Seinmiddelalderen – Sykdom og krig

Sist oppdatert 7.3.2017 kl 15:42

Rundt år 1300 sakket tempoet til nyrydningen av jord i Europa ned. Befolkningen på kontinentet hadde vokst til hele 75 millioner mennesker, og det bar med seg nye problemer for menneskene. Da gårdene ikke lenger ble større eller flere ble det heller ikke mulig å brødfø enda flere mennesker. Den jorden som lett å dyrke var alt dyrket, og det som ble ryddet i denne perioden holdt langt oftere skrinn og næringsfattig jordsmonn. Det gav i sin tur mindre avkastning i form av mat til de som drev den. Maten ble dermed også mer ensformig for særlig de fattigste. En dårlig sommer med små avlinger kunne koste mange livet under den neste vinteren. Denne usikre situasjonen førte til at folk ofte valgte å få færre barn enn før. Presset på jordbruket førte til at matvareprisene steg. Kjøtt og melkeprodukter ble for dyrt for de fleste til hverdags. De ble erstattet av kornprodukter som brød og grøt som over tid ikke gir kroppen nok proteiner. På vinterhalvåret bestod dietten av mat som lot seg oppbevare over tid som salt kjøtt, brød og erter, en diett som ikke inneholder nok c-vitamin. De fleste levde derfor i en tilstand av konstant underernæring på det ene eller det andre. En slik tilstand gir et svakt immunforsvar og mange forskere mener at dette kan ha vært en viktig forklaring på at smittesykdommer som svartedauden kunne spre seg så fort og ta så mange liv som den gjorde. Det at den gikk like hardt ut over overklassen som hadde et mer variert kosthold setter derimot denne teorien i et usikkert lys. Men en ting er ganske sikkert; underernæringen kan neppe ha hjulpet menneskene i årene som skulle komme.

Svartedauden i Europa

Opp igjennom historien kan vi finne mange eksempler på at sykdom og pest har tatt livet av store folkegrupper. Den greske historikeren Thukydid beskriver i sitt verk om Peloponneserkrigene hvordan en epidemi spredte seg fra Afrika og opp til det greske fastlandet midt under krigene mellom Athen og Sparta på 430-tallet før vår tidsregning. Da athenerne hadde barrikadert seg selv bak tykke murer var de spesielt sårbare og så mange som en tredjedel av befolkningen kan ha mistet livet. Den første av de store europeiske pestepidemiene startet tidlig i middelalderen i hovedstaden i det Bysantinske riket, Konstantinopel. Derfra spredte den seg gjennom handel og skipstrafikk til det meste av Middelhavet. Etter den første bølgen kom den tilbake gang på gang frem til den siste kjente epidemien i år 588. Kildene fra denne katastrofen er veldig varierende, så vi vet ikke nøyaktig hvor mange som døde på grunn av denne pesten, men den kan ha tatt livet av flere titalls millioner mennesker. Europa fikk så være i noenlunde fred de neste århundrene, frem til 1347.

Epidemien vi kjenner som Svartedauden, og som av sine samtidige ble kalt forskjellige ting som stordauden, den store mannedauden og digerdøden slutter aldri å skremme og fascinere oss. I en verden med over 7 milliarder mennesker som bor tettere enn noensinne er også faren ved en pestepidemi større enn noensinne. Derfor har moderne biologer, DNA-forskere og historikere lenge samarbeidet om å lære mest mulig av fortidens sykdommer, spesielt svartedauden, men også influensasyken vi kjenner som spanskesyken som tok livet av like mange som hele første verdenskrig gjorde i samme periode. Faktisk varierer tallene opp til så mye som mellom fem og ti ganger så mange døde på grunn av spanskesyken, en mulig variant av fugleinfluensa, som av krigen. Svartedauden var et resultat av spredningen av en bakterie som heter Yersinia Pestis. Den holder seg vanligvis til en type lopper som lever på rundt 200 forskjellige gnagere, deriblant mange rotter. Ved vanlige sykdommer oppnår befolkningen gjennom evolusjon en viss motstand for bakteriene og virusene over tid, dette har i liten grad skjedd med yersinia pestis. Faktisk kom den tilbake om og om igjen i bølger frem til omtrent 1670. Selv i dag lever bakterien i beste velgående blant annet i vestlige USA, deler av India, Nord-Afrika og Madagaskar. Men nyere tall kan tyde på at moderne medisin og hygiene er i ferd med å utrydde sykdommen for godt.

