Sist oppdatert 11.10.2017 kl 21:19
Romas opprinnelse er mest kjent i fra sagnet om guden Mars to sønner, Romulus og Remus, som ble satt ut for å dø fordi deres mor var datter av en lokal konge som ble avsatt av sin egen bror. For å hindre at etterkommere av den avsatte kongen skulle gjøre krav på tronen, fikk broren alle hans mannlige arvinger henrettet og datteren ble plassert i vestalinnenes tempel hvor hun måtte sverge på et liv i kyskhet. I dag regner vi slike opphavsmyter som ren diktning. Men vi vet allikevel en god del om hvordan Roma oppstod som bystat rundt 700-tallet før vår tidsregning. Basert på arkeologiske kilder så kan vi si at byen ganske sikkert startet som en landsby av latinsktalende folk som bodde i leirhytter på Palatinerhøyden, den ene av sju markante høyder i Roma. Sammen med landsbyer på noen av de andre høydene slo de seg sammen til staten Roma en gang mellom år 700 og 500 f.v.t. De gjorde Capitolhøyden til festning og religiøst senter og sumpområdene mellom høydene til et felles møtetorg kjent som Forum Romanum. På 500-tallet gjennomførte også romerne politiske reformer slik som grekerne gjorde. Politisk makt ble knyttet til militær makt og byen ble delt i fire bydeler og landområdene rundt ble delt i 17. En viktig forskjell mellom grekernes og romernes reformer er at aristokratiet mistet aldri kontrollen i Roma. Det forble de rike og mektige familiene som styrte staten og denne ble derfor ofte omtalt som Res Publica som betyr ”det slektene har felles”. Romertiden deles vanligvis inn i kongetiden, republikken og keisertiden. Kongetiden var tiden framt til ca 510 f.kr. da den siste kongen ble styrtet. Republikken varte fra slutten av kongetiden til ca 31 f.kr. da Augustus sikret seg enemakten som keiser. Tiden fra Augustus ble keiser til Vest-Romerrikets fall i 476, kaller vi keisertiden.
Far var konge – i familien
Pater familias (latin; familiens far) var etter romersk lov familiens mektige overhode og i Roma hadde han flere viktige roller som for eksempel staten i de greske bystatetene ellers ville hatt. Blant annet så ledet han de religiøse seremoniene og han hadde rollen som øverste domsmyndighet innad i familien. Hvis noen vannæret familien eller på andre måter gjorde seg skylding i noe som brøt med familiens normer så var det Pater familias sitt ansvar å gi dom og straff til den det gjaldt. Hans myndighet gikk så langt at han til og med hadde rett til å dømme et eget familiemedlem til døden hvis handlingen var grov nok. Ingen innad i den romerske familien hadde rett til å eie noe, det var kun familieoverhodet som hadde eiendomsrett. Staten gikk i utgangspunktet bare inn som megler mellom familier i konflikt. Stort sett nøyde den seg med å kontrollere at han ikke behandlet sine familiemedlemmer for strengt. Pater familias sin makt over familiemedlemmene var også med på å svekke den statlige borgerrollen da borgerne i utgangspunktet var lojal til familien, ikke nødvendigvis staten. Statens rolle i Roma ble mer omfattende etter hvert som republikken utviklet seg.
Å være romersk borger var ikke det samme som å være borger i en gresk bystat. En av grunnene til at romerne kunne øke så raskt i antall og senere legge under seg så mange andre folkeslag var nettopp deres inkluderende holdning til det å være en romersk borger. Til å begynne gjaldt borgertittelen for alle frie menn som bodde i selve byen Roma. Senere, under keisertiden, ble dette utvidet til alle frie menn innenfor statens grenser. Hvis en slave ble frigitt av sin herre så fikk han et begrenset borgerskap hvor han ikke fikk stille til for eksempel valg. Men fikk denne slaven barn i frihet så var disse barnene automatisk borgere av den romerske stat. Noe slikt ville vært uhørt blant grekerne.
