Araberne, Muhammed og kalifatet

Sist oppdatert 31.3.2021 kl 04:23

Mens frankerne gjorde seg dominerende i Vest-Europa startet en handelsmann fra Mekka på den arabiske halvøya en helt ny religiøs bevegelse som skulle få historiske konsekvenser for flere kontinenter. Hans ideer og forkynnelse spredte seg raskt fra en snever krets rundt hans person til å bli grunnlaget for et rike som skulle regjere fra Spania i vest til ytterkantene av India i Øst.

Den arabiske halvøya lå på 500- og 600-tallet sør for det som da var det Østromerske, eller bysantinske, riket i nord og det persiske i nord-øst. Selv om vi antar at området var noe mer fruktbart den gangen enn nå så var det fremdeles et område som var isolert av lange kystlinjer uten mange naturlige havner for reisende å lande skip på, og med et langt og tørt og karrig landskap uten hverken skoger eller innsjøer i mellom seg. I form av naturressurser, husk dette var før den industrielle revolusjon og oljens tid, var dette et fattig og nesten ubeboelig område. De få byene som var lå ved kjente oaser og vannkilder som lenge hadde vært hvilesteder for reisende. Langs østkysten fantes verdifulle kryddere og røkelse som ble høstet og solgt videre, mens det mest beboelige området var der det moderne Jemen ligger i dag. Fra dette området kontrollerte de lokale stammene handelen med kryddere og urter fra Afrikas horn og fra India inn til resten av Midtøsten og Europa. Klimaet og jorden på innlandet gjorde den lille vegetasjonen som var svært ømfintlig for tørke og andre naturforhold og de fleste som levde der var derfor nomader kalt beduiner etter det arabiske ordet for nomadiske ørkenboere; badawi. Beduinene levde av geiter, sauer og kameler, og de var vant med å bryte leir og flytte ofte når forhold som tørke eller at dyrene hadde spist det meste av planteføde på stedet gjorde det nødvendig. Denne rotløsheten som fulgte av å ikke være knyttet til landet, samt mangelen på en sentral stat førte naturlig nok til konflikter mellom stammene om de til enhver tid mest fruktbare områdene.

Kilder til slike konflikter kunne være strid om tilgangen til ferskvann, en verdifull og livgivende ressurs for både dyr og mennesker, eller at en stamme, eller en bande menn fra en annen stamme, valgte å plyndre husdyr og verdisaker fra andre for egen, rask vinning. Stammene var svakt organiserte patriarkier ledet av mannlige høvdinger kalt sjeiker. Sjeikens viktigste rolle var å være megler og dommer i stammens interne konflikter. Han var ingen konge eller allmektig hersker, men var avhengig av støtte fra stammens mektigste menn når viktige avgjørelser skulle tas. For hvis de ikke likte det han kom frem til kunne han avsettes og erstattes. Jødedommen og kristendommen var godt kjent i de arabiske landene, men de fleste beduinene trodde fremdeles på guder og ånder som var nært knyttet til naturen og tilba gjerne symboler på disse, slik som spesielle trær, vannkilder eller steiner som markerte hellige steder i deres kultur. En slik hellig stein lå i en av Arabias viktigste byer, nemlig handelsbyen Mekka som lå langs med karavaneruten mellom Jemen og Syria. Denne sorte steinen, som lå ved det hellige stedet Kabaa, hadde i århundrer tiltrukket seg pilgrimmer og handelsreisende og hjulpet byen til å blomstre økonomisk. Det var i denne byen vi antar Muhammed ibn Abdallah ble født.

