Reformasjonen

Reformasjonen var den religiøse og kulturelle omveltningen i Europa på 1500-tallet som splittet kirken i den tradisjonelle katolske kirken og de protestantiske kirkene startet av Martin Luther og Jean Calvin. Den hadde sitt opphav i renessansen og humanismens idealer om å gå tilbake til de gamle kirketekstene og gjenoppbygge kirken etter dens opprinnelige prinsipper og samtidig gjøre den mer personlig og tilgjengelig for folk flest. 

Stikk fra 1563 av John Foxe

John Wycliffe ble i 1415 igjen erklært kjetter av konsilet i Konstanz og det ble bestemt at hans ben skulle graves opp og brennes og at alle hans bøker skulle lide samme skjebne.

 

Tidlige opprør mot kirken

I seinmiddelalderen hadde kristendommen blitt en rotfestet del av den normale samfunnsstrukturen og det daglige liv. På mange måter hadde den blitt tilpasset og strukturert slik at den bygget oppunder og gav legitimitet til både de store sosiale og økonomiske skillene mellom folk flest på den ene siden og adel og geistlighet på den andre. I England sa man at alle synder ble straffet, forskjellen var bare at de fattige ble straffet i dette livet, mens adelen ble straffet i det neste. Mannen var kvinnens hode på samme måte som Jesus var kirkens hode. Det gav mennene makt over kvinnene til daglig, men hvis en mann begikk utroskap skulle han også straffes hardere enn kvinnen, siden han tross alt hadde forstand i sitt hode, det hodet som kvinnen ikke hadde. Det er også i England, nærmere bestemt Oxford, at vi finner en av de første virkelig virkningsfulle kritikerne av kirken: John Wycliffe (ca 1330-1384). Wycliffe var både prest og filosof. Han mente at det enkelte menneskes skjebne var fastlagt av gud allerede før fødselen. Ingen prest, biskop eller pave kunne endre på dette. De måtte kunne sparkes fra sine stillinger hvis de opptrådte umoralsk eller handlet i strid med Bibelen. I følge Wycliffe så regjerte ikke Gud gjennom prester og biskoper, men direkte. Hans holdning til at presteskapet måtte stå ansvarlig for sine handlinger også i dette livet reddet ham faktisk fra bålet da kirken erklærte hans holdninger til kirkens menn for kjetterske. Staten hadde nemlig benyttet dette argumentet for å rane til seg kirkelig gods som kunne betale for noen av de store krigsutgiftene den hadde i Frankrike. Bibelen måtte ha en høyere autoritet enn presteskapet, og det var ikke rimelig at bare de som var skolert i latin skulle ha mulighet til å forstå og fortolke dens budskap. De geistlige var også mennesker som alle andre, og deres tolkninger av Bibelens tekster reflekterte åpenbart dette. Han fikk derfor oversatt bibelen til engelsk slik at også folk flest skulle få glede av den.

Den andre av de tidlige kirkekritikeren som fortjener å nevnes er tsjekkeren Jan Hus (1371-1415) Han var en skolert universitetslærer og prest i Praha som lot seg inspirere av Wycliffes tekster til å protester mot pavens overhøyhet. Han ønsket å begrense kirkens og prestenes lokale maktmissbruk og avlatshandel og ønsket å høyne den allmenne moralen han mente hadde forfalt. Avlat skulle være en verdslig botshandling for en synder i dette livet, men måten kirken dre avlat på kunne oppfattes mer som en handel, en inntektskilde for kirken, og ikke en straff for synderen. Kristendommens budskap måtte også forkynnes på det språket folket forstod, ikke et latin nesten ingen i allmennheten hadde mulighet for å tolke. Hans skrifter spredte seg raskt og ble oversatt til en rekke språk, noe som også satte han i søkelyset til kirkens mektigste menn. Han ble i 1411 oppfordret av den avtroppende tyske keiseren til å tale sin sak i Konsilet i Konstanz (hvor keiseren ryddet opp i alle pavene). Hans kritikk og tanker om kirken førte ikke til selvrefleksjon blant de geistlige, i stedet ble han raskt fengslet og i senere dømt for kjetteri og motstand mot kirken. Sommeren 1415 ble han brent på bålet langs Rhinens bredder.

