Sist oppdatert 7.3.2017 kl 00:40
1840-årene var preget av to politiske grupperinger, nemlig bøndene, som var mest interessert i økonomien og lokaldemokratiet, og akademikerne, som blant annet var interessert i å styrke Stortinget myndighet og beslutningsevne på bekostning av regjeringen. I 1845 listet bøndene på Stortinget opp hvilke mål de satte for seg, og det var ikke småsaker for datidens samfunn. Først og fremst ønsket de å styrke rettsstaten gjennom å la representantene i kommunestyret velge hvem som skulle besitte tradisjonelle embetsstillinger som lensmenn og dommere. Deretter ønsket de å innføre en juryordning hvor et variert utvalg av befolkning var med på å dømme i rettssaker for å sikre en mest mulig rettferdig behandling. Det åpenbare angrepet på embetsmannsstanden fortsatte med kravene om å spare penger ved å ha færre embetsstillinger i staten. Lei var de også av den tradisjonelle skyssordningen på landsbygda som gjorde bøndene ansvarlige for embetsmennenes transport til enhver tid. Samtidig ønsket de større kontroll over utgiftene til veiutbyggingen som stadig økte i omfang. Regjeringen på sin side ønsket verken å svekke embetsstanden, som de jo gjerne kom fra selv, ei heller å styrke lokaldemokratiet på bekostning av sentralmakten. Det hele utviklet seg til en langvarig drakamp mellom bøndene som fikk stadig flere plasser på Stortinget og regjeringen som nektet å sanksjonere (å godkjenne) lovene som bøndene fikk igjennom på Stortinget. Missnøyen blant bøndene økte naturligvis for hver stortingssesjon som gikk.
Da nyhetene om februarrevolusjonen i Paris i 1848 endelig nådde gatene i Norge i begynnelsen av mars vakte det oppmuntring blant bondeopposisjonen på Stortinget. Krav om en ny regjering ble satt frem. I april ble to nye statsråder innsatt av kongen i håp om å komme Stortinget i møte og dempe de mest radikale talerne. Bondelederen Ole Gabriel Ueland (1799-1870) var slettes ikke fornøyd, med unntak av den unge Fredrik Stang mente han at hele regjeringen måtte skiftes ut. Med klar henvisning til revolusjonene i Europa anklaget han både kongen og regjeringen for å ha en fiendtlig holdning til Stortinget. I det heletatt ble stemningen nokså amper og regjeringen fryktet at deler av Stortinget kunne forsøke statskupp. Blant studenter og akademikere som identifiserte seg med regjeringen ble det drevet øvelser og våpentrening for å vise at de var rede til å støtte regjeringen. Det ble til slutt Stortinget som trakk seg, og Uelands forslag falt. Det ble aldri noen revolusjon i Norge, men de sosialistiske ideene fra kontinentet hadde fått grobunn også blant norske arbeidere, bønder og liberale akademikere.
Thranebevegelsen – den første arbeiderbevegelsen
Marcus Thrane ble født i Kristiania i 1817 inn i det som en gang hadde vært en fornem familie. Men hans far sløste bort familieformuen og rømte til Sverige. Etter at moren døde da han var 13 ble han tatt hånd om og gitt utdanning og jobb av rike velgjørere på grunn av hans familienavn og historie. Men den unge Thrane hadde liten interesse for sosial status og penger og kastet seg ut på en reise til utlandet hvor han lærte tekstene til tidens radikale filosofer å kjenne. Siden giftet han seg og drev først en skole på Lillehammer sammen med sin kone Sophie. De flyttet siden til Modum hvor de drev en privatskole ved Blaafarveværket som var landets største bedrift. Den økonomiske krisen som preget Europa på den tiden preget også værket, og Thrane opplevde på nært hold arbeidernes vanskelige forhold. Familien flyttet så til Drammen hvor han en kort periode var redaktør i avisen “Drammens Adresse”. Året var nå blitt 1848, revolusjonenes år, og Thrane lot seg inspirere av mange av kravene fra arbeidere og sosialister i Europa. Han skrev radikale tekster som ble for mye for avisledelsen og han fikk fort nok avskjed på grått papir. Men gnisten i Thrane var tent, og i desember 1848 begynte han å utgi “Arbeiderforeningernes Blad” ukentlig. Det var gjennom dette bladet Thranes politiske bevegelse startet. Han agiterte ofte og sterkt for at arbeiderne skulle samarbeide om felles saker og behov. De måtte danne foreninger! Arbeiderne lyttet, og de fikk følge av mange husmenn rundt om i landet. Innen juli 1849 var 24 foreninger opprettet, to år senere skulle de omfatte 30.000 medlemmer fordelt på i underkant av 300 foreninger.
