåren mann og utfordret Magnus, Olavs sønn, om tronen. Magnus hadde valget mellom kamp eller forlik og valgte det siste, sammen styrte de riket frem til 1047 da Magnus døde uten arvinger. Harald ble dermed enekonge i landet. Innen 1050 hadde han tatt livet av de siste trønderske utfordrerne for et samlet rike og ti år senere hadde han gjennom terror og ødeleggelser skaffet seg kontroll over alle stormenn og bønder i opplandene i tillegg. Han fullførte dermed samlingen av Norge til ett rike, men hans fremferd hadde gitt ham et hardt tilnavn, Hardråde. I 1066 døde den engelske kongen Edvard Bekjenneren og Harald øynet en mulighet til å gjenopprette Knut den mektiges nordsjøvelde, men under sitt eget styre. Han dro med en vikinghær over til England og gjorde krav på tronen. Men der hadde allerede den engelske jarlen Harald Godvinsson gjort krav på tronen og møtte Hardråde til hans siste slag, og dermed også vikingtidens siste reelle vikingtokt, ved Stamford bru den 25. september. Harald Godvinsson falt to uker senere mot den Nord-Franske Vilhelm Erobreren, og med dette forsvant også de siste båndene mellom vikingene og den engelske tronen. Vikingtiden hadde ebbet ut og hjemme i Norge tok Olav Kyrre (den rolige) over etter sin far Harald. Med ham fulgte også en lang fredsperiode som først ble avbrutt av borgerkrigene som brøt ut i 1130.

Forrige Tema: Jernalder og vikingtid
Neste tema: Etter Vest-Romerriket