Den industrielle revolusjon

Sist oppdatert 1.3.2019 kl 02:22

Et menneske født i det 17. århundre kunne stort sett forvente å leve sitt liv uforandret. Det ville utføre sitt arbeid på den samme måten som sine foreldre, dele sin tid med familien på den samme måten og spise stort sett den samme maten, hele livet. De kommende to århundrene skulle endre alt dette. Den verden man ble født inn i ville være en annen enn den ens barn og barnebarn ble født inn i, en helt annen enn den man forlot ved livets slutt. En verden hvor menneskene var blitt flere, avstander kortere, og tilgangen på forskjellige matvarer var større. Det var en verden hvor stadig flere tok betalt arbeid for å få råd til å kjøpe mat og klær i stedet for å lage den selv. 18- og 1900-tallet var den praktiske vitenskapens, standardiseringens, spesialiseringens og ikke minst; industrialiseringens alder.

En industriell evolusjon

Begrepet revolusjon innebærer en rask og altomfattende endring i samfunnet og menneskenes måte å forholde seg til omverdenen på. Med bruken av dette begrepet er det lett å få inntrykk av at tiden før 1750 var preget av stillstand og gammelmodighet. Men selv om dampmaskinen erstattet muskelkraft, økt bruk av mineraler og kjemikalier og mekaniseringen av tradisjonelt håndverk førte med seg endringer som er revolusjonstittelen verdig, så lå det i årene før en gradvis utvikling og spredning av nye ideer og teknologier som ble tenkt ut og testet. Et eksempel på dette er de mange intrikate mekaniske urverk og maskiner lagd for å gjøre automatiske oppgaver til begeistring for samfunnets rikeste og mektigste som allerede hadde eksistert i flere århundrer. Under renessansen ble såkalte “automatoner”, robotliknende maskiner satt sammen av kogger, vekter og tannhjul, populære blant adelen i Europa. Den berømte Leonardo da Vinci konstruerte selv en “robotridder” som kunne reise seg, sitte ned, løfte visiret på hjelmen sin og bevege armene sine uavhengig av hverandre. Andre bygget automatoner som kunne skrive brev og til og med spise (selv om fdet var så som så med fordøyelsen). Renessansen på 15- og 1600-tallet gav en kraftig økning i forståelsen av natur, mekanikk og fysikk og perioden blir derfor ofte omtalt som “vitenskapsrevolusjonen” (se egen artikkel). Dette var kunnskap og forståelse som var avgjørende for at den industrielle revolusjon kunne skje. I 1687 formulerte Isaac Newton sine berømte fysikklover om treghet, aksellerasjon og tyngdekraft. Før det hadde Sir Francis Bacon skissert utkastet til den vitenskapelige metoden med systematisk  observasjon og sammenlikning, mens Galileo Galilei gav oss moderne hypotesetesting (Les om den vitenskapelige metode i sosiologi-seksjonen). Sammen med en økt tro på at matematikken gav oss et språk som kunne beskrive hele verden, var den intellektuelle grunnmuren for den industrielle revolusjon satt.

En ny jordbruksrevolusjon la grunnlaget

Kunnskapen alene var ikke nok til å starte prosessen som skulle lede til det moderne samfunn. Selv om stadig flere lærte å lese, skrive og regne takket være blant annet opplysningsfilosofene og deres påvirkningskraft på de som satt med makten, var ikke dette nok til at ideene automatisk ble overført til hverdagslivet. De aller fleste levde fremdeles på landsbygda, nært knyttet til landsbyene og deres små fellesskaper. De produserte for det meste bare det de selv trengte for å overleve og det lille overskuddet de hadde ble som regel overført via skatter og tiende til kirke og adel. Nye teknologier, planter og nye måter å drive jordbruk på innebar en stor risiko for den enkelte bonde. Hvis prosjektet slo feil risikerte man sult, nød og i verstefall; døden. Så lenge man hadde nok til seg og sine fant få bønder noen interesse i å risikere så mye for en i utgangspunktet svært usikker gevinst. Men dette skulle snart endre seg. Det er flere grunner til at denne delen av historien først og i størst mulig omfang tar sted i England og vi skal her først og fremst fokusere på det som gjerne omtales som jordbruksrevolusjonen som tok sted i England på 16- og 1700-tallet. Noen av kreftene virket også selvforsterkende på hverandre, slik som befolkningsvekst som la økt press på reformer i landbruket, som dermed gav mer mat som kunne brødfø enda flere mennesker. Det første trinnet i denne prosessen var privatiseringen av fellesarealene, beiteområdene og skogene i England, slik at muligheten til å kjøpe rettigheter til å anlegge kanaler, jernbaneskinner og veier ble åpnet, og det private eierskapet til avkastningen av jorden skapte økt interesse for nytenkning og økt investeringsvilje. Denne prosessen kaller vi innhegningsbevegelsen og var med på å forberede landet på industri og handel.

