Sist oppdatert 2.3.2017 kl 01:33
Med innføringen av den lutherske-protestantiske tro I 1537 styrket kongen sin makt over adelen og ikke minst kirken som stod nærmest ribbet tilbake etter at kongen inndro de fleste av dens eiendommer. De neste århundrene ble på 1800-tallet beskrevet med harme og forakt som de mørkeste århundrene i Norges historie. Noe hadde de kanskje rett i. Nordmenn måtte delta i mange kriger de helst ville slippe, mange døde i fremmede farvann og på fremmed land, mens mange sultet og strevde hjemme i år med dårlige avlinger og forbud mot import av korn fra andre land enn Danmark. Men samtidig var det også en tid med enorm næringsutvikling og befolkningsvekst. Historisk sett får folk færre barn i nedgangstider, så i lange perioder må det nok ha vært forholdsvis bra å leve i Danmark-Norge. På midten av 1600-tallet hadde endelig befolkningen kommet seg opp på nivået den var på før svartedauen, rundt 440.000 mennesker. 150 år senere, ved folketellingen i 1801, bodde det rundt 883.000 mennesker her, altså en solid fordobling.
Tips: Det er litt flere historiske detaljer her enn i lærebøkene vanligvis har om perioden. Det er et bevisst valg fra min side fordi jeg føler at man hopper litt for lett over 400 år og hendelser som påvirket langt flere mennesker enn for eksempel vikingtiden i Norge. Men for den som leser til eksamen så er det særlig innføringen og utviklingen av styreformen kalt eneveldet som er viktig, samt de sosiale og økonomiske forholdene i Norge som du kan lese om i neste artikkel.
Den nye staten
Norge og Danmark ble nå omtalt som en stat, med felles regjering og felles administrasjon hvor alle ledd stort sett var dominert av dansker og dansk skriftspråk og med København som maktens geografiske sentrum. Kristian 3. hadde lært av hans egen og hans forgjengeres strid om tronen ved en konges død og fikk tidlig sin egen sønn hyllet som arvtager slik at ikke riksrådet skulle få mulighet til å tvinge også ham til å godta sine krav.
Kristian gjorde en rekke endringer i sentralstyret av staten for å effektivisere dette. Han valgte en kansler som i praksis fungerte som en sekretær for kongen og ledet kanselliet, et slags innenriksdepartement som utstedte hans lover og forordninger. En marsk fikk ansvaret for å lede hæren, mens en rikshovmester ble utnevnt for å styre rentekammeret, det vil si fungere som en slags finansminister som holdt kontroll med statens inntekter og utgifter. Norge var delt inn i administrative len styrt av adelige lensherrer som til nå hadde kunnet styre relativt fritt i sine len. Disse måtte fra nå av inngå en kontrakt som presiserte deres plikter og rettigheter som lensherrer. Disse posisjonene ble ikke lenger delt ut som livsvarige belønninger til adelsmenn som hadde blidgjort kongen tidligere, men ble nå delt ut på åremål, det vil si en tidsbegrenset kontrakter. Lensherrene ble for første gang forpliktet til å føre nøye regnskaper med alle skatteinntekter og ha kontroll med all næringsvirksomheten i sine len. Staten skulle ikke miste inntekter fordi en lensherre ble grådig eller forsømte jobben sin og ikke sjekket inntektene til lokale næringer og bønder godt nok. De ble også pålagt å utøve politimyndighet og godta pliktig militærtjeneste så lenge de satt i stillingen. Lensherrene fikk til og med fastsatt en maksimalgrense for hvor store personlige inntekter de skulle ha fra lenene sine. Alt over denne grensen gikk til kongen. Det var stort sett bare danske adelsmenn som ble lensherrer i Norge, men av disse knyttet sterke bånd til landet og ble boende i landet med sine familier. Alle lenene hadde en egen fogd som gjerne hadde personlige vennskaps eller slektsbånd til lensherren. Det var fogden som tok seg av det daglige styret av lenet og som krevde inn skatter og avgifter og opptrådte som politi og påtalemyndighet når situasjonen krevde det. Alle de nye eiendommene kongen hadde overtatt etter kirken, særlig biskopenes eiendommer, gav kongen nye store inntekter og muligheter. Kronen sikret seg også retten til alle skogene og eiendommene som ingen benyttet eller hadde ryddet til da, dermed satt kongen på omtrent halvparten av alle godsene i Norge ved overgangen til 1600-tallet.
