Sist oppdatert 26.8.2019 kl 15:29
(Beklager stemmen)
L’Ancien Régime – Det gamle samfunn
Begivenhetene som fant sted mot slutten av 1700-tallet har for mange historikere markert slutten på føydalismen og eneveldene. Det var slutten på det de kalte “det gamle samfunnet” og starten på det moderne, opplyste og industrialiserte samfunn. Midten av 1700-tallet markerer også starten på en periode hvor Europa hadde gjort seg selv til verdens sentrum med sine voksende krigs- og handelsflåter og handelskolonier over hele verden. Det var starten på en 200 år lang befolkningsvekst som følge av at det var flere muligheter for å skape en sikker inntekt fra flere yrker, nye innovasjoner og en vilje til å ta i bruk nye teknologier og ideer. En sikker inntekt gjorde at mange tok sjansen på å stifte familie og gifte seg tidligere i livet enn før, dermed kunne de også ta sjansen på å få tidligere og flere barn, faktisk tre ganger så mange per 1000 kvinner som i dag. Barnedødeligheten var til gjengjeld fortsatt høy slik at den gjennomsnittlige levealderen bare lå mellom 30 og 35 år. Den gjennomsnittlige europeer levde fremdeles på landsbygda på 1700-tallet. Og for de fleste var det landsbyen som var hele deres livsverden, derav det russiske ordet for landsby; mir, som rett og slett betyr verden. Man bodde i landsbyen og drev sin åker i utkanten av den og forlot den sjelden eller kanskje aldri. Lederen av landsbyen var gjerne en ordfører som ofte noe motvillig tok på seg jobben. Oppgavene den bar med seg var nemlig svært upopulære; slik som å kreve inn fellesskatter for myndighetene og å plukke ut unge menn til militærtjeneste.
Bare litt over 10 prosent av befolkningen levde i byene. Det var her fyrstene, godseierne, adelen og geistligheten holdt til mesteparten av året og det var hit overskuddet fra landet fløt. Mange steder, særlig i Øst-Europa, forraktet bybefolkningen landsbyboerne. De så på dem som skitne, alkoholiserte og brutale mennesker med dyrisk, vill og usømmelig atferd. Også dette bildet skulle endre seg etterhvert som begivenhetene trådte frem, slik vi så i Norge hvor bonden ble selve symbolet på den staute, hardbarkede og frie nordmann. De europeiske byene fortsatte å vokse utover 1700-tallet, og sterkest var veksten i landene langs Atlanterhavskysten.
Aviser, akademier, klubber og kaffehus
Ett av 1700-tallets viktigste kjennetegn var fremveksten av den offentlige debatt. Foreninger og klubber hvor mange talte friere enn de kanskje ville turt tidligere i historien dukket opp over hele Europa, mens den høyere utdanningen langt på vei snudde fra å være ensidig religiøs av natur til å fremme naturvitenskapene og filosofien rundt menneskets natur og dens implikasjoner på det menneskelige samfunn. Den første avisen, The Daily Courant kom ut i London for første gang i 1702 og bare femti år senere ble det solgt 7 millioner aviser daglig i Europa. Middelalderens universiteter var som kjent først og fremst religiøse utdanningsinstitusjoner hvor vordende presteskap og høyadel fikk trening i å lese og skrive latin og gjengi religiøse tekster. Forløperne til dagens vitenskapelige universiteter oppstod først på midten av 1600-tallet i Frankrike og England som såkalte akademier. Mest kjent er kanskje det franske Academie des Sciences og det engelske Royal Society. De ble ikke bare steder hvor nye ideer om naturvitenskap og filosofiske diskusjoner om menneskets og samfunnets natur ble drøftet, men også statussymboler for høyadelen og aristokratiet som sponset dem. Og de var i langt større grad åpne for de som hadde råd, ikke bare for de som kom fra de rette familiene. Fra disse utviklet det seg igjen et mylder av vitenskapelige og filosofiske klubber over hele Europa hvor både amatører, skribenter og de mest kjente filosofer møttes for uformelle samtaler om sine egne og andres ideer eller de siste vitenskapelige fremskritt. I Paris ble det moderne for bemidlede kvinner fra adel og borgerskap å holde salonger for først og fremst kvinner. Kvinner var i ferd med å bli en stor og viktig lesekyndig gruppe i