Norge 1500-1800 – et samfunn i vekst

Sist oppdatert 24.9.2014 kl 16:15

Norge lå kanskje i Europas periferi, men landets ressurser hadde lenge  vært interessante for menneskene på kontinentet. Eksport av fisk ned til Europa startet allerede på 11-1200-tallet med opprettelsen av de første kommersielle fiskeriene i Lofoten. Stadig flere fiskevær etablerte seg som faste bosetninger og bidro til leveranser av tørrfisk og torskelever som ble videreforedlet til tranolje som ble solgt i Bergen og Trondheim. Handelsruter ble bygget ut av engelske kjøpmenn i høymiddelalderen og deretter av tyske hansamenn i senmiddelalderen. Kontakten med de fremmede gav kunnskaper og erfaringer om handel og skipsfart, språk og fremmede kulturer. Alt skulle komme til nytte utover 15- og 1600-tallet da Norges union med Danmark skulle trekke landet tettere inn i europeisk handel og politkk, på både godt og vondt. Befolkningsveksten la utover 1600-tallet igjen press på den dyrkbare jorda og selv om mange bønder ble selveiere etterhvert, oppstod også en helt ny og egen klasse av bønder; husmannen. Byene vokste, både i antall og størrelse, men på begynnelsen av 1800-tallet var Norge fortsatt et utpreget bondesamfunn hvor 9 av 10 bodde på bygda.

Handelsvekst og nye næringsveier

Fiske

På 1500-tallet var det fremdeles fisken som var den største eksportvaren. Torsk fanget man langs hele kysten, men den var særlig i overflod langs Finmarkskysten, og det årlige skreifisket i Lofoten sikret mange fiskerbønder et bedre inntektsgrunnlag. Salt var en dyr vare som vanligvis måtte importeres fra Tyskland, derfor var man avhengig av andre måter å bevare fisken på. Den tørre, kalde nordnorske luften var perfekt for å tørke fisken lokalt igjennom senvinteren og siden frakte den ned til de store handelsbyene Trondheim eller Bergen for videresalg der. Fra slutten av middelalderen falt derimot prisen på tørrfisken kraftig. I 1450 kunne man regne med å få solgt 1 kg tørrfisk for rundt 6 kg rugmel. Drøye hundre år senere kunne man bare regne med å få en tredjedel så mye korn for den samme mengden tørrfisk. Det var flere grunner til dette, blant annet møtte norsk tørrfisk hard konkurranse i den engelske klippfisken som kombinerte noe tørking med salting, men også innføringen av reformasjonen i mange av landene man tradisjonelt hadde handlet med førte til lavere etterspørsel av norsk fisk. Nå som man ikke lenger behøvde å unngå kjøttvarer på fredager og andre bestemte helligdager hadde man heller ikke det samme behovet for å erstatte lokalt kjøtt med importert fisk. Prisene falt, men eksporten økte. På 1500-tallet nesten firedoblet tørrfiskeksporten seg. Det meste gikk til de tyske byene langs Rhinen og Nederlandene, mens Hansabyene langs den tyske østkysten langt på vei mistet sin handelsmakt i nordsjøen. Siden fisket foregikk på åpent hav var det heller ingen begrensninger på hvem som kunne fiske utover tilgang på fiskeverktøy og båt. Det var vanlig at man var tre til fem mann ombord en båt. Selve båten ble eid av en av mennene og han fikk en ekstra andel av fisken som vederlag når utbyttet skylle fordeles.

Med 30 til 80 års mellomrom har sildefisket langs kysten av Nordsjøen tatt seg opp enormt og sikret et stort antall mennesker, både i Norge og på kontinentet, tilgang på ekstra proteiner og næring. Sildefisket trakk til seg arbeidskraft fra hele Norden som søkte lykken på sjøen. Områdene rundt de mest aktive fiskeriene yret av folkeliv og gav en flott avkastning for de lokale kjøpmennene og håndverkerne som kunne selge varer og tjenester til fiskerne og deres familier.