Styringen av Norge
I Norge beholdt man lagmannen som hoveddommer på tingene. Det ble fastsatt at det skulle være 12 av de og at alle skulle være utnevnt av kongen selv, gjerne fra de gamle norske adelsslektene. Etter sjuårskrigen med Sverige opprettet Fredrik 2. et eget stattholderembete for Norge (et embete er enhver kongelig oppnevnt offentlig stilling). Stattholderen fikk Akershus som et eget len og ble ansvarlig for å sikre at de andre norske lensmennene ikke på noen som helst måte var utro mot kongen, enten det var ved å unndra skatteinntekter eller at de begikk overgrep mot befolkningen på noen som helst måte. Han førte også tilsyn med kirken og tok i mot klager fra befolkningen om de skulle ha det.
Men Norge forsvant ikke...
Kristian kvart
Kristian 4. (Født 1577, konge: 1588-1648) var kanskje den dansk-norske kongen som viste størst interesse for Norge. Han ble konge allerede i en alder av bare 11 år og da han ble myndig nok til å krones åtte år senere var han ivrig etter å komme igang med å utøve den myndighet han gjennom lange studier var blitt forberedt på. Han tok over makten i en tid med vekst og fred. Det var mange år siden sist landet hadde vært involvert i krig (sjuårskrigen mot Sverige 1563-1570), økonomien var sterkere enn noensinne og den unge kongens virketrang hadde alle muligheter for å få sitt utløp. Da han var 22 dro han ut på en lang reise langs kysten av Norge hvor han blant annet deltok i kontroll av handelsfartøy som reiste til Russland og bøtela skip for ulovlig fiske. Faktisk dro han til landet minst 25 ganger i løpet av sin levetid. I løpet av sin regjeringstid etablerte han ikke mindre enn tre norske byer, bygde opp et norsk tollvesen og satte igang omfattende norsk bergverksdrift. Han kunne finne på å detaljstyre de mange krongodsene helt ned på nivå med hva forskjellige tjenere skulle ha som daglige rutiner eller hvor et nytt stabur skulle stå. Kongen jobbet også iherdig med å sikre de norske grensene mot Sverige i nord, blant annet med de norske kongesagaene som bevis for eierskapet, og han styrket kongemakten over riksrådet blant annet ved å kontinuerlig utvelge færre nye riksråder enn som gikk bort slik at riksrådet ble halvert i størrelse til slutt. Da den gamle trebebyggelsen i Oslo brant ned til grunnen i 1624 så han sitt snitt til å legge byen inn under Akershus festning. Den nye byen ble befestet og fikk en tydelig struktur med rette og brede gater og tverrgater for å hindre nye branner, samtidig som de var lette å forsvare med kanoner fra festningsmurene. Hans mange prosjekter krevde hele tiden nye ressurser, så kongen var også opptatt av å sikre kronen økte inntekter. Det beste mente man ville være om man kunne gjøre kronen fullstendig selvforsynt med de varer og tjenester den trengte uten behov for å handle fra fordyrende mellomledd eller være
avhengig av utenlandske varer. Et godt eksempel på denne merkantilistiske politikken var opprettelsen av et stort antall håndverksbedrifter og handelskompanier i København som ble beskyttet mot konkurranse fra utlandet gjennom høye tollmurer og forbud mot import av tilsvarende varer. Samtidig forbød han alle sager i Norge som ikke var drevet av konge eller adelige embetsmenn. Forsøkene med de københavnske bedriftene gikk nedenom og hjem, men kongens intensjoner var klare; kongens makt, økonomi og myndighet skulle styrkes.