Islams profet

Det er ikke så mye vi vet om Muhammeds tidlige liv, men i følge de klassiske kildene skal han ha blitt født inn i en noenlunde prominent slekt i Mekka en gang mellom 570 og 580. Han skal ha blitt foreldreløs tidlig og oppdratt av onkelen sin. Det antas at han tidlig ble en vellykket forretningsmann med et godt rykte for ærlighet som gjorde ham ettertraktet som megler når det oppstod uenigheter i nærmiljøet. Hans stilling og gode rykte tiltrakk seg en velstående femten år eldre enke i fra en lokal kjøpmannsfamilie som han takket ja til giftermål med. Det var først i en alder av rundt 40 år at han begynte å vie sitt liv til sine religiøse spørsmål. I noen huler utenfor byen skal han ha opplevd en form for transetilstand hvor han flere ganger påstod at han hadde hørt gud befale ham om å bli hans talerør. Basert på den linjen han plasserte seg selv i som profet, som inkluderte kjente individer som Abraham og Jesus, så er det naturlig å anta at han kjente til både den jødiske og kristne troen. Han stod offentlig fram med sine syn i år 610 og forkynte at det fantes bare en gud som hadde skapt alt på jorden, alle andre guder som folk trodde på var rene oppspinn og alle som tilba disse andre gudene var dømt til helvetes pinsler til evig tid. Hans gud krevde total hengivenhet, derav navnet Islam som betyr overgivelse eller underkastelse. Det var en gud som tillot proporsjonal gjengjeldelse, altså øye for øye, når man ble utsatt for noe kriminelt. Man måtte be daglige bønner og gi et fast bidrag til fellesskapet som skulle gå til blant annet fattigdomsforsørgelse og pleie av syke. Han hevdet også at han var gitt tillatelse til å spille guds fienderes blod når det var nødvendig. De religiøse budskapene og reglene var enkle og lett forståelige og det var dette som virket tiltrekkende på hans følgere; de som fulgte han ville få jordisk rikdom, de som falt for hans sak ville oppleve et evig liv i paradis i himmelen og de som var hans fiender hadde ikke livets rett. Hans første følgere var hans familie og noen nære venner. Blant disse var hans fetter Ali som siden giftet seg med Muhammeds datter, og hans svigerfar, handelsmannen Abu Bakr. Hans økende popularitet skapte bekymringer for de regjerende familiene i Mekka, både fordi han hånet de gamle gudene og fordi hans følge stadig vokste. I 622 hadde ryktet hans som en vis mann spredt seg til byen Medina hvor han ble bedt om å være fredsmekler mellom byens mange stammer. Til gjengjeld ble han valgt til administrativ leder av byen. De jødiske og kristne gruppene som levde i Medina nektet å godta ham som både byens leder og som dens religiøse leder. Muhammed kastet dem derfor ut, gjorde fredagen til sabbaten i stedet for lørdag og søndag som de jødiske og kristne troende holdt og innførte en måneds faste, ramadan, for alle hans følgere. Hvis en stamme nektet å godta ham som byens leder massakrerte han mennene og solgte kvinnene og barna som slaver. Han gjorde Mekka til mål for all bønn og forsøkte å samle stammene til ett folk under en felles religiøs identitet, et umma, som trumfet deres stammeidentiteter. Hans følgere ble på mange måter en bande av plyndrere som skaffet ham inntekter ved å herje stammene rundt byen som ikke ville slutte seg til ham. En bande som etterhvert vokste til en nokså kapabel hær som bidro til religionens hyppige vekst. I 630 gjorde han den sorte steinen i Kaaba til en islamsk helligdom og pilegrimsmål og fjernet dermed det økonomiske grunnlaget for motstand mot ham også der. Innen hans død to år senere hadde han i praksis kontroll med hele den arabiske halvøya.