Thrane ønsket en demokratisk og ordentlig diskusjon og han tok utgangspunkt i grunnloven som han mente lovet folket større rettigheter enn det opplevde ved midten av århundret. Fremst stod kravet om alminnelig stemmerett for alle menn. Hans skrifter bar preg av å være en kamp mellom arbeiderne og resten av samfunnet, men også en kamp mellom fattig og rik, for rettferdighet og en bedre fordeling av velstand og formue. Thranes bevegelse ble på Stortinget oppfattet som en kamp mot embetsstanden og bøndene som satt der. I 1850 skrev han sammen med juristen Paul Hjelm-Hansen et bønneskrift til kongen. Det var en gammeldags handling, en slik som hadde vært vanlig under eneveldet. De ba innstendig kongen om blant annet:
- å senke innførselstollen på korn for å sikre arbeiderne rimeligere og nok mat,
- Å innføre en ikke-diskriminerende alminnelig verneplikt,
- å forbedre allmueskolen,
- og ikke minst om å innføre alminnelig stemmerett for menn.
Bønnskriftet ble levert med nesten 13.000 underskrifter og presentert på en mest mulig underdanig måte. Det var ikke et revolusjonært skrift, kun kravet om stemmerett kunne oppfattes som noenlunde radikalt. Men tidens alvor preget embetsstanden og dette gjorde dem ikke noe mildere innstilt til Thranes bevegelse. Det var ingen opprør eller større demonstrasjoner i regi av arbeiderforeningene på Thranes tid, men bevegelsen ble tatt på fullt alvor av konge og regjering som til og med sendte inn spioner blant møtedeltakerne i de større foreningene. Stattholder Severin Løvenskiold mente at alle forløp til arbeiderforeninger måtte stanses så fort som mulig og han fikk medhold i fra kongen. I 1851 ble Marcus Thrane og andre ledere i arbeiderforeningerne fengslet og fire år senere ble dommen hans stadfestet av høyesterett som gav ham ytterligere fire år for å ha bedrevet revolusjonær atferd. Mye av innholdet i dommen har vi i senere år lært at var rene forfalskninger av høyesterett for å få Thrane dømt. Historiker Mona Ringvej mener at dommen var således en politisk dom, at Thrane ble dømt for sin demokratiske virksomhet, ikke for å ha vært revolusjonær. Med fengslingen kollapset arbeiderforeningene som han hadde vært med på å skape. Regjeringen publiserte dommen og fikk trykket opp truende annonser i en rekke tidsskrifter som avskrekket de fleste fra å fortsette foreningsvirksomheten. Først på 1870-tallet dukket virkelig levedyktige arbeiderforeninger opp igjen i Kristiania. Marcus Thrane slapp ut i 1858 og dro noen år senere til Amerika hvor han blant annet skal ha vært aktiv i fagforeningsdannelsene i Chicago.
Organisering
Utover 1800-tallet åpnet den norske kulturen seg gradvis. Forsamlinger som tidligere kun hadde vært knyttet til kirken, ritualer og seremonier ble gradvis løst fra sine tradisjonsbånd og beriket med selskaper, uteliv og ikke minst 17. mai-feiringen. De mer liberale holdningene fra myndighetenes side tillot at folk organiserte møter for å sosialisere og diskutere samfunn, nye teknologier og ideer og ikke minst politikk. Kimen til de større organisasjonene som skulle komme var lagt, selv om Thranes fengselsdom bremset utviklingen ned i noen år. Et mangfold av mindre foreninger vokste frem over hele landet. Her lærte mang en kommende politiker å tale offentlig og å lede forsamlinger. Disse organisasjonene ble en skole i demokrati og ledelse som lå utenfor kommunepolitikken hvor gjerne bøndene dominerte. Etterhvert som tiden gikk ble foreningene stadig mer organiserte og formelle, med klare program og målparagrafer. Flere tok etterhvert en form som lett kunne minne om forenklede faktiske politiske partier.
Reformforeningen 1859
Marcus Thranes bevegelse hadde vist at de tradisjonelle konfliktlinjene mellom by – land og bønder – embetsstand, nå hadde fått en ny utfordrer i arbeiderne. Byfolket og bøndene på Østlandet var stort sett konservative, mens bøndene på Sørlandet og Vestlandet opp til Trøndelag hadde et langt mer demokratisk sinnelag og var mer positive til arbeidernes ønsker. Under Ole Gabriel Uelands ledelse inngikk sørlandsbøndene et samarbeid med den unge liberale sakføreren Johan Sverdrup i fra Larvik om å styrke demokratiet for folket generelt. i 1859 dannet de med 37 representanter “Reformforeningen” på Stortinget med mål om å få til blant annet årlige Storting, økt lokalt selvstyre, bedre skoler og juryordning i straffesaker, men først og fremst ønsket de å styrke den formelle likestillingen i unionen. Kravet om allmenn stemmerett var tatt ut, det var for radikalt, men ellers ser vi klare likheter med Thranebevegelsens krav åtte år tidligere. Reformforeningens liv på Stortinget ble kortvarig, etter blant annet dårlig avisomtale ble den oppløst tidlig 1860.
