Mellomkrigstiden i Norge

Sist oppdatert 5.11.2017 kl 18:29

Første verdenskrig hadde skapt et stort marked i Europa for mange norske råvarer som landene i krig ikke var i stand til å produsere nok av på egenhånd. Priser på hermetisert fisk og kunstgjødsel hadde for eksempel skutt i været og mange redere og fabrikkeiere hadde gjort god fortjeneste i noen år og det hadde vært mye å gjøre for norske arbeidere. Men da krigen var over gikk livet i Europa gradvis tilbake mot en mer normal tilstand hvor soldater igjen ble arbeidere og våpenfabrikker igjen ble produsenter av mer fredelige varer som traktorer og husholdningsprodukter. Det umettelige markedet på kontinentet var borte og nordmenn som hadde satset på investeringer i maskiner og økt produktivitet måtte innse at de måtte effektivisere ytterligere for å konkurrere på lik linje med andre europeere, eller forsvinne. Ikke alle var i stand til å betale ned lånene de hadde tatt opp. Tiden som fulgte etter første verdenskrig og frem til slutten av 1930-tallet kaller vi mellomkrigstiden. Det var en tid preget av både enorm optimisme, fredstro og investeringsvilje i nye teknologier, og en av historiens dypeste økonomiske kriser. I Norge ble arbeiderbevegelsen til en stor politisk maktfaktor på tross av indre splittelser og uenigheter om hva dens endelige mål skulle være og med hvilke midler dette skulle oppnås. Den politiske høyresiden bestod for det meste av borgerskapet, altså landets handelsfolk, skipsredere, fabrikk- og bedriftseiere og etterhvert også advokater, høyere byråkrater og pressefolk, og til å begynne med også mange av landets bønder. Høyresiden fryktet lenge at den sovjetiske revolusjonsgløden skulle smitte over på norske arbeidere og arbeidet aktivt for borgerlige samlingsregjeringer fremfor en arbeiderregjering. Etterhvert som arbeiderbevegelsen styrket seg fattet mange på borgerskapets ytre høyre også interesse for ideene som strømmet inn i landet fra et strevende Europa og ikke minst ideen om at det landet trengte mest var en sterk mann som kunne samle de borgerlige partiene og bøndene og styre skuta på rett kurs igjen.

Arbeiderbevegelsen

Før 1920-tallet virket den norske arbeiderbevegelsen som en noe uensartet og blandet gruppe. I det store og det hele var den en sammensetning av mange større og mindre delkulturer fra forskjellige arbeidsområder og landsdeler som gradvis hadde begynt å se nytten og virkningen av å stå sammen mot arbeidsgivere og myndigheter. Fagforeninger og organisasjoner hadde blitt stadig vanligere mot slutten av 1800-tallet og fra 1899 hadde også Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (fra 1957 bedre kjent som LO) begynte arbeidet med å lage en overordnet fellesorganisasjon som kunne samle de andre til felles dyst. Menn i fra industrien og håndverket i byene utgjorde kjernen i bevegelsen, deretter kom dagarbeidere, bønder, fiskere og ansatte i den voksende servicesektoren. Til sammen var de rundt 140.000 menn og kvinner, men mest menn. Arbeiderbevegelsen vokste på en stadig sterkere fellesskapsfølelse mellom arbeidere av alle slag. Under et økende press på arbeidsinnsats, arbeidsforhold og lønninger fra arbeidsgivere, samt en generelt tyngre økonomisk hverdag etter første verdenskrig, gikk de gradvis over fra å oppleve seg selv som mange små grupper, eller “oss”, til å bli ett stort “vi” som delte en felles skjebne og felles mål. Det beste noen fra arbeiderklassen kunne håpe å bli etter krigen var formann, en lavtstående lederstilling med litt mer lønn og mye mer ansvar. Men det var det bare en av seksti som klarte. De aller fleste hadde ingen muligheter til å klatre på den sosiale rangstigen og bli noe mer enn det de var. I sosiologien kaller vi dette lav sosial mobilitet. Forskjellene mellom rike bedriftseiere og arbeidere hadde økt og blitt mer og mer synlige. De som jobbet tettere opp mot borgerskapet, slik som tjenestefolket, så overdådigheten til overklassen og følte på kroppen hvor urettferdig den var. For dem ble arbeidet en dyd, mens de så på luksusen som latskap og sløsing. Mens lønnsforskjellene mellom borgerskapet og arbeiderklassen økte, minket lønnsforskjellene mellom arbeiderne, også mellom ufaglært og faglært. Inntektene var som regel så lave som arbeidsgiver kunne presse de og arbeiderne måtte hele tiden vende og snu på hvert øre. De lave lønnene i byene gav sjelden rom for å eie sin egen bolig, men tvang de i stedet til å leie bolig i tette og kummerlige arbeiderstrøk. Alkoholisme, særlig blant de ufaglærte, manglende fallnett ved sykdom og arbeidsløshet var synlige felles problemer og den beste måten å løse de på var å samarbeide i fagforeninger og organisasjoner. Men de hadde også sitt eget politiske parti i Det Norske Arbeiderpartiet (DNA), som ble sterkere og sterkere knyttet til fagbevegelsen, og som allerede hadde kapret stemmene, og ikke minst fantasien, til en tredjedel av befolkningen ved valget i 1915.

Streikevåpen og lockout

Streik hadde tidligere vært et nokså svakt pressmiddel overfor arbeidsgivere. Det hadde vært alt for lett å leie inn arbeidsledige og uorganiserte som var villige til å gjøre jobben i stedet for de faste arbeiderne, altså streikebrytere. Men fagforeningene vokste kraftig og uorganiserte opplevde et stadig sterkere sosialt og moralsk press mot å bli medlem. Uorganiserte ble av medlemmene sett på som snyltere som nøt godt av arbeidet fagforeningene gjorde, men som ikke var villige til å ofre av lønnen når det var nødvendig å legge press på arbeidsgiver. Med en stadig større andel av arbeiderne organisert i fagforeninger ble det stadig vanskeligere å finne menn og kvinner som var villige til å være streikebrytere, og selve ordet i seg selv ble synonymt med å være en avviker, egoist og en sviker av fellesskapet. Men arbeidsgiver kunne også svare på konflikter med Lockout, det vil si at han stengte arbeiderne ute og holdt tilbake lønningene til de gikk med på hans vilkår. Slike konflikter kunne få arbeid og produksjon til å gå i stå i lengre perioder og dermed kunne konsekvensene påvirke langt flere enn bare den enkelte bedriften. Det ble klart for Stortinget at man trengte lover som regulerte hvordan konflikter i arbeidslivet skulle løses slik at de ikke gikk ut over hele samfunnet. Venstre så helst at streik ble forbudt og at konflikter først og fremst skulle løses ved hjelp av meglere eller i ved rettssak, og de fikk støtte av arbeidsgivernes egen organisasjon; Norsk Arbeidsgiver Forening (NAF, senere NHO). Arbeiderbevegelsen satte seg på bakbeina da det første lovforslaget om tvungen megling ble fremsatt i 1913, streik var blitt deres viktigste våpen og måtte forsvares for enhver pris. Loven som endelig ble vedtatt i 1915 inneholdt regler for megling mellom partene med faste mellomrom og gav økonomisk ansvar for konflikten til parter stanset arbeidet ulovlig og opprettet en egen arbeidsrett, men staten kunne ikke presse igjennom en avgjørelse gjennom voldgift.

Avholdbevegelse og brennevinsforbud 1919-1927

Første verdenskrig førte til knapphet på en rekke varer og mye måtte rasjoneres for å sikre folkets grunnleggende behov, deriblant sukker og korn. I forlengelsen av dette ble det også forbudt å bruke korn eller poteter til å brygge øl sterkere enn 2,5 prosent. Forbudssaken samlet både arbeidere og kristenfolk. Alkoholen var for det meste en luksusvare forbeholdt fester og store anledninger i Norge, men særlig blant unge mannlige fattige arbeidere og småkårsfolk var alkoholisme med de sosiale og helsemessige konsekvensene det fører med seg et stort problem. Motstanden mot spriten var sterkest på sør- og vestlandet. Etter krigen kjempet avholdsbevegelsen som nå hadde vokst seg mektig for å beholde forbudet mot sprit. I 1919 fikk de igjennom at det skulle holdes en folkeavstemning om å beholde et forbud mot all drikke sterkere enn 12 prosent. Folkeavstemninger over enkeltsaker i Norge er i utgangspunktet rådgivende for Stortinget, men det er tradisjon for at Stortinget følger folkeviljen når det først har spurt. 500.000 stemte for og 300.000 i mot. Alkoholforbruket i Norge i mellomkrigstiden var forøvrig lavt i forhold til mange andre land. Hver nordmann drakk i snitt 2 liter ren alkohol i året i perioden 1923-27. I forhold til franskmennenes 17,6 liter var dette en dråpe i havet. Forbudet fikk også alvorlige følger for norsk utenlandshandel da de store alkoholeksporterende landene som Frankrike og Spania reagerte med å øke tollen på norsk fisk i protest noe som skapte furore i Nord-Norge. Det hele endte med at norske myndigheter forpliktet seg til å kjøpe store mengder alkohol som de ikke ble kvitt. Forbudet falt til slutt etter en ny folkeavstemning i 1926.

Det Norske Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet var på mange måter noe nytt i norsk politikk. Det var ikke bare et politisk parti som jobbet for å organisere velgere om enkeltsaker og verdier, men det utviklet seg til å bli samlingspunktet for tankene og ideene til et bredt spekter av lokallag og fagforeninger og et utgangspunkt for læring om bygging av organisasjoner, sosiale aktiviteter, undervisning og støtteordninger til syke og arbeidsløse.

Voksesmerter – klassekamp og splittelse i DNA

Veksten i arbeiderbevegelsen førte også til at langt flere med forskjellige syn på hvordan den skulle utvikle seg videre og hvilke verdier de skulle fremme utad kom til ordet, både i distriktene og i ledelsen. Et av stridspunktene, særlig før første verdenskrig, var den økende militarismen som idealiserte militæret som politisk pressmiddel mot andre nasjoner. Mange av de eldre så helst at militærvesenet ble avskaffet i sin helhet og at man heller bevæpnet den generelle befolkningen slik at det kunne beskytte seg selv både mot borgerskapet og mot ytre fiender. Andre så på dette som en militarisering av hele folket i stedet og dermed et skritt tilbake i stedet. Det var klare uenigheter om hvor langt i sosialistisk retning man skulle dra bevegelsen også. I Trondheim dannet malersvennen Martin Tranmæl (1879-1967) en egen opposisjon innen den etablerte fagbevegelsen som han ledet i mellom 1911 og 1920 kalt Fagopposisjonen. Denne opposisjonen fikk etterhvert stor støtte fra anleggs- og gruvearbeidere, ufaglærte og ungdomsorganisasjoner. Han var også redaktør for det radikale bladet Ny Tid frem til 1918. Tranmæl var tilhenger av en sosialistisk revolusjon og argumenterte sterkt for å svekke borgerskapet og kapitalismen og mente at både streik, boikott og sabotasje var legitime metoder for å svekke dem. Fagopposisjonen under Tranmæls ledelse kritiserte hyppig DNA for å ha for sterk tiltro til at de kunne vinne arbeidernes saker i Stortinget og mente at de i stedet burde bruke sine ressurser på å opplyse folket om de store sosiale forskjellene som kapitalismen hadde skapt. Etter den russiske revolusjon begynte også en del arbeidere å organisere seg i arbeider- og soldatråd etter sovjetisk modell og Fagopposisjonen ønsket å gjøre DNA til “et revolusjonært klassekampparti” som måtte kjempe mot kapitalismens verdier uavhengig av hva folkeviljen måtte være. I 1918 fikk Fagopposisjonen flertall innad i Arbeiderpartiet og Tranmæl ble selv partisekretær da den gamle ledelsen trakk seg.

