Norrøn mytologi

Sist oppdatert 23.1.2023 kl 01:18

Vikingenes omfangsrike mytologiske verden fenger oss som aldri før. I tegneserier og filmer ser vi gamle  guder gjenoppstå som superhelter og superskurker. Grunnleggende trekk som Tors egenrådighet og Lokes evne til å svike alle rundt seg er gjerne bevart, men resten er ofte fritt fra forfatternes egne hoder og tilpasset et moderne publikum. Så hvordan var egentlig den norrøne religionen? Var gudene virkelig så menneskelige og feilbarlige som de vi ser på skjermen? I denne artikkelen skal vi ta for oss vikingenes grunnleggende mytologiske verdensbilde og de viktigste overnaturlige maktene som fylte den.

Kultur i bevegelse

Det første vi må kaste fra oss når vi skal sette oss inn i æsenes og jotnenes verden er ideen om at vikingenes religion var noe nytt eller unikt for den norrøne befolkningen. Den norrøne mytologien hadde, som all annen tro og kultur, vandret med mennesker over tid og land i århundrer. For hvert nye sted den ankom, og for hver nye person som ble innviet i den, endret den seg litt etter litt. Menneskene tilpasset den til sine egne liv og omgivelser. Navn ble endret så de ikke skulle være for fremmede, steder de kjente ble til gudenes bosteder, og tradisjonene ble valgt ut slik at man beholdt det mest grunnleggende ved sine egne gamle tradisjoner og tok til seg det som fenget dem mest fra historiene til de nye. Lokale myter og gamle guder ble innlemmet i de nye gudenes liv og historie og deres personligheter, evner og makt endret seg tilsvarende. Den norrøne religionen var en utbredt folkereligion i Skandinavia. Var man en del av samfunnet så var man en del av religionen og den uunngåelig en del av deg. Vikingene brukte ikke ordet kultur, i stedet snakket de om sed, eller skikk. De hadde guder og ånder som styrte over liv og død, krig og fred, fest og fruktbarhet. Og på mange måter hadde også disse gudene menneskelige trekk som gjorde det mulig å forstå deres motiver, heie på dem når de kjempet mot hverandre, elske og hate dem, ære dem og frykte dem. De var både gode og onde, moralske og umoralske, og ofte begge deler samtidig. Akkurat som mennesker. Slik fortsatte troen også å være, ubundet og foranderlig, påvirket av menneskene som fortalte og gjenfortalte historiene om Odin og hans offer for visdommen, Lokes lurendreieri og Tors dag utkledd som brud, helt frem til kristendommen gjorde sitt inntog i landet med en skreven bok på et språk bare en egen klasse av prester kunne lese.

En germansk folketro

Det er mye som kan tyde på at den norrøne religionen var nært knyttet opp mot den nordgermanske kulturen som dominerte kontinentet før kristendommen gjorde sitt inntog. De arkeologiske funnene er mange og rike; graver, bygningsrester, verktøy og gjenstander, mulige hellige steder. Mange av disse funnene har klare likhetstrekk til det vi finner i Norden senere. De skriftlige kildene er derimot langt vagere og ikke så lett å knytte opp mot våre mektige venner i Åsgard og Utgard bestandig. De eksisterende kildene er som regel stedsnavn, personnavn og slektstavler. Det hjelper oss heller ikke at århundrene fra tusenårsskiftet frem til vikingtiden var en periode med stadige kriger over hele kontinentet; romere mot romere, germanere mot germanere og germanere mot romere. Og selv om germanerne klarte å stanse romernes utvidelser nordover allerede i år 9 evt., tjenestegjorde mange germanere etter dette i de romerske styrkene og hadde for vane å gi sine gamle guder romerske navn fremfor de opprinnelige germanske. Det er derfor ikke innlysende at beskrivelser fra disse kan brukes som en direkte kilde til de norrøne gudene. Rent historisk så gav konfliktene og folkevandringene lenger ned i Europa den norrøne kulturen et langt nok liv til at vi fikk faktiske nedskrevne historier fra den gamle troen. De norrøne mytene er derfor kanskje de best bevarte germanske mytene vi har mye takket være diktsamlingen Den eldre Edda og islandske Snorre Sturlasons Den yngre Edda. Kristendommen med sin selverklærte eneste gud bekjempet de gamle religionene aktivt fra første stund. Helligdommer ble ødelagt, skikker og ritualer ble enten forbudt eller tilpasset og innlemmet i kristendommen, og muntlige overleveringer som en gang hadde vært så viktige gikk tapt når voksne ikke lenger fikk lære sine barn dem. Det vi vet om de gamle germanske mytene er at de fleste folkegruppene dyrket mer eller mindre lokale varianter av den samme type guder. Guder med menneskelige trekk, men med guddommelige krefter, som sloss og feidet, festet og fikk barn med hverandre.

