Paver og motpaver – en kirke i krise

Den hellige Birgitta av Vadstena mottar et syn fra Gud. Birgitta opprettet etter sin manns død i 1346 et nytt kloster og nonneorden i Vadstena. Hennes klosterregler ble lagt til St. Augustins regler og bekreftet av to forskjellig paver. Hun var også en aktiv forkjemper for at pavesetet skulle flyttes tilbake fra Avignon til Roma. (Bilde: Wikimedia commons. Ingen opphavsrett grunnet alder)

Den hellige Birgitta av Vadstena mottar et syn fra Gud. Birgitta opprettet etter sin manns død i 1346 et nytt kloster og nonneorden i Vadstena. Hennes klosterregler ble lagt til St. Augustins regler og bekreftet av to forskjellig paver. Hun var også en aktiv forkjemper for at pavesetet skulle flyttes tilbake fra Avignon til Roma. (Bilde: Wikimedia commons. Ingen opphavsrett grunnet alder)

Fra begynnelsen av 1300-tallet flyttet pavekirken ut av Romas slitte gater og inn i voksende palasser i det franske Avignon. Utflyttingen kostet både anseelse og makt. Da pave Urban 6. fra 1378 forsøkte flytte pavesetet tilbake til den hellige romerske byen og styrke kirken igjen, førte det til en bitter splittelse som endte med tre forskjellige paver i tre forskjellige byer før den tysk-romerske keiseren tok affære.

Troen var en fundamental side av menneskenes hverdag i høymiddelalderen. Den gav mange en mening med livet og en forklaring, om enn dogmatisk, på hvordan og hvorfor naturen og samfunnet fungerte som det gjorde. Kristendommen og kirken gjorde krav på eierskap til etikken og moralen og hevdet at lovløshet og kaos var det eneste alternativet til dens sosiale kontroll over normer og atferd. Kirkens menn og kvinner gav også støtte, trøst og håp når sykdom, død, krig og fattigdom gjentatte ganger truet i høymiddelalderen. Mangfoldet til de gamle gudene var for lengst erstattet av helgener, avdøde mennesker man mente hadde blitt gitt makt av gud til å gjøre gode gjerninger for de som ba til dem. Helgendyrkelse fikk enorm betydning for mange i middelalderen og påståtte rester av deres lik eller ting de hadde vært i kontakt med, såkalte relikvier, kunne gå for enorme summer og betydde mye for kirker som kunne skryte av å vise dem frem for  både lokale og pilgrimmer som kom for å tilbe dem. Ofte mot en liten donasjon til kirken selvsagt. De fleste helgenene var enten martyrer som hadde gått i døden for sin tro eller bekjennere som hadde sittet lenge i fengsel for troen. Senere kunne også menn og kvinner som hadde levd eksepsjonelt fromme liv bli kanonisert, altså helgenerklært. De fleste byer, kirker og yrker hadde sine egne helgener som man ba til om hjelp og rettledning når man trengte det. Kirken hadde utviklet seg til en totalitær organisasjon som aktivt satte sitt preg på alle deler av folkets liv. Bibelen ble av mange innen kirkeorganisasjonen tolket ganske så bokstavelig og det var forventet at folk etterlevde dens formaninger og bud uten å mukke. Det var mer enn nok tid til å dyrke sin tro på i middelalderen. Kirken hadde innført mellom 80 og 150 helligdager i året som skulle brukes på gudsdyrkelse og bønn. Frykten for djevelen og den alltid nært forestående dommedagen ved verdens ende var en svært sterk pådriver for å oppføre seg som en sann kristen, slik kirken altså definerte det. En frykt som det ikke er vanskelig å forestille seg at ble kraftig forsterket av pestens herjinger, tapene for muslimene i Bysants og 100-årskrigen.

Døden var alltid en nær og truende skikkelse for disse menneskene. Det kan derfor virke litt merkelig at midt i all denne elendigheten så slet kirkens øverste myndighet, paven. Frem til da hadde kirken stort sett sittet på et monopol av skrive- og lesekyndige personer som de verdslige styresmaktene og folk flest var avhengige av for mange ting i det hverdagslige styre og stell i rikene. Men nå opplevde de en uvant konkurranse om deres posisjon som utdanningsinstitusjon; fra den nye verdslige universitetene. Monopolet ble brutt og lese- og skrivekunsten spredte seg til et langt bredere lag av befolkningen. Den økonomiske redningen i førsteomgang var den relativt nye ideen om en skjærsild som alle måtte igjennom før de kunne håpe å komme til himmelen. Tanken var at pinslene man gjennomgikk i denne ilden renset en fra de synder man hadde begått i livet. Alle måtte igjennom den, men desto bedre kristen man hadde vært i dette livet, desto kortere måtte man oppholde seg i skjærsilden. 

