Samliv

Sist oppdatert 25.3.2017 kl 01:17

Familien er den sosiale gruppen som betyr mest for oss og som er den vanligste rammen rundt livene for mennesker over hele kloden. For de fleste så dekker den noen av våre mest grunnleggende behov for sikkerhet, samvær, kjærlighet og nærhet. Den gir oss de grunnleggende ferdighetene og normene vi trenger for å leve som fullverdige medborgere i samfunnet når vi blir voksne og den gir oss en tilhørighet til en gruppe for livet. Men familiens rolle i både sosialiseringsprosessen og som ramme for trygghet og sikkerhet i alderdom og sykdom har endret seg kraftig i Norge siden andre verdenskrig. Velferdsstaten har tatt oppgaver som barnepass og pleie av eldre vekk fra familien samtidig som vi har fått nye former for samliv som utfordrer våre tradisjonelle ideer om hva en familie er.

Storfamilie og kjernefamilie

Før den industrielle revolusjonen kom til Norge på slutten av 1800-tallet så familiene ganske så annerledes enn det vi er vant med i dag. 90 prosent bodde på landet og livnærte seg av jordbruksproduksjon og salg av et beskjedent overskudd til byene. De bodde sammen i det vi kaller storfamilier hvor det ikke var uvanlig at fire-fem barn, foreldre og besteforeldre levde under samme tak; det fantes ingen barnehager og heller ingen aldershjem for de eldre eller sykehjem for de syke. Mannen tok kanskje på seg arbeidsoppdrag ved møller, sagbruk og hos storbønder for å spe på inntektene ved siden av dyre- og åkerstell, mens kvinnen jobbet på gården, strikket klær, passet huset, barna og aldrende foreldre og besteforeldre. Barnas skolegang var beskjeden og de måtte hjelpe til med gårdsarbeidet så fort de var gamle nok til å gjøre en nytte for seg. Alle jobbet og bidro det de kunne, for det var familiens oppgave å ta vare på sine egne. Ved begynnelsen av det 20. århundre fødte kvinner i snitt 4,4 barn. Med industrialiseringen ble jordbruket mer og mer effektivt, flere og flere flyttet til byene og tok fabrikkarbeid og tjenestestillinger i stedet og flere og flere fikk en grunnleggende skolegang. Familiestørrelsene sank hele veien til andre verdenskrig og på femtitallet fødte kvinner i snitt 2,6 barn, altså i gjennomsnitt to barn mindre per familie. I dag føder en norsk kvinne i gjennomsnitt 1,9 barn, altså mindre enn det som skal til for å holde folketallet oppe. Den gjennomsnittlige familien i dag består da av en mor og en far og ett eller flere barn. Det er dette vi kaller kjernefamilien, og den er et resultat av en stadig økende velferd og en mer og mer aktiv stat som vi skal se på i neste avsnitt. (Kilde: Human development report 2002)

Den moderne familien – roller og størrelse i endring

Etter andre verdenskrig startet arbeidet med å bygge opp landet igjen. Stadig flere tok seg jobb i de nye industriene og innen serviceyrkene som handel og kontor i de store byene, mens færre jobbet i landbruket.  Med økte lønninger så gikk flere og flere kvinner over fra å være bidragsytere til familiens inntekter til å bli husmødre som passet barn og hjem, mens mannen dro ut på jobb. Fødselstallene sank slik at gjennomsnittet lå på litt over to barn per par. Men utover 70-tallet økte fokuset på likestilling og kvinnens rettigheter slik at flere og flere kvinner ikke bare begynte å gå ut i arbeid, men startet også å fokusere på egen karriere og utdanning på mer og mer lik linje med mannen. Når mor og far dro på jobb så tok staten gradvis over en rekke av familiens tradisjonelle oppgaver. Tidligere var barna på mange måter en del av de voksnes ”pensjon” og sikkerhet for egen framtid. Det var de som skulle ta seg av dem når de ble gamle, slik de hadde tatt vare på sine egne gamle foreldre. I stedet tok staten over med tilbud om gamlehjem og sykehjem, aktiviteter og pensjonsinntekter. Barna starter tidlig i barnehage og går lenger på skolen slik at foreldrene kan være på jobb på dagtid. Barnehager, skoler, fritidsaktiviteter og idrettsorganisasjoner har gitt foreldre stadig mer tid for seg selv og deres karriere. Staten har altså tatt over mange av familiens oppgaver og dette kaller vi funksjonstapping. I tillegg er det stadig flere familier som bare består av en enslig forelder med ett eller flere barn, som oftest kvinnen.

Samliv – ekteskap, samboerskap og partnerskap

Den vanligste samlivsformen både historisk og i dag er fremdeles ekteskapet og da spesielt ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Over hele verden formaliserer denne samlivsformen forholdet og gir både mannen og kvinnen rettigheter og plikter overfor hverandre og sine familier. Som du får se når du skal lese om kulturer senere så er det store forskjeller i hva disse pliktene og rettighetene går ut på, men i dette kapittelet skal vi holde oss til de vi har i Norge. I 2009 fikk vi en ny ekteskapslov i Norge som også gav homofile og lesbiske rett til å gifte seg, slik at det ikke lenger er bare mann og kvinne som har rett til å gifte seg i Norge. Det må nevnes at det er opp til det enkelte trossamfunn å selv bestemme om de skal gjennomføre vigselen. Flere og flere velger også å inngå ekteskap utenfor trossamfunnene. Bare 36,8 prosent gifter seg i kirkeni Norge i dag, mens det store flertallet gifter seg borgerlig.