Trelasthandelen

Tømmereksport hadde nordmenn også drevet med i århundrer før 1500-tallet uten at det hadde blitt en spesielt stor inntektskilde. Men stadig flere og større skip på havene og en stadig større befolkning på kontinentet gjorde alt for store innhugg i de vest-europeiske skogene. Det var praktisk talt ikke nok store trær igjen å ta av. Samtidig bredte kunnskaper og erfaringer om en ny type sag seg i landet; oppgangssagen, som ikke bare skar tømmeret på tvers, men også på langs, raskt og ved hjelp av vannkraft. Sagen var enkel å konstruere, og bare man hadde tilgang på en god bekk, et sterkt sagblad og nok trær på sin eiendom så kunne bønder starte sine egne sager og ikke bare levere råvarer, men selv lage ferdig plank. Sagen var så billig at investeringene som trengtes var nedbetalt etter at man hadde solgt et par hundre planker, alt etter dette var ren fortjeneste. Nederlenderne var på den tiden en voksende sjøfartsnasjon og trengte tømmer til å bygge skip med, mens nordmennene trengte korn som de nederlandske handelsskipene kunne hente i Baltikum. Innen år 1600 var det bygget over 2000 oppgangssager i Norge, mens norske kjøpmenn utrustet stadig flere skip for selv å delta i handelen. De fleste oppgangssagene ble satt opp i nærheten av havner og kongen og hans lensmenn var minst like ivrige som bøndene. Her var det penger å tjene, så både kongelige sager ledet av den lokale fogden og lensmenenes egne sager ble bygget i rasende tempo. Norge var ved begynnelsen av 1600-tallet blitt Europas største trelasteksportør, en stilling man beholdt frem til 1800-tallet. Men rundt 1700 ble det klart at de kystnære skogene i Sør-Norge var i ferd med å ryddes for skog slik den europeiske hadde blitt det. Kongen fant det derfor nødvendig å gjøre forsøk på begrense antallet sager for å holde prisene oppe og for å forhindre den verste avskogingen. Trelastnæringen flyttet deretter lenger innover i landet, særlig langs de store elvene på Østlandet som i seg selv var gode transportårer for tømmeret.

 

Skipsfarten

Ved slutten av middelalderen var det svært lite av norsk skipsfart og handel som gikk til utlandet. Det meste av dette behovet hadde de tyske hansakjøpmennene og etterhvert engelske og nederlandske fraktskip tatt seg av. Mange unge norske menn hadde i løpet av årene tatt hyre på de utenlandske skipene. De hadde lært seileryrket og skipsfartens mange utfordringer, sett fremmede kyster og skaffet bekjentskaper, språkkunnskaper og erfaringer som gav de mot til å satse på egenhånd senere. Kystnære bønder skaffet seg egne skip og startet handelsruter, spesielt til Danmark hvor de handlet korn som de tok med seg til Norge. På denne måten utfordret og svekket de byborgernes særrettigheter med handelen allerede på 1500-tallet. Trelasthandelen brakte også med seg engelske og nederlandske entreprenører og erfarne skipskonstruktører som satset på skipsbygging i Norge for å spare kostnaden ved frakten av tømmer og plank til sine egne land. Dette var kunnskaper og erfaringer som nordmenn tok til seg og spredte videre her til lands. De største byene fikk gradvis sine egne handelsflåter, og størst var den i Bergen som sendte skip helt til Spania for å handle salt. Totalt hadde landet en handelsflåte på kanskje 80 skip ved århundreskiftet 15-1600. Særlig trelasthandelen med Nederlandene og England krevde store og kostbare skip, og skipsfart har alltid vært en risikabel næring med den alltid tilstedeværende faren for havari og plyndring. For å spre risikoen og dele utgiftene ble det vanlig at flere handelsmenn gikk sammen om å bygge og drive skip gjennom partsrederier. Krigene mellom stormaktene i Europa, særlig mellom Nederlandene og England, førte til et økende behov for nøytrale fraktskip, noe som norske redere visste å utnytte. Særlig var innføringen av den engelske «Navigasjonsakten» i 1651 viktig for Norge. Navigasjonsakten sa at kun engelske skip eller skip som stammet fra opphavslandet til varene de fraktet, fikk frakte godset sitt til England. Dette var ment å demme opp for nederlandenes store og voksende handelsflåte som man fryktet skulle utkonkurrere engelsk skipsfrakt. Norskeide skip kunne nå ta over mye av frakten med norsk tømmer til England fra nederlenderne. Ved inngangen til Napoleonskrigene i 1807 bestod den norske flåten av 1600 skip og 12.000 sjøfolk, den hadde vokst til å bli en av Europas største handelsflåter.

