Sist oppdatert 2.3.2017 kl 01:14
Vekst i jordbruket – bedre utnyttelse av jorden
Utover høymiddelalderen økte jordbruksproduksjonen i Europa sterkt. En viktig årsak til dette var det nye redskapet til å vende og bearbeide jorden med; plogen. Arden var det tradisjonelle redskapet for å pløye jorden og hadde fulgt mennesket siden steinalderen. Det var et enkelt redskap bestående av en ramme med en pigg i enden som rotet akkurat nok opp i det øverste laget av jorden til at den kunne såes, men begrenset også hvor mye av jordens næring som ble benyttet.
Mot slutten av den tidlige middelalderen, altså rundt årtusenskiftet, ble arden erstattet av den mye mer effektive plogen med sitt brede skjær som ikke bare rotet i jorden, men som også vendte den slik at dypere lag av jorden kunne utnyttes. Den dyttet også grovt gress og halm ned i jorden og tilførte den luft som fremskyndte forråtnelsen. I områdene som i dag utgjør Sør-Frankrike og Vest-Tyskland startet man å dyrke vindruer i de karrige områdene som ikke egnet seg for korn eller andre frukter, noe som skapte et nytt marked for vin og druer som luksusvarer. Nye handelsruter med Afrika og Asia florerte etter hvert som korstogene åpnet for handel over Levanten i øst samtidig som de muslimske områdene i Spania krympet. Fra disse landene hentet man sitrusfrukter, dadler, ris og andre planter som lot seg dyrke i Europa. Man begynte plante epletrær, pærer, kål, løk, erter og andre grønnsaker som gav et sårt tiltrengt tilskudd av vitaminer og mineraler i befolkningens matvaner, og selv om en del beitearealer ble ofret til korndyrking fortsatte man å holde fjørfe, storfe, sau og gris slik at dietten var mer variert enn man hadde kunnet drømme om noen generasjoner tidligere. Godseiernes økende behov for større inntekter bidro også på mange måter til at flere bønder fikk flere friheter, både økonomisk og sosialt. For å lokke bønder til å rydde jord og opprette nye gårdsbruk gav godseierne dem rettigheter som mindre arbeidsplikt på godseierens jord, lavere jordleie og retten til å selge gården og flytte. Dette fikk også en positiv effekt på de andre bøndene som i større grad kunne nøye seg med tvangsarbeid i onnene og kunne selge sin arbeidskraft resten av året.
Vekst i byene – urbanisering og nye maktforhold
Byene i den tidlige middelalderen var som regel bare for store landsbyer å regne etter mer moderne målestokk. De største var fyrstenes senter for administrasjon og kontroll, hvor de holdt sine hoff og styrte sine riker i fra. Ofte var de befestet med høye murer og forsvarsverker som gav både byborgerne og befolkningen rundt et tilfluktssted når fremmede makter eller store røverbander truet. Høymiddelalderens vekst i befolkning og jordbruksproduksjon la til rette for at flere kunne forlate jordbrukets mangesidige arbeide og begynne å spesialisere seg på yrker som ikke omfattet matproduksjon, men som innebar blant annet videreforedling av råvarer fra bygder
og landbruk til ferdige varer som tøy og verktøy. Det var dette overskuddet av arbeidskraft og ressurser som la til rette for byveksten som tok til i høymiddelalderen og som åpnet for et samfunn hvor man ikke produserte de tingene man trengte selv lenger, men solgte bestemte varer eller tjenester man spesialiserte seg på mot penger man kunne kjøpe andre ting for.Når mennesker samles i tettere grupper spres også kunnskap og informasjon raskere, og med den økende spesialiseringen og handelen som fulgte gav også et økt behov for utdanning av mennesker som kunne føre regne og skrive. Samlingen av mennesker med felles kompetanse la derfor til rette for opprettelsen av universiteter som ble viktige kulturelle samlingspunkt hvor også litteratur, kunst og arkitektur fikk utfolde og utvikle seg. Disse universitetene ble sentrale samlingspunkt og trekkplasterne for en rekke byer slik som Bologna (1088), Oxford (kanskje fra 1096), Paris (ca. 1160) og Cambridge (1209).
