Sist oppdatert 15.3.2023 kl 14:04
Vikingtiden plasseres i det vi kan kalle en skandinavisk jernalder. I perioden fra 700-tallet og utover er funnene av rester fra utvinning av jernmalm, smier og av gjenstander av jern sterkt økende, og bruken av jern i redskaper, kniver, økser, sverd og andre praktiske redskaper tok seg kraftig opp. Samtidige europeiske kilder har gitt verden et inntrykk av et folkeslag som var både rå og brutale på sine tokt ut i verden og som alltid gikk skånselsløst frem. I virkeligheten var de sannsynligvis ikke mer brutale enn andre plyndrere fra samme periode, noe vi skal se senere. Men da de ikke var kristne så de heller ingen grunn til å ta hensyn til kristendommens helligheter og de vandaliserte derfor både kirker og klostre på lik linje med alle andre bygninger de plyndret. Byggenes religiøse betydning hadde lite å si for disse første vikingene. Dette vet vi takket være beretninger fra munkenes egne årbøker, annaler, som også gir oss de første skriftlige kildene til vikingtiden. I praksis var det altså munker og prester som skriv historiebøkene på denne tiden, og da er det kanskje ikke så rart at de hedenske vikingene også ble fikk et så dårlig rykte som de gjorde. Klostre og kirker var i praksis de perfekte byttene for vikingene. Særlig de første årene var det velfylte klostre som fikk unngjelde. Angrepet på Lindisfarne i 793 e.kr. er det første vi kjenner til og derfor har det i de flest historiebøker fått æren av å symbolisere starten på vikingtiden. Utdraget under er fra klosterannalene som viser det inntrykket man satt igjen med etter vikingangrepet:
Hvorfor dro man i viking?
Intern splid og kamp om makt førte til at mange høvdinger hadde behov for ikke bare menn med erfaring fra krig og kamp, men også for rikdommer til å finansiere utgiftene som småkrigene og konfliktene i mellom høvdinger og lokale stormenn bar med seg. Et behov for krigserfaring og verdier som kunne byttes og selges er altså to grunner til at vikingene dro ut av landet. Kirker og klostre må også ha fremstått som fristende mål for vikingene da de ofte hadde store sølvskatter og varer lagd av flittige munker, og kun var symbolsk bevoktet av religiøse menn som ikke kunne slåss. Og det var ikke bare vikingene som visste å utnytte dette, selv om det er de som er blitt husket best for sine tokt. Faktisk viser irske annaler fra perioden 795-810 at av 113 overfall så var bare 26 av vikinger og resten av andre irer. Europa bar også preg av splittelse og mangel på en stormakt etter at Karl den store døde og med ham Frankerriket i 814. På 600-tallet dukket det opp en ny revolusjonerende oppfinnelse i Norden: seilet. Krigstokt og handelsreiser var ikke noe nytt før dette heller, men seilet åpnet for tryggere, raskere og ikke minst lengre reiser ut i verden. Vikingskipets betydning for perioden kan ikke overdrives. Kulturelt og politisk bidro det til at vi i det hele tatt kan snakke om en vikingtid i dag. Nordboerne utviklet et skip som gav de muligheter til lange og relativt trygge reiser over havene og nedover de store elvene i Europa. Skipene var brede og lå høyt i vannet slik at de kunne seiles inn i grunne sund og elver uten å risikere å sette seg fast. Dette bidro til den skremmende virkningen vikingangrepene hadde på europeerne; de kom smygende, stille og overraskende på sine ofre. Kulturelt var skipene symboler på makt og rikdom og store skipsgraver forteller oss at stormenn og høvdinger fikk overdådige og flotte begravelser i vakre og velutsmykkede skip lastet med det de måtte trenge i etterlivet. Skipene vikingene dro ut med var mellom 30 og 50 meter lange og opp til fem meter brede og rekonstruksjoner har vist at med en veltrent besetning på 60 mann kunne de gjøre opp mot 15 knop (1 knop = 1,852 km/t), en fart som bidro til at angrepene kunne komme så overraskende på vikingenes ofre. Funn av noe som kan ha vært et kompass hvor solens gang over himmelen var tegnet inn forsterker inntrykket av at vikingene var et folk med velutviklede og moderne kunnskaper om navigasjon og sjøfart.
