Normer og kriminalitet

Sist oppdatert 25.3.2017 kl 01:17

Normer er som vi nå vet de reglene og handlingsmønstrene som vi selv følger og som vi forventer at andre skal følge. De endrer seg med tid og sted og vi tilpasser oss nye normer hele tiden. Når noen bryter en formell norm slik som lover og regler som er skrevet ned i for eksempel grunnloven eller straffeloven så bryter de med disse normene og begår det vi kaller en kriminell handling. Kriminalitet er altså brudd på samfunnets formelle normer. Vi kan ikke si med sikkerhet hvor mange kriminelle handlinger som begås i Norge hvert år, for ikke alle lovbrudd anmeldes og heller ikke alle lovbrudd avdekkes, men det vi vet er at årlig leveres det inn 400.000 anmeldelser for lovbrudd. Det er hele 1100 hver eneste dag. I følge Statistisk sentralbyrå så har antallet anmeldelser økt kraftig i Norge siden 1950-tallet og hvis vi tar hensyn til økningen i folketallet så er det snakk om en seksdobling. De aller fleste av disse er tyverier og det vi kaller vinningskriminalitet hvor lovbruddet går ut på å skaffe seg andres eiendom eller verdier på en ulovlig måte, enten det er butikknasking, ran eller å økonomisk svindel som svart arbeid eller underslag. Kriminalitet koster samfunnet kanskje så mye som 100 milliarder kroner årlig. For å sette det i sammenheng så er statsbudsjettet for 2012 på 1006 milliarder. Å gi et nøyaktig eller riktig tall på hvor mye kriminalitet koster er kanskje umulig, for det er ikke bare verdier og skader på eiendom som koster, men også de fysiske og psykiske skadene som skjer på menneskene som utsettes for kriminelle handlinger og også de som begår handlingene kan være ganske store. En person som er utsatt for blind vold vil kanskje slite med mareritt og depresjoner, store medisinske utgifter og frykt for å bevege seg ute alene og kan risikere å havne utenfor samfunnet som følge av hendelsen. En person som stjeler biler for å skaffe penger til narkotika gir ikke bare et økonomisk tap til eieren av bilen, men skader også seg selv og sine muligheter for å delta i samfunnet som en givende og dyktig skapende kraft senere i livet, både på grunn av risikoen for å havne i fengsel, og på grunn av de fysiske skadene som de gjør på seg selv med narkotikabruken. I tillegg opplever også mange tidligere forbrytere at samfunnet fortsetter å straffe dem etter at de har sonet sin dom ved at det er vanskeligere å få jobb og man har mistet venner og kontakter som følge av soningen.

Kriminelle handlinger

Først og fremst skiller vi kriminelle handlinger fra hverandre ut i fra hvor alvorlige de er, altså hvor mye skade og ubehag de gir andre og samfunnet som helhet. Noen kriminelle handlinger er mindre alvorlige som enkelttilfeller slik som å smugle med seg mer enn sprit eller tobakkskvoten tillater over svenskegrensa, kjøre for fort på motorveien eller på rødt lys i krysset eller når nasking av småting i matbutikken. Disse kaller vi forseelser. En forbrytelse er derimot en mer alvorlig handling slik som væpnet ran, vold, tyveri og voldtekt. Disse sakene blir ofte mer omfattende og straffene er mye strengere.

Den vanligste formen for kriminalitet er vinningskriminalitet, eller økonomisk kriminalitet som det også kalles. Tyveri fra bil og bolig, butikktyverier og nasking er den vanligste formen for vinningskriminalitet. Denne formen for kriminalitet har sunket en del de siste årene, sannsynligvis fordi nordmenn har blitt flinkere til å sikre sine eiendeler ved å låse dører, installere bedre overvåknings og alarmsystemer og ved å ikke la verdifulle gjenstander stå uten tilsyn. Det er også en rekke former for vinningskriminalitet som er vanskelig for politiet å oppdage og etterforske slik som svart arbeid, underslag, triksing og juksing med regnskap og papirer og ulovlig handel. Tallene her er ukjente, men mange mener de kan være enorme.

Narkotikakriminalitet er den formen for kriminalitet som har økt kraftigst de siste 20 årene. Om lag 15 prosent av alle anmeldelser handler om narkotika. Et annet problem er at narkotikamissbruk ofte fører til annen kriminalitet, som volds- og vinningskriminalitet.

Trafikkriminalitet er kanskje den formen for kriminalitet som mange av oss begår ofte uten å tenke på det. Å kjøre i 100 kilometer i timen i en 90-sone er ikke uvanlig, selv om dette er en ulovlig handling.