Tiden før verden eksisterte

Mytene er religionens hovedfortellinger, felles linjer og historier som går igjen og gjenfortelles om og om igjen. Skapelsesmytene er de store opphavshistoriene som forteller oss om menneskenes grunnleggende verdensbilde og hvor deres plass blant naturkreftene og gudene som styrte dem var. Lenge før man visste at solen bare var en stjerne i et univers som strekker seg lenger enn et menneske kan forestille seg, gav slike historier menneskene en plass i verden, et utgangspunkt for å leve sine liv og, kanskje like viktig, kunne besvare nysgjerrige barns uendelige rekke med spørsmål. Vikingenes skapelsesberetning startet i en verden før verden; i urtiden. I denne urtiden fantes ingenting annet enn ekstrem kulde og ekstrem varme. I nord var Nivlheim, her fantes det bare tåke, is og kulde. I sør var det varme Muspelheim, noen steder beskrevet som et hav av flammer. Midt i mellom disse lå det enorme og kaotiske midtpunktet hvor varme og kulde møttes.

Dette var Ginnungagap, og det var ut av dampen som oppstod i møtet mellom varme og kulde at det første overnaturlige livet oppstod. Med tiden smeltet varmen fra Muspelheim frem to skikkelser ut av isen i dette midtpunktet. Det første levende vesenet var urkjempen Yme som enten var tvekjønnet og kunne få barn med seg selv, eller en maskulin mannlig gudeskikkelse som kunne skape liv på egenhånd, slik senere mannlige guder kunne. Det er også verdt å merke seg det var stort sett de mannlige gudene som skapte nytt liv i de norrøne mytene. Ett av unntakene var det andre vesenet; ei kjempeku kalt Audhumbla. Ut fra hennes spener rant melken i strie strømmer og gav mat til Yme. Selv levde Audhumbla av å slikke frost og salt av steiner.

De mytologiske vesnene blir til

Det var fra Audhumbla og Yme at de to gudeslektene æsene og vanene skulle oppstå. Ut fra en saltstein slikket Audhumbla en stor og flott mann som fikk navnet Bure. Han skulle bli forfader til gudene som levde i Åsgard. Fra Ymes armhule vokste det frem et tvekjønnet vesen og fra det ene benet vokste det ut en sekshodet sønn, disse to ble sammen jotnenes stamfedre. Jotnene var kjemper som slo seg ned i Utgard i Jotunheim. Urguden Bure fikk en sønn som fikk navnet Borr. Borr ble sammen med en jotunkvinne ved navn Bestla, av Ymes ætt, og resultatet av denne blandingen av slektene ble sønnene Odin og hans brødre Vile og Ve.

Han [Bure] fekk ein son som heitte Bor.
Bor fekk til kone ei som heitte Bestla,
dotter åt jotunen Boltorn. Dei fekk tre søner.
Den eine heitte Odin, den andre Vilje, den tredje Ve.

Fra Gylfaginning i Snorre Sturlasons yngre Edda.

Odin skulle bli den fremste av gudene. Han ble altså til av krefter fra både kulde og varme, og fikk dermed også begge sidenes egenskaper. Spesielt fikk han evnen til å skape med vitende og vilje etter sitt eget hode, på godt og vondt. Odin og hans brødre ble egenrådige og gjorde opprør mot jotnene. De drepte sin urfader Yme for å skape verden av hans kroppsdeler. Liket hans dro de ut til Ginnungagap hvor de parterte det og gjorde hodeskallen hans til himmelhvelving, skapte skyene av hjernemassen og øyenbrynene og gnister fra Muspelheim gav solen, månen og stjernene. Havet ble til av blodet og av kjøttet skapte de landjorden. Knoklene ble til fjell og tennene til stein. Av håret hans skapte de gresset og skogen. Verden ble til gjennom det første, og det største av alle mulige offerhandlinger; de gav sin egen urfar Yme. Og det drapet gav også jotnene et evig motiv for hevn og brolegger veien for mye av det som skal komme.

