Frankerne og Det hellige romerske riket

Etter Vestromerrikets fall vokste de germanske frankerne frem som den dominerende makten i det vestlige og sentrale Europa. De frankiske kongedynastiene merovingerne og karolingerne spredte igjennom fire hundre år den katolske kristendommen, latin og et mer sentralisert styresett til landene de erobret og deres naboer, både fredelig gjennom munkevesenet og med sverdet hvis nødvendig. Deres makt kulminerte med Karl den stores kroning til keiser av Det hellige romerske riket i år 800. 

Merovingerne – frankernes første kongedynasti

Nord for de romerske grensene i senantikken, i det som i dag er Nord-Frankrike, Nederland, Tyskland og de nordiske landene, levde et mylder av stammer og småkongedømmer som er samlet kjent under betegnelsen germanerne . Etter Vest-Romerrikets gradvise fall som den største politiske maktfaktoren var det spesielt de folkene vi i dag kaller frankerne som etterhvert skulle stå frem som det viktigste og mest suksessfulle folkeslaget i Vest-Europa i den tidlige middelalderen. Stammene som utgjorde frankerne var ikke i utgangspunktet et samlet folk, men et sett av germanske stammer i det som i dag er det nordlige Frankrike som delte språk, kultur og en del slektskap seg i mellom. Under romertiden var det for noen av disse viktig å holde på sin egen identitet og kulturelle tradisjoner og forsvare sine grenser mot romersk innflytelse på egen politikk og kultur, men de fleste frankiske stammer etablerte handelsruter og samarbeid med romerne og skapte et fruktbart forhold til den romerske middelhavskulturen og dens lange historie. Frankerne ble gradvis samlet under det Merovingiske kongedynastiet på slutten av 400-tallet. Merovingerne hentet sitt navn fra stammehøvdingen Merovech (415-457) som skal ha vært blant de som frankerne sloss sammen med romerne mot Attila og hunerne. Så lite som vi vet om han så er det en god mulighet for at både han og aliansen med romerne kan være en del av en opphavsmyte for frankerne som folk. Frankerne trodde ellers på et stort mangfold av germanske guder som de tilba gjennom ritualer som inkluderte bruk av ofringer til gudene, talismaner og hellige plasser i naturen som for eksempel var knyttet til spesielle trær eller naturlige landformasjoner. Men som med så mange andre germanske folkeslag i antikkens siste århundrer ble også de introdusert for mennesker som bekjente seg til den nye religionen med bare en gud gjennom sin nære kontakt med den romerske kulturen.

Clovis ble begravet ved St. Genevieve-klosteret en gang etter 511 og siden flyttet til St, Denis på 1700-tallet.

Merovech sitt barnebarn Clovis (466-511) ble den første kongen til å samle alle de frankiske stammene i hele det som før hadde vært det romerske Gallia under en hersker. Det frankiske riket ble rasjonelt styrt. De hadde en sentral organisasjon som evnet å slå sin egen mynt, krevde inn skatter og utpekte biskoper og statlige embeter. Clovis konverterte i 496 til katolisismen etter oppfordring fra hans kone Clotilde som siden fikk helgenstatus for den prestasjonen siden dette knyttet frankerne direkte til den katolske kirken i Roma for all fremtid. Da Clovis bestemte seg for å angripe Vestgoterne i sør så gjorde han det i følge historikeren Gregorius av Tours (538-594) fordi han ikke klarte å utstå tanken om at det var arianske kristne (en kristen retning som ikke ville likestille Jesus med gud og den hellige ånd) som okkuperte Gallia. Clovis selv tvang ingen til å konvertere, men det var sjelden nødvendig heller da det ikke var uvanlig for undersåtter å følge kongens trosretning. Etter Clovis sin død ble hans rike delt likt mellom hans fire sønner. En slik deling ble en åpenbar kilde til konflikt i mellom sønnene. Selv om tre av sønnene døde så fortsatte denne tradisjonen med deling mellom sønner igjennom flere generasjoner. På tross av alt dette foregikk merovingernes mest destruktive kamper mellom og mot hverandre og gikk for det meste ikke ut over folket som sådan. Landområdene deres ble allikevel fortsatt styrt på en god og rasjonell måte for sin tid, mye takket være en sentral lederskikkelse og embetsmann kalt palasshovmesteren.