Under Kristians styre ble et mer omfattende og byråkratisk tollvesen bygget opp i Norge. Fra 1630-tallet ble lensmennene fratatt jobben med å kreve inn toll og tolleryrket ble en egen profesjon. Særlig nederlenderne skulle bli lite fornøyde med denne politikken. Frem til da hadde det vært vanlig at skippere på frakteskuter hadde oppgitt størrelse og lastevekt på sine egne skip uten at noen kontrollerte dem. Det var derfor ikke så rart at tallene de oppga var sterkt underdrevne. De nye tollerne gikk derimot hardt til verks og utførte målinger av skipene både når de lå i havn og når de var ute på havet. Den registrerte tonnasjen på fraktskuter til Norge ble femdoblet på et blunk og tollinntektene ble åttedoblet på bare ti år.
Krig og ufredsår
Under Kristian 4. ble Norge dratt inn i en rekke kriger. Den første skjedde allerede mellom 1611 og 1613 og handlet om nettopp de norske grensene i Nord. Svenske kong Karl 9. ønsket kontroll over hele Finnmark og sendte stadig inn svenske skatteinnkrevere til de norske områdene for å kreve inn skatt fra de norske samene. Svenskene var også stadig i krig med polakker og russere på kontinentet, så det er ikke utenkelig at Kristian følte at en krig mot Sverige kunne bli en rask affære, særlig hvis han fikk god støtte av norske soldater. Og der lå problemet. Selv om hans egne styrker erobret Kalmar allerede i 1611 stoppet krigen på mange måter opp der. De forventede 17.000 norske soldatene bestod av utrente bønder som var alt annet enn interessert i å gå til krig på andre siden av grensen. Mønstringen endte i et kjempestort fyllekalas før nesten alle dro hjem igjen på eget initiativ. Bare 200 ble igjen da troppene skulle samles ved Svinesund høsten 1611. Da krigen offisielt var over i 1613 hadde man ikke vunnet noe som helst.
Norge mister Jemtland og Herjedalen
Fra 1625 ble Danmark-Norge trukket inn i den store 30-årskrigen på kontinentet på grunn av kongen stilling som hertug av Hollstein. Riksrådet ønsket slett ingen krig, men hadde ikke noe valg enn å føye seg etter kongen. I førsteomgang tapte man mot Keiseren som gikk med på en fredsavtale i 1629. Men allerede året etter stod så store svenske styrker i en rekke nordtyske stater og truet rikets sikkerhet at man måtte ut i krigen igjen. I 1643 erobret svenske styrker hele Jylland. Kongen hadde bestemt seg, de uvillige norske bøndene måtte delta i krigen de også, så han sendte sin svigersønn Hannibal Sehested til Norge for å bygge opp en norsk militærstyrke for å stå i mot de svenske angrepene som var i emning. 1644 erobret svenske styrker Jemtland og Herjedalen, og selv om de norske styrkene klarte å ta områdene tilbake det samme året var slaget tapt. Da en fredsavtale ble inngått året etter måtte Danmark-Norge avstå Jemtland og Herjedalen, samt Gotland til Sverige.
Fredrik 3. og innføringen av eneveldet
Da Kristian 4. døde etterlot han en svekket stat og kongemakt etter de store feidene mot Sverige under 30-årskrigen. Hans sønn Fredrik måtte godta harde begrensninger på sin egen myndighet over riksråd og adel da han overtok tronen som Fredrik 3. av Danmark-Norge. Riksrådet skulle ha det endelige ordet i alle kongens avgjørelser. Men kongen satt fremdeles på retten til å utvelge riksrådsmedlemmene og Fredrik var slett ikke interessert i dårligere vilkår for sin myndighet enn hans far hadde hatt. Ved å gjennomgå de mektigste riksrådsmedlemmenes arkiver og regnskaper kunne han ganske så rettmessig anklage flere av dem for korrupsjon. Slik fikk han kastet ut disse og innsatt menn som var lojale mot ham selv og ikke riksrådet. Fredrik ønsket å forberede landet på en ny krig med Sverige, for svenskene hadde satt seg fast i de Nord-Tyske statene og var blitt en stormakt man hadde god grunn til å frykte. Samtidig satt det en rekke forbitrede forhenværende danske riksrådsmedlemmer i eksil i Sverige som aktivt jobbet for å få svenskene til å angripe Danmark-Norge. Den svenske kong Karl Gustav var allerede på glid, men han hadde også to andre erkefiender i Polen og Russland og da krigen startet var det Polen som var det første målet. Høsten 