Æser og vaner

I sin lærebok for skalder, Den Yngre Edda, forteller Snorre Sturlason at gudene delte verden i ni heim som ble hjem til hver sine mytologiske vesener. Odin og de andre æsene bodde i Åsgard mens vanene bodde i Vanaheim. Æsene er en gudeslekt som vi ser store likheter til i resten av den germanske verden, mens den andre gudeslekten, vanene, ser ut til å ha vært et nordisk fenomen. Vanene var først og fremst vakre og lyse fruktbarhetsguder og guder for kjærlighet og velstand. De var kanskje en slags motvekt til de maskuline og krigerske første æsene. En gang under denne urtiden, før menneskene ble til, brøt det ut krig mellom vanene og æsene, selveste urkrigen. Konflikten skal ha startet etter at æsene går til angrep på en kvinne. De spiddet henne med spyd og brente henne, allikevel ble hun gjenfødt tre ganger på rad. Historien er veldig mystisk og vi vet egentlig ingenting om hvem denne kvinnen var. Kanskje var hun av vaneætt, eller var hun en trollkvinne? Hun blir gitt navnet Gullveig, men enkelte historikere knytter henne også opp til vanegudinnen Frøya. Det vi vet er at denne brutaliteten mot en kvinne brøt med det norrøne samfunnets moralske normer og var det de kalte en nidingdåd, en æresløs forbrytelse.

De to første menneskene: Ask og Embla

Gudenes første gjøremål etter at de skapte verden var å organisere tiden, til dette brukte de solen og månen. Nå som man hadde morgen, middag og natt kunne de skape naturlovene og begynne å planlegge grunnlaget for kultur. Tilfredse trekker gudene seg tilbake for avslappende spill og lek, men så plutselig dukker, i følge diktet Voluspå i Den eldre Edda, tre kraftfulle jotunkvinner opp:

De [gudene]lekte i gresset,
de var glade;
mellom de var det ingen
mangel på gull.
Men tre jotnekvinner kom,
vonde jotnekvinner
fra Jotunheim.

Voluspå, vers 8. Anmerkning: I Voluspå kommer historien om jotnekvinnene før drapet på Gullveig.

Det er usikkert hvorfor, kanskje fordi de plutselig innså at deres maskuline skaperkraft ikke var den eneste i verden eller en kjønnskonflikt vi ikke helt forstår, men uansett så ble gudene redde og begynte å planlegge hvordan de kunne møte en ny trussel mot deres verden. De bestemte seg for å skape nye vesener for å balansere disse begjærende jotnenes eksistens; dvergene og menneskene. Dvergene var dyktige håndverkere som levde i jorden, steinen og i fjellet. De var alle menn og hadde ikke evnen til å formere seg. I stedet var de gudenes håndtlangere og arbeidskarer.

Sammen med sine brødre finner så Odin to uferdige menneskeskall med hverken liv, blod eller sjel liggende på bakken. Kanskje var de tomme menneskeskallene dvergenes forsøk på å lage flere av sine egne? Men dvergene kunne ikke gi liv slik gudene kunne. Uansett så bestemte Odin seg for å fullføre det de hadde startet på og Ask og Embla ble fylt med liv. De tre nornene, mektige kvinneskikkelser som levde ved foten av verdenstreet Yggdrasil i verdens sentrum, og som sørget for at treet fikk næring, gav de to menneskene en ekstra gave, den samme de skjenket gudene: nemlig skjebnen. Livene til menneskene var forutbestemt av de tre såkalte nornene som spant deres livstråd fra fødselen av. De tre kvinnene fulgte mennesket igjennom hele livet, til de til slutt klipte av livstråden og endte deres liv. Ask og Embla var langt på vei likestilte vesener, i motsetning til bibelens Adam og Eva. For at ikke menneskene skulle føle seg alene bygde æsene seg en veldig borg midt i Midgard kalt Åsgard, beskyttet av enorme murer og kun tilgjengelig ved å ri over en regnbuebro kalt Bifrost. Midt i Åsgard plantet de verdenstreet Yggdrasil, en enorm ask som hadde en rot i Åsgard, en i Nivlheim hvor ormen Nidhogg lå og gnog på den og en i Jotunheim. Så lenge Yggdrasil var grønt og frodig skulle verden bestå. Vi er nå kommet til den andre tiden i vikingenes verdensbilde: Tiden hvor verden eksisterte og ble holdt i balanse av jotnene og æsene på hver sin side.