 

Håndverk på 1500-tallet

Byborgernes oppgjør med hansaen førte til at alle tyske håndverkere ble tvunget til å godta byborgerskap i Bergen fra 1559 og med det var de fleste av deres særrettigheter fjernet og deres lukkede fagmiljøer åpnet også for nordmenn. Spesialiseringen som hadde utviklet seg i middelalderen fortsatte å øke særlig i byene, mens man på landet som regel måtte være litt mer multikunstner og lære seg flere håndverk for å overleve. Rundt 1560 var det 24 separate fagmiljøer i byen, og innen 50-60 år hadde dette tallet fordoblet seg. Sterkt påvirket av tyske tradisjoner og organisering ble det særlig fra 1600-tallet av startet egne laug som sikret en god faglig utdannelse, samt utveksling av læresvenner med andre land slik at nye ideer og teknologier ble fanget opp raskere enn tidligere.

 

Bergverkene

Som du leste tidligere i kapittelet om de første pionerene i Norden så hadde norske bønder allerede utvunnet jern av myrmalm i over 2000 år før reformasjonen. Den nye kongen, Kristian 3. sendte ganske umiddelbart etter sin maktovertakelse tyske eksperter for å lete etter metaller på eiendommene han hadde overtatt fra kirken i Norge, og de gjorde funn av både jern, kobber og sølv i Telemark, alt bundet til stein i fjellet. Dette var startskuddet for den første kommersielle bergverksdriften i Norge. Kongen ønsket iverksatt utvinning av metallene så fort som mulig og gikk derfor sammen med lokale lensmenn og bemidlede borgere i andelslag som iverksatte gruvedriften. Lokale bønder ble tvunget til å stå for gruvearbeidernes underhold. De var gjerne langt flere enn hva bøndenes matproduksjon og arbeidskapasitet kunne bære og betalingen var elendig. Det ble ikke bedre av at forekomstene man hadde funnet var små og stort sett ble tapsprosjekter. Det var mer å hente i trelasthandelen og med unntak av spredt jernutvinning ble det meste lagt ned etter bare noen tiår, men den norske bergverksdrømmen var langt fra over.

I 1601 sendte kong Kristian 4. nok en gang tyske eksperter til Norge for å søke etter utvinnbare metaller. Særlig var det jern til våpenproduksjonen i Danmark de søkte. Fra Telemark til Oslo fant de både bly, kobber og jern og mange steder ble det satt i gang nye bergverk. Det meste viste seg å være dyrere å drive enn inntektene kunne bære og ble nok en gang lagt ned etter noen år, men i 1623 ble det funnet større mengder sølv på Sandsvær i Buskerud. Her ble det bygget en hel by rundt den nye gruvevirksomheten; Kongsberg. Gruven trakk til seg både arbeidskraft og fagkunnskaper fra utlandet. Bøndene fikk mer enn nok å gjøre med å sikre trekull til gruvevirksomheten og produsere matvarer og artikler for den stadig voksende bybefolkningen. Sølvverket ble etterhvert landets største arbeidsplass og i 1770 jobbet det 4200 mann til enhver tid med gruvevirksomhet og foredling i Kongsberg, deretter falt produktiviteten frem til gruvene ble lagt ned i 1805.

Andre småsamfunn vokste opp rundt gruver rundt omkring på Østlandet. Røros ble bygget opp rundt landets største kobberverk, mens man i et belte fra Arendal til Eidsvoll bygget egne ovner rundt jerngruvene for å selv foredle jernmalmen til ferdig jern. Det ble i 1730 opprettet et eget jernmonopol i Danmark-Norge. Det betød at sålenge prisen holdt seg på et akseptabelt nivå, måtte alt jern importert til Danmark være fra Norge. Omtrent halvparten av alt jern som ble produsert i Norge ble da også eksportert til Danmark.