Partiet vedtar medlemskap i Komintern

I 1919 vant de revolusjonære en stor seier da landsmøtet vedtok å melde partiet inn i den kommunistiske internasjonale (Komintern). Organisasjonens mål var å samle alle verdens kommunistiske partier inn under seg til ett parti. I 1920 ble betingelsene for medlemskap, de såkalte Moskva-tesene, i Komintern vedtatt i Moskva. Tesene som Lenin selv skrev krevde blant annet at partier som ønsket medlemskap måtte renske ut alle partimedlemmer som foretrakk reform og samarbeid med det politiske sentrum, bruke alle midler, inkludert væpnet kamp, mot alle motstandere av kommunismen og i praksis overgi all makt til internasjonalens eksekutivkomite i Moskva etter prinsippet demokratisk sentralisme. Prinsippet oppfordrer til sterk debatt innad i partiet og Komintern, men for at det ikke skal virke svakt må de stå sammen om det samme budskapet utad, og hva dette skulle være ble avgjort i Moskva. De fleste i DNA kunne godta de mange kravene i Moskva-tesene, men kravet om demokratisk sentralisme ble for mye for mange av medlemmene, og høyrefløyen i partiet var de første til å bryte ut. Disse etablerte i stedet det mindre partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Striden om Moskva-tesene fortsatte innad i partiet frem til det ble besluttet å bryte med Komintern og Moskva fullstendig i 1923. De mest revolusjonære medlemmene beholdt medlemskapet i Komintern og dannet i stedet Norges Kommunistiske Parti (NKP) det samme året.

Konflikter i arbeidslivet – arbeiderne taper

1920-tallets konflikter i arbeidslivet dreide seg mer om lønn enn om politikk. Selv om prisene svingte merkbart, slik at varer kunne bli betydelig dyrere på kort tid, ble regelen om arbeidsfred i mellom forhandlingene stående urørt. I stedet ble lovverket kraftig utvidet igjennom hele mellomkrigstiden og mange av konfliktene ble dømt ulovlige. Fagbevegelsen var offensive ovenfor NAF og klarte ofte presse arbeidsgiverne til å øke lønnene frem til 1921 da vareprisene begynte å falle og krisen slo inn for fullt. Utover våren 1921 så flere og flere bedrifter seg nødt til å legge ned eller kutte ned på produksjonen. Resultatet var en plutselig massearbeidsløshet og et heftig krav fra NAF om at de gjenværende arbeiderne måtte godta et lønnskutt på 33 prosent. Konsekvensen ble en enorm storstreik med over 120.000 arbeidere i streik og en stemning preget av opprørs- og revolusjonsretorikk som skremte borgerskapet og det politiske lederskapet i landet. Streikebrytere som tok jobber som myndighetene mente var “samfunnsmessig viktige” måtte beskyttes av politistyrker og enkelte steder kom det til mindre sammenstøt mellom sinte streikende arbeidere og politistyrker. Streikene ble kortere enn de kunne ha blitt og langt mildere enn arbeidsgiverne fryktet. Streikekassene til fagforeningene hadde blitt sterkt svekket av inflasjonen rett etter krigen og det var bare mulig å holde en så stor streik i gang en kort periode. Det foreslåtte lønnskuttet ble halvert, men det var nok til at mange skuffede arbeidere forlot fagforeningene sine.

… og vinner

Den neste store konflikten kom i 1923 gikk jernarbeiderne i Kristiania (byen skiftet navn tilbake til Oslo ved årsskiftet 1924-25) til streik mot et lønnskutt som var lovlig etter tariffavtalen. De visste det var en ulovlig streik, så de dannet i stedet egne streikekommiteer utenfor fagforbundet for å unngå å måtte stilles til ansvar økonomisk ved en dom. Arbeidsgiverforeningen svarte med en stor-lockout som varte frem til våren 1924 da tariffavtalen gikk ut på dato og streiken ble formelt lovlig. En formell mekling kom i gang og til slutt gikk arbeiderne seirende av med en lønnsøkning i stedet. I 1927 lå det an til å bli nok en storkonflikt i Norge da arbeidsgiverne krevde lønnskutt på over 25 prosent, men denne gangen så regjeringen og Stortinget den ulmende røyken på lang avstand og tvang begge sider til å godta voldgift. Statens innblanding gjorde arbeiderne mildt sagt forbannet. De hadde ingen ønsker om å godta noe som helst i form av lønnskutt og et statlig kompromiss var ikke et ønsket utfall. Da det samme gjentok seg det neste året gikk arbeiderne til streik uansett og det hele måtte avgjøres i en rettssal. I 1931 slo verdenskrisen til for fullt også i Norge. Vareprisene begynte å falle igjen slik de hadde gjort rett etter krigen og arbeidsgiverne fulgte igjen opp med krav om lønnskutt på over 20 prosent. Arbeidernes faglige landsorganisasjon jobbet hardt for å beholde lønnsnivået på et akseptabelt nivå, samtidig ønsket de også å gjøre arbeidsdagene kortere slik at man kunne få flere i arbeid. Da det ble klart at arbeiderne ikke ville gå med på lavere lønn og samtidig kom med motkrav gikk NAF til det drastiske skrittet å gå til Lockout av hele 86.000 arbeidere våren 1931. LO tok i protest mot arbeidsgiverne ut 5000 transportarbeidere og typografer i sympatistreik. LO var ikke blinde for den elendige verdensøkonomien og unngikk en overdreven opptrapping av konflikten som endte med mekling og seks prosent lavere lønn til arbeiderne i stedet for de 20 prosentene som arbeidsgiverne ønsket. Etter dette tunge kriseåret ble tonen mellom NAF og LO gradvis bedre og frem mot andre verdenskrig ble samarbeid og forhandling den foretrukne normen fremfor å prøve å vinne sin sak med streik eller lockout, et klima som fortsatte i enda sterkere grad etter krigen. I 1935 undertegnet begge parter Hovedavtalen, som ble en slags grunnlov for arbeidslivet som sikret:

• • • • • en formalisering av retten til å organisere seg
        • et regelverk for de ansattes medbestemmelsesrett
        • tillitsvalgtes rettigheter og plikter
        • sikret mer fredelige former for mekling og samarbeid

Hovedavtalen av 1935 ble 2012 tatt opp i UNESCOs verdensarvliste

Folkeforbundet og norsk nøytralitet

De forferdelige lidelsene som både soldater og sivile hadde måttet strebe seg igjennom under første verdenskrig viste at verden manglet et sted å møtes i fellesskap, et sted hvor det hemmelige diplomatiet ikke fikk regjere, men åpenhet og kompromissvilje kunne få lede veien til en fredeligere tid. Konflikter skulle møtes med økonomiske sanksjoner fremfor krig, men skulle det ikke være nok så skulle alle medlemmene gå til krig sammen mot en eventuell krigshisser. Ideen var ikke ny, men krigen hadde gitt den nytt liv og spesielt kraft fikk den i og med at den var ett av punktene på Woodrow Wilsons berømte 14 punkter. Forslaget ble vedtatt under fredsforhandlingene i Paris den 28. April 1919 med de 32 statene som hadde kjempet på alliert side som de første medlemmene. Norge var lenge i tvil siden punktene om kollektivt forsvar og angrep ville bryte med nøytralitetspolitikken, men siden seierherrene tross alt besto av et flertall av landets viktigste handelspartnere valgte det norske Stortinget, med unntak av Arbeiderpartiet, å bli medlem av forbundet i 1920.

Helt siden 1906 hadde Arbeiderpartiet argumentert for en fullstendig avvæpning av landet og igjennom mesteparten av mellomkrigstiden falt også bevilgningene til forsvaret. Men utover 30-tallet så ble også arbeiderbevegelsen mindre sikker på at en avvæpning var rette veien å gå. I 1933 valgte landsmøtet å programfeste et styrket nøytralitetsvern med raske motortorpedobåter (MTBer) til sjøs og lette styrker til lands. I 1935 gikk de også med på Venstreregjeringens forslag om å øke bevilgningene til forsvaret som helhet. Den brutale borgerkrigen i Spania i 1936 bidro også til å snu mange av de som tidligere hadde stått i mot å øke bevilgningene og det samme året fjernet Arbeiderpartiet kravet om nedrusting fullstendig samtidig som som man la til positive uttalelser om Folkeforbundet i stedet. Stortinget innså etterhvert at man trengte et bedre forsvarsapparat hvis man med troverdighet skulle kunne hevde sin nøytralitet utad i et stadig mer konfliktfylt og spent Europa og de første ekstratilskuddene begynte å komme fra 1937 slik at mot slutten av tiåret ble det bestilt betydelig mengder våpen. Men da var det allerede forseint.

Vekslende tider

Norsk økonomi og arbeidsliv opplevde som mange andre land store svingninger i økonomien i mellom 1918 og 1939. Norge har alltid vært avhengig av en eller annen form for handel med utlandet, men aldri før hadde det vært så åpenbart for hele befolkningen som i mellomkrigstiden hvordan internasjonale forhold bidro til både oppgangstider og nedgangstider etter hverandre på løpende bånd. Frem til begynnelsen av 1930-tallet opplevde Norge et sammenhengende underskudd i handelsbalansen med utlandet; man handlet mer fra utlandet enn det man solgte til utlandet. Etterspørselen etter tradisjonelle norske råvarer som fisk og trevirke, som hadde vært så stor under første verdenskrig, falt kraftig. Arbeidsledigheten var stor i hele mellomkrigstiden og for de aller fleste var det få lyspunkter i hverdagen. Forskjellene mellom rik og fattig økte også, og følelsen av urettferdighet og av utnytting fikk grobunn, og i blant utløp, i større konflikter i arbeidslivet. Men det var også merkbare lyspunkter i bergverks- og elektrometallurgisk industri som kunne vise til sterk vekst. Det samme kan man si om handelsflåten som kvittet seg med de gamle og slitne seilskutene drevet av lavtlønnede matroser og erstattet de med moderne diesledrevne skip som var både tryggere slik at de forliste sjeldnere og raskere slik at de fikk gjort unna flere oppdrag på kortere tid og i internasjonale ruter som betalte seg bedre enn bare norske. Man hadde også suksess med å satse på moderne tankskip som kunne frakte større mengder oljeprodukter enn de gamle skipene. Frem til 1930-tallet hadde handelsflåten doblet seg i størrelse og blitt verdens fjerde største. Hvalfangsten i sørishavet ble også effektivisert og man omgikk britiske avgifter og regler ved å flytte fangststasjoner fra britiskdominerte kyster til svære flytende hvalkokerier til havs som kunne flytte seg etter hvalen sammen med fangstskipene. Men sammen med manglende avtaler mellom landene som bedrev fangst førte det til en kraftig overbeskatning av hvalpopulasjonen som bare ble forverret mot slutten av perioden da opptrappingen til krig førte til opptrapping av fangsten.

