Nansen og Amundsen

Alle tider har sine helter, og mellomkrigstiden var intet unntak. To av de som gjorde seg sterkest bemerket i Norge da, og for ettertiden, var polhavsfarerne, vitenskapsmennene og menneskevennene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Begge ble som kjendiser flest omtalt hyppig i datidens medier, aviser og radio. Begge skrev beretninger fra sine reiser og særlig Nansen hadde en flittig penn og deres historier er den dag i dag blant landets stolteste.

Fridtjof Nansen

Fridtjof Nansen 1915. Ingen opphavsrett.

Fridtjof Nansen 1915. Ingen opphavsrett.

…ble født inn i en stor familie i Kristiania i 1861. Hans mor var datter av grev Wedel-Jarlsberg og hans far var advokat. Han begynte i 1880 å studere zoologi og ble i den forbindelse med på selfangstekspedisjon til Jan Mayen i nord hvor han ble fascinert av det arktiske miljøet, og en voksende utforskertrang og kjærlighet til det kalde nord ble gitt næring. Etter dette flyttet han til Bergen hvor han skrev en for sin tid banebrytende doktorgrad om nervesystemet. Mens han jobbet på denne tok han også turen over fjellet til Kristiania på ski for å delta i et skirenn, en ferd som skapte nok blest til at hans beretninger om den ble trykket i Aftenposten. Da studiene var ferdige lot han endelig sin oppdagertrang få utløp da han sammen med seks andre i 1888 gikk som de første på ski over Grønland. Kanskje styrket også Nansen ideen om nordmenn som et skifolk da han etter sin strabasiøse ferd over Grønlandsisen påpekte at “Skiløbningen er den mest nationale af alle idrætter.”

“Skiløbningen er den mest nationale af alle idrætter.”

Etter dette leste han om en teori om at polarisen drev fra Sibir over Polhavet til Grønland og fikk, etter å ha blitt møtt med mye skepsis både i Norge og utlandet, etterhvert nok støtte til å konstruere et ekstra godt forsterket skip han kalte Fram, som skulle tåle å la seg drive med isen over polhavet. November 1893 frøs Fram med vilje fast utenfor Sibirkysten og drev deretter med isen sakte mot nordvest. Under hele ferden gjorde ekspedisjonsmedlemmene grundige vitenskapelige observasjoner som senere gav oss ny kunnskap om Arktis. Ferden gikk sakte og i mars 1895 forlot han og Hjalmar Johansen skipet for å forsøke å nå nordpolen med ski og hundeslede. De kom så langt nord som noen hadde vært før de måtte snu og gå tilbake. Da Nansen kom hjem til Norge ble han hyllet som en nasjonalhelt og hans foredrag var siden ettertraktet i både Europa og i Amerika mens hans bokskildring av reisen ble en bestselger over store deler av verden.

Nansen med følge på vei over Grønlandsisen. Ingen opphavsrett.

Nansen med følge på vei over Grønlandsisen. Foto: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Nansen fortsatte å forske på alt fra arktisk oseanografi til hvorfor norske bosetninger på Grønland i middelalderen gikk til grunne. Han begynte også å interessere seg for norsk politikk og ved århundreskiftet bidro hans stemme i utlandet sterkt til å styre den europeiske stemningen i norsk favør under unionsstriden. Etter første verdenskrig fikk han også en sterk posisjon i den norske delegasjonen til Folkeforbundet. Blant annet hjalp han til med arbeidet med å sende nesten en halv million krigsfanger hjem til sine egne, og under den store hungersnøden i Sovjetunionen i 1921 samkjørte han arbeidet til en rekke frivillige organisasjoner for å få frem forsyninger og hjelp til de rammede, inkludert rundt to millioner russiske flyktninger. Etter dette jobbet han med å utveksle fanger mellom Hellas og Tyrkia. Nansens gode navn og rykte gjorde ham snart synonymt med nødhjelp i utlandet. I 1922 fikk han Nobels fredspris for sin innsats som han siden fortsatte med å hjelpe armenske flyktninger.

Roald Amundsen

Roald Amundsen 1908. Ingen opphavsrett.

Roald Amundsen 1908. Ingen opphavsrett.

