Vikingenes kult

De norrøne menneskenes liv var preget av et evig nærvær av overnaturlige krefter. Gudene var selvsagt en viktig del av denne verdenen. De måtte tilbes i håp om hjelp og støtte til alt fra hell i strid til vind i seilene og fruktbare menn og kvinner, men de måtte også gjøres til lags for å unngå deres vrede. Det fantes vesener i naturen man aldri så, men som alltid var der og det fantes magi som man gjennom den rette sang, dans og ord kunne mane frem uten gudenes hjelp. I denne artikkelen skal vi se hvordan den norrøne mytologien utspilte seg i praksis for menneskene som levde med dens verdensbilde.

Illustrasjon av krigsskip på vei til strid av Erik Werenskiold. Ingen opphavsrett.

Folkereligioner som den norrøne har sitt tyngdepunkt i kulten, altså i ritene og ritualene som var en del av både det personlige og det sosiale elementet i kulturen. Riter er enkelthandlinger slik som en bønn, mens et ritual er et sett av slike handlinger med et bestemt mønster og rekkefølge som man utfører for å kommunisere med de utenomnaturlige kreftene. Ordet kult kommer fra latinske cultivare og betyr å dyrke. Når vi snakker om en kulturs kult snakker vi altså om hvordan kulturens hellige handlinger ble dyrket. Den norrøne religionen var også sterkt knyttet til geografien slik at gudene også var knyttet til landet menneskene levde på. Annet land og annet folk betydde andre tolkninger av gudene, eller rett og slett andre guder. Og dro man ut på reise til andre steder måtte også disse stedenes guder æres og fryktes på samme måte som sine egne. Vikingene var derfor langt mer åpne for andres guder enn for eksempel kristendommens enegud som ikke godtok noen form for gudommelig konkurranse, noe som også skulle bli den norrøne troens bane. Ritene, ritualene og tradisjonene hadde til hensikt å sikre et best mulig liv i dette livet gjennom en god innhøsting, fruktbarhet og god helse for både mennesker og dyr slik at slekten kunne bestå. Livet var ikke evig, når man døde kom man til et av dødsrikene og det var viktig å komme til ett av de bedre. Men heller ikke her levde man videre til evig tid, verken som menneske eller gud. Under Ragnarok skulle guder og falne krigere slåss side om side i det siste slaget, til jorden sank under havet slik du kunne lese i artikkelen om den norrøne mytologien.

Kultstedene

Vikingenes hellige steder var ofte markert med en haug av steiner eller jord, en stor markant stein, et fossefall eller andre plasser som tiltrekker menneskelig undring og oppmerksomhet. For vikingene var nok landskapet svært viktig, men de skapte også sine egne hellige plasser som hovet som kunne være hellig under et blot, eller mobile helligsteder slik som volvens seidhjell som hun satt på mens hun bedrev sin magi. Sagaene forteller også om menneskelignende gudebilder ofte utskjært i tre av lange trestokker som vikingene tilba, men ingen av disse har overlevd hverken tidens tann eller de kristne misjonærenes kamp mot de gamle gudene. Med kristendommen ble utskjæringer og gudebilder strengt forbudt og de fleste ble knust og brent. Kun noen små utskjæringer eksisterer fremdeles i dag.

Horgen

Horgen var et gammelt frittstående alter av stein som ikke nødvendigvis var tilknyttet en enkelt gud hvor menneskene møttes for å tilbe gudene og åndene i naturen allerede lenge før vikingtiden. Kanskje var det også en offerplass hvor dyr og verdifulle gaver ble ofret til gudene de ønsket hjelp eller støtte fra. En rekke steder er det funnet falloslignende gjenstander som tilhuggede steiner og smykker i nærhet til slike horger. Det er derfor ikke usannsynlig at disse kultstedene ble hyppig brukt til dyrkelse av fruktbarhet og gode vekstforhold av bøndene også i århundrene før vikingtiden, noe som også stemmer med ideen om at vanegudene kan ha vært tilknyttet en eldre fruktbarhetsreligion i Norden fra tiden før æsene vandret inn fra dagens tyske områder. Svært få av disse horgene overlevde kristningen av landet, Olav Tryggvason ble til og med kalt “Horgbryteren” i et dikt fordi han ødela de gamle steinhaugene og skapte nye hauger av lik i stedet. I Gulatingsloven ble det også forbudt å kalle et sted for en horg for å unngå tilknytningen til den gamle hedenske kulturen.