Frankrike og deres meninger og tanker trakk til seg stadig flere forfattere og filosofer som gjerne ville ha deres meninger om sine ferdige og uferdige tekster. På mange måter ble salongene en forsmak på medvirkning og påvirkning for kvinner som senere skulle delta aktivt i de revolusjonære begivenhetene som snart skulle komme. I Londons mange kaffehus samlet grupper av intellektuelle seg om sine faste bord for intellektuell samtale. I motsetning til Paris salonger hvor en invitasjon var påkrevd, kunne hvem som helst møte opp i kaffehusene og delta i diskusjonen. Mange av kaffehusene ble igjennom 1700-tallet svært tematisk spesialiserte møtesteder slik at kunstnere og håndverkere gjerne møttes på sine kaffehus, mens politikk, vitenskap og litteratur ble diskutert i andre. Illustrasjonen er av Kings kaffehus i London, malt av William Hogarth i 1738 (Ingen opphavsrett grunnet alder)
Privilegie- og stendersamfunn
Under eneveldige konger slik som Ludvig 14. i Frankrike var store deler av Europa blitt et utpreget privilegiesamfunn hvor noen grupper, stender, hadde større fordeler enn andre. Samfunnet var organisert slik at din arv, ditt yrke eller din formue gav deg bestemte rettigheter som fritak for forpliktelser eller unntak fra byrder. Med utgangspunkt i Frankrike kan vi dele samfunnet inn i tre stender som alle hadde sine egne rettigheter og forpliktelser overfor hverandre. Øverst stod geistlighetens prester og biskoper, med sin nære forbindelse til det guddommelige. Deres viktigste oppgave var å be og sikre landets befolkning et godt forhold til gud. Vi kaller geistligheten for førstestanden, mens andrestanden bestod av adelen. Deres rolle var å forsvare landet og befolkningen og holde orden på det verdslige styret av samfunnet. Adelstittel og stilling ble arvet av eldste sønn. Dette sikret at gods og eiendom ikke ble splittet og familiens eiendommer og makt svekket. Yngre brødre endte ofte opp med å ta geistlige embeter eller offisersstillinger, mens en jente som regel hadde valget mellom å gifte seg inn i en annen adelsslekt eller gå i kloster. Adelen hadde egne straffedomstoler og hadde rett på egne og langt mindre æreskrenkende straffer enn en fattig bonde hadde. De hadde også eneretten på samfunnets høyeste embeter slik som de knyttet til konge og regjering. Deres plikter lå i å organisere statens forsvar og stille med offiserer i krig. Det ble forøvrig en motesak å leve så synlig luksuriøst som mulig for adelen. Et kjennetegn på luksus var blant annet at man ikke hadde behov for å klippe neglene slik en bonde som jobbet med hendene hadde. Og klesmoten var ekstravagant og fargerik, mens det var så som så med renslighet og kroppsvask som blant annet i Ludvig 14.s hoff hadde fått skylden for fortidens pestepidemier.
De to øverste stendene utgjorde kanskje bare 2 prosent av hele befolkningen, mens de resterende 98 prosentene utgjorde tredjestanden, som bestod av bøndene, byborgerne og alle andre. Deres rolle var å produsere maten og varene som samfunnet hadde behov for, og å stille med soldatene som adelen trengte for å føre sine kriger. Ofte refererer vi til tredjestanden som bondestanden, men i virkeligheten bestod den av langt flere grupper som i seg selv kunne blitt definert som egne stender. Borgerskapet i byene, som vi i norsk og svensk historie gjerne omtaler som handelsstanden, hadde for eksempel egne privilegier og forpliktelser innenfor handel og transportnæringene som ikke bøndene hadde. Og mens adelen la sin prestisje i å gjøre minst mulig, gjorde borgerskapet i byene det stikk motsatte, de la sin stolthet i å jobbe hardt og nitidig for å nå sine mål og drømmer. Tidlig på 1700-tallet hadde faktisk ikke engang adelen rett på å drive handel i de store byene hvor reglene for hvem som kunne drive handel var svært strenge. Denne og en rekke andre regler ble det gradvis lempet på utover århundret. Adelen som gruppe vokste også sterkt da stadig flere rike stormenn og kjøpmenn ble adlet av kongen. Det var i dette samfunnet opplysningstidens filosofer fikk sitt gjennombrudd.