Voldskriminalitet er ofte de vi anser som den mest alvorlige formen for kriminalitet og som kjennetegnes av å ha de strengeste straffene. Rundt seks prosent av alle anmeldelser angår voldskriminalitet og det er trusler og legemsfornærmelser, altså slag, spark og vold i mot kroppen, som er det vanligste. Også drap går under begrepet voldskriminalitet. Hvert år drepes det rundt 30 mennnesker i Norge og dette er blant de aller laveste drapstallene i verden. For å sammenligne så begås det under ett drap per 100.000 innbyggere i Norge, mens i USA begås det nesten seks.

Miljøkriminalitet er en nyere form for kriminalitet og går på skade på natur og dyrebestander, utslipp av miljøgifter, dumping av avfall og ulovlig brenning av søppel. Lovene har gradvis blitt strengere i forhold til miljøkriminalitet de siste tiårene, normene i samfunnet har altså endret seg for å tilpasse seg en ny virkelighetsforståelse.

 For flere tabeller se her i faget sosiologi.

Hvem begår kriminelle handlinger?

Den aller største aldersgruppen som begår kriminelle handlinger er unge mennesker under 25 år. Hvert år anmeldes hele seks prosent av ungdom mellom 18 og 20 år for en kriminell handling. Vi vet også at gjerningsmannen som regel er nettopp det; en mann. Kun 20 prosent av de som siktes er kvinner.  Når en kvinne først begår et lovbrudd så er det som regel en form for vinningsforbrytelse slik som butikknasking, tyveri, underslag og bedrageri. Det er også jenter og unge kvinner som står for mesteparten av denne statistikken. Dokumentforfalskning, slik som kvinnen som skaffet seg en lederstilling i staten ved hjelp av falske vitnemål og skolepapirer, er også en mer ”typisk” form for kvinnekriminalitet. Sammenhengen mellom det å begå kriminalitet og missbruk av narkotika er også veldig tydelig. De stjeler ofte varer som er lette å selge videre til andre for å skaffe penger til sitt eget missbruk. Få innsatte i norske fengsler har høyere utdanning. Fire av ti innsatte har bare fullført grunnskolen, mens de fleste andre har bare startet eller fullført videregående. Så å fullføre videregående og satse på en karriere eller ta videre utdanning kan være en god måte å sikre sin egen fremtid på. En nyere trend er også mer eller mindre organiserte utenlandske ”gjenger” eller grupper, gjerne fra EU-land, som reiser rundt i landet og gjør raske innbrudd på mange steder og har som regel forflyttet seg flere fylker innen neste dag for å gjøre det så vanskelig som mulig for politiet å etterforske dem.

Hvorfor gjør de det?

Det kan være mange grunner til at noen velger å trå ut fra stien og bryte med samfunnets normer. Det er noen ting som oftere går igjen blant de kriminelle og det er familiebakgrunn og miljø, og narkotikamissbruk. Som du lærte på siden om sosialisering så er familien den viktigste kilden til å lære samfunnets normer og regler og gjøre disse til sine egne, som regler man følger uten å tenke på det og som man tar som en selvfølge at andre også gjør. Dersom en eller begge foreldrene til et barn ruser seg eller begår åpenbart kriminelle handlinger foran barnet så er det også naturlig at også barnet lar seg påvirke av signalene som dette sender. Hvis far slår mor eller missbruker alkohol eller narkotika og havner i klammeri med politiet med jevne mellomrom så er det ikke usannsynlig at barnet vil oppleve dette som en del av en normalsituasjon mer enn som et avvik fra dagliglivet og da er også sannsynligheten større for at barnet selv velger å begå kriminelle handlinger senere, da normene som hindrer barnet i å gjøre det ikke er blitt en del av barnets hverdag. Mange kriminelle handlinger begås i en ruset tilstand. Særlig mange lovbrudd skjer i en alkoholrus. Å miste kontroll over seg selv i fylla er ikke en uvanlig ”unnskyldning” i rettssaker, men i lovens øyne er ikke beruselse noen unnskyldning for å begå kriminelle handlinger. Noen mener også at vinningsforbrytelser begås av personer med manglende samfunnsmoral, altså evne og vilje til å følge samfunnets normer, og egoister som kun ser sin egen vinning som mål og bryr seg lite om konsekvensene deres handlinger får for andre.

Hvordan reagerer samfunnet på kriminalitet?