Gravhaug i Borreparken

Gravhaug i Borreparken i Horten. Borre var et kongssete under vikingtiden og området rundt Borrehaugene inneholder rester av gildehaller, storgård og omfattende brygger. Bilde: Wikimediabruker Bohuslen CC BY-SA 3.0 no

Hovet

Hovet var sannsynligvis en egen bygning reist kun for kultens religiøse formål og ingenting annet. Det spekuleres ofte om kirkene som ble bygget senere ble plassert på og tok plassen til de gamle hovene og sånn sett skapte enda en rød tråd mellom den gamle norrøne kulten og den nye kristne. Plassen for religiøse ritualer forble den samme, men med en ny guddom i stedet.

Stedsnavn

Rundt et halvt tusen stedsnavn i Norge i dag vitner om gamle førkristne kultsteder i Norge. Spesielt er det mange steder med navn som har for eksempel Ull, som i Ullensaker, og Njord (Nerdrum, opprinnelig Njordheim) i seg fra den tidligere norrøne tiden, mens stedsnavn med Tor, som i Torshov, i seg er fra lenger ut i vikingtiden.

Gravhaugen

I Gulatingslovens mange forbud mot den gamle kulturen ble det å blote til de gamle gudene likestilt med det å blote til “hauger”. Dette forbudet kan ha vært rettet mot gammeldags fedredyrkelse i form av en slags spiritisme hvor man søkte kontakt med den døde som lå i haugen, for rettledelse og inspirasjon eller til og med en slags magisk inngripen fra dem i det virkelige liv.

Den offentlige kulten – blotet og seiden

Blotet samlet samfunnet

Blotet var den viktigste rituelle kulthandlingen for alle som levde i vikingtiden. Det var den delen av religionsutøvelsen som samlet hele folket underlagt den enkelte høvding eller konge. Blotene var offerfester til ære for gudene hvor deltakerne ofret husdyr og mat og drikke for å tekkes gudenes gunst i den kommende tiden. Den nøyaktige betydningen av ordet kjenner vi ikke med sikkerhet, men det betyr mest sannsynlig noe i retningen av styrke noe, som regel gudene, med magisk kraft gjennom en ofring. Offeret var viktig, det var en gave til guden i forventning og håp om at guden ville gi noe av sin kraft tilbake til folket og det er en handling vi kjenner fra mange religioner. Det kunne være både dyrebare våpen og til og med mennesker, men det vanligste var at gudene ble gitt blod fra dyreoffer. Blodet fra offeret var viktig, det ble kastet på veggene og stenket på kultdeltakere og gudesymboler. Blotet ble som regel holdt i gildehallen som vanligvis var et stort langhus bestående av ett rom som også fungerte som høvdingens egen bolig. Ikke bare bidro blotet til å samle krefter til gudene, men det var også en fest som bandt hele samfunnet sammen i et fredelig, stort og hellig fellesskap.

Menneskeofring i vikingtiden?

Vikingene ofret mennesker

Det største offer vikingene kunne gi gudene under blotet var kongen selv. Ifølge Ynglingesaga ble den svenske kong Domalde ofret til gudene etter flere uår med dårlig vekst. Tegning av Erik Werenskjold. Ingen opphavsrett.

Det er flere historier om menneskeofringer blant vikingene. På en billedvev funnet sammen med Osebergskipet kan vi for eksempel se tre menn hengt etter halsen i en formasjon som antyder en rituell handling, og en mann ved navn Adam av Bremen beskriver i sine beretninger rituelle drap på både dyr og mennesker under et blot ved Uppsala i Sverige. En rekke graver har også vist seg å ha mer enn et menneske gravlagt, noe som kan bekrefte beretninger av reisende som Ibn Fadlan som vitnet en vikingskipsbegravelse i 921 hvor en trellkvinne ble drept og lagt i gravskipet med sin eier.