Republikken
Som hos grekerne hadde romerne en folkeforsamling, en rådsforsamling og en rekke embetsmenn som ble valgt for ett år av gangen. I Athen kunne en embetsmann som missbrukte sin stilling tvinges av folkeforsamlingen til å landflyktighet, men hos romerne hadde embetsmennene en helt annen stilling. De bar synlige tegn på sitt embete og kunne ikke dømmes for sine handlinger eller avsettes det året han satt. Men man fikk ikke stille til gjenvalg og måtte være forberedt på å stå til rette for sine valg etter at embetsperioden var over. De høyeste embetene var konsulene. Disse hadde den øverste myndigheten i krig og hadde enerett til å tolke lovene og tolke gudene. Rådsforsamlingen ble kalt senatet. Her satt 300 tidligere embetsmenn av som regel høy sosial rang på livstid. Deres rolle var å gi råd til embetsmennene og hadde formelt sett ingen direkte myndighet. Men det var få embetsmenn som turte ta viktige avgjørelser uten senatets godkjenning. Det var ikke slik at hvem som helst kunne bli konsul. Sosialt hadde romerne et sterkt klassedelt samfunn med to stender (klasser basert på fødsel og arv); de rike, aristokratiske patrisierne og plebeierne som var folk flest. Republikken som periode startet med at patrisierne styrte over plebeierne. Men etter hvert som staten utvidet sine grenser kunne plebeierne sette foten ned og kreve mer likhet da det tross alt var de som stilte som soldater ved krig. Først fikk de skrevet ned en lov som gjaldt for alle, de tolv tavlers lov. Denne ble hugget ut i stein og stilt ut slik at alle kunne se den. Og så, på 300-tallet, sikret de seg omtrent like rettigheter som patrisierne etter at de truet med å danne sin egen stat. Viktigst av alt var det at de formelt fikk sine egne embeter i form av folketribunene som hadde makt til å bremse lovforslag og endringer i samfunnet helt opp til senatet og ikke minst foreslå lover for folkeforsamlingen. Plebeierne fikk gradvis flere rettigheter og tilgang til flere offentlige embeter, men aristokratene klarte fortsatt å beholde mye av sin maktstilling i samfunnet gjennom en institusjon kalt patron-klient forholdet. En patron var en velgjørende stormann som hjalp sine klienter hvis de trengte rettslig støtte eller annen hjelp i det romerske samfunnet mot at klienten gav sin støtte, eller rettere sagt sin stemme, til patronen ved viktige valg eller avstemninger. Store og raske endringer var ganske utenkelig for romerne, de foretrakk stabilitet og gradvis ekspansjon fremfor dette. Derfor var stegene i politikken små og gjennomtenkte. Det viktigste var å hindre at makten kom i en mann eller en slekts hender alene. De øverste embetene, som for eksempel pretorer og konsuler, forble derimot reservert aristokratenes hender slik at den øverste myndigheten ble liggende hos noen få. På mange måter forble også Roma et oligarki i likhet med Sparta.
Roma ekspanderer i Italia
Under republikken utvidet romerne sine grenser gradvis gjennom småkriger, handel og samarbeid. De kjempet en rekke småkriger med sine etruskiske naboer i nord fremt til de i år 396 vant kontrollen over nordområdene. I år 265 f.v.t. tok de endelig kontroll over hele den italienske halvøya og fremstod blant middelhavsfolkene som en stor politiske og sosial stormakt. Men fremdeles var det folk som ønsket å utfordre romerne.