Osebergskipet
I år 834 ble et 22 meter langt og over 5 meter bredt velutstyrt og dekorert skip av eik graven til to kvinner, en sannsynligvis av kongelig ætt, den andre kanskje hennes trellkvinne. Med dem ble det gravlagt hunder, hester og okser og sannsynligvis flotte smykker og symbolske gjenstander. Graven ble dekket av leire og stein med et laken av gresstorv over. Tilbake stod en seks meter høy og 44 meter bred gravhaug. Litt over 100 år senere vet vi takket være redskapene de la igjen, at gravrøvere plyndret skipet for det som måtte ha vært med av smykker og verdier. Men skipet, det for ettertiden viktigste, ble igjen. Bevart av leiren frem til 1904 da graven igjen ble åpnet. Tusenvis av brukne og ømtålige trebiter ble siden satt sammen og skipet rekonstruert så godt man kunne slik at man i dag kan beundre det slik det kanskje så ut for nesten 1200 år siden. Kanskje fordi senere rekonstruksjoner som er sjøsatt og forsøkt seilet over havet har hatt veldig dårlige sjøferdigheter og sunket. Nyere undersøkelser gjort ved NTNU kan tyde på at skipet ble noe feil rekonstruert da det ble gravd ut i 1904. Les mer om byggingen av en ny fullskala kopi av Osbergskipet her. Bilde: Fra utgravningen av Osebergskipet ledet av arkeologen Gabriel Gustafson i 1904. Wikimedia Commons
Austerled og vesterled
Norske vikinger dro først og fremst i vesterled, altså vestover, i sin jakt på nye markeder og rikdommer. De dro til atlanterhavsøyer og kystområder som Irland, Shetland, Skottland og Færøyene. De første overvintringene vi kjenner til er fra Irland og byen Dublin, som ble grunnlagt av norske vikinger. Småbyene vikingene grunnla, eller annekterte, var først og fremst baser man hadde som mellomledd mellom hjemmet og de stedene man valgte å handle med eller plyndre. Mange av disse stedene ble aldri helt forlatt, men ble til byer som eksisterer den dag i dag. Fra ca 870 førte blant annet overbefolkning i Norge til at man begynt å kolonisere Island. Over 400 gårder ble drevet av treller fra Skottland og Irland. Beretninger om de norskættede stormennenes liv på Island er blant annet kjent fra sagaene som Snorre Sturlason skrev ned på 1100-tallet. I følge disse sagaene så grunnla nordmannen Eirik Raude den første kolonien på Grønland i år 985, og femten år senere skal hans sønn Leiv Eiriksson ha seilt i land på Newfoundlandskysten, Amerika, i et land han kalte Vinland. At vikinger landet i dette området ble tidlig på 1960-tallet bekreftet av funn gjort av arkeologekteparet Helge og Anne Stine Ingstad.
Danske vikinger er først og fremst kjent for sine ferder til England og nedover elvene i Europa. Etter hvert dro vikinger fra hele Skandinavia til riker så langt unna som det Bysantinske riket og dets hovedstad Konstantinopel, eller Miklagard som vikingene kalte det. Her tjente vikinger gode penger som leiesoldater og livvakter for keiseren. Miklagard var et av de østlige målene for vikingenes reiser, eller austerled som det ofte kalles. Et annet slikt østlig mål ble nådd av først og fremst svenske vikinger som reiste nedover de store elvene i Øst-Europa hvor de blant annet la grunnlaget for et nytt rike, et rike av rus, som de lokale kalte vikingene. Du kan jo gjette selv.