Bondevennforeningene 1865-1875
Hvis vi sier at den religiøse Haugebevegelsen ved århundreskiftet var den første foreningsdannelsen og Thranebevegelsen den andre så var Bondevennforeningene den tredje store bevegelsen. Den ble startet i 1865 av Søren Jaabæk i Mandal og var en slags middelklassebevegelse hvorav 90 prosent var selveiende bønder med stemmerett, noe som kunne gjøre dem til en alvorlig politisk utfordrer hvis de klarte å samarbeide foran valgene. Jaabæk holdt de første åpne folkemøtene i Norge hvor alle var velkomne, og han startet bladet “Folketidende” hvor han spredte programmet sitt om sparsommelighet i staten, allminnelige verneplikt, bedre allmueskole og mer økonomisk liberalisme i næringslivet, i tillegg til at han publiserte statistikk over nøyaktig hva hver enkelt representant stemte på Stortinget. Bladet ble lest over hele landet og bondevennforeningene spredte seg raskt. Kravene ble utvidet til å omfatte utvidet stemmerett, direkte valg, årlige Storting og parlamentarisme, altså at regjeringen burde velges ut fra flertallet i Stortinget. Organisasjonen ble ledet av Jaabæk fra Mandal og fungerte mer og mer som en politisk velgerorganisasjon. Det ble holdt prøvevalg og bondevennene var hele tiden på utkikk etter de beste kandidatene til å tale deres sak på Stortinget. Jaabæks hadde da også ideer om at organisasjonen hans skulle danne grunnlaget for et venstreorientert parti. Han gjorde også flere forsøk på å få Sverdrup, som han så opp til, med på de samme tankene. Organisasjonen fortsatte å vokse frem til omtrent 1870 da Jaabæk selv begynte å styre den i en langt mer radikal retning. Han var selv for republikk, altså å forkaste kongen og erstatte han med en demokratisk valgt president, og han var i mot både statskirke og bruk av penger på det militære. I tillegg talte han for likestilling mellom kjønnene og viste sympati for arbeidersaken. Ikke overraskende så skremte holdningene hans bort mange bønder, særlig blant de konservative på Østlandet og i Trøndelag. Alt i alt betydde dette slutten på bondevennenes rasende ferd mot et eget parti, men ideene levde videre i andre.
Nedgangstid og fattigdom blant arbeiderstanden
Mot slutten av 1870-tallet nådde nye økonomiske nedgangstidene i Europa det norske fastlandet etter en lengre god periode. Behovet for arbeidstakere sank merkbart vinteren 1878. Det var særlig kvinner, enker, ugifte eller fra fattige familier, avhengige av en daglig inntekt som merket slike fall først. Det som virkelig bekymret mange nå var den økende arbeidsledigheten blant mannlige dagarbeidere i tillegg. Det ble satt i gang kommunale byggeprosjekter rundt om i landet som en del av fattigforsorgen. Heldigvis for mange så falt også prisene på matvarer og andre nødvendigheter slik at de klarte seg noenlunde, selv om lønningene falt også for de som hadde jobb. Til og med alkoholforbruket sank fordi prisene var for høye, godt hjulpet av en ivrig avholdsbevegelse. I tillegg til løsarbeidere så merket tradisjonelle håndverkere krisen. Skreddere og skomakere opplevde en nesten overveldende konkurranse fra importører av billige sko og klær fra utlandet, en konkurranse som drev flere til å satse på nye teknologier og produksjonsmetoder for å holde tritt. Borgerskapet i byene gjorde også sitt for å hjelpe og lette på sin egen samvittighet, særlig blant standens mange kvinner som deltok aktivt i innsamlingsaksjoner til suppekjøkken og utdanning av fattige kvinner til det som kunne anses som akseptable praktiske yrker for kvinner, slik som søm og tjeneste. Blant de fattige var det ikke uvanlig at mange var prostituerte. I Kristiania var det rundt 1000 prostituerte på denne tiden, det tilsvarte en prosent av alle byens kvinner. Disse hadde som regel egne tiltak rettet mot seg, slik som jevnlige kontroller hos en politilege, slik den som kritiseres i romanen “Albertine” av Christian Krogh (1886).