De viktigste gudene

Hver gud og hvert overnaturlige vesen hadde sine egne evner, makt over sitt eget domene i naturen eller over menneskenes hverdag.

Odin

Odin var hovedguden som stod over alle andre guder i den norrøne mytologien. Han var en krigsgud og en dødsgud, en vismann og en trollmann. Hans visdom fikk han etter at han ofret det ene øyet sitt for å få drikke av visdommens brønn inntil Yggdrasils røtter. Til gjengjeld for øyet fikk han evnen til å se de tingene som andre ikke kunne se og ikke minst fikk han evnen til å lese og bruke runene, en evne han siden delte med menneskene. Han var også ekstasens gud og mange tolket fordrukkenhet, sinnsyke, kjærlighetssyke, sjalusi og vill stridsglede som at man var besatt av Odin selv. Som trollmann hadde han evnen til å skifte ham, altså fremstille seg selv som både menneske og dyr når det passet ham. Mest kjent er han nok som krigens gud. Vikingene trodde at Odin alltid var med dem på krigsplassen og at han bestemte hvem som skulle dø og komme med ham til dødsriket Valhall, som var Odins gildehall (fest- og møtehall) i Åsgard. Til å hjelpe seg med å holde oversikt over alle kampene og krigernes skjebner hadde Odin valkyriene. Valkyriene var kvinnelige krigervetter, en vette var en overnaturlig ånd eller makt som alltid var nær menneskene. De dro ut og fulgte med på menneskenes kriger og bestemte hvem som skulle falle i slaget og om de var verdige et liv i Valhall. De utvalgte krigerne ble der underholdt og servert uendelige mengder mjød og kjøtt fra grisen Særimne av valkyriene frem til Ragnarok, verdens ende, kom og de igjen skulle kjempe side om side med gudene. Odin, eller guder som ligner på ham, var hovedgud også for andre germanske folkegrupper, slik som sakserne, langobardene og anglerne, hvor han var kjent som guden Wotan eller Woden. Odins våpen var et spyd kalt Gungne og spydet ble vikingenes symbol på rettferdig makt og kunnskap. Hans følgedyr var ulvene Freke og Gere, ravnene Hugin og Munin og hesten Sleipner som hadde åtte ben. Odin var gift med Frigg og fikk med henne sønnene Balder, Hod og Hermod. Med åsynjen (kvinnelig æse) Fjorgyn fikk han sønnen Tor, med Rind (enten åsynje eller jotne) sønnene Våle og Skjold og med jotunkvinnen Grid sønnen Vidar.

Tor

Tor var sønn av Odin og Fjorgyn, som også omtales som Jord, og antas å ha vært en fruktbarhetsgudinne. Han arvet da også evnene til begge sine foreldre og ble både krigsgud, fruktbarhetsgud og livgiver. Med sin kontroll over værkreftene var han den viktigste guden for bøndene og for mange som levde i vikingtiden var han sannsynligvis selve hovedguden, også foran Odin. Hans skikkelse er langt mer menneskelig i diktningen enn Odins er. Tor var for eksempel den eneste av gudene som skaldene skrev vanlige heltedikt om. Historiene som fortaltes rundt ham hadde alltid et alvorlig bakteppe, men med klare innslag av humor. Tor beskrives i Eddadiktene som en skjeggete og ufattelig sterk hissigpropp med et noe begrenset intellekt. Han var egenrådig og var som regel ute på eventyr alene der de andre gudene ofte hentet hjelp fra hverandre. Hans viktigste våpen var et magisk belte og den mektige krigshammeren Mjølner som alltid kom flyvende tilbake til hånden hans. Han var også en svært populær gud og man finner spor som Torshammere og runesteiner hvor han nevnes overalt hvor vikingene har ferdes. Historiene om hans kamp med Midgardsormen og hans dag utkledd som Frøya i brudekjole for å ta tilbake hammeren fra en tyvende jotne er gode eksempler på ting som gjorde ham både morsom, jordnær og således likelig for de norrøne folkene. Amuletten Torshammeren ble mot slutten av vikingtiden en motsats til korset. Hans hustru var åsynjen Siv og sammen hadde de sønnene Magne (den mektige), Mode (den sinte) og datteren Trude (den sterke).