Merkantilisme

Utover 1700-tallet satset mange stater på å skaffe seg et handelsoverskudd med utlandet. Målet var å skaffe staten mest mulig inntekter i form av sølv, gull og andre edelmetaller fra egen produksjon eller fra salg av egenproduserte varer til utlandet, og samtidig betale minst mulig for varer og tjenester fra andre land. Tanken var at om man var selvforsynt med det meste slik at man kunne holde import av varer fra utlandet mest mulig nede så økte man statens rikdom. Denne formen for økonomisk politikk er kjent som merkantilisme og ble brukt av mange europeiske land for å beskytte egne handelskompanier og egne råvarer fra konkurranse med andre land. I Danmark-Norge gjorde dette seg utslag i handelen som gikk mellom Norge og Danmark. Norge hadde trelasthandel, fisk og bergverksindustri, og da særlig jernproduksjon, som danskene trengte, mens danskene hadde korn som nordmennene trengte. Dette førte først til det såkalte jernmonopolet i 1730 hvor danskene kun fikk importere norsk jern (sålenge prisen var god, ble den for høy kunne de handle i Sverige). I 1735 fikk man det såkalte kornmonopolet i Sør-Norge som forbød import av annet enn dansk korn. Kornmonopolet ble en stor byrde for nordmennene, særlig i dårlige kornår. For var sommeren dårlig i Danmark så betød den geografiske nærheten at den som regel også var det i Norge. Dermed ble det både mangel på korn mens det man faktisk fikk som regel var av elendig kvalitet. Man forsøkte å forby brennevinsbrenning i dårlige år for å spare korn, men det var som alltid i historien et upopulært tiltak. I stedet endte man med en dispensasjonsordning som tillot import fra andre land hvis situasjonen ble for prekær. På 1780-tallet ble politikken noe liberalisert etter at kronprins Fredrik tok over makten fra sin sinnslidende far. Han var inspirert av Adam Smiths verk om frie markeder fra 1776 og fjernet både offentlig støtte til bedrifter og virksomheter samtidig som han tok vekk jern- og kornmonopolene. Sagene i Norge fikk skjære så mye de ville og for folk flest på bygdene var det nok et gode at mange av de gamle kjøpstadsprivilegiene ble fjernet slik at også de fikk delta i handelen med egne varer utenom de årlige markedene.

Befolkningsvekst

I 1663 gjennomførte man det første egentlige mantallet i Norge. Hensikten var å skaffe oversikt over hvor mange menn man kunne rekruttere til hæren og marinen ved behov, derfor talte man alle gutter og menn over 12 år i hele landet. Resultatet var at man fant 195.000 norske menn. Sammen med kvinneoverskuddet på rundt 10 prosent som krigene hadde skapt og en bybefolkning på ca 30.000 kan vi si at Norge hadde omtrent 440.000 innbyggere etter innføringen av eneveldet. Hundre år senere fikk kirken i oppdrag å gjennomføre en folketelling som også inkluderte kvinner som viste at det i de to rikene bodde 723.000 i Norge, 786.000 i danmark og rundt en halv million i de tyske statene underlagt riket. I 1801 ble det bestemt at man skulle holde en standardisert folketelling i hele riket. Det ble trykket opp ferdige spørreskjemaer hvor man for første gang registrerte navn, alder, kjønn, sivilstatus, yrke og stilling i husholdet, samt gårds- og gatenavn. Tellingen viste at Norge hadde 883.000 innbyggere, en dobling av innbyggertallet siden 1660-tallet!

