Østromerriket og arven etter Roma

Etter Vestromerrikets fall fortsatte det romerske imperiet å påvirke politikken og maktkampen i Middelhavsområdet og midtøsten i fra Konstantins by ved Bosporosstredet i nesten tusen år til. Det opplevde å bli hovedsete for den ortodokse kirken som skilte seg fra pavens overmyndighet og det overlevde persiske armeer, germanske barbarer, asiatiske mongolstammer og beleiring etter beleiring fra arabiske og tyrkiske styrker før Konstantinopel og de siste restene av Romerriket endelig falt i 1453 til Osmanene.

Fra begynnelsen på middelalderen på 500-tallet og utover gikk det vestlige Europa inn i en periode hvor menneskene levde under enklere forhold enn hva det store romerske riket hadde kunnet tilby dem. Livet i den tidlige middelalderen var mindre preget av bylivet og kulturen som følger med urbanisering, og mer av enklere materielle kår på landsbygda. Politisk gikk man fra en stor sentral makt under romerne til en langt mer desentralisert form for styre av stammer og kongedømmer. Handel over lange avstander med andre folkeslag avtok. Ved århundreskiftet mot det sjette århundret var det østgoterne som, foreløbig, var de mektigste germanske stammene i Europa. De okkuperte den italienske halvøya og de regjerte fra den gamle romerske byen Ravenna.

Romerriket levde videre i Øst

Det bysantinske rikets utstrekning da det var på sitt største ved keiser Justinians død i 565 evt. Illustrasjon: fri bruk.

Det vi i dag kaller det Bysantinske riket, eller like gjerne Østromerriket, kalte de som levde der selv bare for Romerriket. De så på seg selv som, og på de fleste måter var, den naturlige videreutviklingen av det gamle Romerriket. Fra deres ståsted var det ingen brudd i dets eksistens ved Vest-Romerrikets fall mot slutten av det femte århundret. Og de hadde god grunn til å hevde dette. Rundt år 600 var det bysantinske riket på sitt største. Kontrollert fra Konstantinopel inkluderte det Spania, Nord-Afrika, Hellas, Balkan, Lille-Asia, Egypt, det som i dag er Syria, Libanon, Israel og det moderne Tyrkia. Hovedstadens strategiske plassering gav dem kontroll over skipsfarten mellom Svartehavet og Middelhavet og handelsrutene fra Sør og Øst over Lilleasia og inn i Europa. Beskyttet fra både sjø- og landangrep av flere lag med nærmest ugjennomtrengelige murer under keiser Konstantin og spesielt Keiser Theodosius på begynnelsen av 400-tallet overlevde byen igjennom hele middelalderen frem til år 1453 da krutt og kanonteknologien til slutt klarte å rive hull i dens murer. Øst-Romerriket overlevde altså både fordi det var et rikere område, med mer handel, større byer og fordi det var lettere å forsvare under folkevandringstiden i Europa. Den hadde de samme utfordringene som det gamle Romerriket med ytre grensekonflikter i Øst med perserne og i Nord med slaviske og asiatiske folkeslag, samt indre religiøse konflikter med kristne splittelser i flere trosretninger og ikke minst med den islamske trosretningen som utviklet seg på 600-tallet på den arabiske halvøya. Innen 660 hadde Egypt, Syria, Palestina og Libanon falt til muslimske herskere.

Justinian og gjenreisningforsøket

Mosaikk av keiser Justinian fra Ravenna, Italia. © José Luiz Bernardes Ribeiro / , via Wikimedia Commons

