Utvandringen til Amerika

«…Jeg har vel Grund til at prise mig lykkelig at jeg nu er i America, hvor jeg ikke behøver at frygte for at jeg ligesom man har det i Norge tvert mod Menneskets Villie er fri for den Tvang hvori Norge holder sine tappre Sønner og alligevel raabe at Man er fri.»

(Hellik Olsen Lehovd Christiana i Wisconsin, mai 1856)

I 1798 gav den britiske sosialøkonomen Thomas Robert Malthus ut sitt berømte verk “An Essay on the Principle of Population” hvor han la frem sine hypoteser om hvordan befolkningsveksten i et samfunn alltid oversteg dets evne til å produsere matvarer. Malthus mente at befolkninger som regel økte geometrisk, altså doblet seg med et visst antall års mellomrom, og derfor også økte raskere og raskere. Det var derimot langt vanskeligere å øke et samfunns samlede produksjon av matvarer, noe som bare kunne skje gjennom tidkrevende nyrydding av jord og utvikling av nye teknikker. Før eller siden ville befolkningsveksten føre til mangel på mat og andre viktige varer. Denne beskrivelsen kan nok lyde nokså dyster ut, men Malthus kanskje viktigste observasjon var at selv om disse krisene nødvendigvis oppstod før eller siden, så hadde menneskeheten fortsatt ikke dødd ut av seg selv. Han spurte seg selv i stedet; hvorfor ikke? Han kom frem til at mennesker i samfunn på randen av overbefolkning faktisk hadde en rekke valg som kunne begrense utfallet av krisen. Befolkningsveksten kunne stagges effektivt gjennom senere ekteskap (som førte til færre barn per ektepar), bruk av prevensjon og ikke minst emigrering til steder som ikke var overbefolket. Hvis man derimot ikke tok slike grep tidlig nok var mulighetene langt dystrere; redusert helsetilbud, fattigslige livsvilkår og i verstefall krig og folkemord. Malthus er for de fleste blitt husket, om enn noe feilaktig, for sin dystre graf som ubønnhørlig pekte alle befolkninger mot en ressurskrise med sult, nød og krig som konsekvenser. Det var med dette i bakhodet at mange nordmenn på midten av 1800-tallet følte bekymring og usikkerhet da statistikere pekte på en veldig befolkningsvekst i landet.

Malthus teorier ble flittig brukt til å forklare økende fattigdom, sult og sykdom i Norge på midten av 1800-tallet. Bedre ernæring og bedre hygiene og helsestell bidro til at folk flest levde lenger. Barnedødeligheten falt likeledes og bidro til at barnekullene bare ble større. Alt i alt fikk dette befolkningen til å skyte i været. I 1815 bodde det om lag 900.000 mennesker i Norge, innen 1865 hadde befolkningen nesten doblet seg. Seksuell avholdenhet ble gjerne fremmet som et middel for å stagge befolkningsveksten, men tallene tyder på at det var noe folk flest gav blaffen i.

Det var de store folkevandringene som lettet på trykket fra befolkningsveksten. Barnekullene var store, men bare en kunne arve gården. Og selv om antallet gårder i landet faktisk hadde økt merkbart så var halvparten av de for små til at det selv med omfattende effektivisering og modernisering lot seg gjøre å leve av gården alene. Mange så seg nødt til å søke jobb som lønnsarbeidere på gårder og fabrikker. Mange leide jordflekker av bønder med jord til overs og ble husmenn i tillegg til arbeidet (Antallet husmenn toppet seg i 1855 med 67.000). Mangelen på egen, eller nok, jord og arbeidsplasser gjorde det lettere for mange å pakke sammen familie og eiendeler og reise ut på jakt etter inntekt og trygghet.

Til Amerika!

Den norske utvandringshistorien til Amerika startet i begynnelsen av juli 1825 da en liten gruppe av 52 kvekere og haugianere reiste i håp om å finne en plass de kunne utøve sin tro i fred. Ferden gikk over Atlanteren fra Stavanger med seilskip; en 16,5 meter lang slupp ved navn “Restaurationen”. Etter 12 harde uker på havet nådde de endelig frem til New York hvorfra de fortsatte reisen innover mot de store sjøene for å grunnlegge den første norske kolonien.

I Norge spredte ryktene seg om god og fruktbar jord til lave priser, religionsfrihet og en ikke-diskriminerende mulighet til å gjøre suksess etterhvert som de første brevene fra venner og slektninger som hadde våget reisen til Amerika begynte å komme tilbake. Disse brevene ble veldig populære og mange ble lest opp høyt i forsamlinger, sendt rundt mellom gårder og slekt, og til og med trykket i lokalavisene. De som ikke kunne lese fikk andre til å lese de for seg. Det var først og fremst de som hadde lykkes som skrev brevene, og de gav nok inntrykk av en bedre tilværelse enn det flertallet opplevde som sin virkelighet der borte. I virkeligheten var det mange som slet de første årene under trange kår og med hardt arbeid. Naturkatastrofer som langvarig tørke og gresshoppesvermer som åt opp avlinger var også med på å gjøre livet hardt, likevel unnlot selv de mest utsatte ofte å fortelle dette til sine håpefulle venner og familie hjemme. I 1838 kom boken “Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand” ut i Norge, skrevet av prestesønnen og læreren Ole Rynning fra Ringsaker. Den nesten som en reiseguide for mange nordmenn og var med på å stimulere reiselysten til mange. Den gav et innblikk i språket, religionen og statsstyret i statene, og den beskrev hvordan det var mulig å lykkes for alle og enhver bare de brakte med nok innsatsvilje og arbeidsmoral. Flere lærte seg å lese ene og alene for å selv kunne pløye igjennom amerikabrevene og Rynnings bok, og etterhvert kunne mange mer om styresett og samfunnsforhold i Amerika enn i de kunne om det norske. Fortellingene om selvbestemmelsesrett, stemmerett og et samfunn hvor arv og miljø ikke var en forutsetning for å bli rik og mektig, vekket følelser og drømmer i mange norske sinn. Tanken om at alle hadde stemmerett uten at den var begrenset av hvor mye man tjente eller eide basert på en ide om at alle var født like var ekstremt tiltrekkende i et samfunn preget av nye fremvoksende klasseskiller. Den virkelig merkbare utvandringen til Amerika foregikk i tre større bølger; slutten av 1860-tallet, 1880-tallet og de første årene av 1900-tallet.

