Religion og tro var under den romerske keisertiden fremdeles preget av såkalte panteistiske mysteriereligioner som la vekt på et stort mangfold av guder og myter som man måtte innvies inn i gjennom seremonier i løpet av livet. Blant de viktigste av disse var fruktbarhetsritualer og overgangsritualer som ved fødsel, kjønnsmodenhet og ved død. Variasjonen i gudene man tilba var stor og ofte veldig lokal. Man kunne tilbe forskjellige guder avhengig av hvor man var både i livets fase og hvor man var geografisk, men også ettersom hvilke behov man hadde der og da. Romerne tok gjerne til seg andre kulturers guder og gjorde de til sine egne etterhvert som de erobret nye områder. Det var kanskje like mye en politisk avgjørelse for de romerske makthaverne som en spirituell for soldatene at guder som den egyptiske guden Isis og persernes Mithras ble æret og tilbedt som en del av deres egen kultur siden det bidro til stabilitet og samhold innad i hele riket. Mysteriereligionene skilte seg fra tidligere religioner ved at de ikke bare søkte å gjøre livet der og da bedre ved hjelp av guder og krefter i naturen, men ved at de også interesserte seg for hva som skjedde etter døden og hvorvidt det var mulig for deler av mennesket å leve evig, at man for eksempel hadde en sjel som steg ut av den fysiske kroppen når man døde. I en tid og et samfunn hvor døden alltid er nærmere enn alderdommen er det ikke så rart at mange håper at det skulle være noe også etter døden også.
En pasifistisk, men intolerant gud
Den tidlige kristendommen som romerne møtte var en trosretning som krevde mye av sine tilhengere. Den tillot ingen tilbedelse av de gamle gudene og straffet hardt de kristne som vek fra den. Til gjengjeld tilbød den et liv etter døden som skulle være fylt av glede og uten smerte for de som strebet hardt nok etter å følge dens mange bud og regler. Men for romere, som normalt var åpne for andres tro og ikke hadde noen problemer med verken greske, romerske eller egyptiske guder, ble den kristne guden fra midtøsten i begynnelsen oppfattet som en fremmed og svært intolerant guddom som det ble nødvendig å begrense. Fremmed fordi den kom fra Midtøsten og bare hadde en enkelt gud, og intolerant fordi denne guden hevdet alle andre guder var kjetterske og falske. De kristne avfeide også mange av de materielle gledene romerne levde for, som sirkus, teater og keiserdyrkelsen. Kristendommen brøt ikke med det romerske patriarkiet, mannen var fremdeles familiens overhode, men kvinnen ble nå sett på som et symbol på fristelsen og synden og fikk en langt mer underdanig rolle overfor mannen. Den var også en pasifistisk religion til å begynne med og fant derfor heller ingen særlig støtte i den viktige romerske hæren. De kristne opplevde derfor en god del motstand blant romere flest og deres tro ble i tidlige perioder også forbudt og dens følgere forfulgt av staten. Etter den store brannen som la store deler av Roma i ruiner i år 64 evt. beskyldte keiser Nero de kristne for å ha startet den og beordret alle kristne fanget og drept på de mest bestialske måter. De kristne ble sporadisk brukt som skyldebukker for katastrofer og ulykker rundt omkring i det romerske samfunnet de neste to hundre årene. Kom en kristen i veien for en annen romers ambisjoner kunne hans tro lett bli brukt mot ham. Mange var skeptiske til menn og kvinner som ikke ville ære de gamle gudene eller prise keiseren som han fortjente. Å ikke ofre til de romerske gudene ble også sett på som et hån mot dem og en fare for alle som levde rundt dem i tilfelle gudene ville ta hevn. Men denne tidvise lidelsen og forfølgelsen styrket dem bare i sin felles identitet overfor romerne. For de kristne var det nettopp den lidelse og død som lot dem følge i Jesus fotspor og sikret dem frelse for etterlivet. Forfølgelsene kom og gikk i perioder og de kristne opplevde også lange perioder hvor de fikk være i fred. Under keiser Konstantins tid (regj. 306-337) var de kristne fremdeles en minoritet i vest, med mindre enn fem prosent av befolkningen som bekjente seg til den kristne guden. Men med Konstantins konvertering til den kristne tro i år 312 endret det historiske bildet av kristendommen seg radikalt i det romerske riket.