1657 angrep og erobret svenskene Jylland. Den påfølgende vinteren var så kald og hard at svenskene kunne vandre trygt over isen på Storebælt og Lillebælt og angripe Sjælland og Fyn! Katastrofen var et faktum for Danmark-Norge. Fredrik ble tvunget til å godta en fredsavtale i februar hvor han avstod Skåne og Båhuslen til Sverige i tillegg til okkuperte Trondheimslen, men han nektet å gi slipp på de norske områdene som svenskene krevde. Svenskekongen godtok i førsteomgang avtalen, men et halvt år senere ombestemte han seg. Han ville ikke bare ha resten av Norge, han ville ha Danmark også. Store deler av Danmark ble invadert og København ble beleiret. Kongen valgte å bli i København, noe som gav ham en popularitet blant befolkningen han skulle få bruk for senere. Beleiring tar tid, og dette utnyttet nordmennene til å mobilisere sine styrker til strid. Etter rykter om svenske overgrep mot tvangsutskrevne nordmenn i den svenske marinen tok vervingen av norske bønder av. Kvinner, barn og menn som ikke dro i striden
holdt de norske gårdsbrukene i gang mens deres fedre og menn dro i krigen. Vinteren 1660 gikk svenskene til angrep på Norge og beleiret flere norske byer, blant annet Halden. Men nordmennene bet hardt fra seg og beleiringene gav bare lidelser for de svenske soldatene slik at felttoget ble gitt opp allerede etter en måned. Svenskenes nederlag tvang dem til en ny fredsavtale hvor Norge fikk tilbake Trondheimslen og Danmark Bornholm.
Statskuppet
Krigene fra 1640 og frem til 1660 hadde kostet landene enormt. Norge hadde mistet Herjedalen, Jemtland, Idre og Sirna. Jylland var nærmest strippet bart for ressurser etter flere års svensk okkupasjon og Danmark-Norge hadde ikke lenger kontrollen over begge sider av Øresundstredet; den dyrebare Øresundstollen var en saga blott. Staten var bankerott. Fredrik så seg nødt til å innkalle til en ekstraordinær stenderforsamling i København, noe som vanligvis bare skjedde når en ny konge skulle hylles av folket. Til daglig var det kongen som styrte sammen med et utvalg av mektige riksrådsmenn, men da rikshovmesteren ønsket å øke skattene og senke utgiftene til hæren og marinen ble det nødvendig å samle de både adel, borgerskap og geistlige for å få deres støtte. Bøndene ble derimot ikke tatt med. Halve forsamlingen bestod av adelige, av den andre halvparten var to tredjedeler fra borgerskapet, mens resten var geistlige. At man var nødt til å øke skattene var det ingen som var uenige i, diskusjonen stod rundt hvem som skulle betale den. Adelen var fast bestemt på å holde på sine privilegier og ville selv bestemme hvor mye skatt de skulle betale, mens de andre stendene, geistligheten og borgerskapet, ikke ønsket å betale alt alene, særlig ikke hvis den rikeste samfunnsgruppen slapp unna. De andre stendene la på sin side frem forslag om full likestilling med adelen og at man skulle innkalle til jevnlige stenderforsamlinger for å drøfte alle saker som påvirket dem i fellesskap. Motstanden mot adelens særkrav ble forsterket ytterligere av at det var adelen som hadde hatt ansvaret for det militære under krigene. De andre stendene følte på mange måter derfor at det var adelen som hadde skylden for mye av de lidelsene og tapene de var blitt påført i så mange år. Løsningen ble enkel, men revolusjonerende; ved å tilby kongen og hans slekt arverett til den dansk-norske tronen for evig tid, fratok de andre stendene adelens makt over kongen, både ved kongevalg og ved utformingen av håndfestingen som satte begrensninger på kongens myndighet. Adelen nektet som forventet, men kongen likte løsningen til borgerskapet og geistligheten og fikk Københavns porter sperret av slik at ikke adelen kunne forlate stenderforsamlingen og ugyldiggjøre eventuelle vedtak som ble gjort. 13. Oktober 1660 tilbød samtlige stender kongen retten til tronen på evig tid og gav ham tilbake håndfestingen han hadde undertegnet i 1648 slik at han kunne få diktere sin egen. Kongen satt nå på all makten alene, adelen var politisk svekket og borgerskapet var sikret en lysende fremtid. Eneveldet var innført i Danmark-Norge.