Paripolitikken

Mellom 1923 og 1924 gikk verdensøkonomien bedre, mens i Norge falt kronekursen igjen. Selv om handelen med utlandet gikk bedre med lav kronekurs var Rygg fast bestemt på å presse krona oppover. Med et uttalt mål om høyere norsk kroneverdi var det fritt frem for spekulanter som fra 1925 begynte å kjøpe norske kroner mens verdien var lav med den hensikt å selge dem igjen da verdien hadde steget til parikurs og gjøre en lettvinn fortjeneste. Norges Bank hadde forestilt seg en rolig og kontrollert stigning i kronekursen, men valutahandelen og forventningene drev kronekursen kraftig oppover på kort tid. På bare to år hadde den steget fra 50 prosent av gullkursen til 90 prosent. Resultatet var at man fikk kjøpt mer varer for hver krone man handlet i utlandet, men det betydde også at norske varer kostet tilsvarende mer i utlandet. Norsk eksport led merkbart av den økte kronekursen, og det samme gjorde alle som hadde lån i banken fra før av som oppdaget at nedbetalingene plutselig ble mye dyrere. Særlig gikk det ut over norske bønder og fiskere som hadde tatt opp store lån til investeringer i maskiner under første verdenskrig. For selv om man fikk mer for hver krone så betydde det også at man man måtte jobbe mer for hver krone, og lånesummen var fremdeles den samme. De som tjente på den nye kronekursen var alle som hadde sparepenger i banken og arbeidere med lønninger som falt tregere enn kronekursen steg. Da mange bedrifter så seg nødt til å kutte hardt i lønningene for å overleve, bidro dette til harde konflikter med både streik og lockout som virkemidler. Mange i arbeiderbevegelsen og bondelaget uttrykte nå sin bekymring for konsekvensene av paripolitikken, men på Stortinget var det politisk enighet om å fullføre det som var blitt et prestisjeprosjekt. I 1928 var gullkursen nådd, men det hadde kostet. Norsk eksportindustri slet med salg av dyre norske varer og det skulle ikke gå mer enn tre år før paripolitikken måtte oppgis en gang for alle.

Banker i krise…

Norske banker hadde investert kraftig under oppgangstidene i årene før og gitt ut store lån til bønder og investorer som ønsket å tjene penger på den gode økonomien. Da nedturen kom i 1920 så Nicolai Rygg og Norges Bank seg nødt til å støtte mange banker som lå på randen til konkurs. Dette førte til at Stortinget i 1923 vedtok en ny banklov som gav staten rett til ta kontroll med og administrere banker i krise, blant annet ved å hindre nervøse investorer fra å kreve alle sine verdier utbetalt på en gang. Under de turbulente 20-årene gikk allikevel en rekke investeringsbanker konkurs, mens de fleste sparebanker klarte seg bra fordi de hadde større krav til sikkerhet i andre verdier fra lånetakerne. Da Arbeiderpartiet fikk sin første regjering i 1928 bidro Rygg og Norges bank til å gjøre det til Norgeshistoriens korteste regjeringsperiode (Hornsrud-regjeringen 28.1. – 15.2.) da han anbefalte Stortinget å stille mistillitsforslag på regjeringserklæringen fordi den uttrykte et uttalt mål om å erstatte det kapitalistiske systemet med et sosialistisk system.

…og kommuner i krise

Nedgangstidene ble også merkbare i kommuneøkonomien. Lavere inntekter blant befolkningen betydde også lavere skatteinntekter for kommunene. Også mange kommuner hadde tatt opp dyre lån til investeringer til for eksempel elektriske kraftverk som ble enda vanskeligere å betale da kronekursen steg, og et av områdene folk begynte å spare penger på var nettopp strømforbruket. I 1923 kom en ny lov om offentlig administrasjon av kommuner i økonomisk uføre som gav staten den samme kontrollen over kommunene som med bankene; kreditorer kunne ikke kreve inn pengene sine så lenge kommunen var under administrasjon. Frem til 1925 hadde gjelden i norske kommuner doblet seg og det gikk uunngåelig ut over sosiale tjenester som fattigdomsomsorg, arbeidsledighetsstøtte. Pengeutbetalinger ble ofte byttet ut med matlapper for å spare penger og ikke minst være sikker på at de kun gikk til det de skulle.

Arbeidsløshet og konflikter i industrien

Da etterkrigskrisen slo inn i norsk industri i hadde den vært i sammenhengende vekst siden 1914. Mesteparten av 1920-tallet bar preg av veksling mellom stagnasjon og fall i inntekter samtidig som arbeidernes fagforeninger presset lønningene oppover. Den første testen kom i 1921 da produksjonen i industrien falt med 30 prosent og prisene med 22 prosent, mens fraktprisene falt med to tredjedeler. 41.000 arbeidsplasser forduftet og resultatet ble arbeidsløshet og kamp om de arbeidsplassene som var. De sosiale konsekvensene var åpenbart harde for de mange arbeiderne som fant seg uten mulighet til å tjene til dagens brød, men samtidig tvang også kombinasjonen av høye lønninger og lave priser bedriftene til å tenke nytt. Nye maskiner kunne erstatte mange lønnede arbeidere, elektrisiteten revolusjonerte kjemisk industri og metallurgi og bruk av målebånd, stoppeklokke og statistikk søkte å få mest mulig ut av arbeidernes tid på arbeidsplassen, altså såkalt Taylorisme (kommer: les mer om dette i den andre artikkelen om mellomkrigstiden, samt under sosiologiemnet), mens samlebåndet gjorde sitt inntog på fabrikkgulvet. Mange jobber ble ensformige og lite givende for den enkelte arbeider. Det var heller ikke uvanlig at en bedrift gikk til staten for å be om vernetoll på sine varer for å beskytte dem for utenlandsk konkurranse. Nye teknologiske fremskritt slik som bilen, 10.000 i 1920 – 46.000 i 1938, førte også med seg behov for nye industrier og tjenestetilbud som bilverksteder, bensinstasjoner og gummiprodusenter. 1930-tallet ble preget av at man presset en større innsats ut av færre mennesker. Bedrifter i en rekke sektorer dannet karteller og samarbeidet om å presse opp prisene på sine varer, andre delte opp markedet geografisk seg i mellom for å slippe å konkurrere med hverandre. Til slutt måtte staten gå inn og regulere markedet for å hindre at det ble dannet monopoler hvor enkeltbedrifter var fullstendig uten konkurranse og kunne bestemme priser selv og ta mindre hensyn til forbrukernes krav om kvalitet og holdbarhet på produktene.

Mellomkrigstiden ble sånn sett mer en sosial enn en økonomisk krisetid for norsk industri. Industriproduksjonen økte med rundt 70 prosent fra 1920 til 1939 og både BNP og eksport doblet seg i samme periode. Etter en forsiktig bedring forverret ting seg igjen rundt 1925 og landet opplevde rekordhøy arbeidsløshet. Verdenskrisen nådde Norge på begynnelsen av 30-tallet og bidro til at situasjonen var tung ut hele tiåret, selv om man kunne se en forsiktig gradvis bedring etter bunnen i 1933 hvor vi vet at 33 prosent av de fagorganiserte gikk arbeidsledige. I 1930 var 110.000 mennesker arbeidsløse av en befolkning på 2,8 millioner. Til sammenligning var det 102.000 arbeidsledige i november 2014 av en befolkning på 5,15 millioner innbyggere. Verst var det i byene hvor over 17 prosent var registrert arbeidsledige den vinteren. De heldigste var medlem av en fagforening med en arbeidsløshetskasse de kunne få hjelp av, og de stod først i køen når en stilling ble ledig. Andre klarte kanskje å få “nødsarbeid” av kommunen til luselønn. Mange måtte ty til fattigkassen bare for å få et måltid, en handling stort sett forbundet med skam. Men også der var det lite å hente i lengden for også kommunene måtte kutte i utgiftene, og en måte var å gi de arbeidsløse og fattige matlapper i stedet for penger. Matlappene symboliserer også på mange måter den mistilliten som samfunnet hadde til de fattige, at de kunne ikke stoles på til å bruke pengestøtte til det den var ment for. Før hadde Amerika vært en utvei, men tidene var ikke bedre der heller. Det var særlig ungdommen, de som var på vei ut i arbeidslivet, som ble rammet. Mange ufaglærte unge kvinner og menn, som vokste opp i en tid hvor det å få jobb var nærmest umulig, opplevde å gå hjemme i flere år uten noen reell inntekt. Det personlige forbruket ble minimalt, alt som kunne kuttes i måtte kuttes i slik at man kjøpte billigere og dårligere matvarer; ingen kino, intet uteliv og det ble drukket mindre alkohol. Mang en dag ble tilbragt utenfor fabrikkporter i håp om å få en tilfeldig strøjobb. Mange drev med litt egenproduksjon på si, plukket bær eller dyrket små hageflekker for et sårt mattilskudd. Arbeidsledighetstrygd fikk man først i 1938.

Gjeldskrise i landbruket

I 1920 levde omtrent 40 prosent av befolkningen på en eller annen måte av jordbruk, så det var ikke få som led under gjeldskrisen bøndene led under etter første verdenskrig. Det nærmest umettelige markedet for norske råvarer som hadde eksistert i det kriserammede Europa hadde fristet mange bønder til å ta opp store lån som de investerte i nye maskiner og nyrydding av jordbruksarealer etter oppmuntring fra staten. Resultatet var en gjennomsnittlig gjeld på rundt 60 prosent av gårdsverdien i 1920. Og nå som krigen var over i Europa sank også markedet for norske eksportvarer slik at bøndene satt på en markant overproduksjon av særlig korn. Og som vi vet, når det produseres mer av en vare enn det er behov for i markedet så faller prisene slik at man må selge mer for å få samme inntektene. De største problemene kom etter at paripolitikken ble igangsatt og kronekursen steg. (Det motsatte av inflasjon er deflasjon) På toppen av et dårlig marked fikk de nå altså betalt mindre for hvert tonn korn de solgte. I 1930 kom også en overproduksjon av husdyr slik at også de prisene falt. Den gjennomsnittlige gjelden hadde nå økt til omtrent 100 prosent av gårdsverdien. Tusenvis av gårder ble solgt på tvangsauksjon hvert eneste år. Da krisen i industrien gjorde det vanskeligere å finne arbeid i byene også for de unge som hadde flyttet fra bygdene begynte også mange å vandre tilbake til hjembygdene og familien, bare for å finne et jordbruk som selv opplevde en hard tid.

