Vestromerrikets kollaps

I perioden mellom årene 410 og 480 brøt det gamle senteret for europeisk makt og kultur i vest sammen. Det ble revet ned, ikke av folk som ønsket å se det brenne og etablere sine egne store imperier, men av folk som ønsket å bli en del av det og ta del i dets sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle goder.

Folkevandringstid

Et germansk ting slik det er hugget inn på søylen til Marcus Aurelius på Piazza Colonna i Roma. Ingen opphavsrett.

Vestromerrikets siste århundrer ble sterkt preget av germanske folkeslag som vandret inn fra nord og øst som følge av plyndringen og herjingen fra asiatiske krigerstammer med de fryktede Hunerne i spissen. Germanerne hadde sin opprinnelse i et bredt område fra Skandinavia i nord til områdene mellom Rhinen og Svartehavet i øst. De hadde lenge vært fastboende stammer som levde av kvegdrift, men som av nødvendighet var forberedt på å flytte hele samfunnet når ny og bedre jord ble tilgjengelig, så de var ikke helt uvant med å flytte til nye steder. De var flittige handelsfolk og utviklet en økonomisk sterk overklasse. Germanerne var, som mange andre stammesamfunn, sentrert rundt slekten og mannen som overhode. De holdt ting, hvor alt fra viktige saker som gjaldt hele stammen eller interne tvister skulle løses, og hvor alle våpenføre menn hadde talerett. En mann som ble rik nok til å kunne betale for det holdt seg ofte med egne krigerfølger som var han personlig lojale. Med disse kunne han føre plyndringsferder og krigskampanjer for å øke egen anseelse, rikdom og makt. Hunerne var et nomadisk folk som sannsynligvis kom fra områdene øst for elven Volga i dagens Kazakhstan. Vi vet egentlig ikke så mye om hvorfor de begynte sin migrasjon ut av det sentrale Asia og inn i Europa på 300-tallet, men nyere klimaforskning har pekt på at en rekke av lange tørker som pågikk frem til slutten av det femte århundret kan ha gjort deres hjemlige trakter ugjestmilde for større befolkninger. Fra slutten av 300-tallet og utover 400-tallet invaderte hunerstammer de romerske utkantene i øst mens de ødela det de kom over av byer og jordbruksarealer på sin vei og la et ekstremt press på befolkningen rundt det romerske riket. Overalt langs rikets østlige grenser brøt germanske folkegrupper opp fra sine hjemsteder og søkte vestover inn i Romerriket, helt inn i Gallia, for å slippe unna hunernes herjinger. Kombinert med germanernes naturlige søken etter bedre beitearealer og fredelige bosteder la hele stammer, ung som gammel, ut på vandring.

Invasjon gjennom årtier med immigrasjon

Germanske krigere slik geografen og historikeren Philipp Clüver så dem for seg basert på Tacitus sine skrifter i år 1616.