Eneveldets ideologi
Eneveldet var som navnet tilsier en statsform hvor all makt lå hos en fyrste alene, i vårt tilfelle var dette kong Fredrik 3. og hans etterfølgere. Kongen fikk eksklusiv rett til å lage lover og erklære krig mot andre land. Det må derimot presiseres at selv om makten per definisjon ligger hos kongen så er ikke eneveldet det samme som et tyranni, men vi snakker mer om et konstitusjonelt monarki. Kongens ansvarsområder var alltid klart beskrevet i hans håndfesting og kongen måtte også forholde seg til gjeldende lover selv om han stod fritt til å lage nye. I 1665 undertegnet Fredrik en ny kongelov som fastsatte eneveldets grenser. Loven var inspirert av europeiske tenkere som Machiavelli og Hobbes og gjorde det klart at kongen ble gitt makten av folket for å sikre det mot en alles kamp mot alle og han stod friere til å gjøre det han fant nødvendig for å hindre kaos og opprør. Han satt på monopol på all maktbruk slik at det var opp til ham alene om landet skulle gå til krig mot et annet land. Kongen fikk derimot ingen personlig trosfrihet, for både han og hans etterfølgere måtte for all fremtid bekjenne seg til den lutheranske tro, det samme måtte på mange måter også befolkningen forøvrig. Loven åpnet på en måte opp for en viss religionsfrihet, men denne gjaldt stort sett bare innvandrere som fikk lov til å beholde sin egen tro. Med eneveldet fulgte også streng sensur på alt trykket materiale. Ingen bøker fikk trykkes før manuskriptet var gjennomgått av kongens menn i København. Kritikk av kongen ble ikke sett på med blide øyne, men man fikk rett til å klage direkte til kongen dersom man opplevde urettferdighet eller korrupsjon. Man fikk rett til å skrive en såkalt suplikk, altså et bønneskrift eller klagebrev som gjerne ble adressert direkte til kongen. Da de færreste kunne skrive så fikk man også rett til å få hjelp av en lokal embetsmann til å forfatte brevet. De norske lovene som hadde stått forholdsvis uforandret siden Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 ble med eneveldet også gradvis innblandet danske lover og tradisjoner for første gang.
Kollegievesenet
Fredrik 3. lot ikke adelen vente på sine reformer. Allerede i slutten av oktober satte han i gang sine planer om å omstrukturere staten. Først gikk han igang med å innføre kollegieordningen i de høyeste organene. Kollegiene ble organisert rundt likestilte og fagkyndige kolleger ledet av en president. Det var mellom 8 og 12 kolleger i hvert kollegium og de kunne både være fra borgerskapet og adelen, det viktigste var at de hadde god fagkunnskap og erfaring fra området de var tildelt. Deres diskusjoner skulle alltid ende i en innstilling som deretter ble sendt til kongen som tok den endelige avgjørelsen i saken. Riksrådet som overordnet politisk organ ble erstattet med et nytt kollegium kalt Geheimekonsilet (oppr. statskollegiet), skattkammerkollegiet hadde kontroll med statens inntekter og førte kontroll med alle regnskaper. Kansellikollegiet fortsatte med kanselliets ansvar for innenrikssaker. Senere det samme året ble også hæren og marinen organisert under henholdsvis krigskollegiet og admiralitetskollegiet.