https://www.youtube.com/watch?v=NOyCPAJalbc
Jordbruk og høvdingmakt
Ordet viking stammer mest sannsynlig fra betydningen ”menn som kommer fra Viken” i Oslofjorden. For flere betydninger klikk her
Med nye og sterkere redskaper som for eksempel hjulplogen som ikke bare løftet jorden, men også veltet om på den slik at planterester og næringsstoffer ble jevnere fordelt, og med bedre kunnskaper om hvordan dyrke jorden tok produksjonen av jordbruksvarer seg kraftig opp på denne tiden. Bedre næring og mer mat gav grobunn for befolkningsvekst og denne økte fra ca 70.000 til 170.000 i løpet av vikingtiden. Det førte også til at noen av bøndene fikk et større overskudd enn andre og kunne bytte til seg varer eller gjenstander av sølv og andre metaller som kunne benyttes som gangbar mynt senere. Slektens, og dermed gårdens, overhode ble til høvding i de voksende norrøne samfunnene og da vikingtiden startet var det minst 20 forskjellige høvdingdømmer i det som skulle bli Norge. Høvdingens makt lå ofte i hans rikdom og evne til å holde mennene lojale til seg selv gjennom lønn, gaver, fester og ledelse av viktige sosiale og religiøse ritualer som var med på å styrke de sosiale båndene. Rikdommen fikk han gjennom gode veldrevne gårder og etter hvert gjennom sjørøveri og vikingtokter til utlandet. Befolkningsveksten gav også et overskudd av unge menn i forhold til ledig areale med fruktbar jord. Mange av disse kunne melde seg til vikingtokt, enten for å hente rikdom til å kjøpe seg egen jord eller for å finne nytt land å slå seg ned på. Tilgangen på menn av kampfør stand gav høvdingen mulighet til å leie inn menn til krigertjeneste for seg selv og stammen han hadde ansvar for å beskytte. I tillegg gav det mulighet for å ha med seg profesjonelle krigere på handels- og/eller plyndringstokt ute i Europa. Dyreskinn, hvalknokler og hvalrosstenner var ettertraktede varer i andre land og mange vikinger gjorde sin formue på handel i stedet for plyndring. Slaver var også verdifulle varer, og bare trusselen av et vikingangrep kunne få befolkningen til å gi fra seg løsepenger uten kamp. Gange-Rolv, sønn av Ragnvald Mørejarl, fikk hele Normandie som hertugdømme på denne måten. Når høvdingen dro ut på tokt tok hans hustru over som samfunnets overhode. Hun fikk ansvaret for at jorden ble dyrket til korrekt tid, at dyrene ble stelt og at trellene gjorde det de ble befalt. Kvinnene hadde i forhold til tiden svært gode rettigheter i vikingsamfunnene. Hun hadde rett til å velge ektemann selv og hun hadde også rett til å be om skillsmisse hvis mannen ikke delte seng med henne eller oppfylte sine plikter som husbond. Også hvis mannen slo sin hustru kunne hun kreve å få gå sin vei. Økende befolkningsvekst gav også et behov for en slags domstol hvor uenigheter og konflikter kunne avgjøres på en ryddig og ordentlig måte; tinget. Her kunne alle frie menn møte, men det var høvdingene som satt på de avgjørende stemmene når en dom skulle avsies eller en straff utmåles. Lovene var uskrevne , men ikke mindre formelle for det. Hvis et familiemedlem brakte skam over seg selv, brakte han det også over hele familien. Slik sett ble familien en sterk politimyndighet overfor sine egne medlemmer. Man passet godt på hverandre, og mest av alt passet familieoverhodet på da hans egen ære stod og bar på hans families skuldre. Drepte et medlem av en familie et medlem fra en annen var det gjerne hele familien som stod i skyld til den dreptes slekt. Ble man dømt til blodpenger på tinget, måtte alle betale sin del.
Hverdagslivet i vikingtiden
Utgravning av europeiske byer grunnlagt av vikinger har gitt oss et nytt bilde av et folk av dyktige handelsmenn og håndverkere. Etter hvert som de lærte den nye religionen ute i Europa å kjenne så ble også flere og flere av nordboerne kristne, og dette påvirket også fremferden og grunnlaget for militære tokt utenfor Skandinavias kyster. Kaupang i Vestfold anses av mange som Norges første virkelige by og var et viktig knutepunkt for nordmennenes handel med omverdenen i vikingtiden. I 1999-2002 ble handelsplassen grundig undersøkt av arkeologer som du kan se i videoen over.