Høydepunktet for blotet var et felles festmåltid hvor alle åt kjøtt fra dyrene som ble ofret og drakk øl. Drikkingen av øl var en hellig handling i seg selv som gikk igjen ved alle store rituelle handlinger, fra overgangsritualer til feiringen av Jol. Ordet “øl” var da også en fellesbetegnelse på religiøse drikkegilder slik som for eksempel barnsøl, brudeøl, juleøl og gravøl. Når man tenker på vikingene så har nok mange et mentalt bilde av at de drakk store mengder mjød til fest og hverdag, men virkeligheten var nok langt mer jordnær enn som så. Vikingene drakk både mjød og øl, men mjød som drikk er basert på honning og er selv i dag veldig dyr å lage sammenlignet med øl. Til hverdags drakk man som regel bare vann eller utvannet surmelk. Ølet var billigere å lage siden det ble lagd av korn, men det tålte ikke lagring og ble brygget før den enkelte anledningen. Mjøden kunne lagres betydelig lengre, men kostnaden i råvarer var alt for stor til at det kunne drikkes i stort monn. Særlig mjøden ble derfor forhelliget av vikingene og brukt i fellesskåler hvor man først viet en bolle med mjød til en gud og så sendte den på rundgang for alle å drikke av. Andre ganger kunne man inngå hellige pakter med hverandre og gudene om fremtidige bragder man aktet å begå ved å drikke skålen “bragafull”. Blotet styrket også den bonden eller høvdingen som holdt “hovet” sin stilling i samfunnet og det var forentet at høvdingen var både gjestmild og tok et ekstra samfunnsansvar i dårlige år. Til gjengjeld høstet han også dertil mer anerkjennelse desto flinkere han var til å hjelpe de svakere medlemmene av samfunnet. Høvdingen fikk også ofte rollen som det offentlige blotets sentrale skikkelse og ansvaret for å lede folket igjennom de tradisjonelle ritualene forbundet med det aktuelle blotet. Ifølge noen sagaer kunne han også kreve inn en slags avgift fra de andre bøndene for jobben og utgiftene han hadde med å holde hovet, men ellers var blotet et spleiselag hvor hver gård tok med seg mat og drikke.

Markerte årstidene

Kildene vi har til blotene i førkristen tid er dessverre bare sagaer skrevet av kristne forfattere slik at det er mer enn sannsynlig at deres perspektiver og syn på det de anså som hedenske skikker preger bildet vi har av dem. Likevel er det mye vi kan trekke ut av fellestrekk fra sagaene. De viktigste blotene fulgte solens og månens faser og kom alltid fire uker etter den korteste dagen i året; vintersolverv, den lengste dagen; sommersolverv, eller høst- og vårjevndøgn. På denne delte man naturlig året inn i fire deler, med fire blot:

  • Høstblot: I midten av oktober, cirka fire uker etter høstjevndøgn, holdt man høstblot til ære for fruktbarhetsguden Frøy. Innen da skulle alle avlingene være høstet og trygt i hus og husdyrene fetet opp så godt man kunne slik at husstanden var klar for en lang vinter.
  • Midtvintersblot – Jol: Et sted mellom vintersolverv og midten av januar holdt man midtvinterblot hvor man feiret jol for fred, god vinter og et år med god vekst på åkrene. Det var også en anledning til å slakte en gris hvis man hadde det og få i seg viktig fet mat og næring, en tradisjon store deler av Skandinavia fortsatt holder på den dag i dag. Vaneguden Frøy var da også knyttet til grisen Gyllenbuste som trakk hans vogn raskere enn noen hest kunne over både hav og land. Den kristne kong Håkon den gode (918 – 961, også kjent som Adalsteinsfostre, sønn av Harald Hårfargre) skal i følge sagaen i Heimskringla ha gjort det til lov at feiringen jol, nå jul, skulle foregå på samme tid som feiringen av Jesus fødsel. Hver gård måtte holde øl lagd av ett mål med maltet korn og feiringen skulle foregå til ølet tok slutt.
  • Sommerblotet ble holdt fire uker etter vårjevndøgn, rundt den 14. april i dagens kalender. Nå nærmet det seg sesong både for krig, vikingtokt og handel, dermed ble det naturlig å ofre til Odin for seier i krig og for god vind i seilene for handelsskip som for krigsskip.
  • I tillegg hadde man også et midtsommersblot fire uker etter sommersolverv som var en lysfest hvor man feiret med et stort bål som hilset solen og holdt onde makter på avstand.

