Sist oppdatert 14.4.2019 kl 01:14
Rundt år 3500 før vår tidsregning antar vi at de første tegnene til en egyptisk sivilisasjon oppstod. Akkurat som de første sivilisasjonene i Midtøsten var det utviklingen av vanningsjordbruket langs en stor elv som la grunnen for også dette nye riket. Nilen hadde vært landemerket og transportåren for mennesker som vandret fra det afrikanske kontinentet og til Midtøstens elver og frodige landskaper i tusenvis av år, og nå begynte noen av disse å slå seg ned her i stedet for å vandre videre. Elvens årlige oversvømmelser gav jorden langs elvens bredder et sårt tiltrengt og svært næringsrikt tilskudd av elveslam som ble liggende igjen etter at vannet trakk seg tilbake når flommen var over. Slammet gjorde at jorden kunne brukes år etter år uten å måtte legges brakk, altså urørt, over lang tid for å ta til seg nok næring til at den kunne nok en gang kunne dyrkes. Etter hvert som stadig flere mennesker slo seg ned langs elven begynte man å bygge vanningskanaler og demninger store nok til å lede Nilens vannmasser dit man ønsket. Slik kunne man utvide jordbrukets arealer og skape næringsgrunnlag for en voksende befolkning. Nilen var også den tidens motorvei, hvor brorparten av all transport av varer og mennesker mellom nord og sør gikk på lange skip. Flere steder ble også kanalene bygget brede nok til å fungere som transportårer for skip og mennesker i tillegg til å lede vann til kanaler langs bøndenes jorder. Nilens mennesker var lenge delt i to store samfunn, det øvre riket lengst sør og det nedre riket lengst mot nord der Nilen renner ut i middelhavet.
Det gamle riket – fra 2700 f.kr.
Rundt år 2700 ble det øvre og nedre Egypt samlet til én stor stat, ledet av en gudelignende konge, kalt Farao. Monumentene som de gamle egypterne etterlot seg er fremdeles blant menneskehetens mest imponerende. Det var under den andre av disse tidligste faraoene, Djoser, at den første pyramiden ble bygget. Djoser ble kronet til konge rundt år 2670 før vår tidsregning og skal ha vært en god og vis konge. Hans popularitet steg faktisk så kraftig at hans undersåtte begynte å tilbe ham som en gud. Djoser engasjerte sin arkitekt Imhotep til å konstruere sitt eget gravmele, en bygning som skulle være fryktinngytende nok til å bekrefte hans stilling i samfunnet og samtidig et symbol på hans stilling som en gud i menneskeskikkelse. Rundt ham fantes en gruppe prester som kunne forkynne kontakten med gudene og farao til folket igjen. Pyramiden ble bygget like ved byen Memfis som Djoser gjorde til hovedstad i det gamle riket. Pyramiden til Djoser var den første bygget av kalkstein og ikke murstein av leire. Med sine ruvende 62 meter ble den et forbilde for alle faraoene som skulle komme etter ham og pyramidene de siden bygget på Giza-platået. Den første pyramiden hadde en trappeform med seks trinn. De senere pyramidene ved Giza, som ble bygget over en nokså kort periode på ca 110 år fra 2575 f.kr. fikk siden rette linjer mot spissen av pyramiden. Dette enorme og fantastiske symbolet på faraoenes guddommelighet og udødelighet styrket deres posisjon i samfunnet. Og den sterke troen blant folket som de bygget sin makt på gjorde at de ikke behøvde holde et politi- eller militærvesen for å underkue folket. For hvem tør vel motsi en gud? Kilder fra utgravninger forteller oss at det ble bygget over hundre pyramider i Egypt hvorav 80 fremdeles står i dag. Under Det gamle rikets storhetstid ble Khufu (2589–2566), også kjent som Kheops, Farao i Egypt. Hans gravmele er den store pyramiden på Giza-platået, et av verdens syv underverker. Den var opprinnelig 146 meter høy og 230 meter bred i hver retning. Mytene skal ha det til at over 100.000 mennesker jobbet på pyramiden samtidig i sommermånedene hvor Nilen flommet over og gjorde jordbruk umulig over en periode på 20 år.
Mellomriket – fra 2050 f.kr.