Det frankiske riket

Det frankiske rikets utvikling fra ca 481 til Karl den stores død i 814 (Karl den store er Charlemagne på engelsk). Kilde: Wikimedia Commons Sémhur , CC BY-SA 3.0, Link

Karolingerne overtar makten

Ulempen med at alle merovingerkongenes sønner arvet likt var et kaotisk rot i det politiske bildet. Et viktig stabiliserende embete, en offentlig stilling, i dette systemet var derfor palasshovmesteren, maior palatii. Palasshovmesteren eide eget land, befestninger og slott og styrte hæren direkte under seg. Hans stilling utviklet seg slik at han ble i praksis umulig å avsette og den gikk i arv til hans sønner. Palasshovmesteren styrte kongedømmet på vegne av kongen og ofte med hans fulle myndighet. Å delegere politisk makt er en ting alle statsledere må gjøre, men ved å delegere nesten all sin politiske makt til ett og samme embete svekket merovingerne sin egen posisjon ettersom årene gikk. Mot slutten av merovingernes dynasti beskrives de i historiske kilder som maktesløse marionettefigurer uten makt og sannsynligvis uten penger til å betale noen av sine undersåtter selv. De som tjente på mest på dette var palasshovmesterne under slekten vi i dag kjenner som Karolingerne, etter den litt senere Karl den store. Pepin av Herstal var den første av Karolingerne til å vokse seg ut av palasshovmestertittelen. Som palasshovmester overvant han en av Merovingernes eldste erkefiender i øst og samlet de nordfrankiske områdene en gang for alle. Hans sønn Karl (688-741), som fikk kallenavnet Karl Martel (som betyr hammeren), fulgte i sin fars fotspor som palasshovmester og søkte militær makt og ære gjennom brutale hærtog inn i nabolandene for å utvide frankernes landområder. Han satset på et effektivt kavaleri som med fart og råskap overvant sine fienders hærer som hovedsakelig bestod av fotsoldater. Under ham ble store deler av dagens Frankrike, Nederland og Tyskland samlet under det som formelt sett fremdeles var merovingernes frankiske dynasti. Karl Martel er for kristen historie kjent som en av troens fremste forkjempere da han under slaget ved Tours i 732 stanset de muslimske forsøkene på å utvide sitt nye kongerike videre ut av Spania. Karl Martel tok aldri kongstittelen fra merovingerne selv om han i praksis utøvde rollen. Det var ikke fordi karolingerne ikke ønsket det, men fordi hverken Karl Martel eller hans forgjengere hadde den legitimiteten gjennom det historiske blodsbåndet tilbake til Clovis som de trengte for å få adelens og folkets støtte.

Barbarer! Visste du at…
…romerne omtalte de germanske stammene som barbarer, et uttrykk som ble brukt av grekerne og romerne om folk de mente kom utenfra, fra mindre siviliserte og mer primitive stammesamfunn enn dem selv? Mange engelske historikere bruker fremdeles dette uttrykket om germanerne.

På 700-tallet anså paven seg som alliert med den østromerske keiseren i Konstantinopel. Men etterhvert som kirken i øst gled bort fra den romerske kirkens doktriner og det germanske folket Langobardene i Nord-Italia truet Roma, begynte paven å se etter andre mulige beskyttere av kirken. Hans søken etter allierte overlappet perfekt med karolingernes søken etter noe eller noen som kunne gi de den legitimiteten de trengte for å kreve den frankiske tronen. Karl Martels sønn, Pipin den lille (regjerte 741-768, et forøvrig ironisk tilnavn siden han sannsynligvis var ganske høy), favoriserte kirken og bygget oppunder den legitimiteten som hans far vant i Tours. Han innførte en rekke kirkelige reformer med større disiplin blant prestene, gav kirken store landområder og styrket kongens rolle som kirkens beskytter. Han bidro også sterkt til spredningen av den frankiske kirken ved å sende misjonærer til de germanske områdene i dagens Tyskland og Skandinavia. I 751 fikk Pipin på fredelig vis avsatt den siste merovingiske kongen og tre år senere ble han kronet til konge av Paven som nå desperat trengte hjelp mot Langobardene i Italia. Pipin organiserte så til gjengjeld et felttog i Italia hvor han tvang Langobardene bort fra store områder de hadde tatt fra pavedømmet over mange år. Disse områdene overdro Pipin så tilbake til paven og la grunnlaget for Kirkestaten som eksisterte helt til 1870

Kirkens rolle

Munken Benedikt av Nursia (480-547) sin samling med strenge regler for hvordan munker måtte leve påvirket hele det katolske munkevesenets utvikling. Pave Gregor den store (ca 540-604) utfylte siden Benedikts regler med et krav om misjonsvirksomhet. Tegningen er fra 1129 og skal forestille Benedikt som gir munkene sine regler. Ingen opphavsrett.