Etter hvert så staten seg nødt til å regulere prisene på import av korn og andre landbruksvarer for å hindre at landbruket kollapset helt. Det handlet også om å sikre en nødvendig grad av selvforsyning ved en eventuell ny verdenskrig. Stortinget bestemte at staten skulle beholde monopolet på innkjøp og import til kriselagre for korn fra krigsårene. Fra 1930 ble det også vanligere med melkesentraler som regulerte markedet og sikret bøndene bedre priser på melken. Lastebiler og bedre veier gav også bøndene som bodde lenger unna sentralene mulighet til å selge sin melk til sentralene og få tilgang til det samme store markedet som andre.

Bondepartiet fra 1920

Bondepartiet ble stiftet av Norges Bondelag i 1920 og stilte til valg for første gang året etter. Det var i stor grad et interesseparti for bøndene hvor enkeltsaker som toll på jordbruksvarer som korn, støtte til å rydde ny jord og å senke skatter og avgifter gjennom sparing og effektivisering i det offentlige dominerte. Partiet mente i motsetning til Høyre og Venstre at staten skulle blande seg mer aktivt inn i økonomien og regulere markedene med for eksempel tilskudd for å styrke og bygge norsk jordbruk og industri og toll for å beskytte norske varer når det var behov for det. På 1920-tallet var Bondepartiet sterkt kritiske til Arbeiderpartiet, men etterhvert som den økonomiske krisen forverret seg så surnet også forholdet til Venstre og Høyre mens Arbeiderpartiets overgang til et sosialdemokratisk program ble langt mer spiselig for bøndene. Nasjonen Norge var viktig for Bondepartiet, og den historisk frie norske bonden var i deres øyne fremdeles det viktigste symbolet på landets selvstendighet i verden.

De borgerlige klamrer seg til makten

Helt siden oppløsningen av unionen med Sverige hadde Venstre under statsminister Gunnar Knudsen sittet med regjeringsmakten i Norge. Hele partiets identitet var blitt knyttet til regjeringsmakten, kanskje kan man si at de følte seg som et parti på en stødig øy i et politisk hav hvor de andre partiene fløt med vinden. Endringene i økonomien etter krigen kom til å endre dette selvbildet. Allerede i 1918 mistet partiet flertallet på Stortinget etter å ha sakte begynt å blø velgere til Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Norsk politikk ble langt mer ustabil i mellomkrigstiden. Mellom 1920 og 1935 satt hele 10 forskjellige borgerlige regjeringer ved makten i Norge og til tider kunne det virke nokså kaotisk på Stortinget når Venstre, Høyre og etterhvert Bondepartiet kjempet seg i mellom om å sitte øverst ved kongens bord. Men en ting kunne de alle enes om, og det var at sosialistene og kommunistene aldri måtte komme til makten i Norge. Så lenge Arbeiderpartiet hadde noe av den samme holdningen og nektet etthvert samarbeid med borgerlige partier eller velgere så var da heller ikke dette et problem. Arbeiderpartiet utelukket dermed alle muligheter til makten i Norge med mindre de fikk et rent Stortingsflertall, men først måtte de ordne opp med sine egne interne problemer i arbeiderbevegelsen før de kunne håpe på et flertall.

De store konfliktlinjene mellom de borgerlige partiene var spørsmålet om korntoll, alkoholforbud og budsjettkontroll. Hele tre regjeringer ble etterhvert skiftet ut på disse spørsmålene alene, de tok så mye av partienes oppmerksomhet at de andre krisene i samfunnet, som arbeidsledighet, økende fattigdom i arbeiderbevegelsen og gjeldsveksten særlig i landbruket ble delvis oversett, noe som klart gavnet Arbeiderpartiet.

Regjeringen Hornsrud 1928

Det kommunistiske partiet NKP ble aldri så populært blant velgerne som de som brøt ut av Arbeiderpartiet hadde håpet på, og ved det neste valget i 1924 fikk de bare 6,1 prosent mot Arbeiderpartiet sine 18,4 prosent. Et uttalt mål om å bygge en ny stat over den gamle, Moskva-tesene og med dem viljen til å bruke makt for få det til viste en så åpenbar forrakt for demokratiet at de skremte vekk mange av de som flørtet med sosialismen. Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) som allerede var sterkt sammenknyttet med Arbeiderpartiet ved at de delte to representanter i hver sin ledelse var avhengig av et sterkt parti for å få igjennom sin egen politikk og for å fremstå sterkest mulig overfor arbeidsgiverne. Godt hjulpet av parikrise og påfølgende høy arbeidsledighet klarte LO til slutt å overtale dem til å gå inn i Arbeiderpartiet igjen og heller jobbe sammen for å samle hele folket om en demokratisk sosialistisk stat. Samarbeidet gav snart nok frukter da DNA i 1927 fikk 37 prosent av stemmene ved Stortingsvalget og ble landets største parti. De borgerlige partiene fortsatte å gjøre motstand mot DNA til det siste og avtroppende statsminister Ivar Lykke anbefalte kong Haakon 7. å be Bondepartiet om å danne regjering. Men kongen svarte med at han også var kommunistenes konge og fulgte politisk sedvane ved å be det største partiet om å danne regjering. 28. januar 1928 ble landets første Arbeiderpartiregjering dannet under statsminister Christopher Hornsruds (1859-1960) ledelse. Det ble også landets korteste regjeringsperiode. Den ble sittende i bare 18 dager før den ble felt gjennom et mistillitsforslag fra de borgerlige partiene, blant annet på grunn av den provoserende setningen i regjeringserklæringen som sa at regjeringen skulle jobbe for å “…lette og forberede overgangen til et sosialistisk samfund.”, en erklæring som i mistillitsforslaget viste at regjeringen kun hadde som mål å styre på vegne av en enkelt del av folket.

Etter Hornsrud-regjeringens fall dannet Johan Ludwig Mowinckel (1870-1943) en ren venstreregjering selv om de hadde bare litt mer enn halvparten så mange mandater som Arbeiderpartiet hadde. Venstre ble med Høyres velsignelse sittende i regjering de neste tre årene, men Hornsruds nederlag varslet allikevel begynnelsen på en ny æra for Arbeiderpartiet. De borgerlige forsøkte også å stagge veksten til arbeiderpartiet ved å endre valgordningen slik at den ikke lenger favoriserte det største partiet og samtidig lot de mindre partiene å overføre overskuddsstemmer, som alene ikke var nok til å gi et mandat til et annet parti, til et av de andre partiene. Endringen virket. Arbeiderpartiet mistet 12 av sine 59 mandater ved valget i 1931 mens Høyre ble vinneren med 13 nye. Med støtte fra Arbeiderpartiet ble det allikevel Bondepartiet som fikk æren av å danne regjering. Da verdenskrisen slo inn over Norge for fullt i 1931 fikk Arbeiderpartiet ny vind i seilene. Partiet dempet sine uttalelser om å bygge et sosialistisk samfunn og begynte å jobbe for sine interesser innenfor det etablerte politiske systemet i stedet for å forsøke å endre det. Da arbeidsløsheten var på sitt høyeste i 1933 valgte partiet seg “Hele folket i arbeid” og “by og land, hand i hand” som sine slagord.

Bondepartiet økser budsjettene

Bondepartiregjeringen fikk raskt mye å gjøre under de neste årene. Den økonomiske krisen tvang frem omfattende sparetiltak i staten og kommunene. En egen komite for sparing og effektivisering, på folkemunne kalt “øksekomiteen”, ble nedsatt for å finne ut hva som kunne skjæres ned på av blant annet skole, kultur og sosiale tjenester. Kommunene ble pålagt å kutte ut kontantutbetalinger og erstatte de med matlapper som bare kunne veksles inn i mat. De som fikk økonomisk støtte under krisen fikk heller ikke lov til å ta offentlige tillitsverv. En rekke positive tiltak ble også gjennomført. Landbruk og fiskerinæringen fikk egne lånekasser som hjalp mange som slet med voksende gjeld og kanskje aller viktigst; de gikk bort fra gullstandarden som man hadde ofret så mye for under paripolitikken. Partiet ønsket også et sterkere militært forsvar og hentet derfor inn den tidligere offiseren Vidkun Quisling for å utvide og reformere forsvaret. Quisling var sterkt kritisk til Arbeiderpartiet som han mente hadde en ledelse bestående av sovjetiske agenter og våpensmuglere som planla væpnet revolusjon i det skjulte. Kjemien mellom Quisling og statsminister Jens Hundseid var elendig og begge ønsket den andre vekk. Da partiet i 1933 foreslo enda flere kutt i skole og sosiale ytelser samt en svært upopulær skatt på omsetning av varer ble den felt av Venstre og Arbeiderpartiet og erstattet av Mowinckels (V) tredje regjeringsperiode. Quisling brøt deretter ut av Bondepartiet og dannet sitt eget parti, Nasjonal Samling (NS).

NS var preget av den fascistiske ideologien og ble etterhvert sterkt inspirert av nasjonasosialismen som spredte seg utover særlig Tyskland på denne tiden. Quisling mente også at den «nordiske rasen» var andre folkeslag overlegne og antisemittisme, altså jødehat, var utbredt. Partiet var sterkt kritisk til det parlamentariske systemet og flørtet med ideen om en sterk mann som kunne overstyre de politiske uenighetene og tidkrevende forhandlingene som de mente bare forverret de økonomiske og sosiale krisene som preget tiden. Quisling selv tok rollen som denne «sterke mannen» og ble partiets fører. Partiet opprettet også egne sivile militærgrupper som de kalte hirden og drev aktiv rekruttering gjennom ungdomslag som i Tyskland.

De borgerlige mister grepet

Stortingsvalget det samme året gikk kraftig i Arbeiderpartiets favør, for mens Høyre og Mowinckels Venstre mistet enda flere mandater på Stortinget, lå Arbeiderpartiet nå på vippen til rent flertall og partiet krevde nå regjeringsmakt. Ett av mandatene som Venstre mistet på Vestlandet gikk noe overraskende til et nytt parti på Hordaland som kalte seg selv Kristelig Folkeparti. Venstre og de andre borgerlige partiene var fremdeles ikke klar for å gi Arbeiderpartiet plass ved kongens bord, og bitterheten var til å ta og smake på i Mowinckels svar på kravet: “Det norske Arbeiderpartis centralstyre er ikke Norges Storting!”.