Folketellingen fra 1801 viser oss at det norske folk fremdeles var et ungt folk. De aller fleste var under 20 år, mens bare 9 prosent var over 60. De fleste giftet seg først da de var godt voksne, altså mellom 26 og 30 år, noe som kanskje virker gammelt når vi også ser at forventet levealder lå mellom 30 og 35 år, men sykdomsepidemier og spedbarnsdødelighet påvirker dette tallet kraftig. Den gjennomsnittlige familien fikk 4-6 barn, men nesten en av tre spedbarn døde tidlig. Samtidig fortsatte en rekke sykdommer å ta livet av så mange som en av ti med ujevne mellomrom. Særlig sykdommer som vi i dag vaksineres i mot og som oppleves som trivielle var på denne tiden fryktede massemordere. For eksempel hadde kopperviruset, som Verdens helseorganisasjon med stolthet kunne erklære utryddet i 1980 takket være en vaksine oppfunnet på slutten av 1700-tallet, en dødelighet på mellom 20 og 60 prosent. Folketellingen gir oss også innsikt i hvordan familieforholdene var for første gang. Storfamilien hvor mor, far, barn, besteforeldre, tanter og onkler alle levde sammen under det samme taket, var borte. Den var erstattet av kjernefamilien med bare mor, far og barn. Det var også vanlig å inkludere tjenestefolk i de mer bemidlede husholdningene slik som hos selveiende bønder, embetsmenn og borgerskap. Spesielt vanlig var dette i perioder av livet da barna var små og man trengte støtte til å ta seg av både de og når man selv var eldre og ikke lenger maktet det daglige arbeidet på gården. Det var svært vanlig at unge menn og kvinner jobbet i tjeneste hos andre i alderen 15-30 år, før de selv giftet seg.

Flere byer, men fortsatt et bondesamfunn

Byene i Norge var generelt små. Bergen var fremdeles landets største by med omtrent 10.000 innbyggere, mens Kristiania og Trondheim fulgte etter med henholdsvis 4000 og 2500 innbyggere. Gjentatte epidemier var blant årsakene til at befolkningen i byene ble holdt nede slik at den store overvekten av verdiskapning fremdeles skjedde på bygdene. Den siste store epidemien i Kristiania i 1654 tok livet av 1523 mennesker, det tilsvarte 40 prosent av befolkningen. Alle bybrannene gjorde også sine innhogg i byveksten opp igjennom århundrene. Store branner slik som den som jevnet Oslo med jorden i 1624 brøt ut med ujevne mellomrom, selv om det kom stadig flere regler og forordninger som skulle sikre byene bedre. Det var først med Kristian 4.s krav til brede gater, økt bruk av mur og krav til bruk av takstein i stedet for torv og halm at brannene avtok noe i alvorlighet. Det dukket også opp stadig flere småbyer langs de store innfartsårene til byene slik som ute i Oslofjorden hvor tettsteder som Drøbak, Moss, Halden og Drammen fikk status som ladesteder, noe som gav rett til å drive utenrikshandel. I 1660 var det sju byer i Norge (Oslo, Bergen, Trondheim, Fredrikstad, Tønsberg, Skien og Stavanger), 150 år senere var tallet vokst til 23, Bergen var fremdeles største by med 18.000 innbyggere og Kristiania lå på en god andre plass med det halve. Men fortsatt bodde bare rundt 10 prosent av landets befolkning i byen ved inngangen til det 19. århundre.

Utviklingen i det norske bondesamfunnet

Selv om handelen tok seg opp på 1500-tallet var og ble de fleste nordmenn bønder. De verste pestepidemiene var i ferd med å roe seg ned og befolkningen begynte endelig å øke igjen etter å ha falt fra over 400.000 i tiårene før svartedauen til litt over 140.000 mot slutten av middelalderen. Veksten i befolkningen førte til at gamle ødegårder som hadde ligget brakk i nesten 200 år igjen ble tilflyttet og ryddet, mens gamle fraflyttede bruk som hadde blitt lagt inn under andre gårder kunne fraskilles og drives som egne bruk av bondens barn eller selges til andre. Frykten for at gårdsbrukene skulle bli for små til å forsørge de fastboende hvis de ble delt ved arveoppgjør ble gradvis overvunnet. Det var vanlig å vente med giftermål til man selv var sikret et bruk å drive, derfor førte det økende antallet gårder til flere giftermål, og det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at dette igjen resulterte i flere barn og en forsterket befolkningsvekst. Bøndene langs kysten var som regel fiskere i tillegg til at de drev dyrehold og noen mindre åkerlapper som nok sjelden ble spesielt store på grunn av kyststrøkenes mer karrige jord. Som da vikingene dro til sjøs var det kvinnene som måtte ta over drift og ansvar for denne gården da havets sølv skulle håves inn. Det ble vanligere for de fleste bønder å finne seg en tilleggsnæring, noe man kan gjøre i rolige perioder på gården, slik som karding og veving og produksjon av ferdige klesplagg og verktøy som kunne selges videre eller byttes mot andre varer man selv ikke kunne lage.

