Norge under første verdenskrig

Sist oppdatert 15.3.2017 kl 17:22

Etter den norske uavhengigheten fra Sverige i 1905 ble det bestemt at Norge skulle være en nøytral stat, uten militære tilknytninger eller forpliktelser til noen andre land. En slik nøytralitet kunne best sikres dersom man fikk de europeiske stormaktene til å love at de ville respektere den, og aller helst garantere for den. En garanti var nok i manges øyne det samme som en ensidig forsvarsavtale hvor stormaktene sa seg villige til å beskytte landet mot angrep fra et annet land. En garanti fikk man derimot aldri. I stedet fikk man i 1907 en løsere avtale med Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland hvor de godtok norsk integritet og sa seg villige til å støtte Norge hvis landet ba om det. Særlig viktig var det å ha et godt og stabilt forhold til Storbritannia som var vår absolutt viktigste handelspartner i Europa.

Norge ved inngangen til krigen

I 1914 levde det knappe to og en halv millioner mennesker i Norge og, av disse bodde to tredjedeler fremdeles på bygdene. Men landet var inne i en rivende industrialiseringsfase og selv om det jobbet dobbelt så mange i landbruket som i industrien, så passerte den jordbruket i total produksjon før krigen startet. Og det på tross av at Norge faktisk hadde et av Europas mest mekaniserte jordbruk. Jernbaner ble bygget i hurtig tempo og stadig flere av landets fossefall og elver ble tatt i bruk som kilder til billig elektrisk energi som kunne brukes til belysning, kjemisk industri og til å drive maskiner som ellers ville vært avhengige av kull og diesel importert fra Storbritannia. Mye av investeringene ble betalt med lån fra utlandet gjennom aksjeselskaper hvor eierskapsandeler i selskapet ble solgt stykkvis for å skaffe penger til nye investeringer. Den norske handelsflåten var av betydelig størrelse med sine 2,5 millioner bruttotonn og bestod for det meste av dampdrevne handelsskip og fiskebåter som var av stor verdi både for nordmennene og stormaktene.

Så hvorfor falt ingen av de krigførende partene for fristelsen til å ta kontroll med Norge da krigen startet? Landet hadde tross alt ingen betydelig militærmakt å snakke om. Men et angrep på et nøytralt land var fremdeles ansett som brudd på internasjonal etikk og moral, det var noe man ikke gjorde uten å tape ansikt og anseelse i internasjonal sammenheng, og da kanskje mest av alt i USAs øyne som også var nøytral på lik linje med Norge, Nederland, Sverige og Danmark. Det er også viktig å huske at en okkupasjon ville tatt store ressurser bort fra slagmarkene på kontinentet og ville krevd en hel flåte bare for å sikre deler av kysten. Dessuten så ville det kanskje presset landets nabostater Danmark og Sverige til å velge side i saken, og det var noe ingen ønsket. Den første verdenskrig fikk, til tross for nøytraliteten, store følger for Norge, både fordi man var så nært knyttet den internasjonale handelen og fordi krigens behov skapte økt etterspørsel etter enkelte norske varer i utlandet og et større behov for å produsere varer man trengte selv ettersom tilbudet fra Europa stupte.