De første fagforeningene
I byene var de arbeidersamfunnene og arbeiderbevegelsen som stod for de største foreningsdannelsene, slik Thrane og Bondevennene hadde gjort på landet. Organisasjonene var i realiteten også deres beste, og ofte eneste, måte å skaffe seg påvirkningskraft i det politiske livet på den tiden. Stemmeretten var tross alt begrenset til de som hadde større eiendom og inntekt og var således langt fra hva vi ville ansett som demokratisk i dag. Dette er et godt eksempel på hvordan verdier og normer endres over tid. I 1864 ble “Kristiania Arbeidersamfund” etablert av sosiologen Eilert Sundt. Det var en organisasjon preget mer av småborgerlig innflytelse, håndverkere og radikale studenter enn av arbeidere som sådan, men en viktig inspirasjonskilde ble den uansett. Andre små foreninger fulgte etter under de gode tidene på 70-tallet. Ofte ble de støttet av arbeidsgivere som gjerne følte at de hadde et slags faderlig ansvar overfor sine ansatte. De bidro til fattigkasser og arbeiderboliger, både av egen godhet, men også for å begrense opprørsvilje og radikalisering av arbeiderne. Ikke uvanlig så følte også en del arbeidere at denne faderlige hånden fratok dem både selvstendighet og myndighet over sine egne liv, og ettersom det ble vanligere og vanligere å bytte arbeidsplasser i løpet av livet så ble også dette “familiære” båndet mellom arbeidsgiver og arbeider svekket. I 1880 møtte representanter fra de fleste arbeiderforeninger i hele landet til det første landsarbeidermøtet i Kristiania for diskusjon og debatt. Som for bøndene tidligere så ble arbeiderforeningene en læreplass i politisk tale og debatt. Mange var sosialister eller sosialdemokrater, inspirert av den tyske arbeiderbevegelsens fremskritt under jernkansleren Otto Von Bismarck, som la de første grunnsteinene i den tyske velferdsstaten for å berolige nettopp arbeiderklassen. De mente at kilden til all rikdom kom fra arbeiderenes hender, og at det derfor var rett og rimelig at rikdommen i samfunnet ble fordelt på disse på en mer rettferdig måte. Alminnelig stemmerett for alle menn var et viktig ledd for å få til en slik utvikling, sammen med en lovbestemt normalarbeidsdag og økt fokus på avhold. Det var blant noen slike sosialdemokratiske grupper det første norske arbeiderpartiet ble dannet i Arendal i 1887. Over hele landet ble det dannet foreninger og organisasjoner som hadde som mål å arbeide for å bedre situasjonen for arbeidere, håndverkere og spesialister innenfor flere og flere fagområder.
Landsorganisasjonen
I løpet av 1890-årene vokste de seg sterkere og sterkere og fikk klare bånd til både Venstre og ikke minst det nye Arbeiderpartiet. Kravene de håpet å få med seg stortingsflertallet på var fremdeles regulert arbeidstid til 8 timer om dagen, bedre vern av arbeidernes stilling og rettigheter overfor arbeidsgiver og sist, men ikke minst; den gamle politiske drømmen om almenn stemmerett for menn. I 1899 ble Arbeidernes faglige Landsorganisasjon opprettet i nær tilknytning til Arbeiderpartiet: to medlemmer fra partiet gikk inn i Landsorganisasjonens ledelse, mens to fra Landsorganisasjonen gikk inn i Arbeiderpartiets ledelse. I dag kaller vi dem bare LO. Innen 1905 hadde de over 15.000 medlemmer. Også offentlig ansatte opprettet sine egne fagforeninger. Både telegrafister, lærere og postmenn organiserte seg og fikk igjennom ytelser som sykelønn i seks uker, minstepensjon og alderstillegg.
Små drypp demokrati
Det var nokså liten interesse for å endre reglene for stemmerett på Stortinget ved midten av århundret. Rent filosofisk anså man størsteparten av befolkningen for å være uvitende og lettpåvirkelige mennesker styrt av følelser og instinkter mer enn av den fornuft og dannelse man mente at bare formell og livslang utdannelse kunne gi. Mest av alt fryktet man revolusjon etter det samme mønsteret en rekke europeiske land hadde opplevd rundt 1848. Men nettopp derfor begynte flere og flere konservative borgere også å tale for en utvidelse av stemmeretten, i håp om at det skulle sette en liten demper på missnøyen som drev organisasjonsveksten blant småbønder og arbeidere. Dessuten, mente mange, at det ville bidra til at massene fikk en økt forståelse og interesse for samfunnet i sin helhet, og ikke bare deres særegne krav og interesser. Regjeringen Stang begynte også så smått å komme noen av arbeidernes krav i møte da den i 1865 foreslo årlige Storting. Frem til da hadde Stortingsrepresentantene bare møttes hvert tredje år, noe som gjorde at mange saker ble liggende på vent i mange år før de engang ble vurdert av Stortinget. Det var et tregt system, så tregt at selv regjeringen så behovet for å møtes oftere, selv om det ville vippe mer av statsmakten i retning Stortinget. Ironisk nok ble forslaget nedstemt av bøndene som ikke ønsket de økte kostnadene ved å holde årlige Storting. Forslaget ble i stedet vedtatt i 1869 etter en avtale mellom Jaabæk og Sverdrup som førte til at embetsstanden mistet flertallet på Stortinget. Stortinget ble også sittende lenger og lenger for hvert år. Etterhvert satt Stortinget så lenge at regjeringen forsøkte å true med å oppløse det etter de planlagte tre månedene. Men regjeringen tapte og innen 1898 satt Stortinget i over et halvt år av gangen.