En dag i en ung romersk gutts liv i år 320
Punerkrigene mot Kartago
Punere var romernes navn på kartagenerne. Kartago var en nordafrikansk bystat av fønikisk opprinnelse som hadde utviklet seg til en stor middelahavsmakt utover 400-tallet da det ledet en koalisjon mot den greske ekspansjonen i det vestlige middelhavet. Romerne og kartagenerne var lenge forbundsfeller, men i 264 før vår tidsregning kom de i konflikt etter at kartagenerne valgte å støtte en italiensk folkegruppe i Messina på østkysten av Sicilia mot et angrep fra den lille staten Syrakus. En kartagesisk besittelse tett inntil de nyerobrede handelsbyene i Sør-Italia var ikke noe romerne kunne akseptere og krigen var et faktum. Hovedsakelig sloss de på Sicilia, men etter hvert gikk også kampene i Nord-Afrika og til sjøs. Det siste var en nyvinning for romerne som til da hadde vært vant til å føre krig kun på tørt land. Men den nye krigsflåten var en suksess og i 241 knuste de til slutt den kartagiske flåten og tvang fienden til å be om fred. Etter nye kamper hadde Romerne i år 237 full kontroll over ikke bare Sicilia, men også Sardinia og Corsica. Romerne utviklet på disse øyene sin måte å styre sine erobringer på. De ble gjort til provinser under militært styre av to embetsmenn kalt pretorer. De hadde kontroll over en romersk hærstyrke som de betalte for av skattene og avgiftene de samlet inn på vegne av Roma. Særlig var kornavgiftene store og tunge for befolkningen. Roma skulle ha sin del, men det var som regel nok igjen etter at alle utgifter til styre av hær og rettsvesen var betalt til å fylle pretorenes egne lommer.
I 218 gikk den unge kartagiske lederen Hannibal over elven Ebro i Spania som et svar på Romernes krav om at han skulle utleveres som krigsforbryter, mest fordi de fryktet hans lederstil. Den andre puniske krig var i gang. Før året var omme hadde han krysset alpene og vunnet frem helt til fjellkjeden Apeninene og påført Romerne flere alvorlige nederlag. I 217 krysset han fjellet og gikk mot Roma med støtte av lokale folkeslag som for eksempel Makedonerne som ønsket tilgang til kystområder kontrollert av romerne. Men romerne holdt hodet kaldt og klarte å holde unna i lange perioder. De beholdt kontrollen på sjøen hele tiden og hindret at Hannibal fikk forsterkninger fra Karthago eller fra sin bror som kontrollerte Spania og i 204 klarte de å føre kampene vekk fra den italienske halvøyen og over på afrikansk jord. Karthago ba om fred i 201 og Romerne var nå alene den dominerende makten i dette området. Ganske umiddelbart etter seieren mot Karthago rettet de blikket mot den hellenistiske verden og dens overlegne kultur i øst.
I løpet av det andre århundret skaffet romerne seg makten over hele den greske verden. Hvorfor de hadde denne trangen til å ekspandere må sies å ligge i samfunnets sosiale normer. En romers muligheter for å bli embetsmann forutsatte nå at han hadde avtjent en periode som soldat på forhånd. Desto mer ærerike seiere eller krigshandlinger en mann kunne vise til å ha vært del av, desto større var hans sjanser for å få et høytstående embete hvis han stilte til valg. Fikk man ansvaret for en provins var det også mange pretorer som gjorde sitt for å oppnå mer ære og makt senere ved å utvide provinsens grenser ved sverdets makt, forutsatt at senatet godkjente det selvfølgelig.