Byluft gjør fri – ordtak på 1100-tallet
Akkurat som bøndene som deltok i nyrydningen av jordarealene fikk de som flyttet inn til byene en rekke særrettigheter i begynnelsen, derfor ble det fort hetende at ”byluft gjør fri”. Byene førte til at flere og flere fikk bedre mulighet til å påvirke sine egne liv. Hadde man levd uten avbrudd i en by i ett år fikk man mange steder automatisk status som byborger; en fri mann uten bindinger til en godsherre eller andre. Mulighetene for å jobbe seg opp formue og status ble dermed en mulighet for langt flere enn før. I stedet for arv og stand var det penger og økonomi som utgjorde de store sosiale forskjellene i bysamfunnet. Utover 1200-tallet ble de fleste byene styrt av en borgermester og et byråd bestående av de rikeste og mektigste i byene.
Byluft gjorde for øvrig kanskje fri, men frisk var den ikke. Stanken fra kloakk og avfall som rant i gatene, fra slakterier og dyrehold, og ikke minst fra garverier (preparering av lær) og farverier som benyttet stoffer som lut og urinsyre i sitt arbeid.Håndverkslaug
Håndverkerne samlet seg i egne kvartaler i byene, og de grupperte seg og holdt sammen etter hvilken spesialisering de hadde lært seg. Det var derfor en ikke unaturlig utvikling at de organiserte seg i laug, fagorganisasjoner som jobbet for like vilkår og rettigheter for sine medlemmer og passet på at ingen ble utsatt for urettferdig konkurranse. Laugene ble raskt så store at de fikk monopoler på sine fagområder, slik at hvis man ønsket å bygge tønner, bake brød, snekre møbler eller lage tøystoffer måtte man melde seg inn i yrkets laug. Hvis ikke ble de jaget bort fra byens markedsplasser av laugsmedlemmene. Monopolene de fikk førte ofte til kunstig høye priser på produktene deres, men samtidig sikret de også at kvaliteten på varene forble høy og at ikke hvem som helst kunne kalle seg håndverker uten først å ha vært igjennom en lang utdanningsprosess. Unge gutter begynte som læregutter og gikk via en svenneperiode til ferdig utdannet mester som voksen.
Middelalderbyenes størrelse
I dag tenker vi på byer som Oslo som relativt små sammenlignet med storbyene som finnes rundt om i verden, men i høymiddelalderen var det de færreste byene som hadde mer enn 2000 innbyggere. Med sine 7000 innbyggere var faktisk Bergen Skandinavias største by i høymiddelalderen, mens London ikke hadde mer enn 30-40.000 innbyggere. Paris var Vest-Europas største by med ca 100.000, omtrent det samme som de store italienske handelsbyene Firenze, Genova, Venezia og Milano (Til sammenligning kan Konstantinopel ha hatt over en halv million innbyggere på samme tiden). Det som kjennetegner disse store byene er at de alle lå langs viktige handelsruter, de var naturlige møteplasser for handelsmenn og reisende fra fjernt og nær og de hadde et yrende forretningsliv.
Et engelsk trestikk av Europas største by i middelalderen, Konstantinopel, fra ca 1490 fra Nüremberg-krønikene, publisert i Nüremberg 1493.