I det frankiske samfunnet var kirken representert med biskoper og munker som levde i klostre. Biskopene holdt til i byene og var en del av det vanlige livet til folket, mens munkene hadde en langt mer tilbaketrukket rolle i samfunnet. Munkene levde mesteparten livet bak klostrenes beskyttende vegger hvor de fulgte strenge regler for livsførsel. Men noen var også vandrende munker som viet sine liv til å reise rundt og omvende germanske hedninger for å etterleve misjonsbefalingen fra bibelen og kravene fra pavekirken. I klostrene var det også skriptorier, rom hvor munkene jobbet iherdig med å lese og kopiere gamle tekster og bibler, både for å bevare og spre kunnskapen de inneholdt. Under karolingernes dynasti tar dette arbeidet fart og særlig jakten på gamle tekster fra blant annet antikken gjenfinnes og kopieres i stort omfang under Karl den store (se lenger ned i artikkelen). Biskopene var ofte medlemmer av fremstående gamle romerske familier og stillingene gikk gjerne videre innad i slekten. De var gjerne svært stolte av sin bakgrunn og videreførte mye av den gamle romerske kulturen i sine daglige liv og virker. De holdt fast på latin som skriftspråk og la også grunnlaget for at fransk ble det dominerende språket og ikke de germanske språktradisjonene som man holdt på i for eksempel Tyskland. Biskopene var de religiøse lederne i samfunnet. Det var de som hadde guds øre hvis befolkningen trengte hans oppmerksomhet, og det var de som forkynte, og ikke minst fortolket, hans ord fra bibelske tekster. Dette var en verden hvor religiøse og magiske krefter hadde stor innflytelse på menneskene både sosialt og politisk, så biskopene ble mektige menn. Å forarge en biskop kunne fort bli kostbart hvis man ønsket seg et liv etter døden. De fleste var landeiere og hadde gode inntekter de kunne bruke på seg selv og sine undersåtter. Biskopene hadde også som regel ansvaret for en eller flere relikvier, levninger som gjerne kom fra en regional eller lokal helgen som de kunne holde bønner og kreve ofringer for. Disse levningene var ofte bein fra skjelettet, som en arm eller en hodeskalle, eller trefliser og tøystykker som de påstod kom fra selve helgendåden. 

Karl den Store – Krigsherre, kristen herre og Romas etterfølger

Etter Pipin den lilles død i 768 overtok hans sønn Karl et rike som nå i økende grad var i ferd med å bli det politiske sentrum i Europa etter svekkelsen av det bysantinske riket og langobardenes herjinger i Italia. Selv paven så frankerne som kirkens beskyttere på denne tiden. Karl var en krigerkonge som førte felttog mot sine fiender hvert eneste sommerhalvår og utvidet det frankiske riket han hadde arvet etter sine forfedre og merovingerne. Han var usedvanlig seiersrik og finansierte i praksis hele sitt styre gjennom krigsbytte og nye erobringer. I Italia knuste han langobardenes militærmakt og stanset effektivt alle de ambisjonene de måtte ha hatt om å kontrollere hele Italia. Han erobret de tyske områdene nord for Italia og slo de germanske avarene i Ungarn. Karl var også en from mann, som anså kirken og kristendommen som en sentral del av sitt liv og vek ikke bort fra å direkte terrorisere de som ikke ville la seg innordne under den katolske kirken han selv var oppdratt til å følge. I Nord-øst foretok han jevnlige felttog inn i saksernes områder og tvang de med sverdet til å la seg omvende fra sine gamle germanske guder og skikker til den katolske kristendommen. Innen år 800 hadde han kontroll over det meste av Vest-Europa og hans frankiske rike var blitt kontinentets naturlige økonomiske, politiske og kulturelle sentrum. Hans egen makt som konge var tilnærmet uinnskrenket av noen andre enn gud, og hans administrative apparat bestod hovedsakelig av en liten gruppe frankiske adelige som var bundet til ham gjennom personlige bånd og kirkens mange skrive og lesekyndige menn som ble gitt byråkratiske stillinger rundt om i landet. Karl bygde seg en ny hovedstad i byen Aachen som snart ble omtalt som det frankiske Konstantinopel, en by verdig en keiser i et nytt Roma. Han var opptatt av å spre kristendommen og dens lære til sine undersåtter, han hentet derfor inn lærde geistlige fra både inn og utland. Han samlet inn og fikk kopiert og spredt bøker om litteratur, lovtekster og tekster av antikkens filosofer. Fra England hentet han inn Alcuin, datidens mest kjente engelske lærde, for å opprette et felles skolevesen for hoffet i katedraker og klostre. Oppblomstringen innen filosofi, historieskriving og diktning som skjedde under karolingerne blir ofte sett på som så omfattende at den omtales som den karolingiske renessansen. Det ble vedtatt en felles prekensamling og felles utdanning av alle prester slik at budskapet som ble spredt både om kirken og hans verdslige styre ble ensrettet og likt over hele riket. Som rikets mektigste nest etter gud selv hevdet Karl retten til å disponere alle kirkens rikdommer og eiendommer, og han utpekte selv biskoper som var lojale mot ham. Til gjengjeld fikk biskopene verdslig makt, land og autoritet. Bakdelen med denne formen for styre er at den forutsetter lojalitet og er avhengig av personene som gir og mottar den for å holde. Hvis kongen ikke kunne betale for sine undersåtters lojalitet gjennom land og rikdom kunne han heller ikke regne med deres støtte. Og skulle han dø så løsnet alle båndene han hadde måttet ha med både kirkens menn og adelen helt slik at den nye kongens makt ikke var garantert og riket kunne kollapse raskt.