Innhegningene økte fokuset på personlig innsats for å skaffe økt avkastning av det man hadde tilgjengelig, ikke fordi man måtte, men fordi økt avkastning gav økte inntekter fra salg av varer og åpnet for en bedre livsstil for seg og sine egne enn det ens forfedre hadde hatt. Det var særlig godseierne i England som tjente på dette. I motsetning til i for eksempel Frankrike så var ikke de engelske godseierne blitt adlet, deres makt kom ikke fra titlene deres, men fra eiendom. De hadde allerede kapital til å gjøre kostbare inngrep som graving av dreneringskanaler i store myrområder og kjøpe inn rotfrukter som turnips og poteter som kunne dyrkes hvert tredje år i stedet for å la jorden ligge brakk, altså udyrket, for å binde nok nitrogen og næringsstoffer til en ny avling neste år. Turnipsen ble stort sett brukt til å holde flere kuer og sauer med vinterføde, dermed fikk man også mer dyregjødsel til jorden. Nye kunnskaper om jordsmonnets sammensetning av mineraler og kjemiske forbindelser gav også bedre kunnskap om hva slags planter forskjellige jordtyper best egnet seg til å dyrke i. Med økt dyrehold og bedre innhegnede jordlapper ble det også lettere å satse på dyreavl. Ved å systematisk velge ut de største og feteste dyrene fra hvert kull til videre avl utviklet man raser som gav større avkastning i matveien enn tidligere. Det samme gjorde man for melkekuer, geiter og høns. Blant overklassen ble det til og med en statussak å ha de største, mest muskuløse og flotteste dyrene. Leilendingsdrift ble erstattet av faste årlige avgifter på leie av jord, såkalt forpaktning. Det betydde at i stedet for å betale en fast andel av hva man produserte hvert år fikk man nå beholde alt overskuddet selv. Dette oppmuntret bøndene til å gjøre mer for å få økt avkastning av jorden deres. I 1701 utviklet en mann ved navn Jethro Tull den første enkle hestedrevne såmaskinen som la såkornet med riktig avstand fra hverandre og i riktig dybde i jorden. Før den kom hadde man bare kastet såkornet så jevnt man kunne utover jorden for hånd for deretter å harve de ned til det som forhåpentligvis var den riktige dybden. Etterhvert som dampmaskinene tok over for muskelkraften i industrien kunne også jordbruket gjøre seg nytte av den nye teknologien, først til tresking og mot slutten av 1800-tallet begynte de også å dukke opp på enkelt jorder hvor de erstattet hesten i pløyingen. Dampdrevne traktorer ble ikke i seg selv et revolusjonerende verktøy på jordene, istedet ble det brukt flyttbare motorer som kunne drive sager, kverner og andre redskaper. Traktoren med forbrenningsmotor slik vi kjenner den i dag ble først standard i jordbruket i Vest-Europa og Amerika rundt 1920-tallet.

Resultatet av jordbruksrevolusjonen

Innhegningen av fellesarealene, nyryddingen og dreneringen av myrlandskaper gav merkbart større arealer med dyrket jord samtidig som nye teknikker og nye avlingstyper gav større avkastning for den enkelte bonde. De gammeldagse landsbyene mistet sin status som driftsenheter for jordbruket og i stedet tok den frittstående bondegården over. Den enkelte bonde produserte også i langt større grad for å selge sine varer, ikke kun for eget bruk. Produksjon for salg oppmuntret den enkelte bonde også til mer innovasjon og vilje til å satse på nye teknikker og ideer, og ikke minst kapitalen til å investere i de. Kombinasjonen av vareproduksjon og egne inntekter gav gradvis opphav til økt spesialisering og stadig større behov for å kjøpe andres varer som man ikke produserte selv. Dermed oppstod en kultur for handel og kjøpmannsskap som sikret at de markedene som en industrialisert vareproduksjon er avhengig var tilstede allerede før de første fabrikkene ble bygget. Resultatet var at færre bønder produserte mer mat, og mer mat gav befolkningsveksten mer rom slik at overskuddet av arbeidskraft kunne utnyttes av de nye bedriftene som vokste i byene. Til sammenligning så ser vi ikke den samme befolkningsveksten i andre europeiske land. I Frankrike så stagnerer den til og med i perioden etter den franske revolusjonen, noe som er en av flere forklaringer på hvorfor industrialiseringen ikke startet der, i et land som i utgangspunktet tross alt var både rikere og større enn Storbritannia.

Fordypning: Hvorfor startet den industrielle revolusjonen i Storbritannia?

