Det Osmanske Riket

Sist oppdatert 15.2.2020 kl 15:23

Det osmanske riket ble opprettet av den tyrkiske stammelederen Osman langs grensen mot det gamle østromerske riket i Lilleasia på slutten av 1200-tallet. Riket vokste raskt innover i områdene til det østromerske riket og inn i Balkan og i 1453 klarte de det ingen før dem hadde klart; å beseire Konstantinopels murer og sette en endelig strek for det romerske riket. Osmanene skulle komme til å regjere over store deler av Midtøsten helt frem til 1920-tallet.

Helt på begynnelsen av 1300-tallet var de tyrkiske seldsjukkene i Midtøsten splittet opp i en rekke mindre muslimskdominerte samfunn som levde i en tilstand av nærmest regelmessig konflikt med hverandre om land og ressurser. Spesielt utsatt var landområdene mellom det muslimske sør og det kristenortodokse bysantinske riket i nord, som på den tiden rett og slett ble omtalt på arabisk som dar al-Harb; krigens land hvor lederne ennå ikke hadde akseptert islam. Kulturen ble derfor preget av både dyp islamsk tro og tradisjonelle tyrkiske krigeridealer. De muslimske gruppene ble derfor også holdt sammen av personlige ledere som først og fremst tiltrakk seg menn gjennom å være vellykkede i strid og som kunne gi sine menn belønninger for sin støtte. Mange av dem kom fra sentral-asiatiske tyrkiske nomadestammer som var blitt revet opp og drevet vestover under mongolenes herjinger på 1200-tallet.

Osman 1

Langs grensen mot Det østromerske riket, omtalt som det bysantinske riket videre i artikkelen, i det vestlige Lilleasia hadde en slik gruppe slått seg ned på midten av 1200-tallet. I 1299 tok Osman 1. (regj. ca 1299-1324) over makten etter sin far som deres leder og øynet raskt muligheten for å innlemme nye områder i sitt nye lille rike. Mens de mange andre tyrkiske og muslimske stammene i Lilleasia var mest opptatt av å krangle med hverandre, siktet Osman heller nord- og vestover, mot de svekkede bysantinske landområdene. Kombinasjonen av krigerkultur og islam gjorde hellig krig mot alle vantro en plikt for alle stridsdyktige menn, og ved å ta litt og litt av bysantinernes landområder kunne han også utvide riket uten å havne i konflikt med sine den gang mektigere muslimske naboer. I 1301 beleiret han den viktige byen Nikea og beseiret den kristne hæren keiseren hadde sendt for å redde byen, en bragd som spredte seg over hele Lilleasia. Osman døde i 1324 som den første osmanske sultanen. Selv fikk han aldri se hvor stort riket som ble oppkalt etter ham skulle bli, men i tiårene som fulgte utvidet hans etterfølgere riket. I 1352 skaffet de seg et brohode på Gallipolihalvøya inn i Europa hvorfra mange muslimer innvandret inn i Bulgaria og Serbia som begge, sammen med det meste av det bysantinske riket og de andre muslimske småstatene i Lilleasia, ble erobret innen århundret var over. Fyrster som lot seg frivillig underkaste osmanene lot de gjerne være i fred så lenge de forsynte dem med skatteinntekter og soldater, men gjorde de motstand førte osmanene en unådig hellig krig mot dem til de fikk det som de ville. Blant de kristne, som i århundrene før hadde sendt korstog på korstog når muslimene truet restene av det kristne bysantinske riket, var det lite hjelp å få. Et kort og mislykket korstog fra den ungarske kongen i 1396 var all hjelp bysantinerne fikk fra vest.