Wycliffe og Hus var ikke de eneste som mente at kirken brøt med sine egne prinsipper og oppførte seg både umoralsk og uhederlig overfor de menneskene den var ment å hjelpe til frelse. Enkelte hevdet også at kirken i seg selv var kjettersk. Det var særlig utover 1500-tallet at kirkekritikernes meninger virkelig begynte å få betydning for samfunnet. Indre strid, pest og krig hadde svekket folks tillit til kirken generelt, og den nye oppfinnelse trykkpressen gav mulighet for å masseprodusere bøker og tekster og spre et budskap til et langt større publikum raskere enn noensinne. Store deler av det europeiske samfunnet var i ferd med å kollidere med seg selv og utviklingen fremover skulle gå fra regelrette religionskriger om hvem som hadde mest rett, til gjensidig toleranse og til syvende og sist varierende grad av trosfrihet.

Martin Luther (1483-1546)

Martin Luther som Augustinermunk

Luther var også en av disse kritikerne som ønsket å reformere, altså endre, kirken til å bli mer folkelig. Luther hadde studert filosofi i Erfurt i Tyskland før han sluttet og i stedet lot seg vie som prest i 1507. Han fortsatte deretter med bibelstudier og ble teolog og foreleser ved klosteret i Wittenberg. Da en munk solgte avlat i nærheten i 1517 satt han seg ned og skrev en liste med 95 punkter hvor han kritiserte avlatshandelen og dens grunnlag. Blant annet hadde de brodd mot paven som ble kritisert for å ettergi straffer han selv ikke hadde pålagt i guds navn. I følge myten skal han ha spikret denne opp på kirkedøren i Wittenberg, men dette har det i senere tid blitt sådd tvil om. De 95 kritiske punktene gjorde ham uansett berømt på godt og vondt. I Roma reagerte pave Leo 10. med å bannlyse den tyske teologen. Men dette avskrekket på langt nær Luther som ytterligere hånet pavemakten ved å brenne selve bannlysningsbrevet i full offentlighet. Luther formulerte i protest sin egen troslære som fremmet tanken om at frelsen var noe kun det enkelte menneske kunne oppnå alene. Frelse kunne bare oppnås ved troen på gud, og den eneste kilden til kunnskap om troen var Bibelen. Fulgte man denne var det ikke noe mer noen kunne gjøre, hverken prester eller paver. Individets frelse lå nå i guds nåde. Kirken var slik sett overflødig for menneskene, bare de kunne lese og tolke de kristne tekstene selv. Denne tolkningen åpnet for store fristelser for mange lokale nord-tyske fyrster. Ved en slik kirkereform kunne de overta og berike seg på kirkens enorme verdslige eiendommer og ressurser. Den tysk-romerske keiseren, habsburgeren Karl 5. som selv ønsket å utvide sin makt over pavekirken, så med stor misnøye på den retningen hans nord-tyske stater tok og fulgte pavens forbilde ved å erklære Luther lovløs. Å være lovløs på denne tiden innebar ofte at man kunne drepes av hvem som helst når som helst. Det var en ekstremt farlig posisjon å befinne seg selv i. Men Luther ble reddet av kurfyrsten av Sachsen-Wittenberg som selv hadde lite til overs for Karl 5. Etter å ha gjort paven til sin egen lakei siktet Karl seg inn mot de nordtyske statenes reformvillighet, men da det Osmanske riket angrep og invaderte Karls tysk-romerske rike helt frem til Wien i 1529 ble han tvunget til å godta at de lokale fyrstene fikk rett til å velge sine egne kristne retninger for å sikre seg nok militær støtte til å stå i mot invasjonen.

Jean Calvin (1509-1564)

Calvin i en alder av 53 år

Den andre store reformatoren som aktivt brøt med pavekirken var den franske juristen Jean Calvin i Geneve, Sveits. Han mente ikke bare at troen var noe privat, men også at gud hadde på forhånd bestemt om man havnet i helvete eller i himmelen. Ens endelige destinasjon var bestemt før man ble unnfanget og dermed var det ingenting kirken kunne gjøre med dette. Dette kalles predestinasjonslæren. Men man måtte ikke slutte med å leve et godt og kristent liv for det. Ved å leve fromt og jobbe hardt kunne ens suksess i livet antyde overfor andre hvorvidt man var en av guds utvalgte til å komme til himmelen eller ei. Hardt arbeid og gode resultater var både en dyd og en religiøs plikt. For kalvinistene var alle politiske stillinger en mulighet for å påvirke hele samfunnet i den retningen de selv ønsket. Dette er grunnen til at de i England ble kjent som puritanere, mens de i Frankrike ble kalt hugenotter.