…ble født inn i en rederfamilie i Østfold i 1872. Faren døde da han var bare 14 år. I tenårene leste han om polarforskeres årelange og mislykkede jakt på en passasje for skip over Nord-Amerika mellom Nord-Atlanteren og Stillehavet kalt Nordvestpassasjen, og da Nansen kom hjem fra sin vellykkede skitur over Grønland drømte den unge Amundsen om å selv bli en polarforsker og eventyrer som Nansen, Eivind Astrup og amerikanske Robert Peary. Etter at hans mor døde i 1893 gav Amundsen opp legestudiene og begynte å sove med vinduene åpne hele året, drive hardtrening og gå på ski. Han avla styrmannseksamen for å slippe å måtte forholde seg til en kaptein på fremtidige ekspedisjoner og leste alt han kom over av litteratur fra tidligere ekspedisjoner. I 1897 ble han medlem av en belgisk ekspedisjon til Antarktis som førstestyrmann, altså mot Sydpolen. Det ble en lang og hard tur da skipet ble liggende isfast i over ett år, men også lærerik da han lærte mye nytt utstyr å kjenne og fikk erfaring med det ekstreme miljøet. Etter dette utstyrte han et eget skip kalt Gjøa som han seilte nordover i 1903 for å gjøre målinger av jordens magnetfelt, og siden for å forsøke seg på Nordvestpassasjen. August 1906 lyktes han der utallige ekspedisjoner før han hadde måttet gi opp og skapte et navn for seg selv som eventyreren som fant Nordvestpassasjen. Etter dette ble det lettere å samle nye midler til hans neste mål: Nordpolen. Men da Peary kom frem til den geografiske nordpolen som førstemann i 1909 siktet han seg inn mot Sydpolen i stedet. Han fikk låne Nansens spesialbygde skip Fram og satte kursen sydover. Men Amundsen var ikke alene om å ville nå sydpolpunktet først.

Fra venstre: Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting hilser det norske flagg på polpunktet desember 1911. Bildet er tatt av Olav Bjaaland

Fra venstre: Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting hilser det norske flagg på polpunktet desember 1911. Bildet er tatt av Olav Bjaaland/Wikimedia Commons

Også den britiske polarforskeren Robert Falcon Scott var på vei dit samtidig, dermed skulle det bli et skikkelig kappløp om å være først. Amundsen valgte en kortere, men uutforsket rute enn Scott og benyttet hunder og slede og nådde fram fem uker før ham, den 14. Desember 1911. Det hører med til historien at Scott og hans ekspedisjon gikk til grunne på veien tilbake fra polpunktet. Amundsen fikk, som Nansen, heltestatus i hjemlandet og fikk tilgang til all den støtte han måtte ønske. Første verdenskrig satte en bremser på hans planer om å reise nordover igjen, og etter krigen var ikke lenger Fram i god nok stand slik at et nytt og større skip, Maud, ble bygget for ferden og utrustet med de beste geologiske, geomagnetiske og oseanografiske verktøy. I flere år seilte skipet rundt i arktis og gjorde grundige og viktige målinger som i ettertid har blitt hyllet som de viktigste i sin tid. Amundsen var også en luftfartspioner og forsøkt tidlig å ta i bruk fly på sine ekspedisjoner, og gav ikke opp selv om flere av dem havarerte, også med ham ombord. I 1926 kjøpte han et italienskbygget luftskip som han kalte Norge for å forsøke å nå den geografiske nordpolen med det. Den 12. Mai 1926 nådde han også dette målet, sammen med blant annet den italienske ingeniøren Umberto Nobile som hadde konstruert Norge. Med dette kunne han samtidig slå fast at det ikke fantes noen større landmasser i området rundt nordpolen. Amundsen slet denne tiden med svært dårlig økonomi og både flyene og luftskipet var betalt av en amerikansk donor. Da Nobile på en egen ekspedisjon forsvant nordenfor Svalbard i 1928 dro Amundsen selv med et fransk fly fra Tromsø for å forsøke å finne ham. Dette ble det siste noen hørte fra Amundsen. Tre timer etter at han tok av sluttet signalene fra flyet å komme inn og man antar at det sannsynligvis styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya.

Kilde: Nansens tale til minne over Roald Amundsen

Da Amundsen forsvant i havet under letingen etter Umberto Nobile i 1928 ble det bestemt av regjeringen at det skulle være en nasjonal minnedag for Amundsen den 14. Desember 1928. Under et minnemøte i Universitetets aula i Oslo holdt Fridtjof Nansen denne talen for Amundsen (obs: utdrag):

NRK radio, 24. oktober 1928

Når de sorgtunge tanker søker ham, vår store, ensomme landsmann der nord i isen, der hans sterke ånd fant vingefang over viddene, da kommer noen linjer av Nordenlandenes dikter Service mig i hug. De kan gjengis omtrent slik:

“Har du følt den store, hvite stillhet?
Våget det ukjente, trått de utrådte veier,
Merket kartets hvite flekker?
Har du savnet, sultet, seiret,
Vokset større i dets hele storhet,
Gjort ting blott for dådens spenning,
og latt andre snakke om det,
Har du sett gud i hans storhet,
hørt den tekst naturen preker,
Sett de enkle ting, de sanne ting,
de tause menn som gjør ting
Da lytt til viddene, de kaller på dig.”