Tekstilrevolusjonen

Frem til 1700-tallet var ull og ulltøyer en av englands viktigste eksportvarer. Bomull hadde blitt brukt til tøy- og klesproduksjon allerede i over 7000 år, men det var tidkrevende og vanskelig å lage tøyer med jevn tykkelse og selve planten krevde et varmt klima for å dyrkes, derfor var den også en vare som stort sett bare adel og formuende godseiere tok seg råd til. Fra 1600-tallet fikk europeerne tilgang på billig indisk bomull og dermed tok importen og bruken av  bomullstøyer av. Mektige ullprodusenter forsøkte forgjeves å demme opp for utviklingen, men måtte innse at bomullen var kommet for å bli. Den var lettere å farge, det var slitesterkt og lot seg lett vaske. Som de fleste produkter begynte produksjonen av bomullstøyer i England som hjemmeindustri på landsbygdene. Det var en nyttig biinntekt i en tid hvor behovet for kontanter økte og hvor det å være selvforsynte av gården ble stadig vanskeligere. Ofte produserte man en bestemt mengde garn eller tøy på oppdrag for en såkalt forlegger som så solgte dette videre.I 1764 oppfant den engelske snekkeren James Hargreaves en mekanisk spinnemaskin som gjorde det mulig å spinne flere garntråder samtidig med mindre innsats. Maskinen ble på folkemunne kjent som Spinning Jenny og ble til å begynne med mottatt med delt entusiasme. Maskinen var billig nok til at mange hadde råd til å investere i den til sine hjem, men den var også så effektiv at de som hadde råd til den utkonkurrerte mange av de som hadde vært avhengige av den ekstrainntekten rokken hadde gitt før både i mengde og pris. Spinning Jenny var en av mange nye oppfinnelser som effektiviserte tøyproduksjonen på 1700-tallet. Bedre vever, slik som den flygende skyttelen, gjorde det raskere å produsere ferdige tøystykker. Fem år senere, i 1769, oppfant nok en engelskmann en variant av spinnemaskinen som  ikke bare kunne spinne garn av råbomull som ikke var perfekt renset, men som også ble drevet av et vannhjul som hentet kraften fra for eksempel en bekk. Dermed var også maskinene som lagde tøyet til plaggene man kledde seg i forberedt på de nye dampmaskinene som var på full fart inn i vareproduksjonen. James Watts forbedrede dampmaskin med roterende aksel ble mer eller mindre standard i spinnerier rundt om i Storbritannia fra midten av 1780-årene.Utviklingen i tekstilindustrien ble drevet frem av jakten på fortjeneste og overskudd som de teknologiske fremskrittene kunne gi. Da konkurrenter både lokalt og etterhvert i andre land som først Belgia, deretter Tyskland, Amerika og Frankrike kopierte de britiske oppfinnelsene ble man presset til å forske videre for å finne opp nye maskiner, materialer og kjemikalier. Farging, bleking og rensing av tekstiler og plagg opplevde også store forbedringer da nettopp kjemikalier som klor og soda ble mulig å masseprodusere og tok over for solbleking og enkle såpestoffer av fett og aske.Fra 1793 kunne man i de amerikanske sør-statene benytte seg av maskiner for rensing av bomullen. Dermed ble den kjedelige prosessen med å håndrense plantefibrene automatisert og de amerikanske koloniene begynte å eksportere så store mengder bomull at det var det blitt billigere enn både ull og lin-tøyer. Salget av bomull til europeerne ble en viktig del av den såkalte trekanthandelen på 17- og 1800-tallet hvor europeiske handelsskip fraktet sukker og rom til Europa, bomull til Afrika og vest-afrikanske slaver til Amerika.Endringene i tekstilindustrien, fra muskeldrevet hjemmeindustri til stadig større produksjonslokaler og dampdrevne maskiner drev samfunnet inn i fabrikkens tidsalder. Fabrikker som produserte tekstiler, potter og serviser og stadig flere og nye ting, poppet opp som paddehatter over hele England. Møkkete, støyende og mørke lokaler med maskiner som ikke var dekket til og ikke hadde sikkerhetsordninger gav arbeid til landsbyenes overskudd av jordløse menn, kvinner og barn. Særlig de to sistnevnte var ettertraktet arbeidskraft i tekstilfabrikkene da de var både lettere å styre enn menn generelt og fikk betydelig lavere lønn for arbeidet.

Musklenes erstatter

Det vi kanskje mest av alt forbinder med den industrielle revolusjon er overgangen fra fornybar energi slik som vår egen og våre husdyrs muskelkraft, vannkraft og vindkraft til å bruke kull, forsteinede rester av planter og små dyr som en gang kanskje levde side om side med dinosaurene. Steinkull var slett ikke noen ny oppdagelse. I England lå den mange steder rett i overflaten og var lett tilgjengelig. Mange benyttet kullet til å varme hjemmene sine med, og håndverkere brukte den til å brenne glass og tegl med. Etterhvert som landet ble avskoget av en økende befolkning som bygde flere hus, skip og trengte mer ved å varme seg på tok bruken av steinkull seg opp. Dermed begynte man også å hente kull som lenger og lenger ned i jorden. Et arbeid som slett ikke var ufarlig, da arbeidet innebar at arbeiderne måtte krype ned lange tuneller, grave ut kullet og frakte det, bøtte for bøtte, hele veien tilbake til utgangen av det som godt kunne være et stort hull i bakken. Barn var særlig populære arbeidere på grunn av sin størrelse. Men desto dypere man kom, desto mer var man plaget av innsiv av grunnvann. Vannet måtte pumpes opp, både for at arbeiderne skulle komme ned til kullforekomstene, og for at de ikke skulle risikere å drukne mens de var der nede. Pumpene var som regel hestedrevne og lite effektive. De største gruvene måtte drive hundrevis av hester til enhver tid for å holde vannet unna. Det var helt klart penger å hente for den som kunne løse dette problemet på en mer effektiv måte. Damp ble lenge ansett som for farlig å bruke som kraftkilde; vanndamp i store trykksylindere kunne drive en vannpumpe, men datidens støpejernssylindre var ikke sterke og kunne fort briste og drepe eller skade de som stod i nærheten av den påfølgende eksplosjonen.