Statsrådssaken
Førstestatsråd Fredrik Stang hadde lenge vært tilhenger av møterett for regjeringen på Stortinget. Han følte det ville gjøre det lettere å samarbeide med Stortinget og forutse dets avgjørelser, men samtidig at man for all del måtte unngå parlamentarisme; for en regjering som var avhengig av Stortinget ville være både handlingslammet og uselvstendig. Spørsmålet om møteretten hadde gått igjen siden 1814. På 1870-tallet var Johan Sverdrup en av de sterkeste tilhengerne for at regjeringen skulle møte sammen med Stortinget for å diskutere åpenlyst. Hvis statsrådene måtte møte i Stortinget kunne de også holdes personlig ansvarlige for sine meninger og avgjørelser. Men Sverdrup mente i motsetning til Stang at møterett og parlamentarismen var nødvendigvis bundet sammen. Motargumentet til regjeringen trakk frem et av grunnlovens grunnprinsipper; hvis regjeringen som den utøvende makt ble valgt av Stortinget, som den lovgivende og bevilgende makt, så var i praksis den utøvende makt underlagt den lovgivende, og dermed var maktfordelingsprinsippet rett og slett forkastet. 9. mars 1872 hadde Stortinget bestemt seg. Statsrådenes møterett ble vedtatt. Men regjeringen stod på sitt og nektet å sanksjonere loven. Opposisjonen hadde sikret seg kontroll over Stortinget med Sverdrup som Stortingspresident og i de påfølgende årene rådet en stillingskrig mellom regjering og Storting i Norge. Stortinget holdt tilbake med å finansiere mange av regjeringens forslag og prosjekter. Bøndene likte innsparingene konflikten medførte og støttet ytterligere opp om opposisjonen, altså venstresiden av politikken.
Regjeringen hentet sin støtte først og fremst i embetsstanden og det konservative handelsborgerskapet. Også hæren, rettsvesenet, kirken (untatt lekfolket) og kongen var på regjeringens side. Sterkest var støtten i byene og da spesielt på Østlandet. Stang drev på sin side ut alle statsråder som viste vilje til å komme Stortinget i møte. Utover det så var det bare å vente og håpe at Stortinget ville ta til fornuften. Da kong Oscar 2. tok over makten etter sin avdøde far i 1872 fjernet han stattholderposten i morgengave til nordmennene. Fredrik Stang fikk året etter tittelen statsminister, et symbolsk tegn fra kongen om velvilje overfor nordmennenes ønsker om likestilling i unionen. Men fortsatt opplevde opposisjonen på Stortinge det som at kongen var medansvarlig for de valgene som Stangs regjering hadde tatt da de nektet sanksjon av loven om møterett. Det ble nok med rette oppfattet som at han tok parti med den konservative høyresiden av politikken da han støttet regjeringens sanksjonsnekting. Fra 1872 var det etablert to sider i norsk politikk: det var Fredrik Stang og høyresiden mot Johan Sverdrup og venstresiden i opposisjon.
Statsrådssaken blir til vetostrid
Kravet om statsrådenes møterett ble fremmet og vedtatt på Stortinget i 1874 og 1877. Den økonomiske krisen i 1879 preget valget og stadig flere grupper samlet seg rundt opposisjonen. Håndverkere, arbeidersamfunn, skytterlag og motkulturer sluttet seg opp om venstresidens politikk. Troen på den økonomiske liberalismen ble svekket med prisfall på korn og håndverksprodukter og det styrket venstresiden. I mars 1880 vedtok et nytt storting statsrådenes møterett. Hver gang hadde kongen lagt ned veto etter regjeringens anbefaling. Men hadde egentlig kongen rett til å gjøre det? Grunnloven sa ingenting om noen vetorett, på tross av for lengst avdøde Karl Johans iherdige forsøk på å få det med i 1814. Det siste vetoet ble fulgt av en erklæring fra kongen om at han hadde absolutt vetorett i grunnlovssaker. Stortinget var splittet. Hvordan skulle man håndtere dette? De mest radikale mente at han ikke hadde noen vetorett i det heletatt mens de mer moderate snakket om at han hadde en slags utsettende vetorett. Noen år tidligere hadde Søren Jaabæk foreslått at det enkleste man kunne gjøre var å bare kunngjøre at saken nå var lovbestemt, samme hva konge eller regjering hadde å si om saken. En slags “sånn er det bare og håpe på det beste”-kunngjøring. Og slik ble det.
Den 9. juni valgte Stortinget å svare med samme mynt som kongen og regjeringen hadde gjort; vedtaket skulle stå. Fredrik Stang søkte kongen om avskjed og kongen satte i stedet inn den konservative Christian Selmer inn som ny statsminister. Dette var et bevisst valg fra kongens side. Selmer var både kongens personlige venn og en sta personlighet som ikke ville gi etter for noen av Stortingets krav, selv om venstresiden kom regjeringen i møte med en rekke kompromissforslag. Også da venstresiden til slutt foreslo overfor kongen at de kunne gravlegge hele vedtaket om statsrådenes møterett i mot en ny og mer samarbeidsvillig regjering nektet kongen å lytte.