Det hellige romerske riket

Kroningen av Karl den store som keiser av Det hellige romerske riket i 800. Maleri av Friedrich Kaulbach, 1861. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Vinteren 800 ble Karl bedt til Roma av pave Leo 3. for å støtte ham mot hans fiender i det romerske aristokratiet. De hadde alt torturert ham og jagd ham ut av byen en gang tidligere for så å bli reddet av Karl og paven var avhengig av å vise at han fortsatt hadde Karls støtte. Under gudstjenesten i Peterskirken første juledag så Leo sitt snitt til å knytte Karl enda tettere til pavekirken og kanskje samtidig takke ham for alt han hadde gjort for kirken. Uten Karls forhåndsviten eller godkjennelse kronet paven den frankiske kongen nærmest som et bakholdsangrep midt i gudstjenesten og gav ham tittelen keiser av Det hellige romerske riket, et rike som vi senere omtaler som det Tysk-romerske riket. Kildene fra denne hendelsen er få og vage, men Karl selv, som den fromme kristne han var, skal ha sagt at han ville droppet å gå i kirken selv om det var jul hadde han visst hva paven planla. Karl mente at keiserarven etter Roma bare kunne tilhøre den Østromerske keiseren. Han vill gjerne være være en keiser og en konge, men over kristenfolket, slik David var i det gamle testamentet, ikke som keiseren i Bysants eller det gamle Roma.

Karl den stores trone

Karl den stores trone i Aachen domkirke i dag, BIlde: Berthold Werner, CC BY-SA 3.0

Karl bestemte i 806 at riket hans skulle deles mellom tre av hans sønner og det som var i ferd med å bli et frankisk keiserdømme lå igjen an til å bli splittet slik det hadde blitt under merovingerne. Men da Karl døde i 814 var allerede to av dem døde og kun hans sønn Ludvig den fromme var igjen. Riket var under Ludvig utsatt for en rekke indre og ytre krefter som ikke nødvendigvis var like glade for frankernes dominans i Vest-Europa. Det Hellige romerske riket bestod av mange forskjellige etniske folkeslag som hadde måttet innordne seg under frankernes styre og det var ikke fritt for oppreisninger og motstand fra ulike minoriteter, som bayere i øst, vestgotere i sør og aquetainere i vest, over alt i riket. Og som vi husker fra både det romerske og det bysantinske riket så fører lange grenser med seg mange flere potensielle fiender. I den samme tiden begynner også beretningene å beskrive vikingene som noe mer enn bare en plage fra nord. Ludvig anså sin rolle som keiser som like mye en religiøs stilling som en verdslig. Etter Ludvigs død startet hans tre sønner en borgerkrig som bare resulterte i en tredeling av riket i 843 som sådde grunnen for det som senere skulle bli Frankrike og Tyskland med Burgund og de nedre landene, altså Nederlandene, i mellom dem. Den tyske siden, som var økonomisk sterkest og hadde både kultursenteret Aachen og det gamle Roma som del av sitt rike, var den som etterhvert skulle ta opp arven som det sentrale keiserrike i Vest-Europa. Innen årtusenet var omme hadde karolingerne utspilt sin rolle både i øst og vest i det gamle riket og nye dynastier tok over.