Sjøfarten

Storbritannia ønsket å sperre av hele Nordsjøen for tysk skipstrafikk allerede i november 1914. Dette ville tvinge alle norske skip som skulle ut i Nordsjøen på en lang og farlig omvei igjennom Den engelske kanal hvor britene kunne inspisere skipene for krigsmateriell eller lignende som kunne gå til tyskerne. Den norske regjeringen kunne ikke godta at britene skulle påtvinge de norske skipene en så stor bør og startet umiddelbart forhandlinger med britene. Resultatet ble at man offisielt godtok at de norske skipene skulle seile en langt kortere vei innom en havn i Skottland for å la seg inspisere der. Mange norske skip tok allikevel lite hensyn til denne avtalen og seilte utenom både for å unngå inspeksjoner og kostnaden med omveien. Den norske skipsfarten opplevde stor pågang fra begge sider den første halvdelen av krigen i Europa. I Norge ble det satset kraftig på å produsere og fremskaffe varer som økte i etterspørsel på kontinentet. Særlig populært var norsk fisk, både på boks, som makrell og sardiner som var både lett å transportere og oppbevare, tørrfisk og fiskeolje. Tyskerne var også svært interessert i å kjøpe mineraler og nitrat som ble brukt som kunstgjødsel, men også i ammunisjonsproduksjon. Hjemme i Norge var man avhengige av tilgangen på britisk kull og halvraffinert olje, også kalt bunkers, som ble brukt som drivstoff på mange skip. Tyskerne hadde på sin side lite å tilby av tilsvarende livsviktige varer, noe som var med på å vri handelsbalansen i Storbritannias favør. Med økt etterspørsel av varer økte også prisene som de norske rederne og skipperne kunne ta for selve transporten. Transportprisene økte både på grunn av etterspørsel, og av at de tyske ubåtene begynte å gjøre innhugg også i den nøytrale skipstrafikken etterhvert som krigen dro ut i tid. I 1914 kostet det rundt 4,60 kroner å frakte ett tonn med varer over Nordsjøen; tre år senere var prisen økt til i snitt 260 kroner per tonn! Skipsaksjene steg til det seksdobbelte og mange tok opp lån for å kjøpe aksjer og investere i handel og sjøfart. Denne perioden har senere gått inn i norsk historie som den såkalte jobbetiden hvor alt fra lærere til snekkere fant frem sparepenger og tok opp lån for å være med på den eventyrlige prisveksten i skipsaksjer og handel. I det korte løp var det mange som tjente gode penger, særlig blant norske fiskere. Så lenge krigen raste i Europa var det lite som tydet på at etterspørselen ville avta. Men mange tapte også både arv og sparepenger når skipet de hadde betalt for ble senket med mann og mus. Totalt mistet 1892 norske sjømenn livet som følge av krigshandlinger under den første verdenskrig.

“The Neutral Ally”

Ubåtkrigen skulle vise seg å bli en stadig større utfordring for den norske utenrikshandelen, og dermed også den norske utenrikspolitikken, fra 1915 av. Britene la hele tiden mer og mer innsats inn på å hindre fienden i å få forsyninger fra andre land. Fra høsten 1916 krevde britene og franskmennene at norske fiskere og redere skrev under på en hemmelig avtale om at fisk fanget med redskap eller garn eller av skip drevet med olje eller kull som hadde sitt opphav i Storbritannia ikke fikk selges til Tyskland. Hvis skip fra den britiske nordsjøblokaden stoppet norske handelsfartøy eller fiskeskuter på vei til Tyskland måtte mannskapet bevise at de ikke hadde benyttet britisk utstyr til å gjøre sin fangst. De høye prisene gjorde allikevel at mange fiskere tok sjansen på å seile til tyske havner med det de hadde frem til britene gjorde alvor av sine trusler og stanset all kulleksport til Norge vintermånedene 1916-1917. Da den tyske marinen nok en gang besluttet å gå til uinnskrenket ubåtkrig i januar 1917 gikk den norske handelsflåten på så store tap at man gikk med på å leie ut mesteparten av de norske skipene til å drive transport for britene mot at de sikret leveransene av kull til Norge ut krigen. Totalt mistet man 829 norske skip i denne perioden av krigen. Da amerikanerne gikk med i krigen truet også de med å kutte viktig varehandel hvis ikke nordmennene innskrenket handelen med tyskerne ytterligere. I løpet av krigens siste sommer la britene et belte av miner fra nordkysten av Skottland inn til norsk territorialgrense hvor Norge hadde store problemer med å hindre tyske ubåter i fra å slippe igjennom og ut i nordsjøen. Da britene truet med å krenke norsk suverenitet og patruljere kysten selv gikk norske myndigheter med på å minelegge strekket. Det har blitt sagt at Norge med sin stadig mer vestvendte politikk gradvis ble trukket inn i krigen på ententemaktenes side. Den norske historikeren Olav Riste har karakterisert Norges rolle som å være en nøytral alliert; “The Neutral Ally”. For tyskerne var det lite de kunne gjøre. De var avhengige av all den fisken de kunne få fra Norge, og de kunne heller ikke begynne å senke norske skip i hytt og pine da det mest sannsynlig ville presse både Norge og de andre skandinaviske landene over på britisk side.