Plyndringen av Roma

Plyndringen av Roma 6. mai 1527. Av Martin van Heemskerck (1527)

Karl 5. brukte mye av sin regjeringstid på konflikter med et Frankrike som med Nederlandene i nord, Spania i sør og Østerrike i øst følte seg omringet av Det tysk-romerske riket. I 1521 hadde han lyktes med å stable en allianse på bena som drev franskmennene ut av sine interesser i Italia. Men franskmennene følte seg snytt og allierte seg med den nye paven, Clemens 7. og en rekke italienske bystater for å hindre at keiseren fikk kontroll over Italia også. I krigen som fulgte angrep i 1527 Karls styrker Roma. Indirekte oppfordret av hans uttalte ønske om en privat audiens med paven holdt de hans hellige høyhet som fange i flere måneder. Etter angrepet plyndret keiserens styrker byen fullstendig og mange tusen romere måtte bøte med livet. Først da byen gikk tom for mat etter over et halvt år tok ransakingen av Roma slutt. Det var på denne tiden at engelske Henrik 8. ville skille seg med sin hustru Katharina av Aragon. Men uansett om paven ikke hadde villet tillate en skilsmisse før plyndringen av Roma eller ei, så hadde han ikke noe valg nå. Katharina var nemlig Karls tante og Karl kunne ikke godta en så ukristelig ting som å oppløse det hellige ekteskapet, minst av alt ett mellom en konge og sin egen slekt. På tross av keiserens egen flauhet over hans styrkers opptreden overfor paven og den romerske befolkningen førte dette til at han nå kunne fokusere sin oppmerksomhet på igjen forsøke å stanse reformasjonen som pågikk for fullt i de nord-tyske statene. I stedet var det ottomanenes angrep på Wien i 1529 som skulle redde protestantene fra keiserens makt da han måtte fokusere all sin energi på å stanse sultanens angrep i stedet.

Reaksjonen

Reformasjonen i særlig de Nord-Europeiske statene tvang kirken til å reagere. Sverige ble reformert av sin konge i 1527 og i 1536 reformerte Christian 3. Danmark og året etter Norge. Det ble raskt vanlig å omtale alle disse nye trossamfunnene for protestanter. Argumentene som ble ført av reformatorene var sterke og overtalende og med effektiviteten den hentet fra trykkpressen spredte den seg som ild i tørt gress. Fra nå vil pavekirken omtales synonymt med den katolske kirken, et begrep den hentet fra det greske ordet for universell; katolikhos.

Den katolske reformasjonen

Det første den katolske kirken gjorde var å sette i gang en opprydning i sine indre forhold for å demme opp for reformasjonen. De gikk over argumentene til sine kritikere og tilpasset til en viss grad kirkens syn til disse.

  • Bibelen var en hellig og guddommelig inspirert bok, derfor var det bare kirken som hadde rett til å tolke dens innhold.
  • Kirkens overhode var paven, hans fortolkning av bibelen var altså den eneste riktige.
  • Et av reformatorenes viktigste argument var avlatshandelen. Denne valgte kirken nå å fjerne, og dermed fjernet de også grunnlaget for dette argumentet.
  • Alle religiøse handlinger skulle fra nå av alltid være frivillige, selv ekteskapsinngåelse.
  • Ingen kunne lenger bli prest uten å ha en formell presteutdannelse godkjent av kirken.

Men den katolske kirken valgte å beholde noen av de andre elementene som kritikerne, eller protestantene, ofte angrep. Helgendyrkelsen som mange oppfattet som noe som grenset til avgudsdyrkelse ble beholdt. Det samme ble tilbedelsen av og troen på relikvienes og pilegrimsferdenes helbredende og hellige krefter. Prestene måtte fortsette å leve i sølibat og kirkens og troens språk skulle forbli latin. Selv om denne indre reformasjonen gjorde viktige ting for å rydde opp i enkelte sider ved den katolske kirkens lære, så var det klart for mange at det ikke var nok til å stoppe protestantismens fremvekst.