Ja viddene, det ukjente, med dådens og eventyrets glans over havbrynet, de kalte alltid på ham, vår stolte venn, inntil de tok ham til slutt. Han var en dådens mann, en av de tause menn som gjør ting.

Carlyle taler om de gamle norske sjøkonger med deres ukuelige, bjørnesterke viljekraft. Han ser dem stå der på sine små skuter, “tause med sammenbitte leber, uten bevissthet om at de er særlig modige, utfordrende det vilde hav med dets uhyrer, og alle mennesker og ting.”

Er det ikke som talt også om ham, vår tids Roald Amundsen: Han var et ekte skudd av denne gamle stammen. De egenskaper våre sagaer setter høiest hos mannen var først det ukuelige mot, som ikke vek, men måtte la det bære eller briste – dertil den djerve foretaksomhet, den sikre rådsnarhet – og så, når det stod om livet, det lekende smil på lebene- de gikk i døden med en spøk. Men disse egenskaper var vel nettopp også hans.

Mot? Carlyle sier: “Den første plikt for en mann er å undertrykke frykt.” Men jeg undres på om Amundsen noensinne kjente noen frykt som trengte å undertrykkes? “Det sterke, gamle, norske hjerte, ” sier Carlyle, “levde ikke på teatralske opphøyetheter; de hadde ikke tid til å skjelve.” “En mann skal og må være modig; han må frem å gjøre fyldest for seg som en mann – stolende urokkelig på de høyere makters bestemmelser og valg.”

En mann, ja det var han. Til alle tider vil han stå som en type for sig selv i hele jord-forskningens historie – en type sprunget like ut av sitt folks dypeste røtter.

Det synes så utrolig kort et spann av tid siden han begynte sin løpebane, og nu er den alt avsluttet. Men hvad rummer ikke det spann av storverker! Utforskningen av den magnetiske nordpol, Nordvest-passasjen, den geografiske sydpol, Nordøst-passasjen, og dermed omseiling av hele Nordpol-havet, og så, til slutt, flukten med Norge, tvers over dette store havet og over nordpolen selv.

Det var som en eksplosiv kraft i ham. Han kom som en lysende stjerne på det norske folks skyete himmel. Den strålte i utbrudd etter utbrudd. Så sluknet den brått, og vi sitter igjen og ser på en tom plass i rommet.

Men for et lysende eksempel – alt ved han ved sitt liv er blitt for vår tids ungdom. Gjennom alt hans virke, gikk hans seige tråtsige og modige vilje. “Vær tro mot dig selv, og du skal vinne livets krone”, heter det. Han var tro mot det beste i sig selv. Hele sin manndom ofret han, med alt han hadde av evner og aner, i arbeidet for å virkeliggjøre sin ungdoms idealer. Motgang på motgang – bare egget viljen, og han vant frem til slutt. Se det, er manns gjerning; – Det er, å vinne livets kroner.

Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livs-gjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel med evighetens vingesus gjennom rommet.

Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom det hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. – Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.

Transkribert av lektor Daniel Sjulseth

Oppgaver:

  1. Hva slags kilde er dette?
  2. Når ble den til og hva sier den oss om den tiden?
  3. Hvilke oppdagelser hadde Amundsen gjort i sin livstid?
  4. Hvem av de fikk Nobels fredspris, og hva fikk han den for?
  5. Hvordan beskriver Nansen den avdøde Amundsen?
  6. Hva slags virkemidler bruker han?
  7. Kan du finne noen ideologiske antydninger i talen?
  8. Nansen nevnes også i hovedteksten om Norge i mellomkrigstiden i forbindelse med en politisk organisasjon, hvilken var dette og hva stod den for?
  9. Hvorfor tror du at forfatteren av hovedteksten på denne siden har valgt å legge historiene om Amundsen og Nansen til mellomkrigstiden, når de fleste av deres bragder ble utført i perioden før? (dette blir ren drøfting, for det finnes ingen hundre prosent klare fasitsvar på dette)

Sist redigert: 25/03/2017