Den greske antikken

Sist oppdatert 2.4.2022 kl 15:45

Rundt 1300 f.v.t. hadde et folkeslag som snakket en tidlig form for gresk befolket nesten hele fastlandshellas. De var kjent som mykenerne og deres historie og myter la grunnlaget for det som senere skulle bli den greske kulturen. Hovedstaden, Mykene, var omringet av imponerende forsvarsverker bygget over halvannet århundre. Det var i dette mykenske landskapet og tiden at den greske forfatteren Homer la sine berømte epos «Iliaden» og «Odysseen». Mykene ble sentrum for de mest sentrale fortellingene i hele den greske og senere vestlige verdens historie. Det var derfra den legendariske kong Agamemnon ledet den ti år lange beleiring av Troya hvor fortellingene om Akilles, Paris, Hektor sine bragder utspant seg. Hvorvidt Homer fant på historiene sine selv eller om han hentet de fra eventyr og beretninger som lenge hadde vandret fra munn til munn blant menneskene i området vet vi ikke, men hans historier dannet sentrum for grekernes selvoppfatning av god moral, god oppførsel og for idéen om at det fantes et felles gresk opphav, med felles historie, guder, språk og kultur. For oss er Homer en kilde til å skimte og forstå grekernes kulturliv, myter og religiøse trosretninger, men for grekerne var han en historiker, og hans historier var gjerne ansett som fakta.

Mykenernes rike forsvant rundt 1100 f.v.t. uten at vi egentlig vet hva som skjedde med dem. Sannsynligvis ble de fortrengt av nye folkeslag, kanskje de samme som utkonkurrerte egypterne. De neste århundrene er blitt kjent som de mørke århundrene i gresk historie, mye på grunn av vår manglende tilgang på gode kilder. Men fra 800 av begynte lokale landsbyer å vokse i størrelse og bygge befestninger, møteplasser og monumenter. Den greske bystaten, polis, var født.

Polisstatene oppstår

I århundrene før det 7. århundre f.v.t. bestod det greske fastlandet av mange små og fattige stammesamfunn som levde av et enkelt selvforsyningsjordbruk. Etter hvert som samfunnene ble store nok overtok mektige stormenn som kalte seg selv konger makten. De spilte gjerne også en dobbeltrolle som ledere av samfunnets religiøse ritualer ved siden av sin politiske makt. Deres myndighet kom fra støtte fra samfunnets råd av eldre og erfarne menn. I sentrum for de største av disse samfunnene vokste det gjerne frem en liten by med en felles forsamlingsplass i sentrum, kalt en agora. Denne plassen ble midtpunktet for de nye bystatenes politiske og religiøse liv og byens handelsplass på hverdagene. Bystat heter på gresk polis, derfor kaller vi disse bystatene også for polisstater. Det er også av dette begrepet vi har fått ordet politikk, et begrep som var like sentralt for de mannlige greske mennene med borgerrett som det er for mange i Norge i dag. De fleste av polisstatens innbyggere bodde i små landsbyer rundt det nye senteret, derfor ble gjerne polis forsterket med murer slik at den kunne fungere som en festning som innbyggerne kunne flykte til ved fare for krig eller omstreifende røverbander. Arealmessig var de fleste bystatene små og folk levde tett sammen. Den var ofte ikke større enn at man kan krysse den på en dag til fots. Det oppstod ganske raskt et aristokrati, et styre av ”de beste”, og de beste i antikken var de som eide mest jord. Dermed ble det også skapt et klasseskille mellom de som eide, og de som ikke eide jord. Særlig på slagmarken var dette skillet synlig, siden de rike jordeierne kunne betale mer for bedre rustninger, våpen og ikke minst hester som man lærte å ri på utover det sjuende århundret. Med sin voksende økonomiske og militære makt kunne det nye aristokratiet etterhvert utvide sine muligheter for å påvirke politikken, altså styret av polis, på bekostning av kongene. Ved århundreskiftet var de fleste monarkiene også byttet ut med et aristokrati hvor rike embetsmenn byttet på å holde offentlige stillinger med jevne mellomrom.