Opplysningstiden
Perioden fra århundreskiftet 16-1700 og frem til den franske revolusjon er kjent for ettertiden som opplysningstiden. Begrepet kjennetegnes først og fremst av filosofiske drøftinger om samfunnets og menneskenes natur og rettigheter blant europeiske filosofer med særlig tilknytning til, eller fra Frankrike. Det ble tenkt ut og formulert idéer som hadde sitt grunnlag i særlig renessansen og den vitenskapelige revolusjon, og også den engelske ærerike revolusjon fra 1688-89 hvor engelskmennene sikret at kongen aldri kunne bli eneveldig og frie valg til parlamentet. Den store forskjellen fra renessansen var at blikket ikke lenger var festet på fortidens grekere, men på fremtiden og mulighetene den kunne bringe menneskene. Opplysningstiden var et resultat av misnøye med eneveldene og nye idéer om styresett og naturgitte menneskelige rettigheter og menneskelige evner man mente kunne utvikles gjennom utdanning og kunnskapsspredning til massene. Utviklingen av nye kunnskaper og forståelser av virkeligheten gav for 1700-tallets filosofer et håp om og en tro på en lysende fremtid. For hvis mennesket kunne bli bevisstgjort på sine muligheter og evner og lære seg å la seg lede av fornuften kunne det frigjøre seg fra all fattigdom og undertrykkelse. Ved å la seg lede av hva man kunne sanse med sin egen kropp og ikke la seg blindt styre av fortidens uforanderlige oppfatninger og regler kunne menneskene utvikle og leve i gode og rettferdige samfunn uten despoter og tyranner. Opplysningsfilosofene kritiserte det eksisterende samfunnet og de gjorde det åpenlyst, gjennom diskusjoner, taler og ikke minst trykte pamfletter og bøker som ble spredt over flere kontinenter. De mest populære filosofene ble så store at keisere og tsarinaer kjempet om deres oppmerksomhet og, ikke minst, bekreftelse. Det var ikke tilfeldig at opplysningsfilosofiens hjerte lå i Paris. De franske filosofene var langt mer aggressive og uttalte i sin samfunnskritikk enn sine tyske og engelske brødre. Engelskmenn og tyskere var også langt mer tilfredse med sin situasjon enn det de franske filosofene var med sin etter over 100 år med eneveldige konger.
Filosofien
Naturgitte rettigheterEn av de tidligste opplysningsfilosofene var engelskmannen John Locke (1632-1704). I sin bok “An Essay Concerning Human Understanding” fra 1690 hevdet han at mennesket var født uten kunnskaper eller idéer, moral eller religion. Det ble født som en tom tavle som ble fylt av de opplevelser og erfaringer det selv gjorde seg. I stedet ble mennesket født med visse naturgitte rettigheter som ingen kunne ta fra det. Retten til liv, frihet og eiendom var blant de viktigste naturgitte rettighetene. Locke argumenterte også for at staten var en nødvendig utvikling fra naturtilstanden hvor ingen hadde makt over noen og alle nødvendigvis risikerte å kjempe mot alle for å trygge sine egne rettigheter. For å unngå en slik situasjon hvor alle mennesker levde i en konstant krigstilstand måtte individene gå sammen om å avgi sin suverenitet til en fyrste som fikk oppdraget med å forsvare sine undersåtter. Klarte han ikke det så hadde folket rett til å avsette ham.
Folkesuverenitet
Denne ideen bygget den franske filosofen Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) videre på i sin bok “Samfunnskontrakten” fra 1762. For å unngå naturtilstandens alles kamp mot alle oppgav individene sin suverenitet ikke til en hersker, men til en allmennvilje. Denne viljen var ikke bare summen av alle individenes sterkeste personlige ønsker og behov, men den bar også summen av alle individenes suveren rett til liv, frihet og eiendom. Allmennviljen bærer altså i seg folkets suverenitet; folkesuvereniteten. Selv om det enkelte individ kanskje ikke var enig med folkets allmennvilje var det bundet gjennom en samfunnskontrakt og måtte følge denne. I følge Rousseau var det beste samfunnet et direkte demokrati hvor alle fikk vist sin vilje og mening, ikke et indirekte demokrati hvor samfunnsmedlemmene var for late til å bry seg om sitt eget samfunns utvikling utenom på valgdagen. Boken hans “Samfunnskontrakten” skulle få stor betydning for den senere franske revolusjon.
Maktfordeling
Baron Charles de Secondat de la Brède et de Montesqieu (1689-1755) var opptatt av hvordan man kunne sikre seg mot at ikke konger og embetsmenn gjorde som de ville på bekostning av det enkelte individs naturgitte rett til liv, frihet og eiendom. Etter å ha studert en rekke samtidige og tidligere samfunnssystemer kom han frem til at ingen av de, ikke engang demokratiet kunne sikre folkets rettigheter. Det eneste som var sikkert var at makt stoppet makt. Dette var utgangspunktet for hans kjente maktfordelingsprinsipp. Staten måtte bygges opp slik at ingen enkelt gruppe eller person satt på muligheten til å både lage lover, dømme andre på grunnlag av lover man selv kunne lage og endre og samtidig styre landet og utøve den makten en regjering ble gitt av lovene. Staten måtte deles inn tre forskjellige makter;
- Den utøvende makt (en konge og/eller en regjering)
- Den lovgivende makt (et parlament eller en nasjonalforsamling)
- En dømmende makt bestående av domstoler som er uavhengige og upåvirkelige av de andre maktene. Uavhengigheten kunne sikres gjennom en juryordning hvor allminnelige borgere vekslet på å delta.