Kultlederne

Noen av de viktigste menneskene i religiøse samfunn er kultlederne. De har det viktige ansvaret for at ritene utføres på riktig måte. De har ofte en svært høy stilling i samfunnet fra før av. Vikingene hadde ikke et fulltids presteskap slik som kristendommen, men de hadde personer som spesialiserte seg på deler av kulten. Ofte hang dette sammen med hvilken stilling man hadde i samfunnet eller innad i familien, slik som høvdingens rolle som en offentlig kultleder og husbondens og hans frues rolle som kultledere i den private kulten. De viktigste kultlederne var goden og gydjen.

Goden

Goden var alltid en person av høy rang i samfunnet og gjerne var det høvdingen selv som hadde denne rollen. Hans rolle var både å være en religiøs ekspert, advokat og samfunnets øverste politiker. Under blotet og på tinget bar han alltid en stor gullring rundt den ene armen som man måtte avlegge ed på før man fikk fremlegge sin sak på for eksempel tinget.

Gydjen

Den kvinnelige versjonen av en gode var gydjen. Hun kunne gjøre de samme religiøse handlingene som goden under for eksempel et blot, men hun hadde ikke den samme politiske og juridiske makten som en gode. Mest sannsynlig var det blant de vikingene som hadde vanegudene som sine viktigste kultguder at man også hadde gydjer i stedet for eller i tillegg til godene. I den norrøne mytologien var nemlig kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Frøya gydje for æsene og hun var også innviet i seidens kunst som vi skal gå nærmere inn på snart.

En tredje viktig ledelsesskikkelse innen den norrøne kulten var tulen. Tulen var ofte en lærd som besatt stor kunnskap om de gamle mytene og slektene i samfunnet og inngående kunnskap i gamle tradisjoner og ritualer. Det fantes sannsynligvis en rekke andre lederroller innen kulten i tillegg til disse, men vi vet dessverre ikke så veldig mye om dem.

Håkon den gode Adalsteinsfostre drikker blot

Håkon den goden Adalsteinsfostre ble kristnet under sin oppvekst i England, men han deltok allikevel på blot sammen med de lokale høvdingene i Trøndelag. Under et juleblot på Mære skal han ha valgt å ikke gjøre korsets tegn før han drakk av skålen og også spise hestelever, en åpenbar hedensk handling. Var det av tvang? Gikk han tilbake til de gamle gudene, eller kanskje det var politisk taktikkeri? Maleri av Peter Nicolai Arbo,1860. Ingen opphavsrett.

Seid – vikingtidens trolldomskunst

Seiden lå i grenselandet mellom religionen og magien. På mange måter kan det ligne på sjamanismen man ser i mange andre kulturer, hvor man har personer som man påstår har kjennskap til og erfaring med rituelle handlinger og teknikker for å påkalle utenomnaturlige krefter uten hjelp fra gudene. Seiden lå i utkanten av hva som kunne kalles offentlig kult. De som utøvde seid, enten de var seidmenn eller deres kvinnelige motpart volver, var både fryktet og respektert i samfunnet. I krig og krise kunne de påkalles for å mane frem støtte utover den gudene kunne gi, de kunne være spåmenn og spåkvinner som la frem kryptiske profetier om hva fremtiden kunne bringe. Seiden ble utøvd gjennom rituelle handlinger med sang, dans og resitering av magiske tekster og setninger som man mente inneholdt kraft i seg selv. En sangform ofte brukt under seiden var galder. Galderen var en falsettsang som sannsynligvis hørtes ganske skummel og utenomjordisk ut. Seid kunne også utøves gjennom å gande; en veldig vag trolldomskunst som kunne bety å bruke en magisk kjepp, en slags tryllestav, til å la sjelen reise fritt eller påkalle sykdom og død på andre mennesker. Seiden hadde forøvrig også noe seksuelt over seg som gikk utover samfunnets vanlige normer for seksuell atferd.