Unionen mellom de to egyptiske rikene i nord og sør falt fra hverandre mot slutten av det gamle riket. Fra rundt 2400 f.kr. styrket prestene sin stilling i samfunnet på bekostning av faraoen ved å sette solguden Ra over farao i gudehierarkiet. Som ledere av folkets religiøse ritualer og fortolkere av de signaler gudene sendte gjennom naturen fikk prestene større makt over det økonomiske livet i Egypt. Samtidig fikk de også bygget templer til seg selv. Det at farao gav bort en del jord i provinsene til såkalte provinsguvernører gav også grobunn for en ny adelig klasse i samfunnet som også ønsket sitt å si i styret av landet. Dette førte til den første store splittelsen i Egypt på 2200-tallet og først rundt 2050 kunne en ny farao, Mentuhotep, sikre seg makten i hele riket igjen, sterkt støttet av et militærapparat denne gangen. For å styrke sin maktposisjon og for å slippe å basere seg på militæret sørget han for å ta tilbake en del av landområdene fra guvernørene. Samtidig blomstret handelen med andre land. Fra sør kunne egypterne selge gull, ibenholt og elfenben, mens de kjøpte sedertre fra Libanon som vi vet at de brukte til blant annet båtbygging og som de selv manglet, og vin og oliven fra Kreta. Og all handel ble regulert og gjennomført av statlige embetsmenn. Mangelen på et større militærvesen skulle etter hvert føre til nok en nedgangstid for egypterne mellom 1783 og 1550 f.kr. da de mistet områder og makt til utenlandske folkegrupper. Det var fra 1550-tallet og utover at egypternes virkelig gullalder skulle komme, i perioden vi kaller Det nye riket.
Egypternes guder
Den egyptiske religionen bestod i mesteparten av egypternes storhetstid av en rekke forskjellige guder med forskjellige oppgaver og ansvarsområder i deres livsverden. Takket være alle statuer og hieroglyfiske tekster som har overlevd gjennom årtusenene vet vi ganske mye om de forskjellige gudene og hvilke roller de spilte for egypterne. Solguden var Ra. Han var verdens skaper og fremstilles som regel 
med et falkehode. På den andre siden fant vi Osiris som var underverdenens gud. Minst like kjent for ettertiden er dødsguden Anubis som fremstilles med sitt sorte sjakalhode i bilder fra utallige graver slik som den som beskrives i videoen under. Anubis hadde nemlig det viktige ansvaret med å vokte over de døde, og ikke minst, hjelpe de døde over til dødsriket etter at de forlot de levendes verden.
Det nye riket – 1567-1085
I stedet for å satse alle kortene på folkets tro hadde de egyptiske faraoene nå lært at de også måtte kunne stille med en militærmakt når fremmede folk truet. En profesjonell hær av utenlandske soldater ble gradvis bygget opp. Dette førte til at egypterne selv startet en ekspansjonsperiode hvor de skaffet seg, eller tok, kontroll over både Nubia i Sør, Syria og Kanaan (Palestina) i nord-øst. Gull ble nå et særdeles viktig statussymbol i Egypt. I Nubia tvang de slaver til å knuse stein og utvinne gull fra støvet i gullrike områder slik at de kunne levere opp til 240kg av det skinnende metallet årlig til Egypt. Ved å gi sine trofaste allierte et gullhalsbånd i gave sikret farao seg både lojalitet og stolthet hos bæreren, noe som bare styrket hans posisjon ytterligere som gud i samfunnet. Allikevel hadde faraoene nå fått sterke potensielle politiske motstandere i det egyptiske samfunnet i en militær ledelse, et sterkt byråkrati og et minst like sterkt presteskap. Og alle levde de av bøndenes matoverskudd og sterke tro på gudene.
Rundt år 1479 f.v.t. ble den unge faraoen Thutmosis 2. funnet død og hans kone og halvsøster Hatsepsut tok over for deres felles sønn Thutmosis 3. Hun skulle egentlig bare styre som en midlertidig regent, men innen syv år var gått begynte hun å kalle seg selv konge. Men i det gamle Egypt var det bare menn som kunne kalle seg selv konge. I stedet velger Hatsepsut å kle seg og te seg som en mann, hun lar seg avbilde med løsskjegg og setter i gang byggingen av et stort gravmæle og tempel i Deir el-Bahri over seg selv for å vise hennes tilknytning til gudene både mens hun levde, og i døden. I dag er området tørr og ufruktbar ørken, men da tempelet ble bygget var området frodig og rikt på plante- og dyreliv. Hun bygget også en rekke obelisker, kvadratiske og utsmykkede granittmonumenter som strakte seg opp mot solen for å vise hennes slektskapet med solguden Ra.