Koloniseringen av Middelhavet

Årene mellom ca 700 og 550 ble preget av en sterk gresk ekspansjon først og fremst i Egeerhavet og på Lilleasia-kysten. En raskt økende befolkning i et område som i seg selv er preget av fjell og varierende jordkvalitet tvang folk ut på havet til områder hvor fønikerne tidligere hadde vært den dominerende handelsmakten. Grekerne så etter hvert nytten av å knytte nye kontakter og ha egne ”handelsbaser” utenfor Hellas. På den italienske kysten fant man frodige daler og jord som var perfekt for jordbruksproduksjon, og en økende egenproduksjon av salgbare håndverksprodukter førte til voksende interesse for handle med andre samfunn og utvide markedene. Nord i Egeerhavet handlet man til seg jordbruksvarer og nedover mot Svartehavet anla man handelskolonier som for eksempel Byzantion som senere blir kjent som Konstantinopel under romernes styre. Grekernes ekspansjon ble til slutt begrenset av at fønikerne allierte seg med italienske folkeslag som etruskerne på 500-tallet. Følgene av ekspansjonen var mange. Gjennom skrivekunst og reiser spredte den greske kulturen seg utover langs kysten av hele Middelhavet. Dannelsen av kolonier med sterke bånd til polisstatene fremmet bydannelser i særlig det østlige middelhavet og den nye rikdommen reduserte også de største motsetningene mellom jordeiere og eiendomsløse på det greske fastlandet. Oppblomstringen i håndverk og handel førte også til et behov for noe som var lettere å bytte enn mot andre varer i større mengder, dermed begynte innføringen av mynter som betalingsmiddel mot slutten av 600-tallet. Og ikke minst så førte sjøreisene til at grekere møtte andre grekere fra andre polisstater, noe som skapte en fellesskapsfølelse og førte til at man fikk en felles diktning som for eksempel Homers kjente historier som gav grekerne en kime til en felles identitet.

 

Fra øst beveget et stort rike seg mot middelhavet. Perserne hadde allerede før 400-tallet ekspandert inn i de greske områdene i Lilleasia, på kysten av det som i dag er Tyrkia. På slutten av 500-tallet var Hellas preget av indre splittelse blant en mengde småstater. En situasjon som gjorde grekerne til et sannsynligvis lett bytte for en sterk ytre stormakt med ambisjoner om ekspansjon. I 490 sendte den persiske kong Dareios ut en hærstyrke på 20.000 mann med mål om å først knuse athenerne for deretter føre et siste felttog mot spartanerne. Resten av det greske fastlandet ville da falle lett i hendene på perserne. Det var i hvert fall det man håpet. Etter råd fra en athensk forræder gikk de i land ved Marathon-sletten på Attika. På grunn av en religiøs høytid hos spartanerne stod plutselig athenerne alene med sine 10.000 hoplitter mot den dobbelt så sterke persiske hæren. Allikevel skulle de greske hoplittene vise seg å være persernes overmenn og de vant slaget og Dareios måtte dra hjem i skam. Etter en pause på hele ti år raslet perserne igjen med sablene. Denne gangen under Dareios etterfølger Xerxes. Athenerne hadde derimot brukt tiden de fikk godt og var forberedt på det som skulle komme. De var nå den ledende sjømakten i Hellas og sammen med andre bystater hadde de opprettet et forsvarsforbund styrt av Sparta. Våren 480 satte Xerxes sin enorme hær på 200.000 mann og 1200 skip i bevegelse mot det greske fastlandet. Ved Thermopylene-passet klarte en mindre gresk styrke under ledelse av kong Leonidas av Sparta å oppholde de tallmessig overlegne perserne lenge nok til at resten av forsvarsforbundet kunne forberede seg. En antallsvis like underlegen gresk flåte under ledelse av den athenske hærføreren Themistokles slo den persiske flåten ved Salamis med sine raskere og mer manøvrerbare skip. De resterende persiske soldatene ble slått ved slaget ved Plataiai i 479. For å sikre et forsvar ved fremtidige angrep dannet grekerne rundt Egeerhavet og Lilleasiakysten i 477 et sjøforsvarsforbund under Athens ledelse. En krigskasse ble dannet for å sikre finansieringen av forsvaret og ble fylt av en årlig avgift fra medlemsstatene. Med sin overlegne flåte var nå athenerne en datids supermakt på sjøen. Overskuddet fra krigskassen gikk dermed også mer og mer til å betale for athenernes politiske og kulturelle liv. For å sikre at alle kunne delta i styret av staten på lik linje uavhengig av inntekt sikret krigskassen en borgerlønn til alle som møtte. Perioden mellom 480 og 404 kalles derfor også for den athenske gullalderen.