Gudene var de første til å utøve seid

I følge Ynglingesaga i Snorres Heimskringla var vanegudinnen Frøya den første til å få innsikt i seiden, en kunnskap hun også gav til Odin som er mest kjent for å bruke den til å skifte ham, altså forkle seg som dyreskikkelse eller andre guder og personer. Men han kunne også bruke den til å få innsikt i fremtiden eller det som gjorde at folk fryktet seidutøverne mest; påkalle sykdom og død:

Den foraktede seidmannen

Ynglingesaga fortsetter med å si at seiden var en umandig handling, noe en ekte mann ikke kunne bedrive uten å føle stor skam, derfor lærte de gydjene å utøve den i stedet, og gjorde den til en kvinnekunst, slik at de kunne slippe. Seidmenn var således lite respektert i samfunnet, i motsetning til volvene. Den seksuelle siden ved seiden var også sannsynligvis belagt med større skam for seidmenn enn for volver. Ofte blir seidmannen knyttet opp mot den passive rollen i et homoseksuelt forhold, han som inntok kvinnens rolle i det seksuelle og det sosiale i et samfunn som ellers hadde strenge kjønnsroller. Seidmenn kunne derfor også lett pekes ut som den skyldige i dårlige tider eller hvis noen ble utsatt for ulykke eller sykdom.

Den aktede volven

Odin og volven

Illustasjon av Lorenz Frølich som viser Odin lytte til volven i Voluspå, 1895. Ingen opphavsrett.

Volvene var den norrøne tidens fremste seidutøvere. De var først og fremst spåkvinner og var kjennetegnet av at de alltid bar en stav som er et klassisk symbol på verdighet. De fremstilles ofte som livserfarne eldre kvinner med god innsikt i både den naturlige verden og det åndelige. Hun var en omreisende skikkelse som ofte ble ledsaget av en større gruppe unge kvinner og menn som hjalp henne med seidritualene gjennom sang og rituelle bevegelser. Den mest kjente spådommen som skal være gitt av en volve er å finne i diktet Voluspå som spår verdens og gudenes skjebne. I Eirik Raudes saga beskrives en spåkvinne på Grønland ved navn Lillevolven Torbjørg som var tilkalt for å gi den største bonden i området svar på når uårene som varte og rakk skulle ta slutt:

Det var Torbjørgs skikk, at hun om vinteren for på gjesting; folk bød henne inn, mest de som ønsket å vite om sin fremtid eller om hva slags år de skulle få…” “…og man gjorde i stand god mottagelse, som skikken var, når man skulle ha slik en kvinne på besøk. Det ble reist et høysete til henne, og lagt puter stoppet med hønsefjær på det. Da hun så ankom om kvelden sammen med mannen de hadde sendt ut for å møte henne, var hun slik kledt at hun hadde om seg en blå kappe med bånd, og den var kantet med stener helt ned til hjørnene. På halsen hadde hun glassperler. På hodet bar hun en sort lammeskinnslue som var foret nedentil med hvitt katteskinn. I hånden hadde hun en stav med en knapp på. Staven var prydet med messing og knappen var kantet med stener. Om seg hadde hun et belte av svamp, og på det hang en stor pose med de tryllemidlene hun trengte til sin kunst i. På føttene hadde hun lodne kalveskinnsko med lange sterke lisser med messingender på. På hendene hadde hun katteskinnshansker som var hvite og lodne.

Fritt oversatt av mennesket.net fra Eirik Raudes saga

Denne sagaen er skrevet ned på 1200-tallet, altså to hundre år etter at hendelsen skal ha tatt sted, dermed må vi ta mye av innholdet for hva det er og tolke det etter den tiden og kristne kulturen den ble skrevet ned i. Selv om vi ikke har funnet noen katteskinnshansker eller kapper preget med steiner så ser vi også noen likheter med mer moderne gravfunn. Levninger fra graver man tror kan ha tilhørt volver har inneholdt både symbolske rekvisitter som mindre staver i metall, belter og pung med merkelige remedier i som passer med historien om Torbjørg. Og ikke minst har man funnet spor etter psykedeliske stoffer som kan ha vært brukt til å fremme ekstase og transer som kan ha gitt dem en opplevelse av nærhet med både naturen og det overnaturlige.

Den private kulten på gården og i hverdagen

Den private kulten innebar alle de religiøse handlingene og ritualene som foregikk hjemme blant familien på gårdene og som ble ledet av familiens egne utvalgte. Det kunne være alt fra blot til småritualer knyttet til jordbruket og overgangsritualene alle gikk igjennom i løpet av livet.