Mot slutten av sin storhetstid viste Romas murer sine sprekker for omverdenen. Det gamle riket hadde allerede siden 300-tallet strevet med gotiske germanske stammer i vest, nord og øst som både hindret rikets utvidelse nordover og skapte ustabilitet gjennom stadige småkriger og invasjoner. Romerne omtalte disse folkene som barbarer, et uttrykk som ble brukt av grekerne og romerne om folk de mente kom utenfra, fra mindre siviliserte og mer primitive stammesamfunn enn dem selv. Disse barbarene var altså ikke et nytt folkeslag for romerne, de var et irritasjonsmoment som hadde vært ved ytterkantene av deres grenser i Europa så lenge de kunne huske. Mange av dem var til og med kristne, med en bibel oversatt til deres eget språk; gotisk. Disse folkene så ikke nødvendigvis på Roma som noen erkefiende eller trussel, men som den amerikanske middelalderhistorikeren Paul Freedman sier det; et bedre sted å bo. Germanerne invaderte ikke Roma slik Hollywood viser dem i filmer som «Gladiator» (som forøvrig også har sprøytespor etter traktor i åkrene og kondensstriper etter fly på himmelen), men de fleste søkte mot Roma over flere hundre år; noen ganger som flyktninger fra hunere eller på jakt etter bedre sosiale og økonomiske kår, andre som ettertraktede militærrekrutter lokket av retten til borgerskap etter endt tjeneste og fordi de kjente områdene de ble satt til å forsvare. I blant ble også hele stammer innlemmet i riket gjennom militære allianser i mot andre germanske grupper som romerne så på som mer truende. Da makten i Vestromerriket endelig stod for fall, var de germanske barbarene på mange måter allerede en del av riket. De kjente romernes taktikker, våpen og strategier og hadde gjort dem til sine egne. Stadig oftere var til og med romernes egne generaler av germansk opprinnelse. De romerske legionene som tidligere hadde vært overlegne gjennom sin evne til å forflytte seg og skifte taktikker var blitt gradvis mer stasjonære, fastboende i festninger langs en enorm og vanskelig forsvart grense. I år 410 vandret en gruppe kjent som Vestgoterne fra Balkan og inn i Vestromerriket hvor de nærmest uten motstand plyndret sin vei igjennom hovedstaden Roma før de gikk videre nordover og slo seg ned som den dominerende folkegruppen i Gallia, den sørlige delen av dagens Frankrike. Vandalene var en annen germansk gruppe som vandret fra elven Oder og igjennom Gallia og over Middelhavet til Nord-Afrika hvor de tok kontroll over de store romerske kornforsyningene. Fra da av var ikke det importavhengige Roma lenger i stand til å fø på en stor bybefolkning. Byen var helt avhengig av import av alt fra matkorn til krydder og finere potter og servise fra omverdenen. På midten av 400-tallet invaderte de øst-asiatiske hunerne Gallia under ledelse av den karismatiske kongen Atilla etter at de hadde gitt opp tanken om å ta de sterke østlige delene av Romerriket. Der opplevde de derimot nederlag mot Vestgoterne som samarbeidet med romerske styrker om å holde dem unna. I stedet gikk de inn i Nord-Italia. Hunernes herjinger førte til at flere germanske stammer ble presset vestover og inn i Vest-romerske landområder. Det var til slutt biskopen i Roma som tok initiativet til samtaler med hunerne i 453. Og selv om Atilla døde det samme året og hunernes hærstyrker ble mer eller mindre oppløst når han ikke lenger var deres samlende konge, så styrket biskopen, eller paven som han er bedre kjent som, sin rolle som politisk autoritet i Roma og over det som nå var igjen av Vest-romerriket. Som i praksis bare var Italia.

Politisk kaos og økonomisk nedtur bidro

I året 476, som er året vi vanligvis bruker om Vest-romerrikets endelikt, avsatte den østgermanske generalen Odovacer barnekeiseren Romulus Augustulus og ble den første germanske kongen på den italienske halvøya. Odovacer sverget sin støtte til den Øst-Romerske keiseren i Konstantinopel, men avstanden og de økende forskjellene mellom øst og vest gjorde dette til ikke noe annet enn en symbolsk handling. Hverken Odovacer eller hans etterfølgere kunne ikle seg tittelen som keiser, til det var hans nyvunne rike for begrenset i størrelse. I stedet ble han konge over den italienske halvøya, og med det hadde Det vest-romerske riket hadde mistet sitt sentrum og lim. Folkevandringstiden og germanernes stadig større påvirkning på det romerske samfunnet var allikevel ikke alene grunnen til at det Vest-romerske riket gikk til grunne mot slutten av det femte århundret. Flere hundre år med kaos og korrupsjon i de øvre politiske nivåene gjorde også sitt til å svekke staten som samlende organ. At enhver med nok støtte i de romerske legionene kunne erklære seg selv keiser sendte samfunnet inn i borgerkrig på borgerkrig opp igjennom århundrene når stormenn og hærførere kjempet om og byttet på å være keiser. Innbyggertallet i hovedstaden Roma falt også med årene etterhvert som byen ble plyndret gjentatte ganger av germanske stammer og matforsyningene uteble fra Afrika etter at Vandalene tok kontrollen med den nord-afrikanske kysten. I år 5 kan det ha bodd så mange som en million mennesker i byen, fire hundre år senere var innbyggertallet mer enn halvert. Innen år 800 og innsettelsen av Karl den store som keiser av et helt nytt rike skal det på det meste ha vært 30.000 innbyggere i det som en gang var historiens største og mektigste by.