Revolusjonsfrykt

Den økonomiske krisen på 20-tallet rammet alle samfunnsklasser i Norge. Borgerskapets bedrifter opplevde kraftig salgssvikt, bøndene opplevde overproduksjon og gjeldskrise mens arbeiderne opplevde oppsigelser og lønnskutt. For borgerskapet skapte retningen arbeiderbevegelsen tok i 1919 da de vedtok å melde seg inn i den kommunistiske internasjonalen en uttalt frykt for at de skulle gjøre revolusjon, ja til og med væpnet revolusjon slik noen av de mest venstreorienterte i Arbeiderpartiet hadde talt for. De ytterliggående uttalelsene fra arbeiderne drev også mange innen borgerskapet til å sterkere motarbeide arbeiderklassen. Arbeiderkonfliktene måtte motarbeides og den beste måten var å angripe deres eget beste våpen; streiken. Samfundshjelpen var en arbeidsgiverorganisasjon som samlet 30.000 arbeidere som var villige til å jobbe under organiserte streiker. I praksis var det organisert streikebryteri fra arbeidsgivernes side. Ut av Samfundshjelpen sprang en rekke mindre væpnede foreninger som kalte seg Samfundsvernet som drev våpen og stridstrening som forberedte seg på å møte en mulig kommunistisk revolusjon. Begge organisasjonene fikk støtte fra staten. Samfundsvernet fikk til og med status som reservepoliti etter at Hornsrudregjeringen var felt. Igjennom hele 20-tallet ble statens ressurser brukt til å overvåke “de røde”, sosialistene og kommunistene. Soldatene i hæren ble nøye silt for å holde de lojale til regjeringen og det ble lagt hemmelige mobiliseringsplaner for å kunne reagere raskt hvis revolusjonen kom. I det heletatt skapte erklæringer om revolusjonært parti og etablering av Samfundsvernet et sterkere ideologisk skille, og et vanskeligere samarbeidsklima mellom høyre og venstresiden i norsk politikk. Der høyresiden så et indre forsvar mot en revolusjonær arbeiderbevegelse, så arbeiderbevegelsen en potensiell gruppe hvitegardister, altså som den motrevolusjonære frivillige hæren etablert av anti-kommunistene i Russland under den russiske revolusjon.

Men uenighetene innad mellom de borgerlige partiene var også stor og den turbulente økonomien forsterket bare dette, noe vi ser på de nesten årlige regjeringsskiftene mellom dem. På høyresiden var det etterhvert mange som var på leting etter en sterk mann som kunne lede nasjonen på en myndig måte i kampen mot de revolusjonære kreftene de mente lusket rundt i mørket, og ikke minst skape en stabilitet som de følte at de mange skiftende regjeringene de eksisterende parlamentariske systemet ikke gav.

Norsk nasjonalisme

Nasjonalisme er en følelse av tilhørighet og fellesskap med andre mennesker som man deler blant annet kultur, språk og historie med (Se faktaboks). Den norske kulturen var i mellomkrigstiden fremdeles ganske todelt mellom by og land. Byen var det fremmede, europeiske elementet i landet, mens det tradisjonelle bondelandet representerte det man tenkte på som det vaskeekte og historisk norske. Etter løsrivelsen fra Sverige hadde bruken av symboler på det norske, som flagget, 17. Mai-togene og den sterkere følelsen av fellesskap og patriotisme som festet seg ved dette, satt sitt preg på særlig borgerskap og middelklasse. Arbeiderbevegelsen viste større skepsis mot symbolbruken, særlig siden borgerskapet så tydelig hadde internalisert den og gjort den til sin egen. For dem var arbeiderbevegelsen internasjonal og deres troskap kunne like gjerne være like mye hos verdens arbeidere som landet de bodde i. De så også hvordan nasjonalisme hadde vært brukt til å sende millioner av unge menn fra arbeiderklassen i blind ekstase ut i krigen i den tro at de var fienden overlegen fordi de var fra det landet de var, og hadde den historien de hadde. I mellomkrigstiden var det særlig medlemmene av Bondepartiet som følte sterk tilknytning til symbolene og følte seg stolte over fremstillingen av den norske odelsbonden i litteraturen og kunsten. Den barske, staute bonden og hardbarkede, vågale sjømenn symboliserte et folk som trivdes i det harde nordiske klimaet og som mestret utfordingene både til sjøs og til lands.

Hvis man overhode skal snakke om hva som gjorde nordmenn stolte av å være norske under første halvdel av det 20. århundre så kommer man ikke uten de to store polarheltene og eventyrerne som skapte beundring og fascinasjon, ikke bare i Norge, men over hele verden; Fridtjof Nansen (1861-1930) og Roald Amundsen (1872-1928). Fridtjof Nansen ble kjent i Norge for å være den første til å gå over Grønland i 1888 og for sitt forsøk mot Nordpolen med polarskuta Fram. Det var allikevel som leder for hjelpearbeidet med krigsfanger og flyktninger i Russland etter første verdenskrig at han ble verdenskjent. Dette arbeidet gav ham Nobels fredspris i 1922 og tente den første gnisten i det norske selvbildet som en fredsnasjon. Roald Amundsen ble den første til å finne en seilbar led over Nordvestpassasjen fra Nord-Atlanteren til Stillehavet over det nord-amerikanske kontinentet. Etter dette rustet han opp en ny ekspedisjon som i utgangspunktet skulle bli den første til å nå den geografiske Nordpolen, men da den amerikanske polarforskeren Robert Peary nådde dit før Amundsen kom avgårde, tok han i stedet opp kampen med britiske Scott som hadde satt seg for mål om å bli den første til å nå Sydpolen. Amundsen nådde Sydpolen med hund og slede den 14. Desember 1911 som førstemann. Både Amundsen og Nansen bidro sterkt til den norske selvfølelsen som en liten, men også kapabel nasjon i verden som kunne konkurrere med de største av nasjoner i polare strøk og ble en del av den norske nasjonale identiteten.

Ishavsimperialismen

Bildet på Norge som polarnasjon ble styrket ytterligere i mellomkrigstiden. Både nasjonen og staten Norge var en aktiv aktør i både arktiske (nord) og antarktiske (sør) strøk. Selv om Norge ikke hadde vært en del av den landlige ekspansjonen andre land gjorde i Afrika og Asia under imperialismen var det ikke fritt for at også Norge kunne og burde utvide sine grenser der det var mulig. Omfordelingen av land og rokkeringene av grenser etter første verdenskrig gav regjeringen den første muligheten. Langt i nord lå en stor, men øde øy, kun med noen få fangststasjoner fra forskjellige land spredt her og der, kalt Svalbard som regjeringen lenge hadde ønsket å få inn under norsk suverenitet. Det norske kravet ble til dels innfridd i Paris i 1920 i den såkalte Svalbardtraktaten som gav Norge suverenitet over øya mot at alle landene som signerte avtalen, altså USA, Nederland, Frankrike, Sverige, Danmark, Italia, Japan og Norge, fikk lik rett til å drive økonomisk aktivitet på øya og at alle fremtidige skatter og avgifter som ble generert på øya skulle gå til øya selv og ikke til det norske fastlandet, samt at ingen fremtidige militære avdelinger eller utstyr skulle plasseres på øya. Sovjetunionen var på denne tiden ikke anerkjent som stat av alle partene i Paris hvor traktaten ble undertegnet, dermed ble de heller ikke invitert til å delta i forhandlingene og undertegnelsen av traktatene av de andre landene. Rundt 1925 mistet Norge fangstrettighetene til Frans Josefs land og Sverdrupøyene da Canada og Russland erklærte alt land nord for sitt eget for under egen kontroll. Men i 1928 fikk Norge en liten seier i det man ble tilkjent Bouvetøya i Sør-Atlanteren, verdens mest avsidesliggende øy. En ny seier kom da Norge fikk den øde og nokså ubeboelige øya Jan Mayen etter at blant annet Meteorologisk institutt hadde hatt folk der i en årrekke.

Under første verdenskrig stadfestet danske myndigheter sitt krav på suverenitet over Grønland, et tidligere norsk skattland som sammen med Island og Færøyene ble overført til Danmark ved Kielfreden i 1814. De nye danske kravene på øya skapte både usikkerhet og protester blant norske fiskere og fangstmenn som hadde hatt fiske- og fangststasjoner langs østkysten av Grønland siden 1800-tallet. Ville de bli jagd bort nå som danskene viste større interesse for øya? Sterkere ble protestene også fra staten da danskene i 1921 kungjorde at de la hele øya under deres eget handelsmonopol. Uansett hva danskene hadde som mål i utgangspunktet så hadde de tent en ild i særlig befolkningen langs nordvest-landet av Norge. Spesielt Bondepartiet, men også mange fra de andre borgerlige partiene, støttet sterkt opp om de såkalte, Grønlandslagene, som ble opprettet langs kysten for å jobbe for norske rettigheter på Grønland. Utover 20-tallet ble det sendt ekspedisjoner fra både Danmark og Norge for å styrke kravene de hadde til øya. For Grønlandslagene var ikke dette nok, i 1931 mente flere at regjeringen måtte sende en okkupasjonsstyrke til øya for å vise hvor alvorlig den tok kravet til den. Da staten ikke reagerte valgte en gruppe norske fangstfolk i juni 1931 tilsynelatende på eget initiativ erklære en okkupasjon av Østgrønland, på et sted de valgte å kalle Eirik Raudes Land. Okkupasjonen var i virkeligheten planlagt og tilrettelagt av Norges Grønlandslag som vedlikeholdt den gamle drømmen om Norgesveldet slik man hadde hatt før unionen med Danmark for over fem hundre år siden. Måneden etter stadfestet Bondepartiregjeringen okkupasjonen. Danmark protesterte umiddelbart og etter mye frem og tilbake gikk begge land med å la saken bli avgjort fredelig i en internasjonal domstol opprettet av Folkeforbundet i Haag i 1933. Norge tapte så det sang. En trøst ble det kanskje for noen da Norge i 1939 ble tilkjent et enormt, om enn goldt, øde og iskaldt, stykke av Sydpolen kalt Dronning Mauds land.