Loke

Snorre regner Loke til æsene, selv om hans far var en Jotun. Slikt blandet slektskap var slett ikke uvanlig og i følge eddadiktet Lokasenna var han Odins fosterbror. Han var gift med Sigyn som han hadde to sønner med. Han var også far til Midgardsormen, som Tor kjempet mot og skal kjempe mot igjen under Ragnarok, Odins hest Sleipner, samt Fenrisulven som skal sluke Odin hel under Ragnarok og ikke minst Hel, herskerinnen over dødsriket i Nivlheim hvor alle som ikke døde edelt på slagmarken kom.
Loke var en såkalt “trickster”, en løgnaktig og spontan, men også listig og slu gud som som like ofte skaper trøbbel for andre som seg selv. Ofte er han med de andre æsene på deres side, men han er ikke til å stole på og iblant snur han og blir deres største fiende. Hans verste pek skjer da han lurer Odins blinde sønn Hod til å drepe sin egen bror Balder. Som straff fengsler de andre gudene ham i underjorden hvor hans lenker først skal løsne under Ragnarok hvor han skal føre Jotnenes hær i krigen. Loke var mer en fryktet gud enn æret og hadde sånn sett ingen kjent kult rundt seg slik for eksempel Odin og Tor hadde.

---

Tyr

Tyr var de rettslige sakers og avtalenes gud, med krigsegenskaper på høyde med Odin og Tor. Da gudene ville binde Fenrisulven krevde ulven sikkerhet for at den skulle komme seg løs igjen ved at en av gudene måtte legge hånden sin i munnen på den. Det var bare Tyr som var modig nok til å gjøre dette, og da gudene var ferdige og ulven ikke slapp løs igjen bet den også av hånden til Tyr. Siden var det også bare Tyr som våget å gi Fenrisulven mat, og han er derfor kjent som den modigste av gudene.

Frøy

Frøy var en fruktbarhetsgud som sammen med sin søster Frøya og far Njord utgjorde de tre vanene som ble gitt som gisler til æsene etter urkrigen. Han er kjent for sin kjærlighetshistorie med den noe uvillige jotunkvinnen Gerd som skildres i Eddadiktet Skirnesmål. Frøy styrte over været og veksten. Han stod også for virilitet og hans symbol var en erigert penis. Han hadde opprinnelig et magisk sverd som kunne kjempe av seg selv, men gav det bort for å få et møte med Gerd.

Frøya

Frøya ble den fremste av åsynjene, de kvinnelige æsene. Hun var Frøys søster og Njords datter og gråter tårer av gull over sin forsvunne mann Od. Hun bor på gården Folkvang og har en vogn som dras av katter. Som vane var også Frøya en fruktbarhetsgud og hennes spesialitet var kjærligheten. Hun har i diktene en rekke kjærlighetsaffærer og ble i Lokasenna anklaget av Loke for å ha ligget med hver eneste æse og alv, inkludert sin egen bror Frøy. Frøya likte å bivåne kamp og lot sine favorittkrigere dø som helter som kom til hennes dødsrike i Folkvang. Frøya var gydje, en slags prestinne, for æsene.

Njord

Njord var en vanegud og far til Frøy og Frøya. I Gylfaginning omtales han som den tredje av æsene etter Tor og Balder, selv om han faktisk var en av de tre vanene som ble gitt som gissel under urkrigen. Njord hadde makt over havet, vinden og ilden og var sjøfartens og havets gud. Viktige blot ble holdt til hans ære for å sikre god fangst og trygg reise.

Dette er bare et lite utvalg av de mange forskjellige æsene og vanene som dukker opp i kildene. I tillegg til gudene var det også mange andre overnaturlige vesener, som nornene, dvergene og Odins sendebud valkyriene du leste om tidligere. En annen slik kvinneskikkelse var fylgjene som var ledsagerånder som fulgte menneskene igjennom livet. I tillegg kommer et ukjent antall vetter og alver som levde ute i naturen og kunne ha innvirkning på livene til mennesker.

Ragnarok – Gudenes undergang

Ragnarok betyr enkelt oversatt maktenes skjebne og det navnet er passende siden både menneskene, gudene og jotnene møter nettopp sin skjebne i den norrøne mytologien om verdens undergang. Endetidshistorier går igjen i mange av skaldediktene som Snorre gjenforteller i blant annet Gylfaginning, og ikke minst i diktene Voluspå, Balders drømmer og loketretten i Den eldre Edda. Ragnarok begynner som en varslet katastrofe hvor de viktigste gudene alle lider store personlige tap på forhånd. Tor mister hammeren sin, modige Tyr mister hånden, Siv mister håret, Odin mister øyet, Yggdrasil slites og brytes stadig ned av omgivelsene og Nidhoggs tenner og kanskje mest symbolsk av alt er drapet på Odins sønn Balder som ofte betegnes som det endelige varselet på kaoset som skal komme.