Slaget ved Tours

Slaget ved Tours den 10. oktober 732 ble et vendepunkt i historien for den arabiske fremdriften inn i Europa og ble fremstilt som en hellig og gudommelig støttet seier mot hedningene av samtidige og senere kristne historikere. Nasjonalromantisk oljemaleri av Charles de Steuben fra 1837. Kilde: Wikimedia Commons.

10. oktober 732: På 730-tallet marsjerte armeene til det muslimsk kongeriket Al-Andalus under Umayyadedynastiet fra Spania og inn i Aquetaine som ligger i Pyrineene i det sydlige Frankrike. Aquetaine var da en uavhengig stat og ikke underlagt frankerne. I realiteten var de faktisk langvarige fiender og Karl Martell, som da styrte som palasshovmester for merovingerne, ville gjøre landet til en del av frankernes rike. Etter å ha lidd nederlag mot de muslimske erobrerne hadde ikke aquetanierne noe annet valg enn å be Karl Martel om hjelp. Karl, som heller ikke ville ha en betraktelig sterkere og ikke minst krigsvillig muslimsk stat som nabo, gikk med på å kjempe sammen med dem mot araberne mot at Aquetaine ble en del av frankernes rike etterpå. Karl hadde den uvanlige fordelen i middelalderen at han hadde ressursene, blant annet gjennom økonomisk støtte fra paven, til å trene sine soldater og ryttere jevnlig gjennom hele året. De færreste soldater i middelalderen hadde noen god utdannelse og trening i å være soldat, de fleste var bare bønder som ble tvunget ut i krig for sine herrer i sommerhalvåret, og sjelden eller aldri på vinteren. Araberne manglet på sin side tilgang på gode forsyninger utover det de kunne ta fra landområdene de okkuperte. Ei heller var de godt kledd og forberedt på den europeiske vinteren som begynte å sette inn. Ved Tours hadde Karl i tillegg fordelen av å kunne velge slagmark. Han plasserte sine soldater i høyden og i formasjoner de var godt drillet i og som var nedarvet fra romerne. Arabernes rytterkavaleri klarte aldri å bryte igjennom Karls linjer og i stor grad flyktet de sørover etter at ryktene begynte å gå blant de arabiske styrkene om at Karl hadde sendt ut tropper for å plyndre dem for verdiene de selv hadde plyndret og samlet gjennom mange år på hærtokt. I europeiske sinn på denne tiden ble slaget ansett som en stor seier og et avgjørende øyeblikk som viste betydningen av at europeerne både måtte og kunne kjempe sammen mot trusselen fra de muslimske hedningene som presset seg innover fra den spanske halvøya. 

Flervalgsoppgaver

 

Hva husker du fra artikkelen om Frankerne og deres to viktige kongedynastier?

Oppgaver

  1. Beskriv hvem frankerne var med under 50 ord.
  2. Hvem var Merovingerne?
  3. Hvordan ble kristendommen spredt i de germanske områdene av Europa i tidlig middelalder?
  4. Hva var palasshovmesterens rolle i det frankiske riket?
  5. Hvordan utviklet denne rollen seg?
  6. Hvem var karolingerne?
  7. Hvordan endte karolingerne opp som frankiske konger?
  8. Hva var karolingeren Karl Martels viktigste bragd ut fra kirkens perspektiv?
  9. Hvem var Karl den store?
  10. Tegn et kart over Karl den stores Europa og sammenlign det med et moderne kart over EU.
  11. Drøft Karl den stores rolle i Europeisk historie.

Les mer

  • Gregorius av Tours (539-594): History of the Franks: Books I-X,  alternativ kilde (PDF-fil): Cambridge.org
    Gregorius av Tours ble biskop av Tour i 573, han begynte å skrive på sin historiske oversikt ganske snart etter valget sitt. I boken beskriver han merovingernes dynasti og utvikling med utgangspunkt i Merovech.
  • Costambeys, Marios, Matthew Innes, Simon MacLean, “The Carolingian World”, Cambridge Medieval Textbooks, 2011, Cambridge, UK
  • Aschehougs Verdenshistorie. Bind 4, Religioner på marsj 500-1000
  • Fleener, Monica, “The Significance of the Coronation of Charlemagne”, Western Oregon University 2005:
  • Wickham, Chris, “The Inheritance of Rome: A History of Europe from 400 to 1000”, Penguin Books Ltd, 2010, London
  • Einhard, “Vita Karoli Magni”, Frankisk historiker, boken er en detaljert biografi over Karl den stores liv og virke og ble skrevet noen år etter hans død, oversatt til engelsk og lagt ut på sourcebooks.fordham.edu

Sist redigert: 02/11/2017