Hellig krig

De umiddelbare følgene av Muhammed og hans Islam var at religionen samlet et folk som lenge hadde vært splittet i en myriade av nomadiske stammer og småbyer. Etter Muhammeds død ble svigerfaren Abu Bakr valgt foran Muhammeds svigersønn Ali til å være hans kalif, altså etterfølger, av muslimenes mest prominente medlemmer. Dette var nødvendig fordi Muhammed selv ikke hadde noen arving som kunne hevde rett til hans stilling. Abu Bakr maktet å holde stammene sammen militært selv etter perioden med indre splittelser som fulgte etter at Muhammed døde. Bakr regjerte bare snaue to år, men etter at han hadde overvunnet sine indre motstandere snudde han og hans etterfølger sin nyvunne militære makt utover, mot nord og mot de persiske og det østromerske rikene. Både bedre plyndringsmuligheter og ideen om en felles fiende motiverte soldatene og tok fokuset bort fra gamle stammekonflikter. Svekket både militært og sosialt etter årevis med kriger mot hverandre lå store deler av rikene nå åpne for en invasjon fra sør de neppe så komme. De var også motivert religiøst gjennom jihad som mange tolket å være en plikt til å bekjempe sin guds fiender. I tiårene som fulgte etter Muhammeds død ekspanderte de gjennom krig nordover mot bysantinerne og persernes områder. Både Palestina, Syria, Jerusalem og persernes hovedstad Ktesifon ble erobret på få år. I landene de erobret innsatte de først og fremst sine egne guvernører, kalt emirer, og et mindre antall offentlige tjenestemenn som stod for beskatning og styring av de beseirede folkene. Fiender de beseiret med sverd og vold ble fratatt retten til sine egne eiendommer, mens ikke-muslimer som ikke hadde deltatt i stridigheter mot araberne fikk beholde sin jord mot å betale en høy eiendomsskatt. Kristne, jøder og persere som tilbad zarathustrismen fikk utøve sine religioner nokså fritt sålenge de betalte en flat personskatt i tillegg til eiendomsskatten.

Borgerkrig og splittelse 656-661

I 644 tapte Muhammeds svigersønn og fetter Ali igjen et valg om stillingen som kalif, denne gangen mot Uthmann fra den høybårne Umayyad-familien i Mekka. Under Uthman fortsatte den arabiske ekspansjonen utover i Middelhavet til Kypros og Rhodos, østover mot dagens Irak og nordover i de armenske områdene nordenfor Konstantinopel. Men hans styresett ble ansett som korrupt og han ble i 656 drept av en annen muslim. Denne gangen tok Ali makten, selv om ryktene gikk om at det var en av hans følgere som nettopp hadde drept den forrige kalifen. Uthmans slekt reiste seg mot ham fra sin base i Syria og startet en borgerkrig for å vinne tilbake makten og æren. Ali ble etterhvert drept og Umayyadene sikret seg makten over kalifatet og flyttet hovedstaden fra Medina til den mer sentrale byen Damaskus. Konsekvensene av borgerkrigen var allikevel en splittelse innad i Islam hvor Alis følgere, hans sjia (sjia betyr parti eller fraksjon) aldri gir slipp på sitt krav på at den eneste virkelige religiøse lederen i Islam ikke burde være en slags arvelig kongeskikkelse i et palass, men helst være en direkte etterfølger av Muhammed selv, valgt av de troende selv. Sjiaene anså seg selv som følgere av den opprinnelige tolkningen av Islam slik Muhammed så den for seg. De som fulgte kalifen i Damaskus anså naturligvis ham for å være den rettmessige religiøse lederen av Islam og Muhammeds tradisjoner, hans sunna. Sunniislam utgjør i dag den tallmessig utvilsomt største muslimske retningen med kanskje så mange som 90 prosent av alle muslimer som sine følgere, de fleste sjiaer lever i dag i de gamle persiske områdene Iran og Irak. Under Umayyadenes styre utvidet kalifatet sine grenser de neste hundre årene, langs nordkysten av Afrika hvor de germanske vandalene ble beseiret og helt opp til den Iberiske halvøya (dagens spania og Portugal) hvor de kastet ut vestgoterne, og helt til grensen av det indiske subkontinentet i øst. I Vest-Europa ble de først stanset av frankerne ved den franske byen Tours i 732.