Hvorfor straffer vi de som bryter lovene egentlig? Er det fordi vi ønsker hevn eller kanskje fordi vi helst ser at den kriminelle forsvinner fra samfunnet? Ta deg nå et par minutter og tenk igjennom dette: Hvilken virkning har straff?

En av de viktigste verdiene og bærebjelkene i alle demokratiske land er prinsippet om rettsstaten. Rettsstaten sikrer at alle kan oppleve forutsigbarhet og trygghet fra statens side ved at alle vedtak som staten gjør mot et enkeltmenneske eller en gruppe er nedskrevet i lov som er tilgjengelig for alle. Ingen kan settes i fengsel, gis bøter eller tvinges til å gjøre noe de ikke vil uten at man har fått anledning til å forsvare seg og uten at man har brutt en nedskrevet lov og fått en dom for dette av en dommer som ikke har noen tilknytning til den som anklager personen for lovbrudd. Man kan heller ikke bli straffet for noe man har gjort før når Stortinget vedtar nye lover. De straffeformene vi benytter i Norge finner du i tabellen under:

Hvorfor straffer vi kriminelle?

Straff defineres ofte som gjengjeldelse for ulydighet eller et onde som er ment som et onde som professor i kriminologi Niels Christie sier. Straff er en form for negativ sanksjon, altså en reaksjon på en bestemt handling som har brutt mot samfunnets formelle normer. I sosialiseringsdelen så nevnte vi at sanksjoner var vår respons på brudd på normer, de kunne være å rynke på pannen for små ubetydelige normbrudd som å banne høyt eller å snakke med mat i munnen (negative sanksjoner) og det kunne være å gi noen en belønning i form av ros og oppmerksomhet for å ha gjort mer enn forventet som når en vanlig person hjelper en fremmed med noe uten å forvente noe tilbake (positive sanksjoner). Straff er en form for sosial kontroll over både den dømte og over andre som vurderer å gjøre det samme. Før i tiden var det vanlig å tenke på straff som en slags hevn fra samfunnet overfor den kriminelle, en slags ”øye for øye, tann for tann”-tankegang som vi på mange måter har gått bort i fra i dag. I dag er det særlig tre grunner til at vi benytter straff overfor dømte forbrytere:

1. Rehabilitering handler om å sikre at den dømte kan komme tilbake til samfunnet og bidra på en positiv måte etter å ha fullført sin straff. Å sikre vedkommende en utdannelse i retning av et yrke han eller hun kan tjene til livets opphold med uten å føle behov for å falle tilbake på gamle synder er i lengden mye bedre for samfunnet enn at personen begår nye lovbrudd. Behandling for rusproblemer, sosiale og psykologiske problemer er også en viktig del av dette arbeidet.
2. Individualpreventivt – straffen skal først og fremst hindre at den enkelte forbryteren ikke skal kunne gjenta sine handlinger og begå nye lovbrudd ved at fratas frihet. Det kan ente dreie seg om fullstendig frihetsberøvelse i form av ubetinget fengsel, eller det kan dreie seg om at man mister fritiden sin når man må gjennomføre samfunnsstraff. For datakriminalitet så kan man også frata vedkommende retten til å bruke datamaskin og internett for en periode. I tillegg så kan straffen virke avskrekkende ved at den dømte opplever den som så ubehagelig og negativ at han eller hun avstår fra å gjøre nye lovbrudd.
3. At straffen har en allmennpreventiv virkning vil si at når andre mennesker ser hvordan forbrytere straffes for deres handlinger så velger de å avstå fra å begå kriminelle handlinger selv av frykt for å bli straffet. Hvis man vet at man blir straffet og man vet hva straffen blir så er håpet fra samfunnets side at man skal tenke at vinningen ikke er verdt straffen.

Domstolene i Norge

Når en sak enten er for alvorlig for forliksråd eller andre meklingsinstanser og saken har gått til retten så er det Tingretten man møter i først. Hvis man taper saken så kan man velge å anke den til en høyere rettsinstans, lagmannsretten, hvor man kan få en ny drøfting av saken sin og en ny dom som setter dommen fra Tingretten til side. Skulle man heller ikke denne gangen oppnå å vinne saken sin så har man en mulighet til og det er å anke til høyesterett. Høyesterett vurderer ikke skyldspørsmålet, men de vurderer hvorvidt dommen er i overensstemmelse med loven og at saken har vært ført korrekt i Lagmannsretten.

Et interaktivt rollespill om (Norsk rettsmuseum)
gangen i en rettssak