Høyresidens stivbeinte protester skapte reaksjoner blant venstresidens representanter. Når regjeringen som den utøvende makt nekter å følge Stortingets vedtatte lover så har man bare et middel å ty til: riksrett. Riksretten er en særegen domstol som brukes i saker hvor medlemmer av Stortinget, regjeringen eller høyesterett er anklaget for å ha brutt loven. Stortinget var i 1880 (og frem til 2009) delt i to kammer; Lagtinget (1/4 av repr.) og Odelstinget (3/4). De hadde som viktigste oppgave å kontrollere hverandre i lovsaker, men utgjorde også hovedaktørene i riksretten. Odelstinget hadde også som oppgave å reise tiltale overfor riksretten, altså som anklager, mens Lagtinget hadde ansvaret for å dømme sammen med Høyesterett. For å være sikker på at en riksrettssak gikk i deres favør satset venstresiden nå på å fylle Lagtinget med sine egne menn. Under Stortingsvalget i 1882 ble alle tilgjengelige virkemidler tatt i bruk for å påvirke velgermassene til venstresiden. Aviser med artikler og kommentarer, folkemøter med livlige ordskifter, offentlige taler holdt av berømte menn som Bjørnstjerne Bjørnson og utdeling av brosjyrer og pamfletter ble alle flittig brukt for å sanke stemmer der de fantes. Dette “riksrettsvalget” ble på mange måter det første moderne valget i Norges historien. Det foregikk i all offentlighet og var drevet frem av mer eller mindre profesjonelle velgerforeninger som minnet langt på vei om moderne politiske partier. Arbeidet førte til rekordoppmøte med 72.000 stemmer av 100.000 mulige. Høyresiden stod sterkest i byene, med unntak av Bergen som støttet venstresiden sammen med bondestanden. Venstresiden vant valget klart og fikk over to tredjedeler av representantene på Stortinget, nok til at de kunne fylle hele lagtinget med sine egne og samtidig ha flertall i Odelstinget. Den 30. januar 1883 dannet representantene “Stortingets venstreforening” for å stå tydeligere sammen mot høyresiden.
Riksretten mot regjeringen
I april 1883 stevnet så Odelstinget regjeringen Selmer for riksretten. Høyresiden jobbet iherdig for utsettelser og forsøkte å ugyldiggjøre hele riksretten. Men det juridiske var på plass og selv høyesterettsdommerne, som var av embetsstanden selv, mente at saken måtte gå sin gang. Nå var det opp til 17 lagtingsmedlemmer, de fleste bønder, og 9 høyesterettsdommere å avgjøre regjeringens skjebne.
Kong Oscar 2. var i utgangspunktet for en forsonende politikk, men valgresultatet gjorde ham bekymret. Sammen med Selmer begynte han å planlegge hva som kun kan forstås som et statskupp; å la statsrådene bli sittende i sine stillinger selv om de skulle bli dømt i riksretten, og med makt oppløse Stortinget om de ikke godtok situasjonen. Men de andre statsrådene var i mot planene, og de samme signalene kom fra de konservative på Stortinget som fryktet intern splittelse hvis det verste skulle skje. Til slutt valgte kongen å legge de til side og la riksretten gå sin gang.
Odelstinget og Lagtinget:
Nye lovforslag ble fremmet for Odelstinget av regjeringen eller medlemmer av Odelstinget selv. Når så lovforslaget ble vedtatt i Odelstinget, ble det sendt videre til Lagtinget for endelig vedtak. Hvis Lagtinget forkastet forslaget så gikk det tilbake til Odelstinget for ny behandling, og deretter tilbake til Lagtinget. Var man fortsatt uenige så ble lovforslaget drøftet i plenum. Odelstinget hadde også som oppgave å reise tiltale overfor riksretten, altså som anklager, mens Lagtinget hadde ansvaret for å dømme, altså være dommere.
Den 27. februar 1884 ble Statsminister Selmer fradømt sin stilling og dømt til å betale store saksomkostninger. De neste ukene falt de andre statsrådene en etter en. Internt i høyre haglet kritikken fra de mer moderate som mente at regjeringen og kongen hadde vært for sta og kompromissløse. Etter noen mislykkede forsøk på å danne regjering ba Kong Oscar 2. Venstres lederskikkelse Johan Sverdrup om å danne regjering i juni 1884. Konsekvensene av riksretten var klare. Kongen hadde mistet makten over grunnloven, Stortinget alene kunne nå styre lovverket, og selv om kongen rent formelt kunne velge hvem han ville til å sitte i regjering, så var regjeringen nå avhengig av Stortingets støtte for å bli sittende. Vi pleier å si at dette innebar innføringen av parlamentarismen i Norge ved at enhver regjering fra da av var ansvarlig overfor Stortinget i alle sine handlinger. I dag legger vi gjerne til at regjeringen skal ha sitt grunnlag i flertallet på Stortinget. Da Sverdrup tok over i 1884 fantes det ennå ingen formelle partier og moderne parlamentarisme ble først en sedvane fra 1890-årene, og den ble ført inn i grunnloven så sent som i 2007. Sverdrup selv gikk ikke av selv om han mistet flertallet i Stortinget i det påfølgende valget. Etter dette kunne medlemmer av Stortinget fremme misstillitsforslag overfor statsråder man mente ikke hadde tillit i Stortinget. Dersom et slikt vedtas må den aktuelle statsråden gå av.