Lokalstyret i Norge fra 1660
Frem til eneveldet ble innført i 1660 var det lensherren som hadde det endelige ansvaret for alle statsoppgaver i sitt len i Norge. Kong Fredrik hadde allerede vist sin vilje til å styrke kongemakten på bekostning av adelen og fortsatte dette arbeidet etter at han ble gjort eneveldig av borgerskapet og geistligheten. Han satset på å gjøre statsstrukteren mer hierarkisk organisert opp mot sentraladministrasjonen i København. Lensherrene og deres plikter ble fjernet og erstattet med kongelig utvalgte embetsmenn som ble ansatt på grunnlag av sin fagkunnskap og organisert i fagetater for å oppnå størst mulig effektivitet. Adelen mistet stort sett alle sine gamle politiske fordeler av å sitte i administrative stillinger i riksråd eller som lensherrer. Lenene ble omdøpt til amt og ledet av en fastlønnnet amtmann. Den jevne bonde i Norge forholdt seg stort sett til bare fire typer offentlige tjenestemenn, embetsmenn. Det var futen som var skatteinnkrever, påtalemakt, politi og straffeutøver, sorenskriveren som var dommer på tingene, referent og skrev rettslige dokumenter for eksempel ved jordsalg. Både futen og sorenskriveren var direkte underlag amtmannen. Den lokal kompanisjefen hadde ansvaret for å skrive ut og trene opp de lokale bondesønnene til militærtjeneste. Til slutt så hadde man som vanlig sognepresten. Byenes selvstendighet forsvant til fordel for kongelig utvalgte magistrater ledet av en borgermester og noen rådsmenn. Stattholderen mistet gradvis makt etter freden i 1720 og forsvant helt 1739. Stiftamtmannen i Akershus tok over hans gjenværende ansvarsområder.
Stendersamfunnet
16- og 1700-tallets Danmark-Norge utviklet seg til å bli det vi kaller et standsdelt samfunn, et stendersamfunn. I dag er det kanskje vanligere å bruke begrepet klasse, men det favner ikke helt om hva et stendersamfunn var. Mens snakk om klassedeling i dag stort sett handler om økonomiske forskjeller, var stendersamfunnet delt etter avstamning, yrke eller eiendom. Hver av stendene hadde egne normer og regler, kultur og utdanningsmuligheter, egne skatteregler samt egne rettsregler og rettigheter eller plikter som skilte de fra andre stender. Dette var en utvikling som hadde skjedd over store deler av Europa og den vanligste delingen gikk mellom geistligheten, som ble sett på som førstestanden, adelen som var andrestanden, og borgerskap og kjøpmannsstanden i byene som utgjorde tredjestanden. Det var på 1700-tallet nærmest umulig for en fra en lavere stand å bevege seg oppover til en høyere stand. I Danmark-Norge hadde presteskapet sikret seg sin selvstendighet etter innføringen av eneveldet, og kongen hadde også gitt de visse økonomiske garantier, mens adelen på sin side mistet store deler av sin politiske myndighet, så beholdt de retten til å holde store gods. Det var borgerskapet som kom sterkest ut av statskuppet i 1660. De ble anerkjent som en egen stand og fikk rett til å kjøpe seg egne gods og adelstitler, og i Norge fikk de nærmest enerett til å drive håndverk og handel i byene.
Embetsstanden
En embetsmann var per definisjon enhver mann som var utnevnt av kongen til en offentlig stilling. Det gjaldt altså hovedsakelig de øverste samfunnsstillingene i landet, mens de laverestående stillingene slik som klokkere, hjelpere og andre ble ansett som såkalte bestillingsmenn. Ved innføringen av eneveldet var det mellom 1000 og 1200 embetsmenn i Norge som sammen med alle som levde i husstanden deres utgjorde det vi omtaler som embetsstanden; den nye norske overklassen. De aller fleste embetsmenn igjennom 16- og 1700-tallet var enten innvandrere fra Danmark eller Tyskland, eller var selv barn av innvandrede embetsmenn. Mange av disse embetsmennene kjøpte jord og gårder og endte med å slå seg ned i landet. Som stand var den ganske lukket for mennesker utenfor. De bandt i stedet familiebånd med hverandre gjennom inngifte i hverandres familier. Et giftermål inn i den rette familien kunne gjerne være billetten til et godt eget embete for en embetsmannssønn.
Familieliv
Giftermål skjedde som regel i forbindelse med overtakelse av mannens gård fra foreldre, noe som som regel bare skjedde på grunn av død eller sykdom. Hvis den ene falt fra så gikk det sjelden mer enn ett år før man giftet seg på ny. Det handlet om å sikre den videre driften av gården for enhver pris, og da var det en nødvendighet å være to om det. Hadde man ingen gård eller formue så hadde man heller ikke store sjanser for å finne en ny partner. Det ble også stadig vanligere at man giftet seg med noen av samme stand. Dette skapte forskjeller, ikke bare på bygdene, men mest av alt i byene hvor avstanden mellom vanlige borgere og storborgere økte kraftig. Samtidig prioriterte de nye embetsmennene sine egne familier og menn og kvinner fra sin egen stand når giftermål skulle inngås. Familiebånd gav også mye sterkere tilgang på nye embeter enn hva kvalifikasjoner og utdanning gjorde slik at embetsstanden ble stadig mer lukket for nordmenn generelt.