I 1705 løste briten Thomas Newcomen (1663-1729) dette problemet med sin atmosfæriske dampmaskin som utnyttet lufttrykket i atmosfæren og det faktum at varm damp som ble raskt kjølt ned skapte et vakuum som kunne dra et stempel ned samtidig som luften rundt dyttet det ned, dermed unngikk han problemet med stort trykk. Maskinen var etter vår tids standard svær og tung og svært lite effektiv, bare så lite som en prosent av energien i kullet ble omdannet til bevegelsesenergi, og maskinen spiste enorme mengder kull. Men det gjorde ikke all verden så lenge den kun ble benyttet til å pumpe vann ved en så rikelig kilde som en kullgruve.

Den skotske ingeniøren James Watt fikk i 1763 i oppdrag å reparere universitetet i Glasgows modell av Newcomens dampmaskin. Han fikk den såvidt til å virke, problemet var at den kjølte ned hele stemplet slik at dette måtte varmes opp helt på nytt for for så å kjøles ned hver eneste gang det skulle trekkes ned av vakuumet. I 1769 kunne han presentere sin egen, forbedrede versjon av dampmaskinen hvor han bygde inn en egen kondensator, en liten beholder hvor dampen kunne kjøles ned uavhengig av sylinderen som da kunne holdes varm hele tiden. Maskinen brukte en fjerdedel så mye kull og ble siden forbedret videre slik at den kunne drive roterende aksler. Dette åpnet for et vidt spekter av nye bruksområder og skulle til slutt lede til dampdrevne tog og skip.

Kanalsystemene i England: Tusenvis av kilometer med kanaler ble bygget for å raskere transportere råvarer og ferdige produkter.

Frem til 1750

Ca 1900

Transportrevolusjonen

Økningen i vareproduksjonen og overgangen fra selvforsyning til salg av sin egen arbeidskraft var også avhengig av at både råvarene som trengtes til produksjonen kom frem til fabrikkene mens de ferdige varene kunne fraktes ut til kundene, enten det var kull til dampmaskinene, jernmalm til stålverkene eller ferdige teserviser til byene. Veiene i Europa var stort sett begredelige kjerreveier, sporete og fulle av hull som mer enn ofte førte til at kjerrer brøt sammen og varer gikk i stykker. England hadde derimot fordelen av en lang kyststripe samt lange og mange naturlige elver og kanaler innover i landet, som det var fullt mulig å forlenge videre hvis man ønsket. Å bygge kanaler var både arbeidskrevende og svært kostbart, og skulle man bare frakte noen få, men allerede dyre varer, ville den totale gevinsten bli for liten til å forsvare investeringen i mange kilometer med håndgravde kanaler. Overgangen til masseproduksjon førte derimot til en kjempeøkning i mengden varer som skulle fraktes på kryss og tvers av landet og dermed ble også kanalbygging aktuelt. Frem til 1750 var det bare noen få kanaler som var bygget og enkelte av disse gikk helt tilbake til romertiden. Men innen 1858 var det bygget over 6800 kilometer med kanaler i Storbritannia. Andre land så også fordelen av å kunne frakte varer tryggere og raskere enn på land. I USA stod den 584 kilometer lange Erie-kanalen ferdig, den gav alene hele 90 prosent i besparelse på frakt fra øst-kysten til de store sjøene. Frankrike fullførte Napoleons gamle drøm; Suez-kanalen i Egypt i 1869. Kanaler forble den viktigste transportmetoden innelands til langt ut på 1800-tallet. En av industrialiseringens store navn; Josiah Wedgwood, fikk til og med gravd en tunnel fra en nærliggende kanal til sin egen fabrikk. Du kan lese mer om Wedgwood her.

Jernbanen

Skinner hadde vært brukt for å lette transport over uframkommelige områder lenge før 1700-tallet. Allerede under den greske antikken ble blant annet spor skjært ut i kalksteinen i fjellet brukt til kjerretransport på tvers av den lille landstripen som binder den peloponesiske halvøyen til fastlandet. Utover middelalderen spredte bruken av primitive treskinner og kjerrer dratt med muskelkraft i gruver og bergverk seg utover i Europa og fra 1600-tallet av var de nærmest å regne som standardutstyr for å frakte kull mellom gruven og nærmeste vannvei i Storbritannia. Felles for dem alle var at de var drevne med muskelkraft på flater og i motbakker, og av tyngdekraften i nedoverbakkene. Støpejern overtok etterhvert for treverket i skinnene i siste halvdel av 1700-tallet og gjorde det mulig med større og tyngre laster, høyere hastigheter og raskere bygging. Det var mange som eksperimenterte med selvdrevne dampmaskiner, men selv Watts konstruksjon var for stor og tung til at forholdet mellom maskinens egen vekt og den vekten den kunne dra var stort nok til at det kunne brukes i praksis. De første dampdrevne lokomotivene dukket opp i  tilknytning til de britiske kullgruvene i nord, noen mer som personlige eksperimenter enn noe annet. Men teknologien bak og materialene man hadde tilgjengelig ble stadig forbedret og den første jernbanen for offentlig bruk ble åpnet i mellom Stockton og Darlington i 1825. Problemet med vekt-kraft forholdet ble overvunnet i 1829 da George Stephenson vant den viktige konkurransen som skulle avgjøre hvorvidt vogner dratt av stasjonære dampmaskiner eller selvdrevne lokomotiver skulle brukes på den nye banen mellom Manchester og Liverpool. Hans maskin “Rocket” nådde hele 56 km/t på flatmark takket være store forbedringer i blant annet utnyttelsen av varmen. Året etter, i 1830, var det kun 30 kilometer jernbane i hele Europa. Ti år senere var var det 2.900 kilometer og innen 1870 var Vest-Europa avhengig av jernbanen med sine 104.900 kilometer med skinner. Den første jernbanen i Norge ble åpnet mellom Christiania og Eidsvold i 1854. Siden da gikk det dampdrevne tog på norske skinner helt fram til 1971.