Den katolske motreformasjonen

Den katolske kirken nøyde seg ikke bare med indre reformer for å stoppe protestantismen. Den satte også i gang en aktiv kamp mot de verdslige protestantiske fyrstene og statene. Sammen med den tysk-romerske keiseren hadde de lenge før Luther spikret sin teser på kirkedøren i Wittenberg startet en prosess med å finne og dømme døpte kristne som ikke fulgte dens lære ved for eksempel å leve som jøder eller muslimer i Spania, bedre kjent som den spanske inkvisisjonen. Etter reformasjonen skiftet inkvisisjonen sitt blikk mot å luke ut menn og kvinner som var inspirert av de protestantiske bevegelsene lenger nord i Europa. De viktigste ”elitesoldatene” i kampen mot de protestantiske fyrstene i nord var den såkalte jesuittordenen som ble opprettet omkring 1540. Jesuittene måtte gjennomgå en lang og formell utdannelse før de til slutt gikk igjennom en religiøs rekruttskole. Målet var at de skulle bli kalde og rasjonelle lærere av den rette troen. De opprettet skoler over hele Europa hvor de gav utdannelse til først og fremst eliten og adelen i samfunnet. De valgte denne gruppen fordi de visste at det var disse som hadde mest makt og mulighet til å påvirke hva folket skulle tro og mene. Inkvisisjon, rettslig forfølgelse av kjettere, hadde eksistert siden kirkens begynnelse og hadde kulminert på Isabella og Ferdinands tid i Spania hvor så mange som 30.000 tidligere jøder kan ha blitt brent på bålet. I Italia gikk nå en ny inkvisisjon til angrep på alle bøker og tekster som brøt med kirkens verdenssyn. Disse ble plassert på den såkalte ”Index”, en liste over forbudte bøker, og brent. Det er ikke usannsynlig at dette kan ha satt tilbake den gryende vitenskapsrevolusjonen med mange år.

Religionskrigene i Europa

Frankrike og England

Hugenottenes aktive politiske arbeid i Frankrike gjorde dem der spesielt utsatt (Hugenottene var som nevnt kalvinister). I Calvins ånd jobbet mange iherdig med å plassere seg i gode posisjoner i kongens hoff slik at de kunne påvirke samfunnet mest mulig i retning av sin egen tro. Rykter om at de ønsket å gjennomføre et statskupp og avsette kongen begynte å spre seg og motstandere av hugenottene overtalte kongen til å henrette alle deres ledere rundt 1562. Resultatet ble 35 år med religionskrig hvor halvparten av Frankrikes to millioner hugenotter måtte bøte med livet. I 1589 døde kongen og den nærmeste arvingen var Henri de Bourbone, som selv var hugenott. Henri konverterte tilbake til katolisismen og opprettet geografiske frisoner for hugenottene hvor de fikk en viss frihet til å dyrke sin egen tro.

I England regjerte den uberegnelige Henrik 8. på denne tiden. Han hadde giftet seg med sin avdøde brors hustru, den spanske Katarina av Aragón som var en hengiven katolikk. De fikk ingen guttebarn, bare datteren Maria, og Henrik forelsket seg i stedet  i sin hoffdame Anne Boleyn. Kirkens særrettigheter og store eiendommer fristet Henrik og han ble inspirert av hvordan de protestantiske kongene i Nord-Europa kunne ta til seg dens eiendom ved å konvertere. Da paven ikke ville løse Henrik fra hans giftermål med Katarina, blant annet fordi han var styrt av Karl 5. som også var Katarinas nevø, fikk han et påskudd til å bryte med den katolske kirken og gjøre seg selv til kirkens overhode i England i 1534. Etter hans død overtok først hans datter Maria i 1553 som dronning. Hun delte sin mors katolske tro og reformerte den engelske kirken tilbake til katolisismen. Maria satte umiddelbart i gang forfølgelser av de hun mente var kjettere og fikk minst 300 brent på bålet. På grunn av dette er hun kjent for ettertiden som ”Bloody Mary”, Maria den blodige. Etter henne overtok Henriks andre datter, den protestantiske Elisabeth 1., tronen. Elisabeth fullførte sin fars reformasjon av den engelske kirken. En konkurrent til den engelske tronen var den skotske katolikken Maria Stuart som Elisabeth lot henrette i 1587. Den katolske Filip 2. av Spania kunne ikke godta dette og sendte sin ”uovervinnelige armada” for å angripe og erobre England i 1588, men en kombinasjon av dårlig vær og engelske brannskip endte hans drøm om erobring. I stedet ble den engelske sjømakten over Atlanterhavet styrket og landet gikk inn i perioden mange engelskmenn omtaler som den gyldne tidsalder.