Vekst i handelen – i sør og i nord
De italienske handelsbyene i sør
De italienske kystbyene Milano, Firenze, Genova og Venezia var alle blant de største og rikeste europeiske byene i høymiddelalderen. De lå usedvanlig godt til i forhold til å drive og kontrollere den viktige middelhavshandelen, kirken hadde heller ikke monopol på skrive- og regneferdighetene her slik at det ble vanlig for vanlige borgere å ta en grunnutdanning som gav de enorme fortrinn i handelen med andre stater. De var også fullstendig selvstendige. Uten beskyttelse fra noen større statsmakt ble de dermed avhengige av å bygge opp sine egne flåter og hærer, noe som både gav dem erfaring med sjøfart og gjorde dem til militære makter i tillegg til handelsmaktene de var langs kystene av middelhavet. Særlig var det konkurransen og trusselen fra det Osmanske riket i øst som påtvang dem denne utviklingen, sterkt drevet frem av en rekke mindre kriger og trefninger til havs mot slutten av den tidlige middelalderen. Veksten i disse byene hadde startet allerede på 700-tallet da venetianske handelsmenn drev frakt av varer mellom Vest-Europa og det bysantinske riket. Etter at pave Urban 2. satte i gang korstogsbevegelsen på slutten av 1000-tallet tok handelen rundt disse byene seg virkelig opp. De italienske handelsmennene visste å utnytte situasjonen og drev regelrett forsyning av de mange hærene som reiste til det hellige land og ved det fjerde korstoget så de til og med sitt snitt til å styre korstogshæren mot Konstantinopel slik at de fikk åpnet handelen med Bysants hele veien inn til Svartehavet.
På 1200-tallet var det Venezia og Genova som viste seg som de mektigste og største av de italienske bystatene. De hadde sikret seg tollfrihet i hele det Bysantinske riket og hadde også slått seg opp på skipsbygging, silkeproduksjon og glassproduksjon. Milano og Firenze spesialiserte seg på håndverksprodukter som tøystoffer av bomull, fløyel, silke og ull. Milano ble i tillegg kjent for sine våpen og metallvarer. De opprettet det første bankvesenet hvor man kunne sette inn penger i en filial i én by og få en sjekk man kunne benytte i en annen filial i en annen by.
Handelsbyene i nord – Hansaen
På 1140-tallet trengt tyskerne et bindeledd mellom handelen i østlige og vestlige tyske bosetningene, dette utnyttet hertug Adolf den andre muligheten og lot byen Lübeck bygge på en gammel bosetning som hadde brent ned noen årtier tidligere. Etter ham overtok Henrik Løve som sendte bud til både Danmark, Norge, Sverige og Russland og inviterte til fri handel i byen hans. Dette ble startskuddet for den omfattende tyske handelen som skulle prege Nord-Europa de neste århundrene. I løpet av 1200-tallet var Lübeck blitt den største byen i norden og innbyggerne drev aktiv handel over både sjø- og landruter med Nederlandene, England, Baltikum, Russland og Skandinavia. Handelen ble ytterligere sikret ved at Lübeckerne anla egne handelsbyer langs østersjøkysten og helt inn i Russland. Andre tyske byer, som Bremen og Hamburg, førte masse handel langs de store elvene innover i kontinentet og utover 1200-tallet utviklet alle disse byene et samarbeid som først ledet til den militære erobringen av Preussen, som ligger i dagens Polen, og senere til handelsorganisasjonen Det tyske Hanseatiske forbund.
På midten av 1200-tallet inngikk mange tyske stater handelsforbund for å sikre fredelige forhold for egen handel og for å kunne stå sterkere samlet mot ugjestmilde stater og sjørøvere. Dette forbundet ble ledet fra Lübeck og sikret blant annet en seier mot den norske tronen i en krangel om handelsrettigheter i Bergen på slutten av århundret. Samarbeidet ble formalisert rundt 1350 som det Tyske Hanseatiske forbund, Hansaen. Ved siden av egne handelsbyer opprettet de handelskontorer i byer de førte handel med i andre land som hadde som hovedjobb å hjelpe medlemsbyenes handelsmenn og sikre særrettigheter i de respektive landene. De fungerte altså omtrent som dagens ambassader. I Bergen kan så mange som en tredel av innbyggerne ha vært hansakjøpmenn på det meste i seinmiddelalderen.
Les mer
Bøker:
- Sverre Bagge: Europa tar form : år 300 til 1350, Cappelen
- Aschehougs verdenshistorie bind 4 (Religioner på marsj) og 5 (nomadefolk og høykulturer)
Lenker:
Flervalgsoppgaver
Hva husker du fra artikkelen om veksttiden i middelalderen?
Test deg selv :)