Keiser Justinian var av enkle kår, født inn i en bondefamilie i Makedonia rundt år 482. Hans onkel gikk fra å være medlem av den keiserlige garde til selv å bli keiser. Som barnløs tok han inn og adopterte sin nevø Justinian som han brakte med seg til Konstantinopel. Etter hans onkels død overtok Justinian som keiser og giftet seg med sin konkubine, den prostituerte Theodora som var av enda lavere byrd enn ham selv. Han var også en religiøst ortodoks mann som så en trussel i de mange tolkningene av kristendommen som ikke fulgte kirkekonsilenes bestemmelser. Det samme gikk for alle de som fremdeles ennå ikke hadde lagt fra seg de gamle hedenske gudene som tilhørte det gamle romerske riket. Justinians regjeringstid (532-565) ble først og fremst preget av hans ønske om å igjen strekke grensene til Romerriket tilbake til sin gamle storhet og under hans ene gud,eller rettere sagt, en felles tolkning av gud. Han tvangsomgjorde alle de gjenværende hedenske templene om til kirker og fratok alle som ikke ville legge vekk sin tro og bekjenne seg til hans kristne gud sine embeter og borgerrettigheter. Militært (gjen)erobret han først kysten langs Nord-Afrika fra de germanske Vandalene, deler av den spanske halvøya holdt av Vestgoterne og Italia fra Østgoterne. Prisen for å gjenopprette Konstantins gamle rike ble på tross av erobringenes store geografiske omfang et svekket ØstRomerrike. I Italia ble han sittende fast i harde kriger i flere tiår før han overvant de siste østgotiske styrkene. De som måtte betale for Justinians ambisjoner var en presset bondeklasse som fikk stadig høyere skatter på sine inntekter. I 540 invaderte perserne og plyndret rikets tredje største by, Antiok. Samtidig herjet også en av historiens verste pestepidemier i Øst-Romerriket, den samme bakterien som skulle ta så mange liv under svartedauden, kostet mellom 25 og 50 millioner mennesker livet, mer enn det man antar var en tiendedel av verdens menneskelige befolkning på den tiden. Befolkningstap, økende gjeld på grunn av kriger, et voksende handelsunderskudd og militære ressurser som var strukket utover Europa til bristepunktet gjorde det bysantinske riket sårbart for andre folkeslag, i første omgang perserne i øst. Men snart skulle et annet folk både perserne og bysantinerne lenge hadde oversett stige ut av skyggene.

En ny trussel i sør

En avbildning fra et rumensk kloster som skal forestille de mongolskættede avarenes beleiring av Konstantinopel i år 626. I realiteten viser det nok heller Mehmet Erobrerens beleiring av byen i år 1453 da en sentral del av bildet er en teknologi som ennå ikke var oppfunnet på 600-tallet. Kan du se hvilken? Ingen opphavsrett.

På begynnelsen av 600-tallet allierte perserne seg med invaderende slaviske og mongolske folkegrupper på Balkan. Sammen invaderte de Det bysantinske riket fra både øst- og nord. Konstantinopel fikk sine omfattende forsvarsverker og murer satt på prøve da fienden fullstendig omringet byen. Kirkens rolle i byens overlevelse er ofte sentralt i historiene som fortelles om den mislykkede invasjonen. Først og fremst tilegnes seieren over fienden en rekke mirakler fra helgener slik som jomfru Maria, men det hører også med til historien at kirken smeltet ned sine verdier i sølv og gull for å betale for soldater som kunne slåss mot perserne og folkene i nord som ble til slutt ble beseiret i år 627. Men freden ble kort for det hardt pressede og militært utslitte riket. Allerede syv år senere, i 634, begynte den katastrofale serien av angrepene fra det muslimske kalifatet i Sør. Innen 636 hadde de tatt Syria, 638 falt Jerusalem, 640 faller Persia til araberne og Egypt ble tatt i 645. Igjen stod bare Balkan og Lilleasia. Så svakt var riket blitt på kort tid at hovedstaden ble flyttet til Sicilia i noen nyttesløse år for å forsøke å holde restene av Nord-Afrikakysten og øyene i Middelhavet sammen. I 674 seilte den første arabiske flåten opp i Bosporosstredet og beleiret Konstantinopel. De enorme forsvarsverkene rundt byen, samt det nærmest mytiske våpenet “gresk ild” som bysantinerne ganske sikkert brukte i mot flåten, ble for mye også for de seiersvante araberne. Det som i praksis holdt det bysantinske riket sammen igjennom alle disse krigene og mot så mange og mektige fiender var etter alt å dømme Konstantinopels enda mektigere murer.

Gresk ild var et ildvåpen som ble brukt av Det bysantinske riket fra ca 672 og utover. Det var et effektivt våpen i sjøslag siden det fortsatte å brenne mens det fløt oppå vannet. Bysantinere kunne også ha den i beholdere under trykk som de kunne sprute den brennende væsken over sine fiender med. Oppskriften var en godt bevart statshemmelighet som vi kun i dag kan spekulere i oppskriften på. Ingen opphavsrett.

