Den amerikanske revolusjon

På 1770-tallet var misnøyen stor blant menn og kvinner i de britiske koloniene på det amerikanske kontinentet. Uten at kolonistene ble rådført eller fikk stemme vedtok det britiske parlamentet stadig nye lover og skatter som de opplevde som både urettferdige og harde. Motstanden mot britene økte og flere små opprør og hendelser skulle lede til at koloniene organiserte seg og snart startet en krig mot sine tidligere landsmenn som skulle få ringvirkninger i hele den vestlige verden.

Under sjuårskrigen (1756-1763) kjempet britene en innbitt kamp mot franske soldater støttet av indianerstammer som ønsket engelskmennene vekk.

Under sjuårskrigen (1756-1763) kjempet britene en innbitt kamp mot franske soldater støttet av indianerstammer som ønsket engelskmennene vekk. Ukjent kunstner, bilde hentet fra Wikimedia Commons.

Bakgrunn: Sjuårskrigen

Klikk for større kart.

Klikk for større kart.

Mellom 1756 og 1763 raste det som siden er blitt kjent som sjuårskrigen mellom Frankrike, støttet av blant annet Østerrike, Russland, Sverige og etterhvert Spania, og Storbritannia som hadde de tyske statene Hannover og Preussen på sin side. I motsetning til tidligere tider var ikke dette en krig begrenset til det europeiske kontinentet, i stedet tok krigshandlingene sted der hvor de krigende partene hadde interesser over hele verden. Og blant de hardest rammede var kolonistene på det amerikanske kontinentet hvor krigen i realiteten startet allerede to år tidligere. Der stod den hovedsakelig mellom britene og franskmennene som fikk støtte fra en rekke indianerstammer, derfor omtales krigen gjerne som den franske og indianske krig i Amerika. Etter at en stor gruppe Nord-Amerikanske indianere gjorde opprør rett etter sjuårskrigen følte den britiske regjeringen seg tvunget til å nekte kolonistene å utvide videre vestover for å slippe flere opprør. Koloniene i Amerika var velstående, men de kostet mye å trygge.

Befolkningen i de tretten koloniene langs den amerikanske østkysten oppfattet ikke på noen måte seg selv som noe annet enn briter. De var en del av det britiske imperiet, og det var også slik parlamentet og regjeringen i London så på de; De var der som utsendinger for å tjene riket og øke dets makt og rikdom. Derfor var det i beste merkantilistiske stil også bare England de fikk ha en utenrikshandel med, og ingen andre.

«No taxation without representation»

Siden krigen med Frankrike og indianerne, som i stor grad hadde gått ut på å beskytte de amerikanske koloniene, hadde kostet enorme summer, forventet de britiske myndighetene at koloniene bidro ekstra til den slunkne statskassen etter krigen. Tre av rikets 12 millioner innbyggere bodde i Amerika og de betalte langt mindre i skatt enn sine slektninger i England. Nye skatter ble derfor innført igjennom 1760-tallet på blant annet dokumenter og offentlige stempler, men protestene lot ikke vente på seg lenge. Ett av de viktigste prinsippene fra den ærerike revolusjon i 1688-89 sa at det var folket som påla seg selv sine skatter og avgifter gjennom sine representanter i Parlamentet. Men ingen av koloniene i Amerika hadde egne representanter i parlamentet. De hadde en lokal leder i hver koloni, en guvernør, men denne var plukket ut av regjeringen og var verken valgt av folket eller gitt plass i parlamentet. Dette ble det viktigste ankepunktet i de amerikanske skatteprotestene; “Ingen beskatning uten representasjon” (”No taxation without representation”)! Protestene mot skattene var så effektive at myndighetene oppgav de fleste nye skattene etter noen få år, men de kom med stadig nye forsøk på skatte- og avgiftsøkninger.

Boston Tea Party 16.12.1773

Litografi av Nathaniel Currier 1846 som viser amerikanske kolonister utkledd som indianere i det de kaprer og tømmer et britisk fraktskip for te i 1773. Bilde: ingen lisens grunnet alder. I 1773 innførte parlamentet en lov som gav skattefordeler i England for det britiske Øst-India kompaniets salg av te til koloniene som måtte betale skatt på et produkt som allerede var blitt beskattet i England. Kolonistene ønsket heller å kjøpe billigere te fra Nederland. Flere steder reagerte kolonistene med å boikotte engelsk te og havnearbeidere nektet å losse engelske skip som fraktet te for engelskmennene. Engelskmennene reagerte med å sette ned prisene og te ble solgt på billigsalg, noe som ytterlig provoserte kolonister som igjen opplevde at deres meninger ble fullstendig ignorert når det kom til spørsmål om skattelegging. Den 16. Desember hadde en gruppe kolonister byen Boston i Massachusetts fått nok. Utkledd som indianere bordet de et britisk fraktskip med 45 tonn te ombord, tok mannskapet til fange og kastet all teen på sjøen. Handlingen i seg selv hadde liten effekt på den britiske regjeringen, og den var i realiteten bare en av flere hendelser i den samme perioden. Men hendelsen på havna i Boston hadde vært synlig. På folkemunne ble den kjent som «teselskapet i Boston» og ble både et symbol for amerikanere flest på at de ble forskjellsbehandlet av sine ledere, men også et symbol på at de også kunne gjøre motstand mot det de oppfattet som urettferdig behandling. Du kan lære mer om denne hendelsen de røde boksene nederst på siden.