Partidannelser
Norges Venstreforening – Norges første parti
Mens riksretten fikk det til å storme på Stortinget ble Norges første politiske parti stiftet i Kristiania mellom 28. og 29. januar 1884 under navnet “Norges venstreforening” heretter omtalt som Venstre. Dannelsen av regjeringen Sverdrup sommeren 1884 var en stor seier, men etter bryllupet kommer hverdagen for alle, også for politiske partier. For Norges Venstreforening var akkurat det; et giftermål av store samfunnsgrupper som alle hadde sine egne mål og ambisjoner som snart nok ble synlige. Bøndene ønsket fortgang i arbeidet med å effektivisere staten og kutte i utgiftene, arbeidersamfunnene ønsket fokus på de sosiale forskjellene i landet og lekmennene på Vestlandet ønsket kontroll med kirke og skole for å “bekjempe vantroen”. Det var personen Johan Sverdrup som også var den største samlende kraften bak organisasjonen, og han måtte nå forholde seg til både motsetningene blant sine egne og samtidig forsøke å forsone seg med høyresiden. Han holdt de mest radikale utenfor regjeringen og satset på moderate menn i fra det politiske sentrum som statsråder. Men det skulle vise seg å koste ham dyrt. Under valget i 1885 stod partiet samlet under Sverdrup, men de store kulturforskjellene innad begynte nå å danne sprekker i overflaten. Den første store testen kom raskt nok da Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie søkte om diktergasje på vegne av Aleksander Kielland. På den tiden var disse dikterne på mange måter landets viktigste ansikt utad. De ble oversatt til en rekke store språk og solgt i mange land, men inntektene var sjelden nok til å leve av, derfor fikk de fremste av dem utbetalt en lønn fra staten for deres innsats i stedet, en såkalt diktergasje. Men Stortinget stemte nei til Kiellands søknad. De moderate på venstresiden var sterkt i mot å betale diktere de ikke engang hadde hyret selv dyrebare skattepenger, og spesielt ikke en som kritiserte samfunnets moral så sterkt som Kielland. Året etter ble søknaden igjen nedstemt, samtidig som de samfunnskritiske romanene “Albertine” og “Fra Kristiania Bohemen” ble forbudt. Samme året satte Sverdrups nevø i form av kirkestatsråd i gang et arbeid med å reformere stemmereglene for prestevalg og menighetsråd hvor han ønsket å holde utenfor de som skapte “…offentlig forargelse i liv og lære”. De mer radikale elementene i partiet følte at deres egen regjering nå gikk i mot det mandatet de hadde gitt dem og partiet sprakk i tre deler; Rene Venstre, Moderate Venstre og Uavhengige venstre. Det var mennene i det Moderate venstre som fikk størst oppslutning av de tre og de opplevde seg selv som de reelle arvtagerne til det opprinnelige partiet. Partiet var sterkt påvirket av motkulturene og jobbet blant annet aktivt for å hindre sekulariseringen av samfunnet og staten, hadde den tradisjonelle norske bonden som kulturelt ideal samtidig som de søkte moderasjon i pengebruken og utenrikspolitikken. De mest radikale havnet i det Rene venstre, derfor ble det til et naturlig samarbeid mellom høyresiden og Moderate venstre.
Høyresiden samler seg
Også samlingen av høyresiden dreide seg rundt en enkelt person, Emil Stang, sønn av den tidligere statsministeren Fredrik Stang. Stang var fremdeles motstander av det parlamentariske prinsippet, men forsøkte å forsone seg med situasjonen ved å hevde at kongen kun måtte velge personer utenfor stortingsflertallet hvis det var absolutt nødvendig av fornuftige årsaker. 25. august 1884 gikk 174 konservative organisasjoner fra alt fra avholdsbevegelse til indremisjon fra hele landet sammen til “Det konservative parti”, eller som vi kaller det; Høyre, landets andre parti. Emil Stang ble valgt til første formann og han ble også partiets første statsminister etter at det vant valget i 1888. Som statsminister sørget han for å gjøre regjeringen til den ledende gruppen innad i partiet for å hindre partiet fra å dominere politikken. I 1891 måtte han gå av etter en regjeringstid preget av moderat samarbeidspolitikk og fokus på enkeltsaker fremfor de store linjene. Men innen den tid hadde han vist at også høyresiden nå aksepterte den parlamentariske regjeringsformen.
Arbeiderpartiet
I Arendal var det tre foreninger som under navnet Samhold aktivt gikk inn for de sosialdemokratiske kravene om almenn stemmerett, lovbestemt arbeidstid og avhold. Og de var villige til å bruke streik på arbeidsplassene og boikott av kjøp og bruk av varer fra arbeidsplasser som ikke ville ta sitt ansvar for arbeidere som led under krisen på 1880-tallet. I 1887 inviterte de arbeiderforeninger fra hele landet til å danne et politisk parti for arbeidere; “Det Forenede norske Arbeiderparti”. I løpet av et par år ble partiet tatt over av mer radikale elementer i Kristiania og gjort om til et sosialistisk parti. På tross av godt driv skulle det gå 16 år før de vant sine første stortingsplasser. Mye på grunn av at arbeidere flest manglet stemmerett. Partiet forsøkte å skille seg fra Venstre-partiene ved å fokusere på nettopp stemmerettsreform, kortere arbeidsdager og på å skape et samfunn hvor arbeideren ikke ble sett ned på, men som et individ med de samme sosiale og politiske rettighetene som alle andre grupper i samfunnet. Da partiet vant sine første to plasser på Stortinget i 1903 fra Nordland skapte de også bekymringer på venstresiden hos borgerskapet som fryktet at Arbeiderpartiet ville stjele flere plasser senere.