Skolegang
Allmen utdanning frem til 1700-tallet var begrenset til prestens muntlige undervisning av de unge i kristen moral og kultur etter den vanlige søndagsprekenen. De bemidlede klassene sendte sine unge på kostbare privatskoler eller leide inn lærere som kom hjem til dem. Behovet for økte lese- og skrivekunnskaper ble tydelig fra 1736 da man innførte obligatorisk konfirmasjon som satte større krav til lesekunnskapene. Tre år senere kom allmueskoleloven som førte til omgangsskole hvor en lærer reiste rundt til forskjellige hjem hvor lokale barn mellom 7 og 12 år hadde pliktig oppmøte. Målet var at de unge skulle lære å lese enkle skrevne tekster, ikke å skrive. Og tekstene var på dansk. For det meste gikk skoletiden med til å pugge Luthers lille katekisme. Man fikk ingen skrivetrening og kvaliteten på læreren var det så som så med. Som regel var det en ung, elendig betalt mann som hadde fått et kort forkurs i hva som skulle læres bort av sognepresten. Skoleperiodene var kort og de heldigste barna fikk inntil 150 timers undervisning totalt i løpet av sin skoletid. Selv om kvaliteten og innholdet i undervisningen var av varierende kvalitet førte det til at stadig flere bønder skaffet seg bøker på egenhånd, og selv om de fleste bøkene var religiøse bøker så dukket det oftere og oftere opp selvhjelpsbøker og fagbøker som spredte nye kunnskaper og ideer blant bøndene.
Blant de forskjellige gruppene av embetsmenn i Norge var mange geistlige sogneprester og kapellaner, denne gruppen holdt seg på rundt 400 i hele dansketiden. Gruppen som vokste sterkest var de sivile embetsmennene; futene, sorenskriverne, tollerne og amtmennene. Mange av disse stillingene begynte også å gå i arv, hovedsakelig fordi de krevde utdanning de hadde råd til å betale for og kunnskaper som de selv satt på. Også de militære, blant annet kompanisjefene, økte i antall fra rundt 500 i år 1700 til 800 hundre år senere. Det var ikke uvanlig at offisersstillinger ble lagt ut for salg på auksjon, så lederskapserfaring og dyktighet var nok ikke alltid det viktigste kriteriet for å bli offiser. Å være embetsmann var godt lønnet, langt bedre enn den jevne bonde som kunne forvente å tjene kanskje 50 riksdaler på et godt år. En fut eller en sorenskriver kunne tjene ti til tjue ganger så mye, mens en toller i den rette stillingen kunne tjene inntil 4000 riksdaler! Antallet embetsmenn økte jevnt til de var rundt 1800 ved inngangen til det 19. århundre. Da utgjorde embetsstanden totalt, husholdning og alt, rundt 2 prosent av en befolkning på 883.000 mennesker.