Jern og stål

Utviklingen av stadig større, raskere og sterkere maskiner krevde også mer av materialene som ble benyttet. De første maskinene i tekstilindustrien var stort sett bygget av treverk, men høyere intensitet og større produksjon krevde mer jern og stål av høyere kvalitet. Grunnen i England inneholdt enorme mengder jernmalm som kunne utvinnes, problemet var at prosessen var både dyr og tidkrevende. Den vanligste måten å utvinne jernet på var å bruke såkalte masovner hvor trekull ble benyttet til å trekke oksygenet vekk fra jernet. I 1709 byttet engelskmannen Abraham Darby ut trekullet med koks som både brant med høyere temperatur og var langt billigere å lage enn trekull. Økningen i temperatur gav stål i stedet for jern og nærmest tredoblet produksjonen, dermed ble stålet tilgjengelig for flere og i større mengder.

Stålet man fikk fra masovnene i begynnelsen av industrialiseringen var ikke problemfritt. Det inneholdt for mye karbon og fosfor, noe som gjorde det sprøtt og lite fleksibelt. I 1855 tok den britiske metallurgen Henry Bessemer patent på en ny metode for stålforedling kalt Bessemerprosessen. Han fant ut av ved å blåse luft inn i bunnen av en beholder med flytende jern kunne man få karbonet til brenne opp. På den måten kunne man også regulere mengden karbon i jernet slik at man fikk forskjellige stålkvaliteter. Prosessen var ekstremt vellykket og fikk prisen på godt stål til falle til en syvendedel av den tidligere prisen. Noen år senere fant man også ut hvordan man kunne fjerne fosforet i tillegg. Dermed var grunnen lagt for produksjon av stål med forskjellige kvaliteter og evner, og ikke minst, omsmelting og gjenbruk av gammelt skrapjern.

Økonomisk liberalisme

Transportrevolusjonen og den nye tungindustrien som vokste frem i kjølvannet av stålet var langt mer kostbar enn det tekstilindustrien. Investeringene som krevdes var betydelig større enn det enkeltpersoner maktet å stille opp med alene. I stedet dannet flere og flere godseiere og kjøpmenn fellessbedrifter hvor eierskapet var fordelt i form av aksjer. Aksjeselskapene gav begrenset ansvar, slik at man ikke risikerte mer enn man selv investerte, dermed våget enda flere å investere i nye selskaper. Større og større banker kunne tilby lån til nye bedrifter og innsprøyting av kapital til andre som ønsket å investere i nye fabrikker og maskiner. Britisk politikk ble på 1800-tallet kraftig preget av den skotske opplysningsfilosofen Adam Smiths teorier om frie markeder. Århundrene før hadde vært preget av merkantilistisk økonomisk politikk hvor målet var å øke egen velstand ved å importere minst mulig og sikre nye markeder og varer gjennom kolonier i stedet for handel med andre land. Smiths teori gikk ut på det motsatte. Staten skulle blande seg minst mulig inn i innbyggernes liv. Ved å åpne markedene for fri handel uten monopoler eller tollmurer ville markedene regulere seg selv og handel og velstand for alle vokse. Les mer om Adam Smith og den økonomiske liberalismen i artikkelen om ideologiene.

Elektrisiteten – lyset og døgnet

Rundt år 600 f.vt. beskrev den greske filosofen Tales fra Milet hvordan rav gnidd mot et stykke pels kunne avgi gnister. Dette er den første skrevne beskrivelsen av statisk elektrisitet vi kjenner. 2350 år senere klarte den amerikanske kolonisten Benjamin Franklin å lagre en liten elektrisk ladning fra et lynnedslag i et primitivt batteri og med det bevise at lyn kun var utladning av elektriske krefter. I 1800 lager Alessandro Volta det første batteriet og gjorde praktisk lagring av små mengder elektrisitet mulig. Men det var først da briten Michael Faraday fant ut at man kunne lage strøm hvis man bevegde en metallspole i et magnetisk felt at man virkelig begynte å se potensialet i den nye energiformen. Derfra utviklet han like etter den elektriske motoren og flere andre oppfinnelser som raskt utvidet de potensielle bruksområdene til elektrisiteten. Først ut var den elektriske telegrafen som gjorde kommunikasjon over lange distanser mulig, og det var bare starten. I løpet av noen år var store deler av de tyske statene og Østerrike dekket av kobbertråder som sendte enkle signaler frem og tilbake. I midten av det 19. århundres siste halvdel var det egentlig bare natten som holdt fabrikker og vareproduksjon tilbake. Der det var mulig jobbet man til lyset fra stearinlys som i så mange århundrer før, eller med gasslamper som gav et svakt men noenlunde brukbart skinn. Det hadde lenge vært klart at man trengte en bedre lyskilde slik at dyre maskiner ikke behøvde stå stille i natten. Gasslamper avga os, giftig damp og kunne til og med eksplodere hvis man var uheldig. Elektrisiteten, mente mange, kunne være løsningen på problemet. Man visste at elektrisk spenning gjennom tynne tråder kunne avgi sterkt lys, problemet var at trådene man hadde brant for raskt opp og måtte i tillegg være i et lufttomt kammer. Sommeren 1878 stod nyheten alle hadde ventet på i The New York Sun. Den 31 år gamle oppfinneren Thomas Alva Edison påstod der selvsikkert at “Jeg kan lyse opp hele sentrale Manhatten med en eneste 500 hestekrefter sterk maskin.” Edison, i sin iver, hadde vært litt rask på avtrekkeren, lampen han hadde konstruert varte fremdeles ikke lenger enn et par timer. Men han fortsatte ufortrødent arbeidet og kunne i 1880 presentere sitt komplette system med pærer, dynamo og kabler for verden. Etter å ha testet tusenvis av materialer varte pærene hans nå i over 1200 timer på en glødetråd av bambus, og med en overlegen lysstyrke var dette nok til at den lett kunne konkurrere med gasslampene. Edisons største feilsatsning var hans enorme tro på likestrøm som transportmetode i strømnettet. Det var en trygg måte å transportere strømmen på, men svært lite effektivt da spenningstapet gjorde det umulig å transportere strømmen mer enn noen kilometer. Det betydde at i en storby som New York måtte man bruke store tomter over hele byen til forurensende og dyre kullkraftverk.