Rekonstruksjon

Mye av det samme som skjedde i Vest-Europa etter det vestlige romerrikets fall skjedde i Bysants på 700- og 800-tallet. Byene, med unntak av Konstantinopel selv, ble preget av fraflytting og livet ble for mange igjen preget av jordbruk og selvforsyning fremfor byliv og høykultur. Det arabiske islamske kalifatet utgjorde en nærmest evig trussel for riket, og i 717 forsøkte de nok en gang å beleire den bysantinske hovedstaden, men nok en gang holdt byens murer fienden på avstand. Riket var ikke lenger stort nok til å betale for den store profesjonelle hæren den en gang hadde. I stedet måtte man ty til en hær basert på bønder som, mot retten til å drive jord i provinsene, stod klare til gå ut i krig når behovet meldte seg. Det var en militarisering av samfunnet hvor de mannlige innbyggerne ble langt mer involvert i det militære og hadde langt mer å vinne og tape på krigene riket deltok i enn en leiesoldat kunne ha. Men systemet virket og riket beholdt på denne måten en kapabel og stor hær som med vanlig skattlegging av borgere og bønder for lønning av soldatene og investering i utstyr ikke ville vært mulig.

Pavekirken, Bysants og det store skismaet

Forholdet mellom pavedømmet i vest og kirken slik den utviklet seg i det bysantinske riket var periodevis ganske konfliktfylt. I 717 forbød den bysantinske keiseren dyrkelse av helgenbilder, noe som var sentralt i hvordan den katolske kirken praktiserte sin lære. Paven kunne ikke godta denne innblandingen i kirkens indre anliggender og forbød som straff derfor alle italienere fra å betale skatt til keiseren i øst. Keiseren reagerte med å konfiskere alle pavekirkens sydlige eiendommer og overførte kirkeprovinsene der og på Balkan til kirken i Bysants i stedet. De langsiktige politiske konsekvensene av dette var at germanske folk så sitt snitt til å utnytte kaoset og okkupere deler av Italia slik at paven i mangel på tillit til Østromerriket valgte å be de pavetro frankerne i nord-vest om hjelp og støtte i stedet for keiseren. Dermed mistet keiseren i Bysants også den siste rest av makt han måtte ha hatt i Italia som pavestolens militære beskytter. Kirken i Bysants var en ortodoks kirke. Ortodokse kirker er en fellesbetegnelse på kristne kirker som kom ut fra det bysantinske riket før de skilte helt lag med den katolske kirken i Roma i år 1054 i det som er kjent som det store skismaet. Dens lære var stort sett den samme som den pavekirken forkynte og trakk sine tradisjoner tilbake til apostlene, med visse merkbare forskjeller. Noen var kosmetiske, slik som at de ortodokse prestene bar skjegg og man måtte stå i kirken i stedet for å sitte, mens andre var mer praktiske som at prestene kunne gifte seg og stifte familie. De store stridsemnene som ledet frem til det store skismaet handlet om alt fra formuleringen av trosbekjennelsen til hvorvidt man skulle bruke syrnet eller usyrnet brød til nattverden, men kanskje viktigst av alt handlet den om pavens stilling som kirkens overhode. Paven hevdet at han, som apostelen Peters arvtager og biskop av Roma, stod over alle de ortodokse lederne, kalt patriarker. Patriarkene, på sin side, godtok at paven hadde krav på visse privilegier i den rollen, men nektet å godta at han derfor også hadde større makt over dem i religiøse og verdslige saker. Det hele endte opp med at patriarken av Konstantinopel ekskommuniserte Paven i Roma og Paven i Roma ekskommuniserte patriarken av Konstantinopel i år 1054, en straff som stod ved helt til 1965. Hellas, Serbia og Russland er alle land hvor den ortodokse kirken står sterkt den dag i dag. I Russland anser man til og med Moskva som det tredje senteret for det romerske riket.

Det bysantinske riket overlevde i mer eller mindre grad i navnet takket være gode forsvarsverker og et tidvis militarisert samfunn helt til 1453, da et nytt folkeslag, tyrkerne, endelig klarte å slite hull på Konstantinopels murer med kruttdrevne kanoner.

 

Les mer

  • Wickham, Chris, “The Inheritance of Rome: A History of Europe from 400 to 1000”, Penguin Books Ltd, 2010, London
  • Rosen, William (2007), Justinian’s Flea: Plague, Empire, and the Birth of Europe.
  • History Magazine, 11. 2009 «The Plague of Justinian»

Drøftingsoppgave

  1. Drøft hvorvidt romerrikets fall var et brudd med historien eller resultatet av en kontinuerlig prosess. Hva taler for og hva taler i mot?

Flervalgstest

Hva husker du fra artikkelen om Østromerriket?

Videoer

Sist redigert: 18/10/2017