Ved å gi de tre maktene vetorett overfor hverandre kunne de holde hverandre i tømmene. Som et eksempel på hvor viktig denne ideen skulle bli så kan det nevnes at maktfordelingsprinsippet var det første Eidsvollsmennene entes om da de møttes på Eidsvoll for å lage en norsk grunnlov i april 1814.
Andre ideer slik som ytringsfrihet, trykkefrihet og kvinners rettigheter fikk også fotfeste blant opplysningsfilosofene, selv om det også blant disse var store uenigheter om for eksempel kvinnens natur som underordnet mannen eller et fritt og likestilt vesen. I økonomien skulle både franske filosofer og ikke minst den skotske samfunnsøkonomen Adam Smith og hans teorier om frie markeder få stor betydning som vi skal se senere.
Encyclopedien
Wikipedia har eksistert siden 2001 og er historiens desidert største kunnskapssamling med millioner av artikler om alt fra historie til kaker. Men på midten av 1700-tallet eksisterte bare noen få kunnskapsverk på et par bind hver. Langt i fra størrelsen på hva vi tenker på som leksikon i dag! Idéen om å samle all verdens kunnskap ett verk var altså ikke ny, men den var hindret av kostnader og styresmakters sensurapparater. Da den franske filosofen og forfatteren Denis Diderot fikk i oppdrag å oversette et engelsk oppslagsverk på to bind på midten av 1700-tallet klarte han å overtale forleggeren til å gå med på å skape et helt nytt verk. Sammen med matematikeren Jean d’Alembert gikk han i gang med å skaffe forbindelser med fagpersoner fra hele Frankrike. Arbeidet skulle ta 30 år og involvere mange av opplysningstidens største filosofer, slik som Montesqieu, Rousseau, Voltaire og Turgot og bestod til slutt av 28 bind hvorav 11 inneholdt tekniske fagtegninger og illustrasjoner. Det var et lettlest verk skrevet for allmuen, uten vanskelig ord og begreper og inneholdt kritiske artikler om både kirke og adel. Verket er for mange selve symbolet på hva opplysningstiden har gitt ettertiden. Illustrasjon til høyre er fra forsiden til Encyclopedien.
Det opplyste enevelde
Opplysningstidens ideer og opplysningsfilosofenes popularitet på midten av 1700-tallet la et sterkt press på tidens fyrster og monarker til å selv gjøre noe med det samfunnet de styrte. Inspirert av ideene om folkesuverenitet, naturrett og ytringsfrihet strebet flere av tidens eneveldige fyrster å kunne kalle seg selv opplyste, som en hedersbetegnelse. Samtidig var det like mye et forsøk på å komme en stadig mer belest befolkning i møte for å unngå misnøye og i verste fall opprør. Opplysningstidens første reformer kom altså ovenfra, fra fyrstene som styrte samfunnene. Definisjonen på et opplyst enevelde varierte noe, men visse trekk, slik som at man måtte gi sin befolkning en viss grad av religionsfrihet, gikk igjen. Deretter kom krav om etableringen av utenomkirkelige skoler for allmuen og åpne for trykkefrihet, frihet fra tortur og forfølgelse uten lov og dom. Men ulikhetene og urettferdigheten befolkningen opplevde i samfunnet kunne skjules gjennom en tittel og gradvise innrømmelser av nye rettigheter. Om noe gjorde det befolkningen mer modig og uttalt. Og selv om opplysningstidens høydepunkt var over før 1780, da de største filosofene enten var gått bort eller smeltet inn i den overklassen som samlet seg rundt de, så hadde de første frøene til en ny tid alt slått rot. Og først ut var 13 britiske kolonier på den andre siden av Atlanteren.
Les mer
Bøker
- Fuglestad, Finn, Fra Svartedauden til Wienerkongressen, Cappelen Akademisk Forlag, 1999
- Aschehougs Verdenshistore, bind 10: To revolusjoner – 1750-1815, H. Aschehoug og Co, 2007
- Malnes, Raino og Knut Midgaard, Politisk tenkning, Universitetsforlaget 2003 (Kap. 6 om kontraktteoretikerne Locke og Rousseau)
Flervalgsoppgaver
Hva husker du om opplysningstiden?
Test deg selv!
Bilder: Wikimedia Commons