Peloponneserkrigen

Athenernes ønske om å utvide sine handelsområder inn i Korinth førte til en direkte konfrontasjon med Korinths allierte, Sparta. Fra 421 til 404 var disse to statene mer eller mindre i krig med hverandre. I 405 ble den athenske flåten senket av en persisk-finansiert spartansk flåte og året etter ble de tvunget til å slutte fred. Resultatet av krigene mellom de to bystatene var at perserne ble den dominerende makten i området frem til 300-tallet.

Hellenismen og Alexander den store

På midten av 300-tallet klarte den makedonske kong Filip 2. å samle et splittet og kaotisk Makedonia til ett rike. Han gjennomførte store militære reformer i den makedonske hæren. Den greske falanksen hvor soldater med lange spyd stod i tette rekker og dannet en væpnet mur, moderne beleiringsvåpen og jevnlige øvelser og felttog gjorde den makedonske hæren til en fryktet motstander. Det ble tidlig klart at Filips store mål var å slå perserne i øst og for å gjøre det trengte han støtten til persernes gamle erkefiender i Hellas.

Etter flere år med diplomatisk taktikkeri, bestikkelser og en kortvarig krig mot Athen, Theben og Sparta klarte han i 337 å danne en allianse med de greske bystatene. Da Filip dør som følge av en konspirasjon mot ham i hans innerste kretser blir det opp til hans sønn Alexander å gjennomføre sin fars store drømmer. Alexander var tross sin unge alder på bare 20 år allerede en velutdannet og kløktig leder. Han startet sitt store felttog i 334 og allerede to år senere hadde han kontrollen over områdene fra Lilleasia til Egypt. Han takket nei til persernes forsøk på fredsavtaler og i 326 hadde han erobret seg helt frem til Punjab i India før hans menn hadde fått nok og ønsket seg tilbake. Alexander døde av feber i 323 f.v.t. som leder for et av de største rikene i historien og hans navn nevnes i dag i samme åndedrag som Hannibal av Karthago og Julius Cæsar, romerrikets første enehersker. Hans rike falt raskt sammen etter hans død, men hans krigføring hadde allerede spredt det greske språk og dens kultur til Midtøsten og Nord-Afrika og lagt grunnen for det vi kaller hellenismen i historiefaget. En ny bølge av gresk kolonisering i middelhavet tok til og den greske kulturen satte seg fast i hele det østlige middelhavsområdet før det ble møtt og innlemmet i kulturen til de fremadstormende romerne på den Italienske halvøyen på 200-tallet. Den hellenistiske kulturen hadde sitt hovedsete i den egyptiske byen Alexandria fikk en enorm betydning for utviklingen av vitenskap og filosofi gjennom store og kjente skoler. De greske gudene mistet derimot mye av sitt tak på folk flest i møtet med nye østlige mystiske religioner og særlig til skjebnens og tilfeldighetenes gudinne Tykhe. Selv om den greske kulturen vokste sterkt så var allikevel de greske statene i konstant konflikt med hverandre og dette banet veien for romerne som hadde begynt å utvide sitt territorie, først på fastlandet og så utover havet.