Akhnaton (1353-1336)
Foto: waupee / 123RF Stock Photo
En av historiens mest kjente faraoer var Amenhotep 4. som på egenhånd avskaffet flerguderiet i Egypt og innførte solguden Aton som den eneste guden i samfunnet, til presteskapet, som satte skaperguden Amon som den øverste guden, sin store fortvilelse. Og kanskje var det nettopp for å svekke prestenes stilling i samfunnet han gjorde det? Uansett må han ha hatt støtte fra militæret og byråkratiet for å ha klart å gjennomføre noe så radikalt som å fjerne det store mangfoldet guder for å innsette sin egen som øverst på tronen. Amenhotep byttet så navn til Akhnaton, som betyr noe slikt som Atons levende ånd. Han flyttet også landets hovedstad til en for tiden enorm by, Akhetaten, som han fikk bygget på kort tid ved hjelp av standardisert tilhugde steiner av kalkstein. Prestene fikk derimot sin hevn over Akhnaton etter hans død da de fikk ødelagt alle byggverker og monumenter han hadde satt opp og de mange av de tradisjonelle religiøse tradisjonene brakt tilbake. Ved å utslette alle avbildninger av den gamle tyranniske faraoen forsøkte man å sørge for at han også ble nektet etterlivet i dødsriket. Lenge visste vi lite om Akhnaton, men på 1800-tallet ble hans sønn, Tutankhamons, grav funnet i Kongenes dal ved Luxor og interessen for den gamle kongen ble gjenvunnet. Hans dronning Nefertiti har også blitt vist stor interesse, mye på grunn av de vakre avbildningene og ikke minst bysten av henne som står på utstilling i Ägyptisches Museum und Papyrussammlung i Berlin i dag.
Ramses 2. den store
Faraoene etter Akhnatons styre gjorde det de kunne for å gjenoppbygge Egypt til det riket det hadde vært før ham. Seti 1. klarte ikke å knuse sine største fiender, Hettittene, men han klarte å gjenerobre det meste av det som hadde gått tapt, deriblant Palestina, under Akhnaton. Hans gravmæle, dypt inne i fjellet i Kongenes dal, anses å være en av de flotteste og best bevarte kongegraver den dag i dag. Etter ham overtok hans sønn Ramses 2. (1290-1212) som anses som den siste, og kanskje største, av de store egyptiske faraoene. Ramses fikk over 100 sønner, et ukjent antall døtre og bygget templer og monumenter til sin egen ære over hele riket. De største av disse var en del av tempelet ved Abu Simbel som ble skjært opp og flyttet del for del i 1964 da konstruksjonen av Aswan dammen førte til at området ved tempelet var i ferd med å legges under vann. Egypts periode som stormakt ble oftere og oftere truet av andre folkeslag og nabostater. Ramses ble tok opp sin fars kamp for å utvide riket og gikk til krig mot Hettittene om kontrollen over Syria med den største hæren i egyptisk historie, med hestedrevne stridsvogner, buer og andre moderne våpen. Underlegne i antall klarte Ramses likevel å kjempe til seg et uavgjort resultat og endte med å godta en fredsavtale som sikret egypterne fortsatt tilgang til handel med området, mens hans makt ble svekket. Etter Ramses 2.s levetid fortsatte truslene mot Egypts rike, deriblant fra folkeslag fra Libya og ikke minst deres allierte, de mystiske, men mektige folkene vi kun kjenner som ”folket fra havet”. Mot år 1085 var faraoenes stilling så svekket at landet i praksis ble styrt av presteskapet, nesten uavhengig av faraoen selv. Siden ble landet inntatt og erobret gjentatte ganger av syrere, nubiere, persere, Alexander den store og til slutt, ved Kleopatras selvmord, av Romerne.
→ Les om de tidligste tider i Norge og norden
Les mer
Bøker:
- Aschehougs Verdenshistorie Bind 1 og 2
- Robert Nicholson og Claire Watts, Ancient Egypt, Chelsea House Publications 1994
Nettsider:
- BBC sine sider om det gamle egypt
- British museums sider om det gamle Egypt (sidene er noe gamle, men du hvis du klikker på bildene så dukker informasjonen opp)
- http://www.ancient-egypt.org/ – siden til en belgisk egyptolog, en interaktiv bok om det gamle Egypt.
Flervalgsoppgaver
Hva husker du fra historien?
Videoer