Alternativet var konkurrenten Nikola Teslas vekselspenning som med betraktelig mindre strømtap kunne ledes hundrevis av kilometer vekk fra strømkilden. Dermed kunne man i en storby benytte seg av strøm produsert av vann- og kullkraftverk langt unna byen, og med det spare innbyggerne for forurensningen som fulgte kraftverkenes piper. Selv om Edison satte i gang en svertekampanje av de sjeldne hvor han demonstrerte hvor farlig vekselstrøm kunne være ved å henrette dyr helt opp til elefanters størrelse og bygge den første elektriske stolen, så var det Teslas vekselstrømsgeneratorer som vant “The war of the Currants”, og det er hans oppfinnelser vi benytter oss av også i dag. Tesla var en av historiens største genier; han oppfant også radioen, røntgenstrålingen og den elektriske motoren. Fra nå av var ikke lenger dagen begrenset av natten. Maskiner og fabrikker kunne gå døgnet rundt og lønnsarbeidere over hele verden måtte tilpasse seg den nye tiden med både skiftarbeid og nattarbeid.

Hør Thomas Alva Edisons egen stemme i dette opptaket: 

Bilen og flyet

I løpet av 1800-tallet ble det utviklet en rekke varianter av den interne forbrenningsmotoren som kunne benytte oljeprodukter som drivstoff fremfor dampkraft. Motorene man etterhvert klarte å bygge var langt mindre og lettere enn tidens dampmaskiner og kunne benyttes til å drive mindre selvgående kjøretøy enn dampmaskiner kunne. I 1883 klarte da også de to tyskerne Gottlieb Daimler (1834-1900) og Carl Benz (1844-1929) å bygge hver sitt kjøretøy. De så ut som hestekjerrer uten hester, men de varslet en ny æra av transport. I 1903 etablerte Henry Ford sitt Ford Motor Company og innen 1928 hadde han produsert over 15 millioner biler. De lette motorene inspirerte også andre drømmere, deriblant de kjente brødre Orville og Willbur Wright som i 1903 klarte å få sitt propelldrevne fly til å lande trygt etter 12 sekunder og 36,5 meter i luften den 17. desember ved Kitty Hawk, North Carolina. Fra deres sykkelverksted kom også himmelen innen menneskets rekkevidde.

Sosiale forhold – nye skiller mellom sosiale lag

1800-tallet markerte et skille mellom hvordan mennesker rangerte og vurderte hverandre. Stendersamfunnene som hadde eksistert så lenge var i ferd med å endres. Arv og familie markerte sjeldnere og sjeldnere en persons rettigheter og plikter i samfunnet på samme måte som tidligere. I mange land, som for eksempel i Frankrike, ble adelen tynnet ut av at stadig flere rike handelsborgere og kjøpmenn steg opp av sin stand og ble adlet takket være sin formue og sine kontakter. Andre steder, som i England var det nettopp borgerskap og godseiere som ikke hadde blitt adlet som steg i rang ettersom de satset på industri og produksjon. Det var en overgang fra status gitt på grunnlag av arv til et samfunn hvor hva du eide betydde mer enn om du kom fra en adelsslekt eller bondeslekt. Klassesamfunnet var født.

Selv om tittelens betydning for politisk kraft var svekket etter at adelen mistet sine privilegier satt de fremdeles på betydelige eiendommer som kunne variere i størrelse fra et stort gårdsbruk til et helt fyrstedømme. Ved riktig bruk kunne de gi store inntekter til sine eiere. Sammen med de største godseierne fra det rikeste høyborgerskapet utgjorde de den nye overklassen; aristokratiet. De hadde sin egen kultur som satte æresbegrepet høyt nok til at en fornærmelse fort kunne lede til en duell i grålysningen. De satte lek, jakt og selskaper høyere enn hardt arbeid, selv om de etter at privilegiene forsvant ble nødt til å sette seg ned for å effektivisere driften på eiendommene sine. Til gengjeld så hadde de da også råd til å satse på nye teknologier og driftsformer som kunne øke inntektene deres.