30-årskrigen (1618-1648)

Fra opprøret i praha hvor keiserens lojale embetsmenn ble kastet ut av slottsvinduet i 1618

Etter Karl 5.s død ble riket hans delt mellom sønnen, den nevnte Filip 2. som overtok Spania, Italia, Nederlandene og koloniene og Karls bror Ferdinand 1. som overtok de Østerrikske områdene og keisertittelen. Selv om de samarbeidet nært var riket nå i praksis splittet. I Böhmen i det som er Tsjekkia i dag, var mange på begynnelsen av 1600-tallet missfornøyd med den Tysk-romerske keiseren Ferdinand 2.s styre. I 1618 avsatte de ham og satte inn sin egen protestantiske konge, noe som fikk Ferdinand til å gå til krig mot tsjekkerne. Ferdinand vant, men tsjekkerne ønsket fremdeles å beholde de fordelene protestantismen hadde gitt dem, samtidig som de fryktet den katolske motreformasjonen som keiseren så iherdig støttet. Men keiseren gav ikke etter og satte i gang en storstilt religiøs utrenskning av sine hertugdømmer. Alle hans undersåtter fikk etter hvert valget mellom å konvertere til katolisismen eller forlate riket for godt. Krigen var et faktum. Da kampene i 1630 nådde helt til de nordligste protestantiske statene langs Østersjøen kom redningen fra en annen mektig stat; Sverige. Svenskene fryktet at keiserens fremferd ville gå utover handelen i Østersjøen. Franskmennene meldte seg også inn i kampen på protestantenes side. De ønsket ikke at habsburgerne skulle bli for mektige i Europa og gikk sammen med nederlendene til krig mot Spania som måtte gi tapt i 1643. Ved freden i Westfalen i 1648 fikk de tyske fyrstene formelt frihet til å selv velge den troen sine undersåtter skulle ha (altså ikke individuell trosfrihet slik vi har i dag, men allikevel et steg i riktig retning). Svenskene fratok Hansaen kontrollen over handelen i Østersjøen, mens Sveits og Nederlendene ble selvstendige stater. Og Frankrike var nå blitt en ny makt å regne med i europeisk politikk.

En illustrasjon av samtidskunstneren Jacques Callot (1592–1635) fra 1632 som viser krigens redsler

Definisjoner:

Geistlig – en som jobber med det som angår kirken og det åndelige, som en munk, prest eller en biskop.
Kjetter – en person med meninger som strider med kirkens egne. Oppfattes gjerne som farlig og som en avviker.
Hekseri – Å stå i pakt med djevelen, å utøve en religion hvor djevelen er den viktigste guden og utføre religiøse handlinger og ritualer som er ment å mane frem djevelens krefter på samme måte som bønn er ment å mane frem hjelp fra gud.
Katolikk – Å tilhøre den romersk-katolske kirken, kirken definerte seg selv som den universelle kirken (Gresk: Katholikos – universell/allmenn)
Protestant – en som protesterer, brukt om de tyske fyrstene som protesterte mot bannlysningen av Luther. Siden brukt generelt om de forskjellige trosretningene som gikk ut av den katolske kirken under reformasjonen.
Hugenotter og puritanere – hhv. Fransk og engelsk navn på kalvinistiske grupper (Som fulgte Calvins reformlære)

Visste du at… det var under 30-årskrigen at Sverige angrep Danmark-Norge og vant Gjemtland, Gotland og Herjedalen?  

 

Tidslinje

 

Les mer

Repetisjonsoppgaver

  1. Gjør rede for hvem henholdsvis John Wycliffe og Jan Hus var
  2. Hva var den viktigste tidlige kritikken av kirken?
  3. Martin Luther ble berømt for sin kritikk av kirken gjennom sine 95 teser som han først spikret opp på kirkedøren i Wittenberg i 1517. Hva stod det på disse?
  4. Hvorfor brant kirken enkelte mennesker levende på bålet?
  5. Hva er avlat?
  6. Hvorfor ville ikke pavekirken oversette bibelen fra latin til folks egne språk?
  7. Hvem innførte reformasjonen i Norge?
  8. Hvorfor skapte Henrik 8. sin egen reformkirke i England?
  9. Hvilke indre reformer gjorde den katolske pavekirken for å komme reformasjonen i møte?
  10. Hva gjorde den katolske kirken utad for å demme opp for reformasjonen?
  11. Hvorfor førte det franske kongehuset en religionskrig mot deler av sin egen befolkning?
  12. Hvordan så det europeiske kartet ut etter keiser Karl 5.s død ut?
  13. Gjør kort rede for 30-årskrigen 1618-1648.
  14. Hva innebar freden i Westfalen i 1648?

Flervalgsoppgaver

Reformasjonen

Hva kan du om reformasjonen av kirken på 1500-tallet?

Sist redigert: 23/03/2017