Det bysantinske riket står for fall

En midlertidig redning for den bysantinske keiseren kom derimot nokså uventet i fra øst da den siste store mongolkrigeren Timur Lenk, i et forsøk på å gjenopprette hans forgjengeres store rike, invaderte og erobret først Iran, Irak, deler av dagens Russland, India og sist, men ikke minst, Syria og Lilleasia. I 1402 erobret han byen Ankara og tok sultanen til fange. Det neste tiåret opplevde det osmanske riket i Lilleasia borgerkrig og kaos. Timur Lenks styre og stridstaktikk var basert på frykt og fysisk makt og hadde således ingen samlende kraft bak seg utover Timurs egen person. Da han døde kollapset også hans store, men kortvarige, rike sammen med ham. Osmanene stod igjen frie til å uforstyrret fortsette sine utvidelser. Alt som var igjen av det romerske riket var nå i bunn og grunn bare den store byen med de ugjennomtrengelige murene; Konstantinopel.

Sultan Mehmet 2. kom til makten i 1451 i en alder av bare 19 år. Det var faktisk andre gangen han inntok tronen. Allerede da han var 12 abdiserte hans far førstegangen og lot sin unge sønn styre til han ble tvunget tilbake for å forsvare riket mot et ungarsk korstog kort tid senere. Etter at Mehmet igjen inntok tronen startet han umiddelbart forberedelsene og planleggingen av erobringen av Konstantinopel som den siste kristne bastionen i riket hans. Han bygget opp den osmanske flåten og styrket forsvarsverkene på den asiatiske siden av Bosporosstredet og begynte å tvinge alle skip som ønsket å passere mellom Middelhavet og Svartehavet til å betale tollavgifter til ham. Den 11. April 1453 omringet 200.000 osmanske soldater byen, både til lands og til sjøs. Bak Konstantinopels flere lag med murer ventet 10.000 nervøse bysantinske forsvarere. Det skulle i teorien la seg gjøre å forsvare byen, de hadde gjort det under lignende forutsetninger før. Murene hadde aldri tidligere falt for angripere utenfra før, og Det gylne horn, bukten som beskyttet byen i nord-øst hadde de stengt av med en kjetting og ble forsvart av både italienske og bysantinske skip og styrker.

Men året før hadde den ungarske kanonstøperen Orban opplevd at lønnen for å bygge kanoner for keiseren av Bysants uteble. I stedet tok han på seg oppdrag for sultanen og startet arbeidet med å støpe verdens største bronsekanoner for ham. Den største var på nesten ni meter i lengde og krevde over 60 okser og 200 mann bare for å flyttes. Sultanens nye kanoner skulle vise seg avgjørende under beleiringen av Konstantinopel. I løpet av noen uker hadde de maktet å slå flere hull i byens tykke lag med murer. Men skadene ble tettet fortløpende av de forskrekkede bysantinerne så godt det lot seg gjøre med stein, skinn og treverk, slik at alle direkte angrep fortsatt ble kostbare for osmanene. Men etter at sultanen snek flåten sin over land og inn i Det gylne horn hvor kjettingen hadde sperret den ute, ble keiseren nødt til å spre sine styrker for å vokte også langs kystlinjen der. De tallmessig underlegne bysantinske styrkene ble fort for spredt og morgenen 29. mai 1453 startet osmanene sitt endelige angrep på byen. Timer senere flommet osmanske styrker inn i Konstantinopels gater og fikk etter løfte fra Mehmet selv tre dager til å fritt plyndre, stjele og gjøre bysantinske kvinner, barn og menn til slaver. Brutaliteten og ødeleggelsene som fulgte var så harde at sultanen selv valgte å stanse plyndringen etter bare ett døgn. Det Øst-romerske rikets tid var forbi. Etter 1123 år falt til slutt Konstantinopel. Byen fikk så navnet Istanbul, som var det osmanene allerede kalte byen, sannsynligvis etter det greske eis ten polin som betyr “til byen”, og Mehmet 2. fikk tilnavnet Erobreren.