Konstantin den store (274-337)
Konstantin var en romersk hærfører og sønn av den stedfortredende keiseren i den vestlige delen av Romerriket i en periode da riket var delt mellom flere keisere. Han ble selv utpekt som keiser i vest av hæren etter at hans far døde i år 306, og etter en rekke borgerkriger vant han keisertittelen over både det vestlige og østlige Romerriket i år 324. Konstantin skal ha konvertert til kristendommen som følge av et syn han hadde før et avgjørende slag mot en av sine medkeisere i år 312. På marsj med sine soldater skal Konstantin ha sett et kristent symbol for korset og Jesus, ☧, på himmelen sammen med ordene “I dette tegnet skal du seire”. Han beordret sine styrker å male korset på skjoldene sine og de vant så det påfølgende slaget mot en tallmessig overlegen fiende. Denne historien strider både mot de kristnes pasifistiske verdier på denne tiden og mot den romerske hærens hedenske skikker. Konstantin brukte og omdefinerte den kristne guden i stedet som en mektig handlingens gud som hjalp ham overvinne hans fiender. Å kunne hevde at hans seier kom ved hjelp av en allmektig gud styrket hans rolle både som en hærfører menn ønsket å følge og som en potensiell leder av hele det romerske folket.
En ny hovedstad
De vestlige delene av romerriket hadde på 300-tallet lenge hengt etter de østlige distriktene både i handel og produksjon. Under Konstantin ble det besluttet at også den politiske tyngden i riket måtte flyttes østover dit hvor rikdommen og utviklingen nå var størst. Valget falt i år 324 på den gamle greske byen Bysants som lå strategisk til ved Bosporosstredet både for handel og militær kontroll mellom Middelhavet og Svartehavet. Byen, som allerede var delvis ombygd etter romersk mønster av tidligere keisere, skulle formes og støpes etter det gamle Roma. Konstantin satte i gang byggingen av amfiteater som Colosseum, veddeløpsbane som Circus Maximus, offentlige forlystelser og møteplasser, palasser og infrastruktur som akvedukter for vannforsyning og kloakk under bakken. Etter sin konvertering hadde Konstantin begynt å favorisere kirken. Han gav de kristne tilbake eiendom de hadde blitt fratatt under forfølgelser av tidligere keisere og fritok kirkene fra å betale skatt, noe som førte til at andre igjen ble skattlagt hardere for å ta igjen for inntektstapet til staten. Han lyttet til kirkens menn når nye lover ble innført. Blant annet ble en rekke lover som regulerte seksuell adferd innført som gav harde straffer for voldtekt og forbud mot å holde utenomekteskapelige konkubiner. Biskoper og høyere kirkemenn fikk også adgang til det romerske kommunikasjonssystemet med hvileposter hvor slitne hester kunne byttes med friske underveis til store byer, en stor fordel for en voksende organisasjon. Kristne biskoper og prester ble gitt store gaver og kirken ble etterhvert en organisasjon med betydelig makt. Et problem for den unge kristne kirken var fremdeles mangelen på en felles tolkning av de mange kristne tekstene som eksisterte på denne tiden som førte til at mange grupper brøt ut og dannet sekteriske retninger av kristendommen slik som den arianske (må ikke forveksles med nazistenes pseudovitenskapelige raseteorier om en arisk rase). Det var åpenbart for de fleste biskoper og kirkeledere at for å sikre sterk vekst måtte man også samles om hva som var troens grunnleggende innhold.