Den alminnelige stemmeretten
Siden 1886 hadde sosialdemokrater og arbeidere gjort stemmerettstog i hovedstadens gater til et vanlig syn 17. mai. Stemmeretten hadde blitt noe utvidet året før ved å fokusere mer på hva man betalte i skatt, men det var fortsatt bare rundt 6 prosent av befolkningen som hadde privilegiet av å kunne stemme. Tanken bak de restriktive stemmerettsreglene i grunnloven var at den som skulle ha rett til å stemme ved valg måtte være et menneske uten bånd eller avhengighet til noen som kunne påvirke dennes avgjørelser og samtidig ha god fornuft og en solid forståelse av samfunnet, slik man mente at man som regel fant hos de med embedsutdannelse eller forvaltet eiendom. Offentlige embeter var fremdeles forbeholdt de med en akademisk utdannelse, et mannlig kjønn og medlemskap i statskirken. Husmenn, arbeidere og leilendinger falt utenfor kravene til selvstendighet og eiendom da de var bundet til jordeier eller arbeidsgiver. Også kvinner falt utenfor, da de hverken var myndige eller som regel hadde stor nok personlig inntekt. Venstresiden hadde lenge presset på for større rettferdighet mellom både samfunnsklasser og kjønn. Og nå økte både arbeiderbevegelsen og kvinnesaksbevegelsen presset mot Stortinget for at også de skulle få delta ved fremtidige valg. Fra midten av 1880-tallet var kravet blitt en fast del av arbeiderbevegelsenes program og budskapet ble forsterket og internalisert jevnlig gjennom taler, skrifter og fellesmøter over hele landet. Høyresiden var skeptiske og holdt igjen i det lengste. Mange følte at kravene egentlig stammet fra agendaen til radikale venstrefolk og ikke arbeiderne selv. Rene Venstre søkte på sin side å ta igjen tapet av velgere som de mistet blant bøndene til Det moderate Venstre etter splittelsen. De så at det lå en stor potensiell velgermasse i byene, bare den fikk stemmerett. Rene Venstre, sosialdemokrater og arbeidersamfunn begynte så å samkjøre sin politikk for å gi arbeiderne stemmerett. Høyresiden var også i mot at kvinnene skulle få stemmerett. Mange argumenterte på begynnelsen av 1890-tallet om at det ville være i mot guds ord å gi kvinner et så stort ansvar. I 1898 fikk de endelig en belønning for strevet da Stortinget gikk inn for alminnelig stemmerett for menn. Dette betydde også at langt en langt større del av befolkningen fikk gi sin stemme i de turbulente årene som skulle komme. For kvinnene skulle det ta ytterligere femten år til de endelig i 1913 fikk stemme ved Stortingsvalg, men da var også Høyre med på notene. Nå var de en potensiell konservativ demning mot radikale arbeidere. Norge var da det andre landet i Europa, etter Finland som gav kvinner full stemmerett.
Les mer
Bøker:
- Seip, Anne-Lise, Aschehougs Norgeshistorie bind 8 – Nasjonen bygges, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
- Hagemann, Gro, Aschehougs Norgeshistorie bind 9 – Det moderne gjennombrudd, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
- Nerbøvik, Jostein, “Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot” Det norske samlaget, Oslo 1999
- Rokkan, Stein, Stat, nasjon, klasse, Universitetsforlaget, Oslo 1987 (8. opplag 2003)
- Ringvej, Mona R. “Marcus Thrane – Forbrytelse og straff”, Pax forlag 2014
- Alnes, Karsten, “Historien om Norge 3 – Mot moderne tider”, Gyldendal, 3. utgave 2003
Nettsider:
- SSB.no, “Fabrikk- og industrivirksomheten i Norge 1829-1895” http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa100/kap2.pdf (Lest 18.08.2014)
- Motstanden mot teknologiutviklingen i Norge (fra 1992) http://tv.nrk.no/serie/norsk-historie/FUVI02000791/sesong-1/episode-7#t=12m27s
- Christian Selmer på regjeringen.no http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/departementer_embeter/embeter/statsminister-1814-/christian-august-selmer.html?id=440555
- Riksretten mot Selmer http://www.nettressurser.no/statsforfatningen/Riksrettspraksis/Saken-mot-statsminister-Selmer-m.fl.-1883-84
- Venstres stiftelsesprotokoll ved Riksarkivet http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Riksarkivet/Norges-dokumentarv-Riksarkivet/Venstres-stiftelsesprotokoll-1884-1909
- Arbeider- Foreningernes Blad 150 år http://www.dagbladet.no/kultur/1999/05/05/164461.html
Flervalgstest
Hva husker du av historien om de første politiske og sosiale organisasjonenes dannelse, og innføringen av parlamentarismen?