Leilendingen

Fram til 1700-tallet var de aller fleste norske bønder avhengige av å leie jord av adelsmenn, storbønder eller kirken (før reformasjonen) og kongen (etter reformasjonen). Rundt 1500 var det bare rundt 20 prosent av norske bønder som eide sin egen jord. Selveiere betalte som kjent en årlig landskyld, altså en skatt for å drive gården, men denne var ikke spesielt hard i Norge. Landskylda var fastbestemt etter gårdens størrelse og kornproduksjon og hvis en gård ble delt mellom to søsken så ble også landskylda delt i to. Når en leilending overtok en ny gård eller eiendom måtte han betale det som ble kalt en førstebygsel til gårdseieren. Deretter betalte han en ny bygsel  hvert tredje år. I tillegg var det vanlig med noen få dagers pliktarbeid på storbondens eller godseierens jord, spesielt under de store onnene. Det var sjelden snakk om mange dagers arbeid, mange hadde bare en eller to dagers arbeid utenom sin egen jord.

 Bondesamfunnet på 1600-tallet – økende press fra staten

Utskillingen av nye gårder fra gamle fortsatte utover også 1600-tallet, men tempoet dabbet av mot slutten av århundret. Befolkningsveksten sørget også for at man fremdeles var avhengig av å importere rundt 2/5 av alt kornet man trengte, men samtidig opplevde mange bønder også økt interesse for både overskuddsprodukter og ting de lagde på si, noe som fremmet yrkesspesialisering også utenfor de store byene. Til byborgernes noe irritasjon fikk man faste markedsdager knyttet til årstidene hvert år hvor bypriviliegiene, som sa at kun byborgere fikk drive handel, ble satt til side slik at bondefolket også fikk selge og bytte sine varer fritt. Men det var nødvendig for bøndene å øke sine inntekter da staten trykket på for å øke sine. Skattetrykket og tollutgiftene gikk i været, skatten ble tredoblet fra århundreskiftet til midten av århundret, mens tollutgiftene firedoblet seg. Samtidig måtte bøndene betale lønnen til de offentlige tjenestemennene som det ble stadig flere av, og det var ikke fritt for at disse krevde litt ekstra under bordet når en søknad skulle innvilges. Dette var en ny politisk overklasse av kongelig utnevnte embetsmenn som var i ferd med å etablere seg i landet, på bekostning av den norske bonden. På toppen av alt dette kom de nye militære utskrivningene under Kristian 4. hvor hver fjerde norske bonde måtte belage seg på flere års hard tjeneste hvorav mange aldri kom hjem igjen. Den stadig voksende befolkningen økte også presset på jorda. Fire av fem var fortsatt leilendinger, og da etterspørselen fortsatte å øke ble også leieprisene, bygselen, presset oppover.

Den norske odelsbonden og husmannsvesenet

På 1700-tallet levde mellom 80 og 90 prosent av befolkningen fremdeles av jordbruket i Norge, men det ble stadig vanligere å ta til seg tilleggsnæringer og spesialisere seg nogenlunde i egne yrker som et tillegg til gårdsdriften. Man dyrket stort sett korn, men spedde også på kosten med noe erter og neper. Poteten kom til landet i dette århundret, men det tok lang tid før kunnskapen om rotfrukten spredte seg til befolkningen. Mange var også skeptiske til å dyrke noe man ikke hadde erfaring med fra før, som man ikke kjente vekstsyklus og vedlikeholdsbehovet for potetplanten. Frykten for feilslåtte avlinger var stor, da dette var ensbetydende med sult og lidelser. Totalt sett klarte man fremdeles bare å produsere rundt 2/3 av hva man trengte av korn i landet. Resten måtte importeres. Beitedyr som kyr, sauer og geiter var vanlige over hele landet. Melkeprodukter, og da særlig smøret som lot seg lagre, var et viktigere næringstilskudd enn kjøtt. I tillegg utnyttet dyrene store beitearealer som ellers ville ligget ubrukt, og de gav gjødsel til jordene.