Kirkekonsilet i Nikea
Konsilet, kirkemøtet, i Nikea sommeren 325 var det første stormøtet hvor kirkens biskoper møttes for å komme til enighet om kirkens fremtid under keiserens oppsyn. Ett av de største temaene var det arianske spørsmålet. Den arianske kristne retningen var oppkalt etter en prest ved navn Arius som lærte at selv om Jesus var Gud, var han også noe som kom fra Gud og dermed både forskjellig fra Gud. Og, siden han var skapt av Gud, var han også underlagt Gud. Altså ikke likebetydende med Gud slik den katolske læren om treenigheten hevdet. Med et stort flertall tapte Arius sin sak for en trosbekjennelse som likestilte faderen, sønnen og den hellige ånd. Arius og hans følgere ble ekskommunisert, utvist fra kirkens fellesskap og ritualer, og sendt i eksil da de nektet å følge flertallets vedtak. Konsilet bestemte også en rekke lover, kanoner, som blant annet fastsatte en viss rangordning mellom bispedømmene med Roma og deretter Alexandria øverst, samt at biskopen i Alexandria skulle få jobben med å regne ut og varsle når påsken stod hvert år slik at de alle feiret den samtidig.
For utbredt til å stanses
At kristendommen ble favorisert under Konstantin betød ikke at de gamle gudene uten videre forsvant fra romernes dagligliv. Keiser Julian (regj. 361-363) var kjent som en filosof og en annerledes keiser som mer enn gjerne lyttet til domstolenes arbeid og folkets klager. Han var også den siste ikke-kristne keiseren, og ble kjent vel så mye som Julian Filosofen som Julian Aposteten, som betyr Julian den frafalne. Han drømte om å gjenreise de gamle mysteriereligionene og forsøkte å skape en religiøs organisasjon etter kirkens mønster. Men hans religiøse fanatisme og villighet til å om nødvendig forfølge de kristne, som nå ikke lenger var en ubetydelig minoritet, ble møtt med motvillighet og motstand i befolkningen. Slik skjebnen ville det ble heller ikke hans regime lenger enn et par år da han ble drept med sverd under kamp med perserne i Øst. I år 380 utgav keiser Theodosius og hans to medkeisere kunngjøringen i Thessaloniki:
Det er vårt ønske alle de forskjellige folkeslag som er undergitt vår mildhet og moderasjon må fortsette å bekjenne den religion som var blitt gitt til romerne av den hellige apostel Peter, slik den er blitt bevart av trofast tradisjon, og som nå bekjennes av pontifen av Damasus og av Peter, biskop av Alexandria, en mann av apostolisk hellighet. I pakt med den apostoliske lære og evangelisk lære, la oss tro på den ene guddom i Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, i likeverdig majestet og i en hellig treenighet. Vi bemyndiger de som etterlever denne lov å kalle seg katolske kristne; men hva angår de øvrige, siden de etter vår vurdering er dumme tåper, erklærer vi at de skal bli merket med skammens navn heretikere [red. dyrkere av vranglære], og vi akter ikke å gi deres sammenkomster betegnelsen kirker. De vil for det første lide den straff at de skal motta den guddommelige fordømmelse, og for det andre den straff som vi i vår myndighet skulle bestemme å påføre dem i pakt med Himmelens vilje.
Etter at Theodosius ble enehersker i 392 fortsatte han å gjøre det vanskeligere å være noe annet enn kristen i hans rike. Han innførte lover som forbød all offentlig tilbedelse av eller ritualer i forbindelse med det som nå var hedenske guder. Kristendommen ble med dette i praksis en statsreligion og spredte seg videre fra det romerske riket og utover i mesteparten av Europa igjennom den tidlige middelalderen.
Les mer
- Jones, A.H.M., “Constantine and the Conversion of Europe, Hodder & Stoughton Limited for The English Universities Press, London, opprinnelig publisert 1948, Finnes gratis på Internet Archive
- Aschehougs Verdenshistorie. Bind 4, “Religioner på marsj 500-1000”
- Jacobsen, Torsten Cumberland, “The Gothic War – Justinian’s Campaign to Reclaim Italy”, Westholme Publishing, 2009
Flervalgstest
Hva husker du fra fordypningsartikkelen om kristningen av Europa?