Gjennom analyser av restene av bakterier funnet i skjeletter fra massegraver på kontinentet og i England vet vi med ganske stor sikkerhet i dag at pesten spredte seg fra Sentral-Asia, i fra rottebestander i Kina og Mongolia. Derfra fulgte den både handelsreisende til sjøs og langs silkeveien til lands hvor den nådde de italienske handelsbyene langs middelhavet i 1347. Allerede høsten 1348 nådde den via England helt opp til Oslo hvor vinterkulden stoppet den i førsteomgang. Fra våren 1349 eksploderte nærmest sykdommen i landet. Historikeren og forskeren Ole Jørgen Benedictow har sammenlignet en rekke undersøkelser og regnet ut at sannsynligvis så mange som 50 av Europas 80 millioner innbyggere mistet livet som følge av svartedauden. England mistet så mye som to tredjedeler av befolkningen sin, mens Norge i lengden ikke synes å ha blitt rammet like hardt som andre europeiske land. Det siste kjente offeret i Norge var Stavangerbiskopen som døde i januar 1350.

Pesten endret Europa

Vi kan ennå ikke si med sikkerhet hvorfor pesten rammet så hardt først i høymiddelalderen, men vi vet at den kraftige befolkningsveksten skapte et sterkt press på jordbruket. Det ble rett og slett ikke produsert nok mat til alle, slik at de fleste var underernærte. Dette alene er ikke noen god forklaring siden pesten later til å ha rammet rik som fattig like ille. Selv de som hadde tilgang til kjøtt og næringsrik kost hele året døde i like stort omfang som de fattige. De som pleiet de syke ble hardest rammet. Dette gikk nok verst utover kvinnene og de geistlige som stod for henholdsvis den daglige pleien av de syke og for sjelesorg og ritualet med den siste olje for de døende. De syke lå gjerne i samme seng som de friske, og klær som de døde eide ble overtatt av de overlevende, hygiene og nytten av renslighet kjente ingen til. En del hevdet også at de å vaske seg gjorde det lettere for sykdommer å ta tak i kroppen. Det er også veldig sannsynlig at andre sykdommer som tyfus, kopper og lignende kan ha forsterket effekten pesten hadde på befolkningen. Man hadde som sagt ingen kjennskap til bakterier og virus og hvordan disse smitter slik vi gjør i dag. I stedet trodde mange at pesten smittet gjennom dårlig lukt fra råtnende lik og fra gasser i jorden som ble spredd gjennom jordskjelv og vulkanutbrudd. Religiøs fanatisme spredte seg også, i Sentral-Europa dukket såkalte flagelanter opp i gatebildene. Menn og kvinner som pisket seg selv til blods i over en måned sammenhengende gikk i tog med en korsbærende prest foran seg, alt i håp om å stagge guds vrede. Men det skulle vise seg å være europeernes organisasjonsevne og vilje til å gjøre harde avgjørelser som å sperre av hele byer og områder for all fysisk kontakt som skulle avslutte epidemiene i Europa, og ikke gud. Denne karantenepolitikken ble brukt med suksess opp igjennom de neste århundrene. Etter at stormen hadde lagt seg lå et forandret Europa tilbake. Kirkens tillit i befolkningen var sterkt svekket. Bønn og avlat hadde ikke reddet de fra katastrofen slik prestene forkynte og pesten banet dermed veien for reformasjonen. Selv skyldte kirken på at pesten var en følge av at jødene, som var skyld i Jesus korsfestelse, forurenset vannet. Mangelen på arbeidskraft og masse ledig jord etter de døde svekket også de føydale herrenes makt over sine undersåtter. Enkelte måtte bli bønder igjen selv for å forsørge seg. Kongene styrket derimot sin makt på bekostning av sine vasaller, og gjennom krig og sentralisering fikk vi en gryende følelse av nasjonalt fellesskap i befolkningene rundt om.

Les mer om svartedauen i Norge

100-årskrigen

Kongeriket Frankrike oppstod gradvis ut fra Paris-Orleans-området i tidlig middelalder. Gjennom hele høymiddelalderen satt den samme kongefamilien på tronen, noe som skapte et stabilt rike som kunne utvide sine grenser og øke sin makt. De brukte tid og ressurser på å bygge et sterkt regjeringsapparat og samarbeidet aktivt med kirken. I løpet av 1200-tallet tok de over mange av de gamle engelske besittelsene på kontinentet og ble en makt å regne med for fremtiden.

