Den franske revolusjon og napoleonskrigene

Sist oppdatert 20.4.2018 kl 19:32

Bakgrunnen for revolusjonen

Ludvig 16. ble kronet til konge av Frankrike i 1774. Han var ved sin innsettelse en populær skikkelse i Frankrike og det er ikke usannsynlig at mange hadde store forhåpninger til ham som konge. Han var en tilhenger av det opplyste enevelde og innførte små glimt av religionsfrihet og trykkefrihet. Han avskaffet også tortur som straffeform og startet oppbyggingen av en skole som ikke var kontrollert av kirken. Rousseaus samfunnskontrakt tolket han dithen at det var han, kongen, som folket hadde avgitt sin suverenitet til, og derfor var det også han som satt på all makten i landet.

Det Frankrike kongen overtok var et stendersamfunn hvor geistligheten og adelen, som utgjorde to prosent av befolkningen, eide rundt 35 prosent av all jorden og var fullstendig fritatt fra å betale skatter og avgifter. Kirken hadde ved siden av jorden også rett på tiende, altså en tidel av alle inntektene til alle bøndene og borgerne som utgjorde resten av befolkningen og som finansierte staten alene. Bøndene var etter de gamle føydale lovene også tvunget til å utføre pliktarbeid på de rike godseiernes jord og stille som soldater når adelen trengte det. Det var et samfunn vi i dag ville kalt ytterst urettferdig, men som var det eneste samfunnet de fleste kjente til før opplysningstidens ideer spredte seg.

Frankrike var sannsynligvis det rikeste landet i Europa med en befolkningen på 25 millioner innbyggere (til sammenligning hadde Storbritannia omtrent 12 millioner innbyggere på den samme tiden, inkludert koloniene i Amerika). Allikevel var staten i en dyp økonomisk krise som følge av den kostbare og verdensomspennende sjuårskrigen de hadde ført med Storbritannia, støtten til den amerikanske frigjøringskrigen mot britene og et skattesystem som absolutt favoriserte de rikeste. Problemet ble lenge holdt på avstand gjennom å ta opp lån fra fra utlandet, mens stadig nye finansministere forsøkte reformere skattesystemet. Men alle lovforslag som kongen la frem ble raskt torpedert av dommere fra adelstanden. Da lånene i utlandet tørket opp ble kongen stadig mer desperat etter å få gjennomført skattereformer. I 1788 var staten etter alle målestokker bankerott. Da adelen ikke ville bidra av fri vilje måtte den tvinges, derfor bestemte kongen seg for å innkalle til en stenderforsamling for første gang på nesten to hundre år. Dette var en gammel institusjon hvor alle de tre stendene, geistligheten, adelen og tredjestanden hadde møttes, og som før eneveldet hadde vært den skatteleggende, bevilgende og lovgivende myndigheten i landet. Ved å innkalle til stenderforsamling, som i praksis var en nasjonalforsamling hvor hver stand hadde en stemme i alle saker, oppgav kongen i realiteten sin stilling som eneveldig konge.

Den første revolusjonen

Før stenderforsamlingen møttes i Versailles våren 1789, oppfordret kongen folket til å sende inn klagebrev for å få en oversikt over folkets tanker og ønsker. Befolkningen lot seg ikke be to ganger, brevene strømmet inn og de var slett ikke så negative til det franske samfunnet som man kanskje ser for seg at de var i månedene før den store revolusjonen startet. De fleste klagene gikk på skattenivået og på de føydale privilegiene til adelen, samt pliktarbeidet og tienden til kirken. Både prosessen med å velge representanter til stenderforsamlingen og skrivingen av brev rettet til kongen startet en politisk bevisstgjøring blant den franske allmuen. Politiske klubber hvor sosial status var mindre viktig enn dine ideer ble dannet over hele landet og personer med sterke tanker om hva stenderforsamlingen burde kreve og hvilken makt den burde få, trådte frem. Særlig blant bøndene ble det skapt en forventning om at endelig skulle kongen ta affære mot adelen og kirken på deres vegne.

1248 menn fra hele Frankrike kom sammen i Versailles den første uken i mai 1789. Halvparten var unge menn med utdannelse innen fag som juss, teologi eller fra militæret. De var valgt til å representere tredjestandens ønsker og interesser. Blant geistligheten var de fleste enkle sogneprester, de få biskopene som ble valgt kom fra svært liberale grupper inspirert av opplysningstidens store tenkere. Representantene for adelen var derimot langt mindre interessert i slike ideer. De fleste var fra provinsene og upåvirket av de samme idealene og svermeriene som deres likestilte fra byene var. Men noen ting var de fleste i stenderforsamlingen enige om. Det ble raskt klart at man måtte kreve en egen grunnlov og en egen representativ forsamling fra kongen, og folket måtte sikres en større grad av rettssikkerhet og individuell frihet. Adelen på sin side viste faktisk en viss forståelse for at staten trengte større inntekter og at den største potensielle inntektskilden lå i dem, men mange var valgt inn på løfter om å aldri godta skatter, så de fleste kunne aldri stemme for et slikt forslag, uansett hvor enige de var. Tredjestanden så sin tallmessige overlegenhet og bemerket seg at de representerte over 24 millioner mennesker, mens første- og andrestanden representerte knapt en halv. Det ville bare være rett og rimelig at de da også fikk to stemmer, mot de to stendenes en hver. De fikk også gehør hos mange av de geistlige og enkelte adelige. Oppildnet av blant andre talere som abbed Emmanuel Joseph Sieyes som erklærte adelen for å være mer parasitter enn naturlige ledere av Frankrike gikk tredjestanden den 17. juni til det steget at de erklærte seg selv for å være grunnlovgivende nasjonalforsamling. Alle adelige og geistlige som var villige til å oppgi sine privilegier var hjertelig velkomne til å være en del av den. Dette var i høyeste grad et statskupp og den virkelige starten på den franske revolusjon, for tredjestanden erklærte seg overordnet kongen og for å representere nasjonen frankrike, ikke en enkelt stand. Rykter om at kongen planla å ta tilbake makten ved kupp begynte snart å svirre.