Undergangsberetningen innledes av tre år med ufred og nød, deretter kommer den såkalte Fimbulvinteren, tre ufattelig harde vintre på rad uten noen livgivende sommer i mellom. All jorden og alt vannet fryser til is og til slutt dør alt liv på jorden ut før en enorm verdensbrann feier over jorden.

“Jotnene leker og skjebnen brenner når Gjallarhorn høres”, forteller spåkvinnen i Voluspå. Guden Heimdall, sønn av Odin og ni jotnekvinner, sov nesten aldri og hadde uovertruffent syn og en hørsel som kunne høre gresset vokse. Det var derfor hans oppgave å blåse i Gjallarhornet som kunne høres over hele verden hvis fare var på ferde, og det er lyden av denne som skal innlede Ragnarok. Fenrisulven sliter seg fra sine magiske bånd og Loke sliter seg løs fra sine lenker i underjorden og leder jotnenes hær inn i krigen. Krigerne i Valhall går også til aksjon. De store maktene kjemper mot og utsletter hverandre. Midgardsormen som har snodd seg rundt Midgard kaster seg over land og blir nok engang stanset av Tor som tar livet av den. Men Tor blir selv drept av giften som spyr ut av ormen når den dør. Fenrisulven farer over land med kjeven på vidt gap og sluker Odin mens ilden spyr ut av øyne og nese. Ulven blir igjen drept av en annen av Odins sønner, Vidar, ved at han setter foten i underkjeven på den og river kjeften dens i filler. Jotunkjempen Surt, som har voktet Muspelheim kommer seg løs og farer over jorden med sitt flammende sverd hvor han dreper Frøy og setter jorden i brann. Deretter slukner solen og stjernene faller fra himmelen. Jorden synker i havet og ilden tar fatt i Yggdrasil sine kvister. Det hele er en dramatisk og tragisk slutt på gudenes og menneskenes historie, men diktene stanser allikevel ikke her hvor alt håp ser ut til å være ute.

Verden blir ny

Etter Ragnarok stiger en ny og grønnkledd verden opp av havet i følge Voluspå, med fosser og uendelig med fisk og vilt. Voluspå beskriver at åkrene sår seg selv i en verden hvor ingen behøver slite eller bli syke. Balder blir gjenfødt og flytter inn i Valhall med sin bror Hod sammen med andre guder. De gjenlevende gudene møtes så igjen på Idavollen hvor de erindres Ragnaroks elendighet og Odins tapte kunnskap. Guden Høne skal velge ut et nytt verdenstre og plante det som en erstatning for Yggdrasil. To mennesker, Liv og Livtrase, skal bli opphavet til en ny menneskeslekt som skal bo på Gimle hvor ilden ikke kan ta tak og hvor menneskene skal frembringe nye ætter som lever i fred for svik og krangel, ikke som i en kristen himmel, men som mennesker som lever og bringer sine slekter videre. En slik optimistisk gjenfødsel av verden med nytt håp for menneskeheten er sannsynligvis noe som har kommet til senere ettersom kristendommen har fått større innflytelse over samfunnet. Til slutt skal en ny gud komme ned fra oven. Han skal være den nye hovedguden som rår over alt og alle. Han nevnes aldri ved navn, men det er ikke utenkelig at det er en ny Heimdall som er tiltenkt stillingen siden han er den første guden som nevnes i Voluspå og han nevnes aldri i forbindelse med begivenhetene under Ragnarok.
Det aller siste verset av Voluspå er det delte meninger om. Dragen Nidhogg kommer flygende over dal og fjell, glitrende, men den bærer lik i vingene sine. Er den et varsel om et nytt Ragnarok som skal komme også for denne nye og idylliske verdenen? Eller bærer den med seg de døde menneskene fra kampene under Ragnarok slik at også de skal gjenfødes og får oppleve den nye verden? Og hvor ble det av Jotnene? Døde de alle sammen? Det forteller diktene oss ingenting om.

Les om hvordan vikingene utøvde sin tro i artikkelen om Vikingenes kult