Konger kunne også være vasaller under andre konger. Dette skjedde gjennom inngifte og arv, men også som politisk samarbeid når man ønsket bygge broer mellom kongeriker. Stridighetene i perioden mellom 1337 og 1453 som vi kjenner som 100-årskrigen, startet som følge av at den engelske kong Edvard 3., som også var lensherre i det franske lenet Aquitania, tok i mot besøk fra en av den franske kongens kjente blodsfiender. Dette oppfattet den franske kong Filip 6. som et forræderi og erklærte at han tok tilbake kontrollen over Aquitania fra den engelske kongen. Edvard gjorde likså godt krav på den franske tronen basert på arv i 1340, dette endret bildet av krigen fra et av en lensherres stridigheter med sin konge til en krig mellom to konger som begge hevdet retten til den franske kronen. 100-årskrigen var ikke en periode med sammenhengende krig, men en lang rekke større og mindre kriger mellom ikke bare de to landene, men også mellom fransk adel som gjennom borgerkrig sloss om arverett til tronen eller hvorvidt de skulle satse på å følge den engelske eller franske kronen. Verst gikk krigen ut over sivilbefolkningen som betalte for krigene gjennom skatter, mannskap og bygging av murer og slott, for ikke å glemme all plyndringen den franske landsbygda og de engelske kystbyene ble utsatt for. Frem til 1430-årene vant engelskmennene de viktigste slagene på fransk jord. Deretter snudde vinden i franskmennenes favør. Noen forklarer den plutselige suksessen med den unge jenta Jean d’Arc som overtalte den franske kong Karl til å gjennomføre en rekke vellykkede angrep mot engelskmennene fordi hun påstod gud hadde bedt henne om det. Men virkeligheten er nok langt enklere. De mange selvstendige franske stormennene så seg etter hvert bedre tjent med å samarbeide under én konge enn å strides mot engelskmennene hver for seg.  Jean d’Arc ble tatt som fange av engelskmennene og brent for kjetteri på begynnelsen av sommeren 1431. Håpet var at den propagandaeffekten hun hadde hatt på franskmennene skulle forsvinne i løse luften hvis hun ble dømt for noe så ugudelig som hekseri. I stedet ble hun en martyr og et samlende nasjonalt symbol for franskmennene. Hundreårskrigen endte med at engelskmennene, med unntak av kystbyen Calais som de holdt i ytterligere 100 år, ble kastet ut fra kontinentet. Krigen og kongens stilling som representant for sitt land ble også samlende symboler som sammen med ideen om kamp mot en felles fiende skapte grobunn for en følelse av nasjonal identitet blant både franskmenn og engelskmenn. Maktapparatene ble i tillegg sentralisert til kongelige hoff eller råd hvor fyrster og baroner kappet seg i mellom om å få plassert sine egne menn for å påvirke mannen med det endelige ordet i alle verdslige saker; kongen. Kongens myndighet ble også styrket gjennom en gradvis større aksept for ideen om at hans stilling og makt var gitt av gud som hans stedfortreder på jorden. Særlig i Frankrike skulle denne ideen få sterk betydning. Begge landene, men kanskje særlig Frankrike som tidligere hadde vært splittet i store og selvstyrte hertugdømmer, lignet nå stadig mer på moderne stater med sentralisert ledelse under en samlende konge.

Pyrenéhalvøya

Dagens Portugal og Spania var i seinmiddelalderen delt etter språklige skillelinjer i fem forskjellige riker. Adelen i disse rikene lå stort sett hele tiden i strid med hverandre, frem til 1469 da Isabella av Castilla giftet seg med Ferdinand av Aragón og slo sine to riker sammen. Sammen erobret de Navarro i 1485 og i 1492 gjorde de til kirkens store glede slutt på den siste muslimske bastionen i Europa, Granada. Portugals allianse med engelskmennene avskrekket de to monarkene fra en erobring av det femte riket, men grunnlaget for dagens Spania var lagt. Både Spania og Portugal ble i praksis stabile stater som kunne mønstre ressurser nok til å delta i det kommende spillet av oppdagelsesreiser og handelsruter til nye og eksotiske deler av verden.

Mer om 100-årskrigen

Chevauchée – total krig i middelalderen

Når man snakker om begrepet «total krig» så vil de fleste knytte dette til andre verdenskrig og nazistenes totalitære regime. Begrepet peker på kriger som involverer alle deler av samfunnet og hvor ingen grupper eller individer forblir upåvirket av krigen ved at de enten må ut i krigen selv, blir ofre for det vi i dag kaller krigsforbrytelser eller ofrer alt man har for krigsinnsatsen. Selv om hundreårskrigen foregikk i seinmiddelalderens Europa så var det ingen tvil om at alle som levde i nærheten av stridens arenaer, eller lå i veien for en marsjerende hær, ble sterkt påvirket av den. Når de store armeene var samlet hadde de sjelden med seg mat og forpleining for lengre tid. I stedet forsynte de seg av nærområdene og innlosjerte seg i landsbyer og byer som de erobret underveis. Det var allmuen som måtte forsyne hærene med mat og det var de som til syvende og sist betalte krigene gjennom skatter, og ved å måtte stille med soldater når den lokale lensherren krevde det. Og var de riktig uheldige var det en fiendtlig hær som forsynte seg.