Fedrelandslaget

Splittelsene og kranglene mellom de borgerlige partiene på Stortinget og den fortsatte frykten for at de mest revolusjonære av arbeiderne skulle komme til makten og legge grunnlaget for en demokratisk lovlig endring av det politiske systemet i retning av det sovjetiske, bekymret mange på høyresiden. Fedrelandslaget ble opprettet i all hovedsak for å møte denne bekymringen. Det ble offisielt opprettet i 1925 av Joakim Lehmkuhl som så den som et middel til å tvinge borgerskapet til å samarbeide om å løse den økonomiske krisen og møte trusselen fra den sosialistiske arbeiderklassen sammen. Lehmkuhl som både var sønn av en tidligere statsråd og nevø av tidligere statsminister Christian Michelsen hadde et solid nettverk å bygge på og fikk da også et stort antall kjente norske politiske- og næringslivspersonligheter til å støtte ham, deriblant både Michelsen og Fridtjof Nansen. Tanken om en sterk mann som kunne stå frem og lede landet i riktig retning slik statsminister Michelsen hadde gjort i 1905 stod sterkt i partiet og forsøkte også å lansere folkefavoritten Fridtjof Nansen som statsministerkandidat i 1926, selv om laget ikke var et formelt parti i seg selv ennå. Laget var kritisk til det eksisterende parlamentariske systemet som man mente bidro til den manglende handlekraften i de sittende regjeringene. De forsøkte lenge å få med seg Høyre på sitt prosjekt, men klarte det aldri da de i stedet ble oppfattet som en politisk konkurrent av Høyres medlemmer. Innen 1930 hadde, i følge laget selv, 100.000 nordmenn meldt seg inn og hadde dermed bare 40.000 færre medlemmer enn LO på samme tid. Laget stilte etter dette lister ved enkelte valgdistrikter, men lyktes aldri å få noen valgt som et politisk parti. Laget ble lagt ned etter ordre fra tyske okkupasjonsmyndigheter høsten 1940 på lik linje med alle andre partier, med unntak av Nasjonal Samling.

«Et folk får det styre de fortjener, og er styret veikt, er det fordi folket er veikt. Men politikerne vil nok når de vet at velgerne vil det, de trenger bare å bli stivet opp. Og vil de ikke – nuja, så feier vi dem bort»

Fridtjof Nansen i tale under Fedrelandslagets stevne i Tønsberg 26. August 1928

Samer og kvener, en trussel i nord?

Siden det svenske tapet av Finland til Russland under Napoleonskrigene i 1809 hadde landet vært et russisk storfyrstedømme under tsarens styre. Igjennom store deler av 1800-tallet var det en betydelig innvandring av en finsk folkegruppe kalt kvener til Nord-Norge. Under den russiske revolusjonen erklærte de borgerlige i Finland uavhengighet fra Russland, men landet var delt i to mellom de borgerlige som dannet sin egen nasjonale hær og sosialistene som dannet sin egen Røde Garde og dannet sin egen regjering. Resultatet ble en borgerkrig mye lik den i Russland mellom hvite og røde, en krig de hvite, altså borgerlige, vant i mai 1918. Også i Finland bredte nasjonalistiske holdninger seg på samme måten som den hadde gjort i andre land på denne tiden. En storfinsk retning ønsket blant annet kontroll med hele Karelen og Ingermanland som lå under Sovjetisk kontroll. I det norske politiske miljøet skapte dette naturlig nok sterke bekymringer da dette var en form for etnos-nasjonalisme som fort kunne bre seg til det finsk-norske miljøet i nord og den nye finske staten kunne komme til å kreve nye grenser trukket opp i Finmark. På norsk ble dette omtalt som “den finske faren”. Det var også frykt for at den betydelige samiske befolkningen i nord skulle la seg smitte av de nasjonalistiske bevegelsene og kreve selvstyre. Det hadde også tidligere vært foreslått en assimileringspolitikk som en mulig løsning på problemet. Assimilering av den kvenske og samiske befolkningen innebar å svekke deres egen kultur og identitet og å gjøre de mer norske. Dette skulle gjøres ved å sende de på norske skoler, lære de norsk historie og norsk språk og tro. På skolen skulle bare lappisk (samisk språk) og kvensk brukes om det var nødvendig for å forklare de minste barna noe grunnleggende. Denne prosessen ble styrket ytterligere i mellomkrigstiden og samtidig ble det strengere regler for å reise til Russland og Finland. Staten anså også all jord som ikke ikke var formelt matrikulert, altså under enkeltpersoners eie, som sin egen, og for å kunne kjøpe jord krevde staten at man snakket norsk. Assimilasjon kommer fra det latinske uttrykket “assimilare” som rett og slett betyr “å gjøre lik”.

Regjeringen Nygaardsvold 1935

Gjennom sin nye økonomiske politikk hadde Arbeiderpartiet i årene etter verdenskrisen vist at de ikke lenger var et revolusjonært parti, i det minste ikke av den typen som ønsket å velte det eksisterende statssystemet og påtvinge folket sitt eget slik som mange borgerlige hadde fryktet. Den gamle sparepolitikken som regjeringspartiet Venstre fortsatt knuget seg til virket ikke lenger og det merket også det sparepartiet Bondepartiet seg. Da Mowinckel gikk til det skritt å stille kabinettspørsmål på at Stortinget skulle fortsette å holde et stramt budsjett tapte han med klar margin da både Bondepartiet og Arbeiderpartiet stemte i mot (å stille kabinettspørsmål er en måte en regjering kan forsøke å presse Stortinget til å stemme for en viktig sak ved å true med å gå av om den ikke får sin vilje).

Kriseforliket våren 1935

Venstre og høyres manglende vilje til å iverksette større statlige tiltak for å skape fremdrift i norsk økonomi førte Arbeiderpartiet og Bondepartiet sammen om det som har blitt kjent som kriseforliket av 1935. Med Johan Nygaardsvold (1879-1952) som statsminister i en Arbeiderpartiregjering gikk de sammen om et stort ekstrabudsjett til vei- og boligbygging og Bondepartiet fikk igjennom ekstra støtte til jordbruk, skogbruk og fiskerier mot at Arbeiderpartiet fikk statsministerposten. Investeringene ble finansiert gjennom høyere skatt til staten, skatt på omsetning på en prosent og en avgift på margarin. Nygaardsvolds regjering ble sittende igjennom resten av mellomkrigstiden og fortsatte som eksilregjering i London i gjennom hele andre verdenskrig. Kriseforliket ble starten på en nesten sammenhengende 30 år lang regjeringstid for Arbeiderpartiet.

“Lønnsomt arbeide gir øket kjøpeevne, og øket kjøpeevne gir mere lønnsomt arbeide. Og derfor er det at jeg nu før jul retter denne opfordring til alle som i disse dager gjør sine juleinnkjøp: Kjøp norske varer, støtt norsk arbeide!”

Statsminister Johan Nygaardsvold i radiotale til det norske folk 14. Desember 1935

Et endret parti og et mer selvstendig statsapparat

På halvannet tiår hadde Arbeiderpartiet gått fra å være et parti i krise på grunn av sin egen vekst til å bli selve regjeringspartiet som skulle lede landet igjennom krigen som få ennå så komme. Lavkonjunkturen på begynnelsen av 20-tallet skapte arbeidsløshet og lavere produksjon slik at fagbevegelsen mistet makt i forhold til arbeidsgiverne. Frafallet av de mest ytterliggående kommunistene til NKP hadde dempet revolusjonsretorikken i partiet og dermed også gjort fremtidig samarbeid med partiet langt mer smakelig for de borgerlige på Stortinget. Den økonomiske politikken ble vridd fra ren sosialisme til et fokus på økt produksjon som et middel for økt verdiskapning og bedre leveforhold for alle. Partiet så også med stor uro på fascismen som bredte seg i det økonomisk svekkede Europa og fryktet at den skulle bre seg til arbeidsløs norsk ungdom som kunne føle seg sveket og alene etter årevis med resultatløs jobbjakt og medfølgende fattigdom. Partiet fant gradvis tilbake til de sosialdemokratiske røtter som hadde blitt lagt i tiden før første verdenskrig og søkte å samle folket rundt seg gjennom demokratiske prosesser, også bønder og laverestående funksjonærer.

I løpet av mellomkrigstiden vokste også statsapparatet i Norge. Stadig flere samfunnsoppgaver ble tatt over eller kontrollert av staten som dermed også ble den viktigste arbeidsgiveren i landet. Innen 1930 var 7,6 prosent av alle arbeidstagere ansatt i offentlige stillinger. Sterkest var veksten innen middelklassen hvor man fant en stor andel med mennesker som hadde utdannelse og kompetanse til å jobbe i byråkratiet. Kommunene opplevde en tilsvarende vekst og sysselsatte omtrent like mange som staten. Utvidelsene i det offentlige ble finansiert med økte skatter og avgifter på vanlige forbruksvarer. Det som nå skulle skje ville true alt arbeiderpartiet hadde jobbet for: 9. april 1940.

Sammendrag

Mellomkrigstidene er perioden mellom første og andre verdenskrig, for Norges del altså fra 1918 til 9. April 1940. Disse årene ble preget av gjeldskrise, sosial uro, klassekamp, frykt for revolusjon, polarisert politisk debatt, massiv arbeidsledighet og mange arbeidskonflikter.

Arbeiderbevegelsen ble mer og mer samlet og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL), senere LO, vokste til å bli en stor maktfaktor i Norsk politikk. Organisasjonen var nært knyttet til Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) som ble arbeiderbevegelsens taleorgan på Stortinget. Arbeiderbevegelsen ble styrket av de økende forskjellene i inntekt og livsstil mellom arbeiderne og borgerskapet og de manglende mulighetene til å klatre på samfunnsstigen, samtidig som forholdene til arbeiderne ble stadig likere. Lønnene var ofte på grensen til hva det gikk å leve av og dermed ble bosituasjonen tilsvarende. I byene samlet arbeiderne seg i egne kummerlige arbeiderstrøk hvor de bodde trangt og skittent. Det fantes ingen omfattende velferdsstat som tok seg av de som ble arbeidsledige, syke eller gamle, for disse ble ofte en sterkt presset kommunal fattigkasse en nedverdigende nødvendighet. Likheten mellom arbeiderne bidro bare til å binde dem sterkere sammen og styrket deres følelse av å dele en felles sosial identitet gjennom felles skjebne, felles motstandere i borgerskapet og arbeidsgiverne og felles kultur. Fellesskapsfølelsen gav også vekst til fagforeningene. Streik, å legge ned arbeidet og lamme bedriften, var arbeidernes viktigste våpen overfor arbeidsgiverne. Tidligere hadde arbeidsgivere lett kunnet ansette uorganiserte arbeidere for å erstatte streikende arbeidere, men ettersom stadig flere ble organisert økte det sosiale presset på de som ikke var medlemmer og det å være streikebryter ble å gjøre seg selv til et sosialt utskudd. Dermed ble streikevåpenet igjen mye mer effektivt, selv om det ofte ble begrenset av for små streikekasser slik at de ikke hadde råd selv til å holde streiken gående lenge. Som et svar på AFL organiserte arbeidsgiverne seg i Norsk Arbeidsgiver Forening (NAF, som senere ble NHO). Arbeidsgiverne sin motvekt til streikevåpenet var lockout hvor arbeidstagere ble utestengt fra lønnet arbeid til arbeidsgiverens krav ble møtt.