Kart som viser en oversikt over germanske kongedømmer rundt år 526.

 

Fra bykultur til landbrukskultur

Det er viktig å forstå at selv om Vest-romerriket ikke lenger eksisterte i navn så var det til å begynne med bare det romerske politiske systemet og dens militære organisasjon som forsvant. Endringene i Vest-Europa kom ikke plutselig, slik man kan få inntrykk av når historikere velger et bestemt år som 476 som et vannskille mellom antikkens mange fremskritt og den «mørke» middelalderen, men var en gradvis prosess. Etter vest-romerrikets fall fortsatte den gresk-romerske kulturen å dominere i Middelhavet i mange år. De romerske veiene var fortsatt farbare, romerske mynter var fremdeles verdifulle og akvedukter og broer lot seg fortsatt reparere. Språket var fremdeles latin og folk levde fremdeles i store byer selv om befolkningskonsentrasjonen var lavere. Barbarkongene som fulgte i Italia og andre deler av Europa forsøkte på mange måter å holde på romersk politisk og juridisk orden gjennom å kreve inn skatter og gjennomføre offentlige arbeider og vedlikehold av infrastruktur som veier og vannveier. Men mangelen på et organisert militærvesen åpnet de gamle romerske territoriene opp for angrep og erobring av andre folkeslag, og et manglende politisk system førte til en kollaps i det rettssamfunnet som Roma tidligere hadde stått for. Byene ble gradvis fraflyttet da kornleveranser ikke lenger var store nok eller stabile nok til å opprettholde store befolkninger og bygdene begynte igjen å dominere livet til folk flest. Store prosjekter som vannledninger, monumenter og arenaer var det ikke lenger noen enkeltgrupper som hadde overskudd til å gjennomføre.

Tacitus og den noble villmannen

Den romerske senatoren og historikeren Gaius Cornelius Tacitus. Basert på en antikk byste.

Den romerske historikeren Tacitus (56-120 evt) skrev et kort verk om de germanske stammene rundt år 100: “Germania”. Han beskrev folkene som levde nord for Rhinen som noble, men krigerske barn som ønsket å invadere det romerske riket for å nyte av dets rikdom. Beskrivelsen hans var av et folk som var opptatt av ære og personlig berømmelse med nære ættebånd og behandlet sine kvinner bra. De likte også å bli fulle, krangle og kjekle. Dette var ikke en beskrivelse han baserte på egen erfaring eller grundig observasjon, men mer en beskrivelse myntet på leseren, på det romerske folket, som skulle få en følelse av at dette var et primitivt folk, mens de var de siviliserte og moderne menneskene. Litt på samme måte som man i Europa beskrev afrikanere eller amerikanske indianere senere under imperialismen

 

Les mer

  • Wickham, Chris, “The Inheritance of Rome: A History of Europe from 400 to 1000”, Penguin Books Ltd, 2010, London
  • Aschehougs Verdenshistorie. Bind 4, “Religioner på marsj 500-1000”
  • Jones, Terry, Alan Ereira, “Terry Jones’ Barbarians” BBC Books, 2006 (Finnes i norsk utgave fra Lille Måne AS. Underholdende og imponerende (om enn ikke overraskende) av Monty Python medlemmet Terry Jones om de germanske og andre stammer som utfordret Roma og deretter tok opp arven etter den.
  • Freedman, Paul, Universitetet i Yale, forelesning, 2011. http://oyc.yale.edu/history/hist-210
  • Kan en kjempetørke ha ført til de første asiatiske invasjonene på det Europeiske kontinentet på 300- og 400-tallet? Artikkel i Medievalists.net.

Flervalgstest

Hva husker du fra artikkelen om Vestromerrikets fall?

Sist redigert: 12/10/2017