Bagdad-kalifatet

I 749 tok et nytt dynasti fra Mekka makten fra Umayyadene, de såkalte Abbasidene. De flyttet den arabiske hovedstaden og kalifatet til Bagdad i dagens Irak. Byen ble et av sin tids viktigste sentre for høykultur og handel. Vitenskap og kunnskap fra omverdenen ble samlet inn og systematisert. Det indiske tallsystemet, inkludert tallet og konseptet null, gjorde matematikk mye lettere enn hva det var med for eksempel kronglete romerske tall. De lærte også om grunnleggende trigonometri fra inderne, spesielt sinus-begrepet og ut fra dette regnet arabiske matematikere seg frem til tangens og cosinus på egenhånd og la grunnlaget for at fremtidige reisende kunne navigere langt mer presist etter stjernene. Sekstanten som navigasjonsverktøy ble utviklet ved hjelp av nettopp denne trigonometrien. Gresk og babylonsk kunnskap om algebra ble videreutviklet og generelle regler som kunne brukes til å løse mange matematiske oppgaver ble utviklet. Den persiske vitenskapsmannen Avicenna (980-1037) skrev rundt 450 verker om alt fra astronomi, geografi, teologi og alkemi til fysikk og medisin. Han er kanskje mest berømt for sin medisinske kanon som ble brukt helt frem til det 17. århundre i mange av middelalderens universiteter. Der gav han en oversikt over datidens kjente medisinske kunnskap og satte sykdommer i sammenheng med de fire elementene; jord, vann, luft og ild. Gullalderen under abbasidene varte frem til begynnelsen av 900-tallet. Også dette riket ble for stort for sitt eget styreapparat slik som det romerske, det bysantinske og det frankiske før det. Striden mellom sjiaene og sunniene var en stadig kilde til indre konflikt. Det samme var stridighetene innad i abbasideslekten og uenighetene om statlig skattlegging for å finansiere den store hæren av slavesoldater fra blant annet tyrkiske stammer i øst. I Spania, kalt Al-Andalus under det muslimske kalifatet, erklærte i 929 emiren seg selv som kalif av Cordoba (hovedstaden i Al-Andalus) og det europeiske territoriet skilte seg dermed helt fra kalifatet i Bagdad. Egypt falt fra kalifatet under en sjia-dominert ledelse på 900-tallet. Kalifatet og det arabiske riket ble varig svekket og kraftig redusert etter sin storhetstid, men islamsk kultur og tro forble dominerende i landene de hadde styrt over tidligere og de tyrkiske folkeslagene som tok over store deler av deres områder videreførte kalifatets sunniislamske trosretning.

Kildegrunnlag

Den islamske profeten Muhammeds liv er nedtegnet i en rekke skriftlige kilder fra tiden etter hans virke. Et av problemene med disse kildene er at alle er skrevet etter hans død og at de er skrevet av muslimske og arabiske kommentatorer som beskriver mer hva de ønsket at skjedde rundt livet hans enn nødvendigvis hva som faktisk skjedde. For eksempel skal Muhammeds utvandring fra Mekka i 622, en hendelse som gav starttidspunktet for den islamske kalenderen, ha vært som følge av å ha blitt varslet om et mulig attentatforsøk på grunn av et sterkt hat fra befolkningen mot ham og hans følgere. Denne hendelsen og dette hatet er det ingen andre kilder for enn de tradisjonelle muslimske tekstene, men den gjør historien mer dramatisk og dramaturgisk mer spennende og fengende. Den egentlige årsaken til hans utvandring kan ha like gjerne vært langt mer fredelig, som for eksempel fordi han dro etter en invitasjon av noen i Medina. Kildene som beskriver Muhammed er derfor basert på muntlige overleveringer og beretninger, slik som den formelle biografien, Sirat som ble skrevet minst 100 år senere og over mange år av flere forfattere. Hans fortelling er derfor sterkt preget av mytologi og religiøse hendelser og forfattere som former hendelsene slik at de passer deres eget budskap om Muhammed. Det finnes i tillegg en rekke muntlige overleveringer fra hans liv, hadithene, som sannsynligvis har en opprinnelse som tidsmessig ligger tettere oppunder hans levetid. Hadithene ble derimot sterkt påvirket av borgerkrigene og splittelsen som fulgte etter ham. Sist, men også viktigst, har vi koranen som påstås å være Muhammeds egne ord etter gudommelig inspirasjon. Hvor mye av den som er ordsatt av Muhammed selv og hvor mye som er skrevet ned av andre etter hans levetid er dessverre uvisst siden den eldste kjente utgaven av boken er fra 800-tallet og tekstene den inneholder nevnes ikke noe sted i andre kilder før flere tiår etter Muhammeds død.