Det ble av kong Kristian 5. i 1687 satt en nedre grense for hvor stor en gård måtte være for å kunne deles, både for å sikre at enhetene ikke ble for små til at de kunne forsørge menneskene som bodde på dem, men også for å sikre trygge skatteinntekter for kronen. Men folketallet fortsatte å vokse, så hvor skulle alle de nye menneskene gjøre av seg? Og hva skulle de leve av? Mange bønder begynte i stedet for å dele gården å leie ut deler av sin egen jord til såkalte husmenn. Husmannsplassene var små i areal og ble vanligvis lagt til utkanten av gården, inntil udyrket jord som leilendingen selv måtte rydde for egenhånd. På denne måten slapp bonden å avstå egen dyrkbar jord, samtidig som han fikk leieinntekter for jord han ellers ikke ville brukt. Leien ble som regel betalt med en kombinasjon av arbeidskraft i onnene, penger eller varer. Til gjengjeld ble husmannen sikret tilgang til bruk av fellesareal som beite og skog som gav tømmer og ved. Det var store forskjeller på landsbasis for hvordan husmannen levde. På Østlandet var han nærmest som en arbeidstager å regne for de store gårdene, hvor det meste av arbeidet foregikk på hovedgården, mens andre steder i landet levde de nærmest som om de var selveiende bønder. Den største fordelen for bøndene som opprettet husmannsplasser var at husmannen var arbeidskraft som ikke måtte lønnes hele året slik man måtte med for eksempel tjenere.

Fra 1750 ble husmennene sikret lovfestede kontrakter for hvilke rettigheter og plikter de hadde overfor bonden de leide av. De ble også garantert livstidskontrakter for plassene. Ingen skulle lenger kunne kastes ut av gården fordi de ble for gamle til å jobbe hardt eller fordi andre husmenn tilbød bonden bedre betingelser som flere arbeidsdager på gården hans enn de som allerede bodde der. Ved folketellingen i 1801 ble det registrert så mange som 77.000 gårder og hele 40.000 husmannsplasser i Norge.

 

 

Selv om vi skiller mellom selveiende bønder, leilendinger og husmenn i resten av teksten kan det være på sin rette å poengtere at for bønder flest var ikke disse skillene like tydelige på 16- og 1700-tallet. Som regel bestod de norske bygdene av et lappeteppe av selveid og leid jord hvor de fleste eide noe jord og leide annen samtidig. Faktisk var det svært sjelden at en bonde eide all jord han drev, omtrent som mange gårdsbrukere i dag gjør når de forpakter ekstra jord fra naboer eller andre som ikke selv ønsker å drive jorden, men som heller ikke ønsker å selge den. Men tilbake til vår periode. Fra 1660 av begynte kronen å selge deler av krongodset sitt, enten for kontanter eller som innbetaling av gjeld til kreditorer etter krigene med Sverige. Mange av disse ønsket andre verdier enn jord og splittet opp godsene sine og solgte de videre. Dermed ble stadig mer jord i distriktene lagt ut for salg også til bøndene og leilendingene som bodde på og drev jorden. Dette førte til at man i Norge fikk en kraftig vekst i selveiet av jord mellom ca 1660 og 1780. Etter at bonden hadde bodd på og drevet en selveid gård i minst 20 år fikk han også odel på den. Det betød at hans nærmeste arvinger alltid hadde rett til å overta gården etter ham, eller også rett til kjøpe den tilbake hvis han solgte gården ut av familien.

 

Oppgaver og fordypning