Fra selveiende bønder til selgere av egen arbeidskraft

Blant bøndene gikk endringer i levevis og levestandard de fleste steder tregt. Frem til 1800-tallet var de generelt tradisjonsbundne mennesker, sterkt knyttet til troen og adelen, og støttet også den siste oftere enn ikke når borgerskap og godseiere truet deres stilling. Da det 19. århundre begynte økte befolkningen sterkere enn forbedringene i landbruket klarte å holde følge. Ofte var det befolkningspresset som drev bøndene til å investere og våge nye planter og teknikker. Flertallet av britiske småbruk forsvant i denne perioden. I stedet ble de erstattet av storbruk eid av rike godseiere og borgere og drevet med innleid arbeidskraft uten tilknytning til jorden eller egen jord å falle tilbake på. De bøndene som selv ikke maktet å følge utviklingen ble selv enten arbeidskraft på de nye stobrukene, lønnede arbeidere i de voksende industriene rundt byene eller emigrerte til de amerikanske statene i håp om å starte på nytt. Storparten av den britiske befolkningen var etterhvert en eiendomsløs arbeiderklasse, avhengig av å finne arbeid hos andre. Overgangen fra selveiende bønder til eiendomsløshet og salg av egen arbeidskraft blir ofte kalt proletariseringen av bondestanden. Ikke alle likte denne utviklingen like godt. Mange følte at de nye maskinene tok arbeidet fra dem og ledet dem inn i fattigdom og nød og gikk til angrep på maskiner og truet fabrikkeiere som kjøpte nye. De kalte seg ludditter, men til tross et felles navn var de aldri noe mer enn uorganiserte bander av sinte og desperate menn. Til syvende og sist var det teknologien som vant da den også skapte arbeidsplasser og økende velstand.

Den nye arbeiderklassen var langt i fra ensartet. Den hadde egne interne klasseskiller hvor særlig håndverkerne var øverst på rangstigen. De hadde høyere lønn og færre barn, bedre helse og lengre gjennomsnittlig levealder enn de fleste andre arbeidere. Mange hadde også råd til å holde sine koner hjemme sammen med barna, noe de fattigste arbeiderne ikke hadde anledning til. Blant de aller fattigste måtte alle i familien i arbeid, inkludert barna så fort de ble gamle nok til å utføre enkle oppgaver. Frem til midten av 1800-tallet utgjorde da også kvinner og barn opp i mot tre fjerdedeler av de ansatte i tekstilfabrikkene. Fabrikkarbeid og flytting til byen var gjerne sett på som en absolutt siste utvei, og mange fabrikker fylte sine stillinger med foreldreløse barn fra fattigvesenet. I den nye arbeiderklassens hverdag var det en nødvendighet at alle, også barna, gjorde sitt for å bidra til familiens inntekter. Lave lønner og fattigdom tvang barn, ofte så unge som bare fire år, til å ta jobber i støyende og skitne fabrikker i stedet for å gå på skole for å lære å lese og skrive. I 1840 hadde kanskje bare en femtedel av Londons unge noen  som helst form for skolegang. Mange barn jobbet så mye som 16 timer om dagen i forferdelige forhold. I tekstilindustrien gjorde de farlige jobber som å rense bomulsstøv mellom aktive maskiner eller de jobbet i de trangeste områdene av kullgruver, hvor voksne menn ikke kom til. Men ting bedret seg etterhvert som de økonomiske forholdene i samfunnet også gjorde det. I 1860 hadde omtrent halvparten av byens unge tilgang på en eller annen grunnleggende form for undervisning, om enn bare søndagsskole. De heldigste fant seg en stilling som lærling hos en håndverker. Arbeidernes forhold i byene gikk ikke upåaktet hen, og kritiske søkelys ble etterhvert satt av mennesker fra middel- og overklasse. Et eksempel er den kjente Friedrich Engels avhandling om arbeiderklassens forhold i Manchester fra 1844 som du kan lese et utdrag av i en av denne artikkelens undersider. Engels var eldste sønn av en rik tysk bomullsfabrikant. Som 22-åring ble han sendt av sin far til Manchester for å lære hvordan fabrikkene deres opererte der. Han reagerte med avsky på de forferdelige forholdene arbeiderne i en av Englands største byer levde under. Han beskrev i sin bok om arbeiderklassens tilstand i England hvordan den industrielle revolusjon hadde forverret situasjonen for den arbeidende klasse betydelig. Høy barnedødelighet, lav levealder i byene, barnearbeid og sykdomsspredning var alle et resultat av industrialiseringen i hans øyne. Engels ble også kjent med en annen tysk intellektuell på denne tiden, den unge Karl Marx, som jobbet i den samme avisen som Engels skrev artikler for i Berlin. Hans opplevelser av arbeiderklassen i England ble viktige for deres senere samarbeid og skrifter som du vil lære mer om i forbindelse med ideologier, og da spesielt kommunismen.