Et eksempel er sommerene 1355-1356 hvor den engelske prins Edvard, bedre kjent som den sorte prins, med vilje raserte landsbygdene i sør-frankrike og la landsdelen i økonomiske ruiner ved å reise raskt mellom landsbyer og byer med svake eller ingen bymurer som kunne gi befolkningen beskyttelse. Taktikken ble kalt Chevauchée. Menn som ikke klarte å flykte ble som regel drept på stedet, kvinner ble tatt til fange og voldtatt, alt av verdier ble stjålet, inkludert avlinger, mat og husdyr og det som måtte være av metall, mens hus og bygninger ble brent ned til grunnen. Målet var like enkelt som det var brutalt; en landsby hvor de overlevende ikke hadde husly, sultet som følge av matmangel og ikke hadde sølv eller verdier som kunne betale for våpen, rustninger og hester kunne heller ikke stille med væpnede menn, armbrøstskyttere eller riddere til hest for fienden. I tillegg fungerte raidene som lokkemidler for å få fienden ut i kamp i et lende som favoriserte ens egne soldater slik som de engelske bueskytterne. Hatet ble i all sin grusomhet slått inn i bondebefolkningen med sverd, bue og spyd. Krigen var ikke bare mellom adelens hærer på slagmarken, men ble brakt ut til landsbyer i fjern og nær. Taktikken ble brukt med jevne mellomrom, etterhvert også av franskemennene mot de engelske besittelsene.

I blant oppstod de lengre pauser i krigføringen hvor soldater kunne plutselig befinne seg uten jobb og herre. Da kunne det skje titt og ofte at en gruppe soldater slo seg sammen i militært organiserte røverbander og dro på plyndring på egenhånd. Også det engelske fastlandet ble raidet fra sjøen gjenntatte ganger under krigens mange faser med samme hensikt som engelskmennenes Chevauchée. Southampton ble raidet i 1338 og de rikeste handelsområdene langs sjøen ble fullstendig ribbet og deretter brent ned av franske angripere. Inntektsgrunnlaget fra toll og handel som byen levde på ble dermed sterkt redusert i mange år før man fikk bygget alt opp igjen og satt opp murer og forsvarsverker som til da hadde blitt sett på som unødvendige og dyre.

• Chevauchee

Den engelske bueskytteren

Buen har i flere tusen år vært menneskets fremste langdistansevåpen, både for jakt og for krig. Den engelske langbuen var i seg selv et formidabelt våpen som etterhvert skulle bli svært ettertraktet blant engelskmennene og foraktet av franskmennene. Buene var opp til to meter lange våpen av barlind eller andre tresorter som ask og rogn. Treet ble nøye valgt ut for sin styrke og smidighet og kjærlig oljet og vedlikeholdt av sin eier. Buestrengen var av lin, silke eller hamp. Langbuen var et relativt presist våpen og hadde en enorm rekkevidde på over 300 meter, men dens viktigste evne var hurtigheten den kunne benyttes med. Franskmennenes vanligste prosjektilvåpen var armbrøsten, i praksis en «geværkolbe» med en liten, men sterk bue i fronten som skjøt korte piler med skarpe jernspisser. En armbrøst var tung å spenne og det kunne ta et helt minutt å spenne og fyre av en eneste pil, mens en engelsk langbue i en erfaren skytters hender kunne fyre av kanskje 15 gåsefjærkledde piler på den samme tiden og regne sin sylskarpe død over fienden. Engelske menn måtte lære å skyte med bue fra de var små, for buene krevde en enorm styrke å trekke opp. Gjennskapte langbuer viser at mange av buene kan ha krevd så mye som 75 kg kraft å spenne hele veien. Det er som å løfte en stor voksen mann med en arm mens man skal sikte og prøve å treffe et levende mål. Historier fra krigene forteller at engelske bueskyttere som ble tatt til fange først måtte bøte med fingrene som holdt buestrengen til franskmennene før de som regel ble tatt livet av. Hvis bueskytteren uansett skulle klare å rømme ville han i det minste aldri kunne trekke en bue igjen var tanken bak dette. Til å begynne med var forholdet mellom væpnede menn i rustning og bueskyttere rundt 1 til 1 i den engelske hæren, men mot begynnelsen av 1400-tallet var det oppe i 1 til 4 i favør av bueskytterne. Ikke bare var de billigere å trene opp og holde da de kunne hentes fra bondestanden, men de var også dødelige slik franskmennene fikk erfare under det berømte slaget ved Agincourt i 1415.

• Bueskytteren