Fødsel, pubertet og brorskap

Overgangsritualer finner vi igjen i alle kulturer. De vanligste er livsløpsritualer ved fødselen, pubertet, giftermål og døden. Fødselen var på den tiden en langt farligere opplevelse både for mor og barn enn det er i dag. Moderne medisin har gjort fødsler til en rutinehendelse i de fleste kvinners liv, mens infeksjoner og blodtap før kostet mange utallige liv. Derfor var det også naturlig å kalle på de kreftene man kunne i håp om at fødselen skulle gå så bra som mulig. Særlig ble nok de kvinnelige fruktbarhetsgudene som Frøya påkalt av de fødende og de som var rundt dem. I forskjell til andre kulturer, inkludert kristendommen, ble så langt vi vet ikke kvinnene eller barnet sett på som noe urent under fødselen. Et udøpt barn kunne ifølge kristendommen, ikke komme til himmelen. Men blant de norrøne folkene finner vi ingen slik tankegang. Man trodde også nornene (les mer om disse i artikkelen om norrøn mytologi) var tilstede ved fødselen og festet skjebnestrådene til barnet. Rett etter fødselen ble barnet først knesatt ved at det ble lagt over farens kne mens han satt på gårdens høysete. Deretter ble barnet gitt navn mens det ble øst vann over det. Vi vet ikke helt hvordan dette skjedde, men vannøsingen skal ha vært forskjellig fra den senere kristne dåpsseremonien i følge kilder fra middelalderen. Når så dette var utført var barnet formelt blitt et medlem av slekten og kunne gis tilbake til moren for å dies.
Når det kommer til pubertetsritualer er det ingen helt konkrete kilder til dette i norrøne tekster. Det nærmeste vi kommer er i heltediktningen som forteller at de unge fremadstormende heltene måtte overvinne både smerte og frykt for mørke og ville dyr før de kunne legge ut på sine eventyr, men det er ingenting ved dette som vi med sikkerhet kan overføre til den alminnelige nordiske mann og kvinne på denne tiden. I stedet finner vi et ritual for å skape fosterbrorskap mellom unge menn, for å skape sterke familiære bånd mellom dem gjennom en slags gjenfødsel hvor man skar seg til blods og delte dette mellom seg og jorden under dem mens man avsa en hellig ed. Dette brorskapet skapte både sosiale og juridiske forpliktelser som var på høyde med de tradisjonelle familiebåndene slik at man pliktet å støtte hverandre og hevne hverandre hvis en av dem ble utsatt for urett.

Forlovelse og giftermål

Ekteskapet var en av de viktigste bindende paktene som ble gjort i det norrøne samfunnet. Gjennom sammenbindingen av to personer fra forskjellige slekter ble det dannet nye bånd mellom familier og omgangskretser som påvirket hele samfunnet. Det endret på eiendomsforholdene og de sosiale båndene i hele slekten og ikke bare mellom de to som giftet seg. Det var en fredsavtale like mye som en allianse mellom slekter som krevde at man forsvarte hverandre i ufredstider. Avgjørelsen om giftermål var derfor ofte alt for alvorlig til at den kunne tas ut fra hensyn til de unges kjærlighet og følelser, hele slekten måtte ofte rådføres. Når en avgjørelse var tatt var det vanlig at den unge mannen ble sendt ut på ferd sammen med sendemenn til den utkårede kvinnens familie for å foreslå en forlovelse mellom de to. Deretter ble tidspunktet for forlovelsen avtalt, så fremt kvinnens familie var enig selvsagt. Selve forlovelseshandlingen bar preg av å være en forhandling om hva brudgommens familie skulle gi i brudegave og hva bruden tok med seg inn i giftermålet i form av medgift. Medgiften var først og fremst kvinnens personlige eiendeler; alt fra redskaper til å spinne og sy til seng og klær, men kunne også innebære husdyr og til og med hele gårder hvis familien var velstående nok. Man avtalte også kvinnens rettigheter og eiendeler ved en eventuell skilsmisse. Til slutt ble det hele kronet med selve bryllupsfesten hvor begge slektene møttes for å formelt feire under ekteskapets gudinne Vår sitt blikk. Det viktigste ritualet var sengeledingen hvor kvinnen og mannen ved festens slutt ble geleidet av slektningene under lys fra fakler til sengen. Hvilke guder som egentlig ble tilbedt under disse seremoniene vet vi ikke, men fruktbarhetsgudene og ikke minst kjærlighetsgudinnen Frøya var nok tilstedeværende i deltagernes sinn.

