Styreformer i endring

Etter middelalderen bidro reformasjonen til store politiske omveltninger. I mange land, som Frankrike, Danmark-Norge, Russland, Det osmanske riket og Preussen samlet kongen all makt rundt seg selv og fikk det vi kaller eneveldig makt på bekostning av adelen og kirken, mens i land som England fikk adel og borgerskap mer makt og innvirkning.

Mot slutten av middelalderen var Europa et lappeteppe av store og små kongeriker, fyrstedømmer og hertugdømmer. De fleste av disse kongene og fyrstene var begrenset i sin myndighet av stenderforsamlinger bestående av representanter for adelen, kirken og mange steder også en tredje stand bestående av velstående uten adelens eller geistlighetens privilegier. Stenderforsamlingene valgte kongene og bestemte ofte over statens skatteinntekter, og til en viss grad også hva pengene kunne brukes til. Bønder og andre fattige ble ikke ansett som noen egen stand og hadde lite eller ingenting de skulle sagt i politikken og avgjørelsene som styrte deres liv. Inngifte mellom adelslekter på tvers av landegrenser var en vanlig måte å sikre fred og samarbeid på, samtidig som det også var en effektiv måte for familiene å samle mer makt i egne hender. Habsburgerslekten fra Østerrike fikk på denne måten i en periode kontrollen med både Spania, Østerrike og Nederlendene og ble den mektigste slekten i hele Europa. Reformasjonen og dannelsen av flere protestantiske kirker som ofte stod i konflikt med pavenkirken og dens etablerte tro var en av de viktigste årsakene til at maktforholdene i Europa endret seg så kraftig etter middelalderen. Noen konger ble i praksis eneveldige diktatorer som styrte uavhengig av adel eller kirke, slik som Ludvig 14. i Frankrike. Mens i land som England styrket derimot den landsomfattende forsamlingen av adelsmenn og borgere seg på bekostning av kongen og åpnet samtidig for at også de som ikke nødvendigvis var av adelig slekt kunne jobbe seg frem og opp i landets ledelse. På havene ble det ført utallige nye oppdagelsesferder i en stadig økende konkurranse om kolonier og handelsruter mellom flere stater.

Eneveldet

Reformasjonen og dannelsen av kirker som hovedsakelig lå under statens kontroll økte maktkonsentrasjonen hos de protestantiske kongene. Vi bruker gjerne begrepet enevelde om styreformen som preget disse landene. Felles for dem alle var at kongen fikk nesten uinnskrenket makt i sitt land. De fleste stenderforsamlingene av adelige og rike godseiere ble satt til side og all makt ble samlet hos kongen og hans hoff. Hoffene ble gjerne svært store da de ble overklassens eneste virkelige mulighet for å påvirke kongens avgjørelser. Dette er en styreform vi i dag ville kalt diktatur, men slik så ikke datidens monarker det. Kongene begrunnet sin makt overfor folket ved å si at de var guds stedfortredere på jorden. Og siden de for det meste kontrollerte kirken også, var det vanskelig å si i mot dette argumentet, å kritisere guds uransakelige veier kunne jo fort bli sett på som kjettersk. Stillingen som konge ble gjort arvelig og i stedet for et føydalt system av vasaller opprettet de et omfattende byråkrati av ansatte embetsmenn i ikke-arvelige stillinger. Hærene ble profesjonaliserte med offiserer som hovedsakelig hadde bakgrunn i adelen. Og de ble flittig brukt, både fordi adelen ønsket å vinne ære på slagmarken, men også fordi kongene ønsket å utvide sine riker gjennom kolonier og erobringer, eller personlige feider for den saks skyld. Så mye som halvparten av statens inntekter kan ha gått til krig, men da kongene ikke lenger måtte spørre stenderforsamlinger om støtte ble heller ikke finansieringen noe stort problem, man økte bare skattene. Blant de eneveldige monarkiene finner vi det Osmanske riket, Russland, Østerrike, Preussen, Frankrike og ikke minst Danmark-Norge.

Ludvig 14. – Staten, det er jeg

Ludvig 14 er blitt selve symbolet på de europeiske eneveldene på 1600- og 1700-tallet. Hans autoritære stil og luksuriøse livstil på bekostning av bondebefolkningen i guds navn gjorde han både populær og forhatt. Bildet er malt på oppdrag fra Ludvig 14 av Hyacinthe Rigaud i 1701.