Man beholder selvsagt retten til å styre over sine egne inntekter og eiendeler når man gifter seg. Men som gift får man et visst ansvar for den andre slik at man ikke kan ta økonomiske avgjørelser som går ut over begge alene. Du kan for eksempel ikke selge huset dere begge bor i uten at begge er enige om det, selv om det er du som står som eier av huset. Man får altså felles ansvar for både inntekter og utgifter. Ektefellene har begge et ansvar for å bidra med det som er nødvendig for det arbeidet og de utgiftene som kreves for felles hushold, til dekning av felles behov og oppfostringen av barna i følge loven.

Samboere

Selv om ekteskapet har vært normen i mange hundre år så er det stadig færre som gifter seg. 20 prosent av den voksne befolkningen lever i dag i samboerskap uten de formelle forpliktelsene som det er i et ekteskap. Det er flest i aldersgruppen 20-30 år som lever i samboerskap, men stadig flere middelaldrende menn og kvinner velger denne formen for samliv fremfor ekteskapet. Enkelte bruker også samboerskapet som en prøveperiode for å se hvordan et ekteskap ville vært. For bare noen få tiår siden ville et barn født utenfor ekteskapet være et barn født i synd. I 1980 ble for eksempel 15 prosent født utenfor ekteskapet, mens i dag fødes hele 55 prosent av alle barn utenfor ekteskapet. Til sammenligning fødes bare 2 prosent utenfor ekteskapet i Japan og 40 prosent i USA. Den sosiale normen i Norge har altså endret seg kraftig. En undersøkelse Statistisk sentralbyrå la fram i 2011 viser at unge samboere er mindre fornøyd med sitt samliv enn gifte, mens de som planlegger å gifte seg er like tilfredse som de som allerede er gift.

40 prosent lever alene

En gruppe som det er lett å glemme når man snakker om familier og husholdninger er de single, men dette er faktisk en av de største gruppene i landet. Av Norges 2,2 millioner husholdninger, altså familier, så bor hele 40 prosent alene. Det er flest menn som bor alene og de fleste bor alene fra 40-årsalderen av som følge av en skillsmisse hvor kvinnen fikk ansvaret for barnene. Det er også vanligere for unge menn å bo alene enn unge kvinner, noe som kan ha en sammenheng med at kvinner som regel velger å bosette seg sammen med menn som er i gjennomsnitt tre år eldre enn seg selv.

Skillsmisse

Ikke alle forhold varer evig. Mennesker endrer seg over tid slik at noen vokser fra hverandre, mister interessen i hverandre eller opplever at man ikke lenger har den gnisten som skal til for å beholde forholdet. Utroskap eller økonomiske uenigheter og problemer er også vanlige årsaker til at par velger å gå fra hverandre. Samboere har ingen formelle økonomiske forpliktelser overfor hverandre slik at ved et samlivsbrudd beholder de sine egne eiendeler og formue og de deler verdien av bolig hvis de har kjøpt det sammen. Men for ektepar som velger å gå fra hverandre er det langt flere regler. Ekteskapet er en formell kontrakt mellom de to partene som binder de sammen både gjennom kjærlighet og økonomi. Derfor må også alle som ønsker å gå fra hverandre først leve fra hverandre som separerte i minst ett år for at de virkelig skal være sikre på at det er dette man vil. Hvis det har vært alvorligere forhold som missbruk og vold i forholdet er det ikke nødvendig med en slik separasjonsperiode. Ei heller hvis det er snakk om tvangsgifte eller ekteskap mellom nære slektninger. Som hovedregel så deler ektefeller alle eiendelene og formuen de har mellom seg i ekteskapet. Det betyr at begge parter har rett på like mye av den totale formuen og verdiene som begge besitter ved en skilsmisse. Hvis partene på forhånd har skrevet en særeieavtale som sier at den enkelte beholder sine egne eiendeler ved en skilsmisse er det som regel denne som følges. Men hvis den ene parten kommer betraktelig dårligere ut enn den andre og kan få problemer med sitt eget underhold så kan staten kreve en viss fordeling av verdiene. Hensynet til barn veier som regel sterkest. Foreldrene er forpliktet til å lytte til sine barns meninger fra de er sju år gamle, og fra de er tolv år så skal man legge stor vekt på barnets meninger om samlivsbrudd og ikke minst hvor det skal bo før en avgjørelse kan tas. Før var gjerne en skilsmisse en katastrofe for både barnet og foreldrene, med betraktelig dårligere økonomiske kår, sosial stigmatisering og baksnakking og skamfølelse. I dag legges ofte forholdene til rette for gode overgangsperioder og rettslig sikring av begge parters sosiale og økonomiske situason. Når nesten halvparten av alle ekteskap ender i skillsmisse og aleneforsørgende foreldre er det ikke lenger et avvik fra normen, oppleves ikke lenger skilsmisser som like traumatiske som før i tiden, og de fleste går videre med sine liv uten problemer.