Det var ikke lang vei fra ideen om skjærsilden til at både paven og lokale prester så sitt snitt til å skaffe seg ekstra inntekter gjennom det vi kaller avlatshandelen. Pavekirken solgte kynisk og kalkulerende såkalte avlatsbrev til alle som var villige til å betale. Disse brevene gav kjøperen syndsforlatelse for sine synder og forkortet automatisk hans opphold i skjærsilden når han døde. Desto mer man gav, desto kortere ble oppholdet i flammene. Selveste Peterskirken i Roma skal ha blitt fullført for avlatspenger som Pave Leo 10. godkjente innsamlingen av.

Pavesetet i Avignon

Pavepalasset i Avignon i Sør-Frankrike. Bilde: Jean-Marc ROSIER (de/from http://www.cjrosier.com + http://www.gordes-immobilier.com) [CC-BY-SA-3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/)], via Wikimedia Commons

Pavepalasset i Avignon i Sør-Frankrike. Bilde: Jean-Marc ROSIER (de/from http://www.cjrosier.com + http://www.gordes-immobilier.com) [CC-BY-SA-3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/)], via Wikimedia Commons

Pave Clement 5. er mest kjent for å ha flyttet pavestolen til Avignon i Sør-Frankrike og sin harde forfølgelse av tempelridderne.

Pave Clement 5. er mest kjent for å ha flyttet pavestolen til Avignon i Sør-Frankrike og sin harde forfølgelse av tempelridderne.

Ved begynnelsen av 1300-tallet var ikke lenger Roma sentrum for verken verdslig eller geistlig europeisk kultur. Byen var skitten og nedslitt og fra Pave Clement 5.s tid (1305-1314) av holdt pavekirken til i den sør-franske byen Avignon hvor et storslått palass og hoff ble opprettet, sterkt støttet av den franske kongen. Faktisk var alle pavene som styrte fra Avignon av fransk opphav, eller i det minste fransktalende. Hvor pavesetet var hadde storpolitisk betydning for hele Europa, ikke minst gav det prestisje. Kirkestaten som delte den italienske halvøya i to var blitt et ukontrollerbart anarki som paven ikke lenger kunne forvente noen større inntekter fra. Kardinalene valgte i 1378 Urban 6. til pave i Roma etter at den gamle paven en kort periode hadde flyttet setet tilbake til den hellige byen. Håpet var at han skulle flytte tilbake til Avignon så de kunne slippe unna de urolige romerske folkemassene og de slitne gamle bygningene. Men Urban var av natur en reformator og han ville slett ikke flytte. Tvert i mot planla han å ta et oppgjør med luksuslivet og den omfattende uformelle verdslige innflytelsen som ikke minst Frankrike utøvde over kirken. Urban kritiserte kardinalene høylytt og offentlig gang på gang, og kardinalene innså at med Urban kunne de se langt etter det gode livet og den makten de hadde hatt over pavene i Avignon hvis de ikke gjorde noe, og det fort. Snart erklærte de valget av Urban som ugyldig og innsatte i stedet sin egen motpave tilbake i Avignon. Kirken hadde nå plutselig to paver, og verre skulle det bli. Presset fra muslimene i øst og kaoset som fulgte av de interne konfliktene i kirken førte til at det ble innkalt til et kirkelig fellesmøte i Pisa, et såkalt konsil, i 1409 som skulle stå over pavenes myndighet og rydde opp i det kirkelige rotet og få fred til å fokusere mot en virkelig fiende. Men få geistlige møtte opp, og de som faktisk gjorde det endte med å velge en tredje motpave som skulle erstatte de to. Dermed var kirken delt i tre forskjellige pavedømmer i tre forskjellige byer. I 1414 hadde den tyske keiseren fått nok og innkalte både kirkens menn og universitetenes elite til sitt eget konsil i Konstanz som tvang de tre pavene til å gå av alle sammen, erstattet av én enkelt pave; Martin 5. Martin sikret sin stilling i de verdslige styrene ved å gi de lokale fyrstene og kongene mer makt over den lokale kirken og ryddet opp i kaoset som rådde i kirkestaten hvor pavedømmet nå kunne hente store fortjenester fra skatter og egen eksport av sjeldne fargestoffer som var ettertraktet i hele Europa.