Cæsar, borgerkrig og keisere
En som visste å gjøre det meste av sine muligheter i provinsene var nettopp Gaius Julius Cæsar. Julius Cæsar var selv fra en patrisierfamilie og hans tante var gift med den kjente militærreformatoren Gaius Marius. Han startet sin politiske karriere etter endt militærtjeneste som en popularis, en som kjøpte seg popularitet. Hans popularitet sikret ham embetet som stattholder i det rike Spania. Da han senere kom hjem fra provinsen sikret han seg stillingen som konsul i år 59. Etter dette ble han satt til å styre Gallia i nord (sør for alpene vel og merke), en sjanse han benyttet for det den var verdt. Han utvidet ved makt den romerske provinsen helt frem til Atlanterhavet og inn i dagens England. Cæsars egne eskapader og ergjerrighet ble lagt godt merke til i senatet og mange begynte å frykte at han kanskje siktet seg inn på større saker enn bare å styre en provins. Hans soldater ble oppildnet av deres fremgang på slagmarken og den rikdommen han sikret dem gjennom salget av blant annet én million gallere som slaver. Deres lojalitet ble liggende hos hans person alene. Og derfor var de i år 49 også villige til å følge ham mot Roma da hans tid som stattholder i Gallia var over og senatet i Roma krevde at han oppløste sin hær og kom hjem. Den eldre hærføreren Pompeius, som senatet hadde satt inn som ”statens beskytter”, innså at han ikke hadde noen mulighet for å slå Cæsar slik situasjonen var og flyktet mot Egypt i håp om å vinne støtte. Pompeius ble myrdet under flukten. I stedet åpnet senatet Romas porter og lot Cæsar komme inn. Der fikk han seg selv utnevnt til diktator av Roma på livstid. Men hans regime skulle ikke vare lenge. Allerede den 15. mars 44 ble han drept av senatorer som ønsket seg tilbake til republikken. Dette førte til en periode med regelrett borgerkrig i Romerriket. De viktigste kampene stod mellom hærføreren Marcus Antonius og Cæsars adoptivsønn Oktavian. Antonius var gift med Oktavians søster, men han forelsket seg i den egyptiske dronningen Kleopatra og flyktet til henne. Oktavian benyttet sjansen til å anklage Antonius for å ville bli enehersker i både Egypt og Roma og i år 31 f.kr. velger de sammen å ta sine egne liv etter å ha lidd et knusende tap mot Oktavian på sjøen. Oktavians makt og rikdom este nærmest over etter denne seieren og han kunne ta tittelen princeps, den fremste, uten protester. I år 27 gav senatet ham til og med den ærefulle tittelen Augustus, den ærverdige, for hans rolle i å ha ”reddet republikken”. Han ble øverste hærfører og samfunnets religiøse leder på livstid og fikk vetorett over senatet. Dette regnes som startet på den romerske keisertiden. Hans styre startet en periode i romersk historie som er kjent som den store freden, Pax Romana, en periode hvor det var lite militær ekspansjon og bare små kriger i et romerskkontrollert middelhavsområdet. Selv skulle han sitte i nesten femti år før han døde.
Keisertiden
Etter Augustus fulgte en lang rekke keisere som hadde vidt forskjellige måter å styre på. Noen var rett og slett sadistiske og perverse, mens andre grenset til å være fullstendig gale. Keiser Nero er for eksempel mest kjent for å ha brent ned store deler av Romas sentrum for å gi plass til sitt enorme palass og for å ha skyldt det på de kristne. Men det er viktig å huske at selv om de var keisere så var deres makt avhengig av støtte fra senatet, hæren og andre rike og betydningsfull menn. Gjorde de seg upopulære så var det ikke fritt for at de kunne bli offer for et komplott, som regel med mål om å henrette keiseren. En stor andel av keiserne fikk aldri en naturlig død. Etter hvert som tiden gikk ble romerriket i det heletatt veldig ustabilt da generaler som så seg leie av det regjerende styret brukte sine hærer til å avsatte gamle og innsatte nye keisere i hytt og pine.
Splittelse og fall
I år 330 e.kr. valgte keiser Konstantin den store å grunnlegge en ny hovedstad i den gamle greske kolonien Byzantion kalt Konstantinopel for å komme vekk fra den etter hvert slitne og fattige romerske hovedstaden og nærmere de fremdeles rike hellenistiske delene av riket. I 395 var todelingen av riket et faktum. På 400-tallet presser et nytt asiatisk rytterfolk på de germanske delene av det europeiske kontinentet og en periode med store folkevandringer tar til. Dette fikk dramatiske konsekvenser for romerriket, da de germanske folkeslagene invaderer et svekket vest-romersk rike og avsetter den siste keiseren der i år 476. Kun det øst-romerske riket består. Til gjengjeld klarer dette riket seg i nesten tusen år til. I dette riket, nå kalt Bysants, hadde keiseren kontrollen over både kirken og økonomien og hadde dermed mye større makt enn sin vestlige motpart i Roma. De bysantinske keiserne forsøkte ved flere anledninger å gjennopprette hele det romerske riket slik det en gang hadde vært, men lyktes aldri. Les mer om Vestromerrikets sammenbrudd.