Til høyre: Litografi av Nathaniel Currier 1846 som viser amerikanske kolonister utkledd som indianere i det de kaprer og tømmer et britisk fraktskip for te i 1773. (Ingen lisens grunnet alder.)   

Den amerikanske uavhengighetskrigen 1775-1783

Gradvis begynte de tretten svært forskjellige koloniene å samarbeide om sin politikk overfor moderlandet. På tvers av betydelige ulikheter i levevis og syn på ting som utdanning, slaveri og økonomi møttes representanter for de tretten koloniene til den første kontinentalkongressen i Philadelphia i 1774. Der ble de enige om en generalboikott av engelske varer, og en rekke kolonier begynte på egenhånd å forme små grupper av væpnede menn som trentes opp til strid. Året etter møttes man igjen og denne gangen ble man enige om å sette sammen en felles hær som skulle ledes av den erfarne offiseren George Washington som hadde kjempet for britene under sjuårskrigen og siden blitt en velstående bonde i Virginia. Allerede i mars 1776 blir hans nye hær satt på prøve da den lokale britiske hæravdelingen blir sendt inn for å konfiskere våpen fra en amerikansk militsgruppe like utenfor Boston. Bevæpnede amerikanske militsmedlemmer strømmer i stedet til i tusentall og går til motangrep på de britiske styrkene som trekker seg tilbake til byen. Washington blir sendt inn for å lede kampen. Våren 1776 gav britene opp og evakuerte byen til sjøs. Denne hendelsen markerer staten på den amerikanske uavhengighetskrigen og ikke lenge etter, den 4.juli 1776, undertegnet representantene i Philadelphia den amerikanske uavhengighetserklæringen som en siste formalisering av sitt opprør. Krigen mellom koloniene og sine tidligere herrer varte helt til 1781 og var formelt over først da en fredsavtale ble undertegnet i Versailles i 1783.

Krigen stod mellom en bondehær som var tvunget til å benytte geriljataktikker for å kunne stå i mot en organisert og veltrent britisk hær. På en åpen slagmark forstod amerikanerne at de ville være sjanseløse, men ved å benytte seg av små, planlagte raid og angrep kunne de begrense egne tap og svekke sin mektige motstander over tid. Britene slet også med å kontrollere de enorme geografiske områdene som koloniene dekket. De kunne ta kontroll over en by eller et område, men å holde det var umulig samtidig som man skulle erobre andre byer uten å spre styrkene for tynt. Det ble ikke lettere for britene da franskmennene, tørste etter å hevne seg for tapet under syvårskrigen, gikk inn på kolonistenes side. Da den britiske generalen Cornwallis måtte overgi seg til amerikanske og franske styrker i 1781 var krigen i praksis over og amerikanerne oppdaget plutselig at de var alene på kontinentet, David hadde vunnet mot Goliat. Et statsapparat måtte bygges opp og med utgangspunkt i koloniene ble man i 1787 enige om en felles grunnlov for alle koloniene basert på opplysningstidens grunnleggende idealer om folkesuverenitet og maktfordelingsprinsipper. Ingen konge eller eneveldig fyrste skulle lenger få styre det nye Amerika. Fra nå av var de ikke kolonier, men en føderasjon av forente stater. En felles regjering, ledet av en president, skulle være den utøvende makt, mens den lovgivende makt skulle ligge hos en kongress bestående av et senat med to representanter fra hver av de tidligere koloniene (nå stater) og et representanthus med folkevalgte fordelt på antall innbyggere. Gjennomføringen av den amerikanske løsrivelsen både skremte og gledet i Europa, og selv om kong Ludvig 16 av Frankrike hadde støttet amerikanerne i sin frihetskamp mot britene, så skulle han snart oppleve at den indirekte bidro til hans eget fall.

Cornwallis overgir seg til de amerikanske og franske styrkene ved Yorktown og avslutter i praksis krigen mellom britene og deres opprørske kolonister.

Cornwallis overgir seg til de amerikanske og franske styrkene ved Yorktown og avslutter i praksis krigen mellom britene og deres opprørske kolonister. Maleri av John Trumbull ca. 1820. Wikimedia Commons.

Flervalgstest

 

Hva husker du om den amerikanske revolusjonen?

Test deg selv!

Litografi av Nathaniel Currier 1846 som viser amerikanske kolonister utkledd som indianere i det de kaprer og tømmer et britisk fraktskip for te i 1773. Bilde: ingen lisens grunnet alder.

Les mer

Bøker:

  • Fuglestad, Finn, Fra Svartedauden til Wienerkongressen, Cappelen Akademisk Forlag, 1999
  • Aschehougs Verdenshistore, bind 10: To revolusjoner – 1750-1815, H. Aschehoug og Co, 2007
  • Bjøl, Erling, USAs historie, Dreyers Forlag, 2011 (Hans Olav Lahlums favoritt;)

Nettkilder:

Videoer

Historien bak teselskapet

https://youtu.be/1cT_Z0KGhP8

Historien bak den amerikanske grunnloven

https://youtu.be/uihNc_tdGbk

Sist redigert: 15/01/2019