Menneskene som levde i de skandinaviske områdene for 1200 år siden bodde som regel sammen i familieenheter av en helt annen størrelse enn [tooltip text=»Kjernefamilien betyr som regel mor, far og to barn»]kjernefamilien [/tooltip] som vi er så vant med i våre dager. Opp i mot 50-60 mennesker bodde under det samme taket. Tanter, onkler, tremeninger og andre familiemedlemmer som mange i dag ville kalt fjerne slektninger var en naturlig del av denne familieenheten. Husene ble som regel bygget opp av treverk som eik, men i de mer trefattige områdene langs norskekysten, på Island og Grønland måtte man ty til stein, jord og torv. Taket bestod av bjørkenever og isolerende gresstorv. Det var lange bygg, opp mot femti meter i lengden og åtte meter i bredden, og de delte den med husdyrene som bidro til å holde varmen oppe i de kalde vintermånedene. Hygienen var kanskje overraskende god for de fleste. Lørdag var fast vaskedag, og det er også det navnet kommer av; laugardagr – vaskedag. Det er funnet langt mer hårkammer av bein og andre enkle hygieneartikler enn det er funnet sverd og kniver etter vikingene. Spill, lek og dans var en naturlig del av vikingenes liv. Det er funnet masse rester etter brettspill, skøyter av tilskåret hestebein og andre leker som bygger oppunder dette. Sagn og myter om underverdenens krefter og helters dåder ble brakt videre fra generasjon til generasjon gjennom kontinuerlig repetisjon og fortelling ved bålet mang en sen natt. Oppveksten til de unge bar preg av at de levde i små slektssamfunn. Som bønder hadde man rett og plikt til å bære våpen som sverdet og naturligvis øksen som også var et nyttig redskap. Fra de var små av lekte de med tresverd og spyd med butte ender og etter hvert som de ble eldre ble de oppmuntret til å trene med ekte våpen. Brytekamper ble avholdt som underholdning til for eksempel vintersolverv og lignende høytider. En snøballkrig var heller ikke like uskyldig som man skulle tro. Det trente guttene opp i steinkasting, et enkelt, men effektivt våpen. Skyting med pil og bue var også en naturlig del av hverdagen til de unge guttene. Etter hvert som de ble eldre fikk de ringbrynjer av jern, et rundt skjold og kanskje en hjelm av jern hvis de hadde råd.
Trellene, det vikingene kalte slavene sine, måtte nøye seg med en krok i huset sammen med husdyrene. Bruken av treller var stedvis omfattende. Disse ble hentet på vikingtokt i utlandet og satt til å gjøre det tyngste og hardeste arbeidet på åkrene og gårdene. Selv om vikingene neppe var like avhengige av trellene hadde disse samfunnene altså et likhetstrekk med de gamle greske og romerske hvor arbeidskraften fra slaver var viktig. Livskvaliteten deres var også heller dårlig da de kun fikk brød og grøt av det dårligste kornet å spise, mens de måtte se på resten av vikingfamilien spise seg mette på mat av langt høyere kvalitet.
Kosthold og fest
Vikingenes hovedkost var grøt av bygg og rug. Dette er hardføre kornsorter som tålte vintrene godt og i blant kunne såes høsten før. Arkeologiske funn tyder på at kjøtt av fisk og fe også var viktig, men hvis bonden slaktet mye en høst så var også dette et tegn på en dårlig innhøsting da man måtte begrense hvor mange dyr man måtte fø på i vintermånedene. Næringen melken gav var et langt viktigere kosttilskudd enn kjøttet og kuene kunne fint bli både ti og tolv år gamle. Bær og frukt ble brukt som smakstilsetninger, mens grønnsaker var relativt sjelden kost. Fester ble avholdt med jevne mellomrom og særlig blotene som ble avholdt fire ganger årlig var høydepunkter for folk flest. Disse ble holdt til ære for guder og forfedre og den søte gjærede drikken mjød ble drukket for å oppnå en rus de mente gav nærhet til disse. Derfor var også mjøden ansett som en hellig drikk, og det var ventet at man drakk til man spydde. Noe annet ville fornærme vertskapet såvel som gudene. Høvdingene som da gjerne avholdt festene hadde da også andre motiver i tillegg. Blant annet så sikret det en sammensveising av folket, og en troskap til høvdingen som gav dem disse festene.