Osmanenes storhetstid på 1500-tallet

Etter det bysantinske rikets fall fortsatte osmanene sin ekspansjon nord- og vestover. Med Istanbul (Konstantinopel) sikret de seg kontrollen over sjøfarten til Svartehavet og tok kontrollen med Krimhalvøya. De tok raskt de siste bysantinske enklavene i Hellas og skaffet seg en større og bedre marine ved å gi folkene på øyene i Egeerhavet stor grad av selvstendighet mot at de stilte med erfarne og dyktige mannskaper, noe osmanene selv hadde lite av. I 1456 ble deres utvidelser stanset av ungarerne ved Beograd, men innen da hadde de sikret seg Hellas, Bulgaria, Moldovia, mesteparten av Baltikum og Sør-Romania og Lilleasia; i praksis alle områdene som lå under den ortodokse kirken med unntak av Moskva. I Egypt ble mamelukkenes historisk så seiersrike kavaleri beseiret og alle deres områder ble innlemmet i Det osmanske riket. Under sultan Suleiman den store (1520-1566) inntok de først øya Rhodos i Middelhavet før de i 1529 hadde tatt Ungarn og områdene helt inn til Wien da de endelig ble stanset. Under Suleiman tok de også Irak fra de iranske perserne og erobret mesteparten av den nord-afrikanske kysten.

Sultanatet

Kompetanse og erfaring var viktige verdier for den herskende osmanske klassen, en lærdom som kom fra deres fortid som krigerfolk i Lilleasia. Å ta vare på gammel kunnskap var således også noe de tok alvorlig. Det skulle over tid gjøre det vanskelig med nyskapning i riket siden gammel kultur og tradisjoner ble ofte kunne bli verdsatt høyere enn ny kunnskap og nye erfaringer. Utdannelse var makt i Det osmanske riket. Velutdannede dommere hadde for eksempel stor politisk innflytelse og overså at de lokale embetsmennene utførte sine plikter korrekt. Alle sultanens sønner ble i ung alder sendt ut for å jobbe som provinsguvernører i riket. Slik fikk de den dannelsen og erfaringen en skolegang beskyttet bak palassets murer i Istanbul aldri ville kunnet gi dem alene. Når den regjerende sultanen døde var det en regelrett kamp på liv og død om å kapre hans plass på tronen blant hans mannlige etterfølgere. Den av arvingene som klarte å ta kontroll på hæren sikret seg som regel også riket, alle andre mannlige arvinger, hans egne brødre og halvbrødre, ble så drept for å hindre intriger og fortsatt kamp om tronen. Denne tradisjonen døde ut med Mehmet 3. (1566-1603) som var den siste til å drepe sine søsken da han inntok tronen i 1595. Til gjengjeld kostet det 19 av hans brødre og halvbrødre livet. Etter Mehmet 3. ble det slutt på at sønnene ble sendt ut i distriktene, og alle arvinger fikk leve ut sine liv inne i palasset i Istanbul, gjemt bort fra resten av samfunnet. Men det adskilte og beskyttede livet gikk på bekostning av erfaringene og lederskapstreningen tidligere sultanemner hadde høstet av livet som provinsguvernører og svekket deres administrative evner og ferdigheter som ledere.