Romernes guder
Hva betyr ordet?
Ordet imperium stammer fra de romerske embetsmennenes myndighet til å befale borgere å følge deres vilje
Romerne var et svært religiøst folk, og de anså troen som en veldig personlig sak. Etter hvert som romerne ekspanderte innlemmet de ikke bare folkeslagene de erobret i sin egen kultur, men de overtok også mange av deres kulturelle trekk og gjorde dem til sine egne. Måten de innlemmet de greske gudene i deres eget livssyn og gav dem latinske navn er et utmerket eksempel på dette. For eksempel ble den største greske guden Zevs til Jupiter, gudenes konge og herre over lyn og torden. Vinens og festens gud, Dionysus, ble til Bacchus og kjærlighetens gudinne, Afrodite ble Venus. Romerne hadde stor respekt for alle lokale guder, og selv i provinsene ble ingen tvunget til å tro på de romerske gudene. Det var da også i provinsene at den forholdsvis nye religionen kristendommen etter hvert fikk fotfeste. Til å begynne med så ble det selverklærte avkommet av jødenes gud, Jesus, sett på som en trussel mot rikets sikkerhet, ikke fordi han påstod at han var sønn av en enkelt gud som påstod at ingen av de andre gudene var falske, men fordi han ble ansett som en politisk oppvigler som truet den romerske statens kontroll over provinsene. Med dette som grunnlag var det heller ingen vansker for Pilatus å få ham henrettet. Men kristendommen fikk allikevel raskt fotfeste, og etter at Konstantinopel ble ny hovedstad kom den romerske sosiale og politiske maktens sentrum enda nærmere den unge religionens fødested. Det gikk ikke lenge før også keiseren konverterte til kristendommen, og i 392 etter vår tidsregning ble kristendommen til statsreligion under keiser Teodosius. Les mer om innføringen av kristendommen i Europa.
Les mer
| Forfatter | Tittel | Forlag | Publisert | Kommentarer | ISBN |
|---|---|---|---|---|---|
| Schreiner, Johan Henrik | Antikkens historie | Historisk Institutt | 1996 | Et standardverk innen antikkens historie.Brukes på historiestudiet ved Universitetet i Oslo. Utgangspunkt for artiklene om antikken. | 82-991248-0-8 |
| Connolly, Peter og Hazel Dodge | The Ancient City – Life in Classical Athens and Rome | Oxford University Press | 1998 | En veldig godt illustrert bok om livet i de to historiske kulturene. Brukt i artikkelen om Gladiatorene og Colosseum. | 978-0-19-521582 |
| red. Helle, knut, mfl. | Aschehougs Verdenshistorie Bind 2, Høykulturer tar form | H. Aschehoug og Co. | 2001 | Et lettlest og godt oppslagsverk. Anbefales. | 82-03-22327-3 |
| red. Helle, knut, mfl. | Aschehougs Verdenshistorie Bind 3, Asia møter Europa | H. Aschehoug og Co. | 2001 | Et lettlest og godt oppslagsverk. Anbefales. | 82-03-22327-3 |
| Joint Association of Classical Teachers | The World of Athens – An introduction to classical Athenian culture | Cambridge University Press | 2002 | Særdeles grundig kvalitetssikret litteratur, men litt tyngre å lese. | 0-521-27389-7 |
| Gabuci, Ada | Ancient Rome – Art, Architecture and History | The British Museum Press | 2007 | Rikelig illustrert pocketbok om romersk kunst og arkitektur. | 978-0-7141-2234-2 |
| Hjortsø, Leo | Greske guder og helter | Pax forlag AS | 2005 | Oversiktsverk over de gamle greske guder og heltesagn. Oversiktlig og fin. | 82-530-2769-9 |
- En oversikt over Athen, Sparta og Romas styresett
- De bello Gallico
- Gladiatorene i Colosseum
- Romerske historikere
- Pompeii
- De romerske legionene
Les om romertidens største arena for blodig underholdning, Colosseum her
Flervalgsoppgaver
Hva husker du fra romertidens historie?