Les mer om vikingenes religion i artikkelen om norrøn mytologi og om hvordan de utøvde den i artikkelen om vikingenes kult.
Litteratur og lenker
| Forfatter | Tittel | Forlag | Publisert | Kommentarer | ISBN |
|---|---|---|---|---|---|
| Allan, Tony | Vikingene – myter, kunst og levende symboler | Cappelen Damm | 2008 | Visuell bok med fokus på bilder, lite tekst | 978-82-02-21370-1 |
| Krag, Claus | Aschehougs Norgeshistorie, bind 2, Vikingtid og rikssamling | Aschehoug & Co. | 1995 | Et lettlest og godt oppslagsverk. Anbefales. | 82-03-22028-2 |
| Tjønn, Halvor | Vikingenes Russland | Erling Skjalgssonselskapet | 2009 | I denne boka kan du lese om hvordan skandinaviske vikinger allerede på 800-tallet la grunnlaget for Russland, som har navnet sitt etter dem. | 9788291640389 |
| Moseng, Ole Georg, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo | Norsk historie 1 – 750-1537 | Tano Aschehoug | 1999 | En god generell historiebok om perioden fra vikingtiden til reformasjonen i Norge. Brukt på historiestudiet ved Universitetet i Oslo. Få bilder, men gode beskrivelser. | 82-518-3739-1 |
Vikingtiden på nettet
| Tema | Adresse |
|---|---|
| Sagaer, kvad og norrøne tekster | http://heimskringla.no/wiki/Hovedside |
| Kultur | http://lofotr.no/ |
| Gamle naboar | http://gamlenaboar.uib.no/b_mellomside_viking.htm |
| Hafrsfjordvikingene vikinglag | http://hafrsfjordvikingene.no/ |
| Religion med mer | http://www.viking.no/e/life/egods.htm |
| Slaget ved Hastings 1066 | http://battle-of-hastings-1066.org.uk/ |
| Bayeux-teppet | http://www.bayeuxtapestry.org.uk |
| BBC History – Normannerne | http://www.bbc.co.uk/history/british/normans/1066_01.shtml |
| Handelsmannen | http://www.archaeology.about.com/od/vikings/qt/viking_trade.htm |
| Kvinnene i Osebergskipet | http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/277776 |
| Harald Hardrådes skolegang | http://www.forskning.no/artikler/2003/september/1063630707.1 |
| Om runer | http://www.arild-hauge.com/nruner.htm |
| Om vikingskip og norske trebåter | http://home.online.no/~joeolavl/viking/index.htm |
Videoer og lignende
Flervalgsoppgaver
Hva husker du fra vikingtiden?
Test deg selv!
Sammendrag
Fra 700-tallet e.v.t. begynte mennesker i norden å bruke redskaper lagd av jern i langt større grad enn tidligere. Kniver, sverd, økser og ploger ble alle brukt til å forbedre menneskenes liv. Innovasjoner innen landbruket som gav mer mat og innen sjø og fiske hvor nye båttyper og ikke minst bruken av seilet som tillot reiser ikke bare langs kysten og opp de store elvene, men nå også på havet, til ukjente farvann. De første nedtegnelsene vi kjenner av et vikingtokt var et raid på klosteret på den nord-østlige engelske øya Lindisfarne. Munkene som overlevde beskrev et blodtørstig folkeslag som uten respekt for gud eller mennesker brant og plyndret det de kom over. Klostre og kirker var lette mål og plyndre siden de ikke hadde stående hærer eller gode murer. De var også rike mål, fulle av verdisaker, sølv og gull, gitt som tiende (en andel av det man lagde/tjente i løpet av året) eller som gaver i håp om syndsforlatelse fra Gud. Selv om vi ofte ser for oss vikingene som brutale, men dyktige krigere, så er sannheten at de også var fredelige handelsmenn, dyktige håndverkere, bønder og skipsbyggere. De var oppdagelsesreisende og byggere av riker og storbyer i Europa.