I mellom 1835 og 1865 emigrerte 76.674 nordmenn til statene, de fleste fra bygdene på Vestlandet. Fra midten av århundret økte utflyttingen også fra flatbygdene og innover i landet også. I 1862 nedfelte den amerikanske kongressen den såkalte Homestead-loven for å friste bønder til å flytte utover mot de vestlige statene på kontinentet. Loven gav alle amerikanske statsborgere rett til 647 dekar med jord mot at de ble boende der og dyrket den i minst fem år. Dette var med på å skape den første store utvandringsbølgen fra Norge. Utvandringen fulgte gjerne konjunkturene i økonomien i både hjemlandet og i Amerika. På 1870-tallet førte et børskrakk i New York til at den norske innvandringen nesten stanset. Noen år senere førte dårlige tider og lavkonjunktur i Norge til en ny bølge av utvandring: mellom 1880 og 1883 forlot nesten 100.000 nordmenn hjemmene sine i jakten på et lykkelig liv i Amerika.

S/S Haakon Adelsten

Et emigrantskip ved dets avreise fra Vågen i Bergen i 1873, bildet til høyre er av S/S Haakon Adelsten som var et splitter nytt skip det året bildet ble tatt og mye tyder på at bildet til venstre er fra det samme skipet. For å finne ut mer må vi gå på oppdagelsesferd, heldigvis kan vi gjøre det på nettet i dag. Det er ikke mye informasjon som er gitt om bildene, men vi vet at de ble tatt mellom 1870 og 1873 av Bergensfotografen Knud Knudsen. På akterenden av skipet kan vi se at det heter Haakon Adelsten og på nettsiden Norwayheritage.com kan vi lese at skipets første reise til Amerika var først i 1873, dermed er det rimelig å anta at bildene er fra det året. Bergen var i følge reiseruten siste stopp etter å ha gått fra Kristiania via Kristiansand til Bergen, før det satte kursen over havet. Av passasjerlisten kan vi se at det var rundt 140 passasjerer om bord. Det var alt fra et halvt år gamle spedbarn, unge kvinner som hadde jobbet i fyrstikkfabrikk, bønder og gullsmeder med skipet. Det vi ikke kan se av listen er kolonnen som indikerte om vedkommende døde eller ei på overfarten. Fotograf: Knud Knudsen, kilde: Universitetet i Bergen.

De som pakket sakene sine i jakten på noe bedre enn hva de hadde reiste dit hvor forholdene for å få jobb eller lykkes var best. Da det var dårlige tider i Amerika, som under det store børskracket eller under borgerkrigstiden, var det også mange som flyttet til ledige plasser i Norge i stedet. De som bodde i nærheten av sørlandet flyttet ofte til kysten og satset og på skipsfart, fiske og handel, mens de som bodde nær de store byene gjerne flyttet dit og ble for eksempel håndverkere eller fabrikkarbeidere.

I 1875 bodde det rundt 100.000 innbyggere i Kristiania, allerede i 1899 rundet byen en kvart million. Selv om sjansene kanskje var større, så var det fortsatt ikke lett for de som kom fra bygdene å få seg jobb eller skaffe seg en relevant utdanning i byene. De stilte som oftest bakerst i køen etter de innfødte arbeiderne når det ble lagt ut nye stillinger. Fra 1880-tallet av begynte da også utvandringen til Amerika å skille seg ut fra tidligere ved at flyttingen fra byene passerte den fra landsbygda. Håndverkere, løsarbeidere og tjenestepiker flyttet gjerne først fra landsbygda til byene for å tjene nok til Amerika-billetten. Prisen for reisen til midtvesten via Liverpool og New York lå på rundt en årslønn for hva en mannlig lønnsarbeider kunne forventes å tjene i 1880, og halvannen årslønn for en tjenestepike. Mange solgte alt de eide, andre tok opp lån fra venner og bekjente. De heldigste fikk billetten tilsendt av familie i statene som ønsket at de kom etter.

Den siste store utvandringsbølgen ved århundreskiftet sammenfalt igjen med nedgangstider og arbeidsledighet i Norge. Mange av de som forlot hjemmene sine dro for godt, men en del kom også tilbake. Noen kom hjem igjen av hjemlengsel, vantrivsel eller fordi de hadde misslykkes. Men noen også fordi de hadde klart det de drømte om; å skape seg en formue, og kunne leve ut sine dager hjemme blant slekt og venner med noen færre bekymringer. Alt i alt emigrerte over 800.000 nordmenn til de amerikanske statene i løpet av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet.

Dette er et utdrag fra artikkelen om den sosiale og teknologiske utviklingen av Norge mellom 1814 og 1914.