Arbeiderpartiet i vekst

Arbeiderpartiet gjennomgikk store endringer i mellomkrigstiden med den følge at de gikk fra å være et parti som ingen av de andre på Stortinget ville ha noe med å gjøre, til å bli et regjeringsparti med nesten halvparten av landets stemmer bak seg. Sterk vekst i partiet førte også til langt flere stemmer med forskjellige syn på hvordan partiet burde utvikle seg. Begynnelsen av 20-tallet ble da også preget av at ytterpunktene på både høyre og venstresiden av partiet skallet av og dannet egne partier og organisasjoner. Martin Tranmæl i Trondheim var en av de som var sterke tilhengere av en sosialistisk revolusjon slik den man så i det tidligere Russland, nå Sovjetunionen og argumenterte for at både streik og sabotasje var akseptable midler for å oppnå målet. I 1918 ble han partisekretær i Arbeiderpartiet. Året etter vedtok partiet å melde seg inn i den kommunistiske internasjonalen (Komintern, en sovjetisk ledet organisasjon som skulle samle verdens kommunistiske partier under seg). Betingelsene for medlemskap som ble presentert i 1920, de såkalte Moskva-tesene, satte blant annet den sovjetiske ledelsen i Moskva (demokratisk sentralisme) over alle andre og dette skapte splittelse innad i Arbeiderpartiet. Sosialdemokratene brøt ut året etter og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 førte striden om Moskva-tesene til at partiet brøt med Komintern. I stedet brøt de mest ihugede kommunistene ut og dannet Norges Kommunistiske Parti.

Konflikter i arbeidslivet

Under første verdenskrig hadde Stortinget nedfelt de første lovene om konflikter i arbeidslivet som begrenset bruken av streik og lockout til faste forhandlingstider og forbød bruken utenom disse. Som følge av dette ble mange konflikter dømt ulovlige og de som startet disse måtte ofte betale kostnadene som samfunnet hadde hatt som følge av de. Den første store økonomiske nedturen startet i 1921 med fallende varepriser og varesalg. Behovet for arbeidskraft falt og mange ble arbeidsledige eller tvunget til å jobbe kortere arbeidsdager. For å sikre at medlemsbedriftene overlevde krevde NAF et lønnskutt på 33 prosent fra arbeiderne. Etter en kort storstreik med 120.000 streikende arbeidere måtte arbeidstakerne til slutt godta et lønnskutt på omtrent det halve. Under en stor-streik i Kristiania i 1923 svarte arbeidsgiverne med lockout, resultatet ble en langvarig konflikt som til slutt ble løst ved mekling som gikk i arbeidernes favør. Senere ble staten raskere til å involvere seg og forsøke å mekle i konfliktene slik at de ikke utviklet seg til storstreiker. Men verdenskrisen som følge av blant annet børs-cracket i USA skapte igjen fallende varepriser og nye krav om lønnskutt fra arbeidsgiverne. Men for arbeiderbevegelsen var ikke kutt aktuelt, i stedet ønsket de å gjøre arbeidsdagene kortere for å kunne arbeid til de som var blitt arbeidsledige. Motkravene falt ikke på god jord blant arbeidsgiverne som valgte å møte det med lockout av hele 86.000 arbeidere, mens arbeiderbevegelsen startet sympatistreik i transportsektoren. Det var under denne konflikten at Menstadslaget hvor 2000 streikende arbeidere og sympatisører gikk fysisk til verks for å hindre streikebryteri ved Norsk Hydros havn Menstad. Konflikten ble løst med mekling og kompromiss. Nettopp samarbeid og kompromiss ble etterhvert normen mellom arbeidstagerne og arbeidsgiverne fremover og 1935 undertegnet de Hovedavtalen som fasttømret rettene og pliktene de to partene har overfor hverandre, som retten til å organisere seg, arbeidernes rett til å påvirke sin arbeidssituasjon og hvordan konflikter av forskjellige slag formelt skal møtes og diskuteres.

Folkeforbundet og norsk nøytralitet

For å hindre en ny altomfattende verdenskrig ble den internasjonale organisasjonen Folkeforbundet opprettet for å sikre fredelig samarbeid mellom medlemslandene gjennom åpent diplomati og gjennom å mekle mellom land i konflikt for å hindre at de gikk til krig mot hverandre. I Norge ble ideen om medlemskap i Folkeforbundet i førsteomgang omstridt fordi det brøt med prinsippet om å være en nøytral nasjon som ikke tok side i store konflikter siden det innebar en forpliktelse om et kollektivt forsvar hvis et av medlemslandene ble angrepet, men siden det først og fremst var seiersherrene fra verdenskrigen, og Norges viktigste handelspartnere, som var medlemmer var det bare Arbeiderpartiet som stod i mot da medlemskapet ble vedtatt i 1920. Arbeiderpartiet ønsket siden unionsoppløsningen først og fremst en fullstendig norsk avvæpning og generelt så falt bevilgningene til det norske forsvaret gjennom mellomkrigstiden. Verdenskrisen fra begynnelsen av 30-tallet og senere også den blodige borgerkrigen i Spania hvor flere store nasjoner bidro med sine nyeste våpen fikk også Arbeiderpartiet til å snu og landet gikk til større innkjøp av nye våpen.

Vekslende tider

Arbeidsliv og økonomi svingte sterkt igjennom mellomkrigstiden i Norge og arbeidsledigheten var konsekvent høy. Tradisjonelle norske eksportprodukter som fisk og trevirke opplevde nedgang i etterspørselen i utlandet, i stedet gav den gode utbyggingen av elektriske kraftverk i årene før seg utslag i sterk vekst i energikrevende industrier innen bergverk og metaller. Handelsflåten klarte også å holde tritt ved en omfattende modernisering fra gamle seilskuter til raske og moderne dieseldrevne skip. Norsk hvalfangst ble kraftig rustet opp og ble så effektiv at den hogg kraftig inn på hvalbestanden.

Paripolitikken

Før første verdenskrig hadde mange land valgt å stabilisere valutakursen sin ved å binde verdien av den opp mot prisen på en bestemt mengde gull. På den måten kunne befolkningen ha en viss sikkerhet for at de fikk kjøpt det de trengte for det de tjente. Den store krigen i Europa gjorde det nødvendig å sette gullkursen til side for mange land, inkludert Norge. Etter krigen falt kronekursen kraftig og mange ønsket seg tilbake til den gamle stabile gullstandarden, altså å få krona på pari med, eller på nivå med, gammelt nivå. Dette ble kalt paripolitikken. Siden kronekursen hadde falt til det halve av hva den hadde vært måtte Norges Bank, som fikk ansvaret, benytte sterke virkemidler. For å skape deflasjon, altså det motsatte av inflasjon ble det først og fremst bestemt at man skulle trykke færre nye sedler slik at mindre penger kom i omløp og holde lånerentene i bankene høye slik at færre hadde råd til å ta opp lån. I 1925 steg kronekursen kraftig etter at spekulanter kjøpte norske kroner i forventning om at de ville stige i kurs. Konsekvensene ble harde for alle som hadde gjeld, noe som særlig gjaldt bøndene, og prisen på norske varer i utlandet ble så høy at eksportnæringen led. Vinnerne var de få som hadde penger i bankene fra før av som opplevde både økt kjøpekraft og høye renter. Nedgangen i handelen med mange varer til utlandet førte også til oppsigelser og nedskjæringer som igjen førte til konflikter mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Parikursen ble nådd i 1928, men oppgitt igjen etter bare tre år. I den samme tiden slet mange av landets banker som ikke klarte å inndrive utestående lån og kommuner med lave skatteinntekter som ikke dekket behovene for støtte til arbeidsledige og fattige.

Kriser og konflikter bidro til effektivisering av industrien

I industrien førte både lave priser, dårlig salg og en stadig mer selvbevisst arbeiderklasse til at det ble satset hardt på å utnytte tiden og ressursene mest mulig effektivt. Elektrisitet og maskiner gjorde det mulig å erstatte mange arbeidere med færre arbeidere med større teknisk kompetanse og vitenskapelige prinsipper for måling av tidsbruk og rutiner ble tatt i bruk for å presse mer produktivitet ut av hver enkelt arbeider. Totalt sett økte norsk industriproduksjon med rundt 70 prosent i mellomkrigstiden.

De borgerlige klamrer seg til makten

Siden unionsoppløsningen med Sverige i 1905 hadde partiet Venstre sittet med regjeringsmakten. Etter første verdenskrig begynte partiet å miste velgere til Arbeiderpartiet og det nye Bondepartiet (fra 1920). 1920-tallet ble preget av hyppige regjeringsskifter blant de borgerlige som gjorde det de kunne for å unngå at sosialister og kommunister, altså Arbeiderpartiet, fikk makten. Men uenigheter mellom partiene om emner som alkoholforbud, korntoll og budsjettkontroll åpnet for at Arbeiderpartiet kunne fokusere på typiske arbeiderspørsmål som arbeidsledighet, fattigdom og gjeldskrisen i jordbruket. I 1928 fikk de også regjeringsmakt i en kort periode før de ble felt av de andre partiene etter drøye to uker. Etter dette satt Venstre på makten til de tapte til Bondepartiet som fikk støtte av Arbeiderpartiet i 1931. Bondepartiet gjennomførte en rekke sparetiltak i stat og kommune og innførte lånekasser for fiske og landbruk, og ikke minst gikk de bort fra gullstandarden som hadde kostet så mye å nå. Bondepartiet ble etterhvert felt for å ønske økt skatt på vareomsetning og frem til 1935 satt Venstres Mowinckel som statsminister.

Revolusjonsfrykt og nasjonalisme

Da arbeiderpartiet vedtok å melde seg inn inn i den kommunistiske internasjonalen i 1919 fryktet de borgerlige at partiet skulle bli et farlig organ for de mest ihugede tilhengerne av den sosialistiske revolusjonen. De økende konfliktene med arbeiderne i næringslivet og de økende sosiale forskjellene som også gjorde klasseforskjellene tydeligere fikk mange til å begynne å aktivt motarbeide arbeiderbevegelsen gjennom blant annet et organisert streikebryteri og organiseringen av frivillige statsstøttede væpnede millitser som trente på fritiden for å være forberedt på en kommunistisk revolusjon.

De turbulente forholdene i norsk politikk førte også til sterk missnøye blant de borgerlige, og mange følte at man trengte noen som kunne skjære igjennom alle uenighetene og kranglene innad mellom de borgerlige partiene samle de borgerlige mot de virkelige truslene i samfunnet; den revolusjonære kommunismen, økonomisk krise og arbeiderbevegelsen som truet den norske særegenheten og kulturen. Særlig Bondepartiet holdt sterkt på de tradisjonelle bildene av den norske bonden og den harde, men vakre norske naturen som særlig nasjonalromantikken hadde skapt i århundret før. De norske bragdene i Arktis og Antarktis av menn som Nansen og Amundsen styrket det norske selvbilde som et hardført folk og bandt det også opp mot ishavsstrøkene. Ishavsimperialismen er en betegnelse på den norske utenrikspolitikken i polare strøk i mellomkrigstiden som førte til norsk suverenitet over Svalbard (1920), Bouvetøya i Sør-Atlanteren (1928), Jan Mayen (1929) og over Dronning Mauds land på Sydpolen (1939), samt kravet på Grønland (tilhørte rent juridisk Danmark etter Kieltraktaten 1814) som kulminerte i en privatledet okkupasjon av det østlige Grønland i 1931 og et tap i den internasjonale domstolen i Haag til Danmark. En høyreorientert norsk nasjonalistisk organisasjon som vokste ut av dette klimaet var Fedrelandslaget som ble opprettet i 1925 med en rekke store norske navn som støttespillere, deriblant Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen. Fedrelandslaget var skeptiske til det parlamentariske systemet og ønsket en sterk mann som kunne skjære igjennom borgerskapets krangler og uenigheter, virke samlende og ordne opp i den økonomiske krisen.