Etterspill – tyrkerne tar over

Det første vi hører om tyrkerne i historiske kilder er fra kinesiske beskrivelser fra 500-tallet av handel mellom iranske folkegrupper og tyrkiske nomader langs silkeveien på det som i dag er de mongolske steppene. I motsetning til mongolenes nesten eksplosive ekspansjon, som det andre store nomadiske folkeslaget som vandret ut fra disse enorme gresslandene, var tyrkernes fremvekst mer gradvis og svakere dokumentert. Vi hører mest om de etter at de hadde vunnet makt over et nytt område, og som regel skjedde det gjennom innvandring. Tyrkere som ble tatt til fange innenfor Bagdad-kalifatets områder ble raskt populære, enten som slaver i husholdningene, eller som slavesoldater i hæren etter at de lot seg omvende fra sin tradisjonelt sjamanistiske religiøse overbevisninger til islam. Slike omvendte soldater ble kalt mamelukker og de skulle vise seg å bli svært dyktige både som krigere og administratorer. Overalt i kalifatet steg tyrkiske mamelukker til de høyeste militære embetene. Så høyt steg noen av dem at de fikk innflytelse i de øverste kamrene i palasset når en ny kalif skulle velges. På slutten av det tiende århundret erobret en av disse tyrkiske generalene byen Ghazni i dagens Afghanistan og etablerte sitt eget dynasti, Ghaznavidene. Lederen for Ghaznavidene besatt den høyeste stillingen i riket og tok tittelen sultan. De etablerte et konservativt og militaristisk styre med en selverklært tilknytning til kalifatet i Bagdad og erobret store landområder fra perserne i dagens Iran til det indiske subkontinentet i øst. Da Ghaznavidene først begynte å miste land til et annet folk igjen så var det til en annen gruppe av tyrkiske krigernomader og tidligere leiesoldater kalt Seldsjukkene. På begynnelsen av 1000-tallet vandret Seldsjukkene inn på områdene til det persiske riket, og innen midten av århundret hadde de overvunnet Ghaznavidene og tatt både Iran og Irak. Noen tiår senere igjen hadde de lagt under seg mesteparten av Lilleasia, Syria og Palestina. De tyrkiske erobrerne lot seg sterkt påvirke av persisk kultur, diktning og skriftspråk. De så nytten i å benytte persiske lærde som rådgivere og byråkrater som kunne hjelpe dem bygge opp en effektiv forvaltning og et moderne islamsk statsapparat. Den persiske kulturen opplevde på denne måten en renessanse, en gjenfødelse, i Midtøsten. Tyrkerne beholdt en følelsesmessig tilknytning til Bagdad-kalifatet og dens sunniislamske lære. De opprettet skoler, såkalte madrassaer, i alle sine byer. Der ble det undervist i sharia, profetens tradisjoner og historie, korantolkning, medisin og mattematikk for de som skulle bli rikets fremtidige embetsmenn og muslimske lærde. Hensikten med skolene var ved siden av å bygge fellesskap gjennom en felles religion også en ensretting av politikken og byråkratiet. Sultanens stilling var eneveldig i tyrkernes rike. Hans viktigste rolle var som øverste domsmyndighet i riket og som ansvarlig for landets forsvar. Hæren ble profesjonalisert, med en kjerne bestående av mamelukker og frigjorte slaver som ble lønnet med penger, eller løfter om egne len for de høyeste offiserene. Hoffet ble ordnet etter en oversiktlig hierarkisk struktur hvor riket ble delt inn i administrative len ledet av emirer som var direkte underlagt sultanen. Det tyrkiske seldsjukkriket ble utover 1100-tallet presset noe tilbake etterhvert som naborikene i midtøsten gjorde motstand slik alle store riker opplever når deres grenser blir lange nok. Egypt var styrt av tyrkiske mamelukker og store deler av Syria var politisk splittet mellom uavhengige tyrkiske og arabiske ledere og det var ingen åpenbar sentral makt som var i stand til å lede en samlet motstand mot korstogene som innen da var på vei fra Europa.