Død og gravleggelse

Døden var viktig for vikingene og den forties aldri i sagaene eller diktningen. Sykdom kunne ramme brått, menn kunne dø i strid og kvinner i barsel. Selv om det ikke var helt uvanlig å bli gammel eller i det minste godt voksen, ble gjennomsnittsalderen holdt nede på 30-tallet igjennom hele vikingtiden. En av de viktigste årsakene til dette var den høye barnedødeligheten. En stor andel barn opplevde aldri å bli ett år. Den døde ble derimot aldri helt borte for vikingene. Hans eller hennes person ble for alltid en del av slekten og de døde ble som regel begravd nær slektsgården for vikingene trodde på et slags liv etter døden, ihvertfall frem til Ragnok. Den døde ble derfor alltid tatt varsomt hånd om, selv av fiender. Man visste aldri når, eller hvor, man kunne møtes igjen.

Gravskikkene

I Norge og deler av Midt-Sverige var kremasjon den vanligste gravskikken igjennom vikingtiden, mens man Sør-Skandinavia gjerne gravla liket uten å brenne det. Asken fra de som ble brent ble som regel spredt utover bakken eller dekket med en jordhaug. Man tror vikingene trodde at deres versjon av en sjel ble frigjort av ilden og fikk en raskere vei til et av dødsrikene på den måten. I tillegg hindret det spredningen av lukt og sykdom. Inhumasjon, hvor den avdøde ble begravd intakt, ble gjort ved å plassere liket i en båt, vogn, kiste eller et kammer og deretter dekke det med jord. Noen slike graver har vist seg å inneholde både andre mennesker, hester og andre husdyr og den begravedes personlige ting og utstyr. Vikingskipsgravene er gode eksempler på dette. Skikkene var allikevel svært mangfoldige og kanskje preget av personen og situasjonen de skjedde i. Noen graver viser tegn på ritualer hvor andre vikinger har kastet ned våpen i graven som en del av et rite, andre graver har parterte lik eller liket er plassert i en gravurne. Den avdødes status og familiens rikdom var også avgjørende for hva man fikk med seg i etterlivet. Symbolske verktøy som den døde hadde mestret som håndverker, sverd, øks og andre våpen man hadde svingt som kriger og verdifulle gjenstander man kunne tenkes å ha nytte av i livet blant gudene var vanlige å legge ned i graven. En båt eller en kjerre med hester kunne gi den døde friheten til å reise i etterlivet. Hensikten med overdådige skipsgraver kunne også være for at fremstående personer i samfunnet skulle seile med skipet inn til ett av dødsrikene, som det var mange av. Å ha evnen til å legge ved store verdier var også et statussymbol, ikke bare for den som ble gravlagt, men for hele slekten.

Det fantastiske Osebergskipet var graven til to kvinner. De ble gravlagt med alt fra hester til senger og skipsutstyr og en flott vogn. Bilde fra utgravingen i 1880, Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0.

Dødsrikene

Valhall var vikingenes viktigste dødsrike og var ett av to i Åsgard. Det var Odins gildehall, og det var den største og flotteste av alle hallene i hele Åsgard med vegger av spyd og skjold. Hallen hadde 540 dører, hver så bred at 800 vikingkrigere kunne stå ved siden av hverandre i dem. Hit kom de som falt i krig og som ble funnet verdige nok av Odin og hans valkyrier. Her ble de hver dag servert uendelig med dyrebart mjød fra spenene på geita Heidrun og kjøtt fra grisen Særimne som gjenoppstod hver eneste dag.