I nord skapte også samer og kvener bekymring for særlig de borgerlige i landet. Finland hadde nylig fått selvstyre etter over hundre år under russisk overherredømme og en nasjonalistisk bølge hadde slått inn over også mange der som ønsket å danne et «Storfinland» som omfattet alle finsktalende folkegrupper uavhengig av hvilket land de bodde i. Nord-Norge hadde vært et yndet mål for mange finske emigranter på 1800-tallet og særlig de finske kvenene var blitt en betydelig folkegruppe i området. Finsk nasjonalisme og en stor finsktalende befolkning kunne slik mange i sør så det, true norsk suverenitet over Nord-Norge. Samtidig hadde man også en stor samisk befolkning som var blitt mer og mer selvbevisst som man fryktet skulle få lignende nasjonalistiske ambisjoner. De måtte holdes i ro og måten å gjøre det på ble å sørge for at de følte seg mer som nordmenn, kulturellt, sosialt og politisk, enn som samer eller kvener. Gjennom språkopplæring og tvungen norsk skolegang ble den norske kulturen og identiteten tvunget på de gjennom det vi kaller asimilering, eller bedre kjent som fornorskningsprosessen.

Arbeiderpartiregjering fra 1935

1935 ble det store året for Arbeiderpartiet. Ved valget fikk de nesten halvparten av stemmene og fikk med støtte fra Bondepartiet etter litt frem og tilbake danne regjering med Johan Nygaardsvold som statsminister.

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra kapittelet om mellomkrigstiden i Norge?

Time limit: 0

Quiz Summary

0 of 19 Questions completed

Questions:

Information

You have already completed the quiz before. Hence you can not start it again.

Quiz is loading...

You must sign in or sign up to start the quiz.

You must first complete the following:

Results

Quiz complete. Results are being recorded.

Results

0 of 19 Questions answered correctly

Your time:

Time has elapsed

You have reached 0 of 0 point(s), (0)

Earned Point(s): 0 of 0, (0)
0 Essay(s) Pending (Possible Point(s): 0)

Categories

1. Not categorized 0%

• Slett ikke ille, men du vil nok kanskje lese igjennom kapittelet en gang til før en eventuell prøve

• Knallbra! Du klarte full pott og kan trygt fortsette til neste emne :)

Would you like to submit your quiz result to the leaderboard?

Loading

Name: E-Mail:

Captcha:

maximum of 21 points

Pos.	Name	Entered on	Points	Result
Table is loading
No data available

1. 1
2. 2
3. 3
4. 4
5. 5
6. 6
7. 7
8. 8
9. 9
10. 10
11. 11
12. 12
13. 13
14. 14
15. 15
16. 16
17. 17
18. 18
19. 19

1. Current
2. Review / Skip
3. Answered
4. Correct
5. Incorrect

1. Question 1 of 19

   1. Question

   1 point(s)

   I 1899 begynte arbeidet med å samle mange av landets fagforeninger i en stor hovedorganisasjon startet. Denne organisasjonen kaller vi i dag LO, men hva het den igjennom første halvdel av 1900-tallet?

   • Arbeidernes Landsorganisasjon
   • Arbeidernes bevegelige fagorganisasjon
   • Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon
2. Question 2 of 19

   2. Question

   1 point(s)

   Hva var arbeidstakernes viktigste lovlige våpen overfor arbeidsgiverne?

   • Lockout
   • Sabotasje
   • Streik
   • Internett
3. Question 3 of 19

   3. Question

   1 point(s)

   Hva betyr lockout?

   • Det er når arbeidsgiver glemmer nøklene til bedriften hjemme og arbeiderne må vente på å få hentet de.
   • Det er når arbeidsgiver stanser helt eller delvis alt arbeid (og dermed lønn) for å tvinge frem en løsning på en konflikt med arbeidstagere eller en fagforening.
   • Det er når arbeiderne legger ned arbeidet og låser arbeidsgiver ute for å fremtvinge en løsning på en langvarig konflikt
4. Question 4 of 19

   4. Question

   1 point(s)

   Hvor mange stemte på Det Norske Arbeiderpartiet i 1915?

   • 1/5
   • 1/4
   • 1/3
   • 1/2
5. Question 5 of 19

   5. Question

   1 point(s)

   Under Martin Tranmæls ledelse bestemte Arbeiderpartiet å melde seg inn i Den kommunistiske internasjonalen, Komintern, men bare noen år senere valgte partiet å bryte med Moskva fullstendig. Hva var det store stridsspørsmålet?

   • Anarkistene i partiet mente at dette bare var medlemskap i en ny stat og gav ikke den friheten mennesket trengte
   • Kravet om å ekskludere alle medlemmer som ikke viste den rette revolusjonære ånden ble for mye for kjernen i partiet
   • Kravet om å være villige til å kjempe med våpen om nødvendig for den kommunistiske revolusjonen var ikke populært siden flertallet av medlemmene var pasifister
   • Kravet om å la seg underkaste moderorganisasjonen i Moskva etter prinsippet om demokratisk sentralisme ble for udemokratisk for høyrefløyen og mange av de moderate sosialdemokratene i partiet
6. Question 6 of 19

   6. Question

   1 point(s)

   Når rammet den økonomiske verdenskrisen Norge?

   • 1929, omtrent samtidig med USA
   • 1931, to år etter
   • Aldri, krisen ble ikke på langt nær så ille i Norge som i andre land
7. Question 7 of 19

   7. Question

   1 point(s)

   Hva handlet Menstadslaget om?

   • Protest mot streikebryteri
   • Protest mot Lockout fra Norsk Hydro
   • Protest mot politiets bruk av våpen under streik i Sverige
   • Protest mot forsvarsminister Vidkun Quisling
8. Question 8 of 19

   8. Question

   1 point(s)

   Hva var den viktigste utviklingen i handelsflåten som gjorde den konkurransedyktig i verdenssammenheng?

   • De kuttet ut seilskipene og gikk over til dampskip
   • De satset på moderne og trygge dieseldrevne skip
   • De satset på profesjonelle, godt betalte sjømenn fra utlandet
   • De gikk over fra godsfrakt til bare hvalfangst
9. Question 9 of 19

   9. Question

   1 point(s)

   Hva var Komintern?

   • Det var en kommunistisk organisasjon med mål om å samle alle verdens kommunistpartier inn under seg og styre fra Moskva etter prinsippet om demokratisk sentralisme
   • Det var en kommunistisk organisasjon som jobbet for å opprette en sovjetisk militærstat som skulle tvinge arbeidernes revolusjon på verdens befolkning
   • Det var en demokratisk sentral organisasjon for alle sosialister i alle land
   • Det var Arbeiderpartiets moderorganisasjon og forbilde på 30-tallet
10. Question 10 of 19

    10. Question

    1 point(s)

    Hva førte Kominterns krav om demokratisk sentralisme til i Norge?

    • Arbeiderpartiet ble mer revolusjonært
    • Arbeiderpartiet vant valget i 1921
    • Arbeiderpartiet ble splittet i Norges kommunistiske parti, et kortvarig sosialdemokratisk arbeiderparti og selve arbeiderpartiet på grunn av uenighet om det.
11. Question 11 of 19

    11. Question

    1 point(s)

    Ble Norge medlem av Folkeforbundet?

    • Ja
    • Nei
12. Question 12 of 19

    12. Question

    1 point(s)

    Hva kaltes politikken om å gjeninnføre gullstandarden for norsk valuta etter første verdenskrig?

    • Gullstandardiseringen
    • Paripolitikken
    • Norges Banks tyranni
13. Question 13 of 19

    13. Question

    2 point(s)

    Etter første verdenskrig hadde bøndene… (flere mulige)

    • Opparbeidet seg stor gjeld
    • Opparbeidet en produksjonskapasitet som førte til overproduksjon
    • Mye nytt og moderne utstyr
14. Question 14 of 19

    14. Question

    1 point(s)

    Hva het det største nye partiet som ble dannet i mellomkrigstiden?

    • Arbeiderpartiet
    • Kristelig folkeparti
    • Sosialistisk Folkeparti
    • Bondepartiet
    • Norges Kommunistiske Parti
15. Question 15 of 19

    15. Question

    1 point(s)

    Hvordan gikk det med den norske okkupasjonen av Grønland i 1931?

    • Den ble avgjort i den internasjonale domstolen i Haag til fordel for Danmark
    • Den endte med uavhengighet for Grønland i stedet
    • Den ble avgjort til fordel for norsk suverenitet i 1933
16. Question 16 of 19

    16. Question

    1 point(s)

    Hva menes med begrepet Ishavsimperialisme?

    • Det var en politisk trend blant europeiske nasjoner i mellomkrigstiden om vise dominans i de nordlige havområdene gjennom omfattende militær aktivitet der.
    • Det var en betegnelse på den norske utenrikspolitikken i polare strøk i mellomkrigstiden som førte til norsk suverenitet over en rekke øyer i Arktis og Antarktis og en ulovlig okkupasjon av Grønlad.
    • Det var en betegnelse på fortsettelsen av den imperialistiske trenden fra tiden før 1914 i mindre folketette områder.
17. Question 17 of 19

    17. Question

    2 point(s)

    Fedrelandslaget var skeptiske til… (flere riktige)

    • Arbeiderbevegelsen
    • Nansens arbeid med sovjetiske krigsfanger
    • Det eksisterende parlamentariske systemet
    • Nasjonal Samling
18. Question 18 of 19

    18. Question

    1 point(s)

    Hvilket parti tilhørte statsminister Johan Nygaardsvold?

    • Bondepartiet
    • Arbeiderpartiet
    • Høyre
    • Venstre
19. Question 19 of 19

    19. Question

    1 point(s)

    Hva gikk kriseforliket ut på?

    • Det var et forlik mellom de borgerlige partiene om å gi norsk næringsliv ekstra tilskudd for å sikre arbeidsplasser og holde forbruket oppe
    • Det var et forlik mellom Venstre og Arbeiderpartiet om å sikre alle alderspensjon og sykelønnsordninger
    • Det var et forlik mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet om et økt statlig forbruk for å sikre jobber, bygging av infrastruktur og tilskudd til landbruk og fiske som gav Arbeiderpartiet regjeringsposisjon.