Etterhvert som verdiene industrien skapte økte ble det også stilt større krav til arbeidernes sikkerhet og helse. En rekke fabrikklover ble innført i Storbritannia som først og fremst begrenset bruken av barnearbeid og fastsatte deretter kortere arbeidsdager og tryggere arbeidsplasser for de voksne arbeiderne. Fra 1833 det ble det forbudt å bruke barn yngre enn 9 år i tekstilfabrikker, mens barn opp til 13 år ikke kunne jobbe lengre enn ni timer om dagen, og barn opp til 18 år kunne jobbe på det meste 12 timer om dagen. Det ble i tillegg forbudt med barnearbeid om natten. I 1847 ble 10-timersdagen standard for de fleste arbeidere. Fra 1878 måtte alle barn under ti år gå på offentlig skole, mens barn opp til 14 år bare fikk jobbe halve dager. Først i 1944 ble det vanlig med skolegang frem til man var 18 år i Storbritannia.

Middelklassens fremvekst

Midt i mellom den voksende arbeiderklassen og den rike og formuende overklassen vokste en stadig mer betydelig middelklasse frem. Dette var mennesker som ofte hadde en viss utdanning som gav tilgang til juridiske, medisinske, akademiske og politiske stillinger privat eller innen staten. De fylte også mange av embetsstillingene i staten etter at adelen mistet også dette privilegiet. De kunne også være entreprenører og ingeniører som hadde skapt sine egne bedrifter og hadde ansatte til å jobbe for seg. Felles for dem alle var at de ikke bedrev manuelt arbeide selv, de hadde råd til å holde hest og kjerre og ikke minst; tjenere. Å skape seg selv, the self made man, var et ideal som passet den nye middelklassen godt. Rikdom og suksess kom av hardt arbeid, dyktighet og vilje til å satse! Mange kom fra familier tilknyttet protestantiske trosretninger og var sterkt påvirket av troen på at et suksessrikt, formuende og lykkelig menneske var et menneske likt av gud, med god moral og gode etiske overbevisninger.

Industrialiseringen sprer seg

Industrialiseringen bredte seg fra Storbritannia først til Belgia som tok etter britiske stålverk og kullgruver allerede på 1820-tallet. Tidlig industrialisering på det europeiske kontinentet var ofte svært preget av britisk teknologi og britiske maskiner. Entreprenører skaffet seg kontakter og kjøpte maskiner i England, hvis de da ikke bare kopierte dem. Industrispionasje var et stort problem også i industrialiseringens barndom.

Da Henry Bessemer forbedret stålproduksjonen i England i 1855 var fremdeles området vi kaller Tyskland i dag et lappeteppe av tyske småstater. Det var ingen mangel på ressurser, landet hadde god tilgang på både kull og malm. Da området i 1870 ble samlet til ett land forsvant tollmurene og et fellesmarked som inviterte til storsatsing på ny teknologi ble tilgjengelig. Mangelen på gode transportsystemer var en av de avgjørende faktorer for at Tyskland hang etter Storbritannia, derfor ble Jernbaner mellom de største byene bygd i rekordfart. Tyske bedrifter satset hardt på utvikling av elektrisk industri og forbrenningsmotorer som i stedet for å benytte dampkraft utnyttet den eksplosive forbrenningen av oljeprodukter som bensin og diesel. Landet ble også raskt ledende på den stadig viktigere kjemiske industrien. Innen 1900 var Tyskland på vei forbi Storbritannia som industrinasjon, med amerikanerne hakk i hæl.

I de nye amerikanske statene hadde man god tilgang på kull rundt sjøene i nord og olje i sør. Stor innvandring gav også et stort overskudd av billig arbeidskraft som kunne ledes rett i industrien. Mellom 1863 og 1869 ble den transkontinentale jernbanen på hele 3069 kilometer bygget over det nord-amerikanske kontinentet. Virret inn i kobbertråder koblet til telegrafnettet slik at hele nasjonen skulle høre det historiske øyeblikket, ble den siste spikeren, i gull for anledningen, hamret inn i svillene. Bildet av lokomotivene som møttes fra hver side av kontinentet den dagen er nærmest ikonisk for industrialiseringens spredning utover verden.
Øst-Europa ble hengende etter, både i handel, produksjon og teknologi. Størsteparten av Russland forble som tidligere nevnt et føydalt samfunn helt frem til første verdenskrig og den russiske revolusjon i 1917. Utviklingen i de andre vestlige landene gikk naturligvis noe raskere da de kunne spille videre på britisk teknologi.

Den industrielle revolusjons konsekvenser fortsetter å påvirke våre liv. Vår levestandard i Norge i dag er på mange måter bedre enn den europeiske høyadelen noensinne kunne drømme om under eneveldenes storhetstid. Alt vi har, fra biler til mobiltelefoner og nettbrett er takket være innovasjonene, vitenskapen og teknologien som ble utviklet og spredd ut over verden mellom 1750 og 1870. Men den industrielle revolusjon påvirket, ja, man kan kanskje gå så langt som til å si at den også drev utviklingen av ideologiske syn på hvordan verden var og hvordan den burde være. Politikken som vokste ut av de nye samfunnsformene skulle få betydning for milliarder av mennesker, enten det var forkvaklet feilbruk av god forskning slik som sosialdarwinistene misbrukte Darwins teori, Marx og Engels teorier om historiens ubønnhørlige utvikling mot det de mente var det perfekte samfunn eller liberalistenes drøm om et samfunn kun regulert av en nattvekterstat som ikke blandet seg inn handel og eiendom. Les mer om ideologiene her, og det neste steg i europeisk historie; imperialismen her.

The Industrial Revolution marks the most fundamental transformation of human life in the history of the world recorded in written documents.

– Historiker Eric Hobsbawm –