Etter et mislykket overklasseopprør (kjent som Fronden) i Frankrike etter 30-årskrigen, ble den unge kong Ludvig 14. (1638-1715) overbevist om at bare en sterk og eneveldig konge kunne styre franskmennenes lunefulle og opprørske natur. Etter at hans forstander døde i 1661 erklærte han seg selv for eneveldig konge av guds nåde og styrte etter dette prinsippet i full overbevisning om at det var guds vilje han fulgte. Han valgte den livgivende solen som var forbundet med Apollo, den greske guden for kunst og fred, som sitt kongelige emblem og blir derfor ofte omtalt som Solkongen. Ludvig fryktet at adelen igjen skulle gjøre opprør. For å unngå å provosere adelen ved å skattelegge den da staten trengte mer inntekter, økte han skattene for bøndene og allmuen i stedet. Han tok fullstendig kontrollen over hæren og fjernet alle elementer av leiesoldater og lykkejegere. I stedet innførte han profesjonelle, fast ansatte, soldater som adlød kongen og ingen andre. Ved å støtte handelsmenn og det rike borgerskapet sikret han seg tilgang på lån han kunne bygge både hæren og den stadig voksende marinen med. Og samtidig fremmet han kolonialisering og handel med andre land som gav ytterligere inntekter i statskassen. Innen 1670 var Frankrike blitt kontinentets største militærmakt både til lands og til sjøs. Makten hans var kun begrenset av lokale domstoler hvor adelen hadde mest å si. Hans mistro til adelen førte til at hans viktigste ministere ble valgt fra det rike borgerskapet i stedet. Enorme summer ble brukt på kunst og kulturliv og det største gjenstående monumentet etter hans regime; det overdådige slottet i Versailles hvor Ludvig holdt sitt hoff. Adelen ble på mange måter redusert til en skare av fans som fulgte etter Ludvig og bodde på slottet sammen med ham. Flere tusen familier fra høyadelen bodde her og kappet gjennom intriger og skandaler om å komme nærmest mulig kongen til enhver tid. Den overdådige luksusen blant adelen og kongefamilien kostet penger. Det samme gjorde Ludvigs brudd med pavekirken og forfølgelsen av en rekke religiøse grupper, deriblant de driftige hugenottene. Alle utgiftene lå på bøndene og samfunnets fattigste og både hans sønnesønn Ludvig 15. og hans etterfølger Ludvig 16. fortsatte det bunnløse forbruket. I 1789 hadde allmuen fått nok og de påfølgende hendelsene under den berømte franske revolusjonen endret ikke bare Frankrike, men påvirket samfunnsformer over hele Europa, inkludert Norge.

“Vitenskapen har kostet meg mer land enn alle mine fiender til sammen.”

 – Ludvig 14 etter den første nøyaktige oppmålingen av Frankrikes kyst. Landet viste seg å være 20% mindre enn man til da hadde trodd.

England – fra borgerkrig til grunnlov

Henrik 8. klarte aldri å innføre eneveldet i England. Til det var det engelske parlamentet alt for sterkt. Elisabeth 1. utfordret heller aldri makten deres og gav i stedet legitimitet til deres rett til medbestemmelse over skatter og krigsutgifter da hun flittig konsulterte parlamentet. Godseierne var de som virkelig tjente på dette. De skaffet seg kontrollen over parlamentet og fikk innført lover som sikret deres førstefødte sønner retten til å arve godset og deres egen rett til å kjøpe og selge sine eiendommer uten å måtte be om kongens tillatelse. De yngre sønnene som ikke hadde arverett hadde derimot tilgang på ressurser og kapital som de kunne investere i handel og transport og på den måten forsørge seg selv. Dette la grunnlaget for en ny klasse av rike handelsmenn. Etter at Elisabeth døde i 1603 tok en ny familie over den engelske tronen, Stuart-dynastiet.