Habsburgerne og det Tysk-romerske riket

I Østerrike regjerte slekten Habsburg over flere hertugdømmer utover høymiddelalderen. En av disse var Maximilian av Habsburg som i 1477 giftet seg med Marie de Bourgogne som i tillegg til sitt eget land hersket over de nye nederlendene. Disse områdene hadde i løpet av 1400-tallet tjent seg rike på sildefiske handel og skipsbygging, og ganske så effektivt konkurrert med Hanseatene i Nordsjøen. Da Marie døde fem år senere overtok Maximilian tronen hennes og noen år senere maktet han også å samle de største hertugdømmene i Østerrike under seg og erklærte seg selv som keiser. Hans sønn Filip den Smukke giftet han bort til Castilla og Aragóns arving Juana den gale, som Filip fikk sønnen Karl med. Karl arvet i 1519 ikke bare de østerrikske landene, men også Nederlandene, Spania og de nyoppdagede Karibiske øyene og ble dermed Europas mektigste mann som keiser Karl 5. av det Tysk-romerske riket. Karl var ikke uten ambisjoner selv, og han ble nok ikke mindre oppmuntret av at folk sammenlignet han med Karl den store og at han skulle gjenopprette dennes gamle imperium. Han var sterkt påvirket av humanistiske ideer og tanker, og han ønsket også å tilrane seg pavetittelen og på den måten sikre sin stilling både verdslig og utenfor denne verdenen, for på den måten å øke sin makt som den mektigste keiseren i Europa. Karl var sterkt troende og habsburgerne skulle vise seg å være svært så pavetro etter hvert som vi går inn i perioden som for vår del avslutter middelalderen og innleder en ny; Reformasjonen.

 

Flervalgsoppgaver

Paver og motpaver

Peterskirken i Roma. Opphavsrett: mennesket.net/Hellum 2008.

Peterskirken i Roma. Opphavsrett:
mennesket.net/Hellum 2008.

Hva husker du fra den store kirkelige splittelsen på 13-1400-tallet?

Repetisjonsoppgaver

Lett

  1. Hva   var skjærsilden?
  2. Hvorfor   flyttet paven sitt sete fra Roma til Avignon?
  3. Hva   er et konsil, og hva skjedde under konsilet i 1409?
  4. Den   katolske, opprinnelige, kirken erstattet det gamle mangfoldet av guder med   helgener som hadde sine egne ”spesialområder”. Hvilke norske helgener kjenner   du til og hva kan du fortelle om dem?
  5. Hvem   var habsburgerne?

Middels

  1. Tegn   et enkelt kart over Italia og merk av hvor pavestaten lå. Bruk nettet til å   finne ut det du kan om pavestatens opprinnelse.
  2. Diskuter   mulige årsaker til at den franske kongen var en så ivrig støttespiller til å   ha pavesetet i Avignon. Og hvorfor ønsket mange i Italia setet tilbake til   Roma?
  3. Gjør   rede for avlatshandelen
  4. Gjør   kort rede for hvordan Habsburg-familien ble så mektig.
  5. Bruk bokmålsordlisten og gjør rede for hva dogmatisk betyr. Hva menes med at de   fleste hadde en dogmatisk holdning til troen i middelalderen?

Vanskelig

  1. Hvilke   konsekvenser kunne utvelgelsen av flere lokale paver ha fått for kirken over   tid hvis ikke den tysk-romerske keiseren hadde grepet inn?
    Hvordan kunne Europa ha sett ut i dag?
  2. Drøft   hva som skiller middelalderens syn på etikk og moral fra dagens

 

 

Les mer

Bøker:

  • Fuglestad, Finn, «Fra svartedauen til Wienerkongressen» Cappelen akademisk, 2004
  • Lunden, Kåre, Aschehougs verdenshistorie bind 6: Europa i krise 1300-1500

Nett:

Sist endret: 14/03/2017