Krigens varighet skapte også forsyningsvansker innad i Norge. Begrensningene i utenlandshandelen gjorde det nødvendig å satse hardere på å bygge ut jordbruket og øke graden av selvforsyning. Tilgangen på vanlige forbruksvarer var lav og siden etterspørselen var høy økte prisene betydelig. Slike perioder kaller vi ofte for dyrtid fordi prisene på vanlige varer skyter i været uten at lønningene øker. Dermed blir enkle ting som alle vanligvis tar for gitt slik som smør, ost og andre goder svært mye mer kostbart. Dette la grunnlaget for en omfattende svartebørshandel med grunnleggende varer som korn og ikke minst smør. De som hadde råd betalte i dyre dommer for å kunne fortsette sine liv som før, alle andre levde i knapphet og tidvis nød. Etter oppmuntring fra staten tok mange bønder opp store lån for å investere i maskiner og utstyr som kunne øke både effektiviteten og produktiviteten fra jorden. I byene gikk det også rykter om at bønder og kjøpmenn skodde seg på de høye prisene og holdt tilbake korn for å presse prisene ytterligere opp. Til slutt måtte regjeringen, under Venstres Gunnar Knudsen, innføre prisregulering og sette maksimalpriser på en rekke varer dempe både prisvekst og frustrasjon. I fra januar 1918 ble det innført rasjonering av sukker, kaffe og korn og restauranter måtte innføre kjøttløse dager. I tillegg ble det forbudt å bruke korn eller poteter til å brygge øl sterkere enn 2,5 prosent alkohol. Dette var starten på det som etter krigen ble til Vinmonopolet i Norge. Bøndene ble også pålagt å dyrke mer korn og rydde mer jord, samtidig som de i realiteten fikk mindre betalt for kornet i tillegg til at redskapene kostet mer. I løpet av krigen ble over 700.000 nye dekar jord lagt under plogen. De høye prisene og inntektene som rederier og fiskere hentet i utlandet gav et falskt inntrykk av en rik stat. I virkeligheten vokste staten både i størrelse og i kostnader. Nøytralitetsvernet var kostbart og i stor grad betalt med store lån som også gikk til å administrere forsyningene som sikret befolkningen de grunnleggende behovene. Samarbeidet med næringslivsorganisasjonene og fagforeningene økte kraftig, og mange konflikter ble lenge utsatt takket være megling og en felles forståelse for at krigen i Europa krevde sitt av alle, også i Norge. Lønningene falt eller ble stående fast for de aller fleste arbeidere under krigen. Samtidig økte prisene på de fleste varer og dette endret seg ikke etter at krigen var over. Etter et par år med gode overskudd fra handelen med de europeiske landene i gjenoppbyggingsfasen etter krigen normaliserte handelen seg gradvis mer i Europa. Den store etterspørselen etter norsk fisk, kobberkis og gjødsel falt tilbake på normale nivåer etterhvert som det europeiske landbruket begynte å produsere som normalt igjen. Konflikter mellom arbeidere og arbeidsgivere økte i antall og ideologier som kommunisme og fascisme førte til rop om både revolusjon og en sterk mann som kunne rydde opp i det hele også i Norge. Bøndene satt igjen med store lån til utstyret og ryddingen av jorden som mange slet med å betale ned. Bedre skulle det ikke bli da verdenshandelen gikk inn i sin hittil største krise under børskrakket i 1929.