I de erobrede områdene var det Sultanen som eide all jorden. Islam hadde ikke et jordeiende presteskap eller organisasjon slik som kirken i Europa. I stedet var det satt av et visst jordbruksareal drevet av leilendinger som skulle sikre fattige og syke mat. Europeiske bønder ble gjort stedsbundne slik at de aldri kunne forlate sine gårder, men de fikk beholde sin ortodokse kristne tro mot at de ble Dhimmier, sultanens undersåtter, som måtte betale en skatt per hode i familien til ham. De ble også utsatt for devsjirme-systemet hvor de ble tvunget til å gi fra seg et bestemt antall friske og velholdte guttebarn hvert år til Osmanene. Disse guttene, som i praksis var slaver, ble strengt oppdratt og opplært i den muslimske troen. De ble gjort til tyrkere både i klesveien og i sinnet, men de fikk ikke lov til å stifte egen familie. De fleste av dem ble såkalte Janitsjarer, det osmanske rikets elitetropper, som var en fast stående hær som blindt adlød sultanens personlige ordre. Noen få av guttene som viste størst intelligens og kløktighet ble årlig valgt ut og sendt til sultanens palass for en lang skolering før de ble satt til å tjene i sultanatets høyeste administrative stillinger. Ved å innsette slaver som ikke hadde lov til å gifte seg og stifte egen familie i de viktigste stillingene kunne sultanen begrense utviklingen av et aristokrati som kunne true hans egen stilling som eneveldig myndighet. Under Suleiman den store tok disse slaveadministratorene over alle stillingene til det gamle aristokratiet, noe som slett ikke var populært på den asiatiske siden av riket. Disse ikke-tyrkiske guttene kunne oppleve å stige høyt i gradene i løpet av livet, noen helt opp til det høyeste embetet etter Sultanen selv; storvesiren.
Storvesiren var sultanens førsteminister og fremste rådgiver. Han kunne operere som hans stedfortreder når sultanen ikke var tilstede og utviklet seg til å bli en slags regjeringsmyndighet utover 1500-tallet som leder av Rådet hvor provinsguvernørene møttes for å diskutere og avgjøre viktige politiske beslutninger for riket, samt ta opp klager på lokale embetsmenn. Å bli utpekt til storvesir var en stor ære og tillitserklæring. Samtidig var det en svært utsatt posisjon i riket. Alle klager og opptøyer var hans ansvar og var det alvorlig nok måtte han bøte med livet.

Tilbakegang

Befolkningen i Det osmanske riket var på sitt største rundt 1580 med ca 20 millioner innbyggere. Osmanenes interesser lå i byene og det ble investert for lite i landbruket til å holde tritt med noen større befolkningsvekst. Samtidig var også bøndene blant de som ble beskattet hardest på sin produksjon. Ved begynnelsen av 1600-tallet var Det osmanske rikets storhetstid i praksis over. Riket var i stor grad tuftet på nye erobringer, og nærheten til Europa satte en stopper for dette. Europeerne, med Habsburgerslekten i frontlinjene, var rett og slett for sterke til å la seg hærtas. Det ble kostbart nok bare å holde på de erobringene de hadde. For å holde skattekistene fulle ble stadig flere embetsstillinger solgt til høystbydende i stedet for å gå til den mest egnede og med dette fulgte økende korrupsjon og misstillit. Janitsjarene utviklet seg til å bli en egen politisk maktfaktor og begynte å selv ta avgjørelsene på hvem som skulle få de ledende administrative stillingene i Istanbul. Janitsjarene og det tidligere slavekorpset fikk etterhvert også rett til å etablere egen familie. Dermed ble det slutt på devsjirme-systemet og nye janitsjarer ble i stedet rekruttert fra deres egne familier og andre som ønsket å nyte skattefritaket de hadde. Makten i Det osmanske riket gled utover 1600-tallet på den måten bort fra sultanen og over på de lokale makthaverne i stedet. Hæren forble stor og mektig og osmanene holdt seg lenge oppdatert på våpenfronten i Europa. I 1669 erobret de Kreta fra den italienske bystaten Venezia og i 1683 beleiret de igjen Wien. Først ved århundreskiftet begynte østerrikere og russere å ta tilbake landområder fra osmanene igjen. Europeernes egenproduksjon av varer tok seg også opp og nederlendere og engelskmenn begynte å handle varer fra Asia gjennom sjøveien i stedet for over Det osmanske riket. Dermed falt produksjonen av ferdigvarer og riket måtte satse mer på salg av grunnleggende råvarer som bomull, korn, råsilke og hud i stedet. Økonomien skrantet og med den også riket som sådan. Likevel overlevde riket både den kommende imperialismen og kastet seg inn første verdenskrig, men på den tapende siden. Den 1. november 1922 ble sultanatet oppløst og Republikken Tyrkia ble etablert ett år senere.