I Åsgard var det i tillegg til Odins Valhall, også et annet dødsrike for falne krigere hos Frøya på gården Folkvang. Frøya valgte selv sine krigere og det var hovedsakelig de mest moralske og ærefulle krigerne som havnet hos henne i hennes hall Sessrumne, ikke de med størst blodtørst slik som de som havnet hos Odin. De skulle tross alt tjene en kvinne. Hverken Valhall eller Folkvang skulle overleve Ragnarok. Dødsgudinnen Ran dro opp druknede sjømenn med sitt enorme nett og tok de med seg til sitt rike hos sin mann, jotunen Æge, som sammen holdt gjeve fester og måltider for sine døde. Gimle var den mest utsmykkede hallen i Asgard hvor gode og ærlige folk havnet. Det var dit de overlevende etter Ragnarok skulle komme. Det samme gjaldt for de som havnet hos dvergene i Sindresalen. I jotnenes gildehall Brime, i Utgard, var det alltid full fest og godt drikke. I salen Sindre, som var av rødt gull, skulle de gode og populære menneskene bo sammen med dvergene. I Nivlheim derimot, var det en stor og forferdelig hall ved et sted som ble kalt Nåstranda hvor døra stod vendt mot nord hvor kald vind og skygge alltid tok tak. Taket var av flettede ormerygger og ormenes hoder var vendt inn døra i nord og blåste en jevn strøm av gift inn i hallen. I elvene som ble dannet av giften vandret drapsmenn, fredløse og edsbrytere til evig tid. Verst var det for de som havnet i brønnen Kvergjelme hvor ormen Nidhogg bet og åt dem om og om igjen. Det dystre Hel/Helheim i Nivlheim var stedet hvor mennesker som døde av sykdom eller alderdom havnet. Hel var søsteren til Fenrisulven og Midgardsormen. I “Balders drømmer” i Edda forteller at der lå det en utsmykket hall full av tønner med mjød klargjort for å ta i mot guden Balder. Dødsrikene lå aldri langt unna vikingenes hverdagsverden. Gravplassene lå som nevnt aldri langt fra folk og det var en vanlig oppfatning at de døde fulgte med på det som skjedde på gårdene og voktet over dem som en evig del av fellesskapet og et nært bindeledd til dødsrikene.

Kristendommen og vikingtidens slutt

Religion var en av de viktigste årsakene til at vikingtiden tok slutt og at Norge gikk fra den yngre jernalderen og inn i middelalderen for fullt. Overgangen fra norrøn tro til kristen tro var en gradvis overgang for menneskene i nord. Kristendommen var godt kjent for de fleste i løpet av vikingtiden gjennom kontakten man fikk med den på kontinentet i sør og de britiske øyene i vest. Skandinavia var også et viktig mål for kristen misjon ved årtusenskiftet etter at resten av kontinentet var blitt kristnet. På sine reiser fikk vikingene også inspirasjon til de store politiske endringene som skulle styre landet bort fra høvdinger og småkongedømmer mot en stor samling av alle de norske områdene til ett land; Norge. Her i Norge pleier vi å markere slutten på Vikingtiden med året for slaget på Stiklestad i år 1030 og drapet på kong Olav Haraldsson. Olav hadde gått brutalt frem for å kristne landet og hadde forbudt de gamle gudene overalt hvor han tok makten. Da hans sønn Magnus noen år senere ble konge ble hans makt styrket av sin fars status som kristen helgen. Gammel skikk og sed fikk den nye samlebetegnelsen hedendom. Med samlingen av landet rundt kristenguden og de gamle gudenes forsvinningsnummer ble også krigerkultusen og behovet for å dø med sverdet i hånden i håp om å komme til Odins dødsrike svekket og vikingtoktene tok slutt. Innen 1200-tallet fantes det så vidt vi vet ingen igjen som holdt på den gamle troen.

Test deg selv

Vikingtidens kult – Quiz

Hva kan du om vikingenes religiøse ritualer og skikker?

Odin og volven

Illustasjon av Lorenz Frølich som viser Odin lytte til volven i Voluspå, 1895. Ingen opphavsrett.

Litteratur

  • Eirik Raudes saga, se Heimskringla.no [Oversettelsen på mennesket.net er av Lars Terje Hellum]
  • Grimnesmål, Den eldre Edda, se Heimskringla.no
  • Katarina Harrison Lindbergh, «Nordisk mytologi: Från A till Ö»,
  • Krag, Claus, «Vikingtid og rikssamling – 800-1130», Aschehougs Norgeshistorie bind 2, H. Aschehoug og Co, 1995
  • Hjardar, Kim, «Vikingenes verden – vikingenes historie i kart, tekst og bilder», Spartacus forlag, Oslo 2013
  • Hjardar, Kim og Vegard Vike, «Vikinger i krig», Spartacus forlag, Oslo 2012
  • Steinsland, Gro, «Norrøn religion», Pax forlag AS, Oslo 2005
  • Ukjent forfatter, «Voluspå» i «Den eldre Edda», se Heimskringla.no

Sist redigert: 24/02/2019