På 700-tallet var det som nevnt en kraftig økning i jordbruksproduksjonen. Dette gjorde at noen bønder satt igjen med et større overskudd slik at de i forhold til sine naboer kunne bli kalt stormenn. De største av disse var overhoder i ætten, altså slekten sin og ble høvdinger. Høvdingenes innflytelse var avhengig av deres rikdom og evne til å gi kostelige gaver til sine bønder og krigere. Velviljen de fikk var så absolutt nødvendig for å forsvare landområdene sine overfor andre høvdinger og ikke minst forsvare sin egen posisjon i samfunnet. Krigerne var derfor også gjerne profesjonelle soldater som hadde krig som sitt yrke, noe som ikke var billig i et samfunn hvor jorden så vidt gav nok til bøndene som jobbet på den. For disse krigerne var det derimot en ære å dø i kamp, for det sikret dem adgang til Valhall, gudenes festhall, hvor de ville kjempe, dø og feste i det nærmest uendelige. Utrustningen deres var som regel sverd fra frankerriket, lange økser, kniv, spyd og pil og bue. Ringbrynjer og muligens hjelmer av lær. Det er, i motsetning til hva populære filmer har vist oss, bare funnet en eneste hjelm av metall som vi sikkert kan knytte til vikinger, derfor må vi bare anta at det var noe som var forbeholdt de aller rikeste og ikke noe som alle gikk med. Når vikingene så var ute på tokt i fremmede havner var det deres fruer som styrte gårdene hjemme. Høvdingens frue tok hans plass også i samfunnet, mens hennes mann var borte.
For å løse konflikter og ta avgjørelser som gjaldt alle ble et system hvor alle frie menn møttes på en felles plass kalt tinget. Her ble klager hørt og berørte parter fikk uttale seg. Tinget ble etter hvert en felles samlingsplass hvor alle sider ved lokalsamfunnet ble diskutert og hvor høvdingen hadde stor makt når avgjørelser skulle tas.
Tre ganger i året holdt man fester, såkalte blot, til ære for gudene og forfedrene. Blotene virket samlende sikret en følelse av fellesskap, noe som både forhindret konflikter og sikret at folket stod sammen når uroligheter brygget eller kriser oppstod.
Vikingenes brede skip var selve grunnlaget for deres suksess. De var brede skip som fløt høyt i vannet. Dermed kunne de seile inn i grunne sund og elver og legge til rett i strandsonen slik at mannskapet kunne hoppe rett ut i grunt vann og gå raskt til angrep før deres plyndringsmål eller fiender rakk reagere. De var også smidige i høy sjø og hadde store og brede nye seil. Tiden vikingene dukket opp på var den verst tenkelige for europeerne generelt. På begynnelsen av 800-tallet gikk det største riket på fastlandet, Karl den stores rike, i oppløsning og det var få organiserte hærstyrker eller militære som kunne stå i mot vikingenes taktiske og hurtige angrep. Med overlegne og raske skip gled de stille inn i havnene de ønsket og angrep med en sjokkerende brutalitet som gjorde sine fiender nær sagt handlingslammede.
Men vikingtoktene er bare en side ved vikingtiden, og kanskje heller ikke den viktigste. Med de nye skipene begynte de en omfattende fjernhandel med varer som pelser, fjær og dun, tømmer og tørrfisk hvalbein og bryner og mye mer. Man møtte nye kulturer og nye ideer og samfunnsformer som de reisende tok med seg hjem. I Vestfold oppstod Norges første by; Skiringssal, og i Danmark og Sverige var Hedeby og Birka viktige handelsbyer. Derfra fraktet man varer til ikke bare hele Vest-Europa, men også Middelhavet, det Bysantinske riket og Midtøsten. Noen steder overvintret de, og mange ganger kom de tilbake til de samme stedene gang på gang. Noen ble også værende og bygde opp egne samfunn hvor noen har blitt til storbyer som Dublin og York. Norske og danske vikinger dro som regel i Vesterveg, altså til de vestlige øyene i Nord-Atlanteren, England og Frankrike. Island og Grønland ble begge befolket av vikinger og deres avkom og i år 1000 gikk Leiv Eiriksson i land på Newfoundland-kysten, Amerika! Noen dro også i Austerveg; østover til Miklagard, det vikingene kalte Konstantinopel, mens særlig svenske vikinger dro til Gardarike, det de kalte Russland.