Borgerkrig 1642-1649

Engelskmennene holdt seg utenfor 30-årskrigene, men hadde mer enn nok i stri med på hjemmebane. Kong Charles 1. var negativt innstilt til parlamentets innflytelse over kongedømmet. Kongen mente at hans stilling var gitt av gud. Noe parlament hadde aldri gud forestilt seg, og som konge burde han kunne styre uten denne irriterende institusjonen. Men parlamentet hadde kontrollen over skatteinntektene og så lenge det var stridigheter og opprør i både Irland og Skottland som kostet penger å bekjempe, var kongen avhengig av parlamentets velvilje. Parlamentet på sin side følte seg så truet av kongemakten at de opprettet sin egen hær for å forsvare seg mot at kongen skulle forsøke å tilrane seg makten. Resultatet ble en lang borgerkrig mellom de kongetro og parlamentet. Et nytt effektivt rytterkavaleri ledet av kalvinisten Oliver Cromwell påførte kongen noen avgjørende nederlag utover 1645. Cromwell fikk siden ledelsen over parlamentshæren og fanget til slutt Charles 1. som hadde samarbeidet med skottene om å ta tilbake makten i England. Cromwell lot Charles henrette i 1649 og utover begynnelsen av 1650-årene kastet han ut mesteparten av parlamentet og innførte noe som kan ligne et militærdiktatur i England. Cromwell var puritaner, som var det engelske navnet på kalvinistene, og hans styre var deretter. Samfunnets moral og religiøse åndelighet skulle styrkes under hans styre. Puritanere så økonomisk og sosial vellykkethet som et tegn på guds nåde og man skulle gjøre sitt beste for å oppnå suksess. Samtidig var hans utenrikspolitikk svært vellykket. I 1651 innførte han den såkalte navigasjonsakten som sa at varer bare kunne føres inn til England av engelske skip eller på skip fra landene varen var produsert i. Dette gikk ut over nederlandsk handel som fraktet mye for andre land, blant annet norsk trelast, mens det styrket engelskmennenes egne inntekter og fremmet deres handel både med nabolandene og koloniene. Allikevel klarte aldri Cromwell å vinne folkets hjerter. Hans puritanske styre førte med seg forbud mot alt av offentlige forlystelser som teater og sang, inkludert julefeiringen. Det faktum at han hadde fått kongen henrettet gjorde ham også svært upopulær blant folk flest som alle hadde vokst opp med en lære om å være tro mot kongen. Etter hans død valgte parlamentet Charles 1.s sønn Charles 2. til konge og gjeninnførte monarkiet.

 

Den ærerike revolusjonen

Oliver Cromwell var både en stor politker og en religiøs ekstremist. Hans regime var upopulært, men hans utenrikspolitkk skulle bære frukter i lang tid.

Oliver Cromwell var både en stor politker og en religiøs ekstremist. Hans regime var upopulært, men hans utenrikspolitkk skulle bære frukter i lang tid.

Da den katolske broren til Charles 2. overtok tronen i England tok parlamentet dette med ro. Kong James var i en alder av 52 på denne tiden å anse som en gammel mann og han hadde ingen sønner, hans tro virket ikke å være noen trussel mot samfunnet. Men James giftet seg på nytt og fikk til manges forskrekkelse en sønn. Parlamentet fant redningen i Charles 2.s protestantiske dattersønn; Willem av Oranjen, som regjerte i Nederlandene. Med et stort antall vennlig innstilte allierte i England invaderte han landet i 1688 og ble av parlamentet tatt til konge av England og Skottland i februar 1689. Tronen kom ikke helt gratis. Parlamentet så sitt snitt til å få en rekke rettigheter nedfelt på papir slik de hadde gjort i 1215. Han måtte undertegne den såkalte ”Bill of Rights” hvor han erklærte at han med jevne mellomrom skulle innkalle parlamentet for rådslagning. Kongen kunne heller ikke sette lover til side i krisetider eller hvis det passet ham slik. Kun parlamentet hadde bevilgende myndighet, slik vårt Storting har i dag. Kongen fikk ikke holde noen privat hær lenger heller. Viktigere for folk flest var kanskje at alle de forskjellige kristne trosretningene ble sidestilt slik at man fikk en form for religionsfrihet. Og ingen kunne lenger fengsles eller straffes uten at det skjedde ved lov og dom. Dette er rettigheter vi tar for gitt i vårt åpne demokratiske samfunn, men på denne tiden representerte de nye og revolusjonerende ideer.

Etter borgerkrigen og den ærerike revolusjonen var England endret for alltid. Samfunnet var lagt til rette for handel og vareproduksjon gjennom navigasjonsakten og den økte rettssikkerheten. Adelens stilling var ikke lenger bundet til arv, rike godseiere og handelsmenn kunne kjøpe seg til adelige stillinger og adelen kunne selge sin plass til andre. Mulighetene for både å klatre på og falle ned fra den sosiale rangstigen var større enn noensinne og stendersamfunnet hadde opphørt å eksistere. Godseierne godtok også høyere skatter og avgifter enn i andre europeiske land noe som sikret en stabil og sterk stat. Og da trusselen fra skottene stort sett var over etter at de i 1707 ble underlagt England som en del et Storbritannia kunne man fokusere på utvikling og næringsvirksomhet.

 

Det Osmanske riket – kommer senere

Preussen – kommer senere

Les mer

  • Fuglestad, Finn, «Fra svartedauen til Wienerkongressen» Cappelen akademisk, 2004
  • Ågren, Kurt, “Et nytt Europa” – Aschehougs verdenshistorie Bind 8, 2007
  • Purkiss, Diane, “The English Civil War, a People’s History” Harper Perennial, 2006

På nett:

Flervalgsoppgaver

Styreformer i endring

Hva husker du fra artikkelen om endringene i europeiske styreformer?

Repetisjonsoppgaver

Sist redigert: 25/03/2017