Krigene med Sverige 1675-1720
Selv om et av punktene som stenderforsamlingen i 1660 ble innkalt på var behovet for å trappe ned de militære utgiftene så fortsatte oppbygningen etter dette, på tross av den slunkne statskassen. Og det ble bruk for det også. Mellom 1675 og 1679 oppstod nok en krig med svenskene, denne gangen vant Danmark-Norge en rekke sjøslag og de norske styrkene erobret hele Båhuslen tilbake fra svenskene. Men ved den endelige freden trådte de europeiske stormaktene Tyskland, Frankrike og England inn og dikterte avtalene, blant annet for å hindre at ett land ble sittende på begge sider av Øresund igjen. Resultatet var en heller symbolsk økonomisk erstatning fra svenskene mens Danmark-Norge måtte gi tilbake sine erobringer. I 1679 valgte man å gå inn i en allianse med Frankrike for å slippe unna en slik situasjon ved neste anledning. Den kom noen år senere da svenskenes kong Karl 12. gikk inn i Slesvig-Hollstein, hertugdømmet som lå under dansk styre. Men nok en gang ble Danmark-Norge blokkert av stormaktene da en felles svensk, engelsk og nederlandsk flåte la seg truende utenfor København og krevde at landet holdt freden. Alliansen med frankrike viste seg å være lite verd og selv om hæren var sterk hadde flåten ligget og råtnet. Noen år senere var man nok en gang i krig med svenskene på kontinentet. Svenskenes kriger med Polen og Russland kostet dem Finland, mens de tapte Pommern og Bremen-Verden til Danmark-Norge. Tapene fikk krigskongen Karl 12. til å skifte sitt fokus fullstendig, målet ble i stedet Norge. I førsteomgang, i 1716, kom de seg helt inn til Kristiania, men de norske festningene på Akershus, Fredriksten og Fredrikstad holdt stand og svenskene måtte luske hjem med uforrettet sak. Karl gav ikke opp og satte alt han hadde inn i et siste forsøk på å erobre Norge i 1718, men det hele endte i en tragedie for svenskene da kongen selv ble skutt og drept utenfor Halden. Ved fredsinngåelsen i 1720 var krigslysten og hevnfølelsen stort sett gått ut av Danmark-Norge. De neste 87 årene ble i stedet en lang fredsperiode.
Gjelden etter krigene før 1660 hadde blitt delvis betalt med salg av krongods, og de nye krigene hadde måttet bli finansiert på samme måte. Eiendommer tilsvarende 15 prosent av godsene i Danmark var blitt solgt på under 30 år. Perioden etter 1720 har blitt kaldt “den lange freden“ og varte helt til 1807.
1766-1807 – Dansketiden går mot slutten
Den dansk-norske staten ble styrt nokså stabilt frem til 17 år gamle Kristian 7. overtok tronen i 1766. Kristian viste tidlig tegn på sinnsykdom og brydde seg lite om at hans livlege; Johan Friedrich Struensee tok kontroll med riksstyret. Han gjorde i 1770 seg selv til Geihemekabinettsminister og fikk slått igjennom at hans ord skulle gjelde som om kongen selv hadde skrevet under på dem. Han hadde også et forhold til dronningen bak kongens rygg. Det var kongens egen stemor, Juliane Marie som til slutt blandet seg inn og fikk livlegen arrestert for majestetsfornærmelser og henrettet i april 1772.
Etter dette tok kronprins Fredrik over statsstyret på vegne av sin far. Fredrik viste seg å ha stor arbeidsevne og var belest på en rekke av opplysningstidens ideer, blant annet Adam Smiths verk “On the Wealth of Nations“ som inspirerte ham til å liberalisere næringslivet og innføre sosiale og økonomiske reformer for bøndene. Han viste også respekt for ideen om maktfordeling og folkesuverenitet og respekterte sitt folks privatliv og eiendomsrett. Under ham opplevde befolkningen at de hadde en forholdsvis god rettssikkerhet. Man kan si at Danmark-Norge nå var blitt et opplyst enevelde. Han ble kronet til Fredrik 6. i 1808, året etter at riket ufrivillig var blitt trukket inn i Napoleonskrigene.
Les videre om de sosiale og økonomiske forholdene i Norge i perioden 1536-1801
Oppgaver og fordypning
Flervalgsoppgaver
Hva husker du fra unionstiden med Danmark?
Test deg selv!
Oppgaver
Kildeoppgaver
Repetisjonsoppgaver
Les mer
Bøker:
- Dyrvik, Ståle, Norsk historie – 1625-1814, Det norske samlaget 1999
- Aschehougs Norgeshistorie bind 5 og 6
- Norvegr, bind 2
Nett:
- Allmueskolen på landet – fra Riksarkivet
- Absalon Pedersson Beyers «Om Norgis Rige» fra 1500-tallet (Linker til hans dagbøker og topografiske skrift er også der)
- Om den upopulære «Kopskatten» fra 1762
- Danmark-Norge fraktet 85.000 slaver fra Afrikas Gullkyst til Karibien, les mer om slavehandelen.
- Tidlige trolldomssaker i Finnmark (før 1600) (Forskning.no)