Ryktene, som ble sterkt forsterket av at kongen mobiliserte sine soldater rundt Paris og Versailles, fikk pariserne til å begynne å bevæpne seg. Spenningen ble utløst den 14. juli da selve symbolet på enevelde og mangel på rettssikkerhet; fengselet Bastillen i Paris, ble stormet av rasende parisere. Over hele Frankrike oppstod det bondeopprør mot adelen, skattene, høye kornpriser og de føydale pliktene. Kongen hadde bedt om og mottatt klagebrevene deres, men han hadde ikke gjort noe med dem, derfor valgte de å ta tingene i sine egne hender. Om stormen på Bastillen var borgerskapets revolusjon, så var dette på mange måter bøndenes revolusjon, deres oppgjør med eneveldet og føydalismen.

4. august 1789 vedtok den nye nasjonalforsamlingen å fjerne alle de føydale avgiftene og pliktene for godt. Tienden til kirken, all livegenskap, alle privilegier enten de var personlige eller tilhørte grupper og alle skattefritak ble fjernet. Eneveldet og føydalismen var formelt opphevet, fra nå av skulle folkets vilje styre.

tre uker senere, den 26. august, signerte de den første allmenne erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter, nesten 150 år før FNs menneskerettighetserklæring kom som følge av de umenneskelige lidelsene under andre verdenskrig. (Som et lite frempek kan det være interessant å merke seg at denne første erklæringen kom før lidelsene, ikke etter.) Denne erklæringen sa at staten var bygd på et samfunn av enkeltindivider. Alle mennesker hadde krav på rettssikkerhet og var født som bærere av naturlige rettigheter som ingen grupper eller individer kunne ta fra dem, slik som retten til liv, frihet og eiendom. Den var i stor grad basert på prinsippene fra den engelske ærerike revolusjon, men den gjaldt ikke bare mennesker fra et enkelt land; ordlyden kan tolkes slik at den gjelder alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase eller arv. I virkeligheten var fremdeles kvinnen i stor grad underlagt mannen og slavedriften på koloniene i Karibien fortsatte som om ingenting var hendt (frem til slavene selv gjorde opprør, men det er en annen historie). Nasjonalforsamlingen fortsatte nå med å lage en grunnlov basert på Montesqieus maktfordelingsprinsipp og økonomisk liberalisme hvor staten skulle blande seg minst mulig inn i handel og transport og priser skulle la seg regulere av tilbud og etterspørsel (les mer om Adam Smith i artikkelen om den industrielle revolusjon). 3/4 av alle menn over 25 år fikk stemmerett og dommere skulle fra nå av velges og dømme på grunnlag av lover som var like for alle, uansett rang. Spørsmålet om hvordan kirken skulle finansieres stod fremdeles i løse luften da man for å løse statens økonomiske problemer valgte å beslaglegge kirkens betydelige eiendommer, noe som tilsvarte hele 10 prosent av all jorden.

Kirkeordningen – det store feilgrepet

Frem til 1790 hadde revolusjonen på mange måter gått riktig for seg. Mange, og da særlig bøndene, hadde fått det de ønsket rent politisk, men den grunnlovgivende nasjonalforsamlingen var langt i fra ferdig med å reformere samfunnet. Kirken var nå i praksis uten inntekter, betydde dette at presteskapet måtte lønnes av staten? Nasjonalforsamlingen startet derfor med å halvere antallet bispedømmer for deretter å bestemme at alle geistlige fra nå av måtte velges av folket. Men da de i november 1790 bestemte at alle geistlige måtte avlegge en verdslig ed til staten begikk de på mange måter det som en norsk historiker har kalt “det store feilgrepet”. Dette delte kirken i to, de som avla eden og edsnekterne som måtte forsørges av sin egen menighet. Bøndene som i stor grad fortsatt var tro mot kirken opplevde dette som at nasjonalforsamlingen snudde ryggen mot dem og stemningen for revolusjonen begynte derfor å snu.

Kongens flukt og ny grunnlov

I juni 1791 forsøkte Ludvig 16. og dronningen å flykte til Preussen. Medlemmene av nasjonalforsamlingen tolket dette med rette som at kongen hadde planer om å reise støtte i utlandet for et angrep mot nasjonalforsamlingen. Kongens handling fikk mange til å tenke at kanskje kongens tid som overhode av Frankrike var over og at det neste naturlige steget ville være å gjøre landet til en republikk. Til tross for kongens tydelige motstand mot nasjonalforsamlingen og den nye grunnloven avla Ludvig 16. i september det samme året ed på den nye grunnloven og den grunnlovgivende forsamlingen ble oppløst. Frankrike var blitt et konstitusjonelt monarki slik som Storbritannia. Her kunne godt revolusjonen ha endt, men sterke krefter ville det annerledes.

Krig

At revolusjonen skulle utarte seg til å bli en mellomstatlig krig var ikke umiddelbart en selvfølge. Frankrikes naboer så på det som skjedde både med bekymring og som en fordel for dem selv. Det var en viss frykt for at de revolusjonære tendensene skulle smitte over til deres egne befolkninger, men samtidig var et oppsplittet og kaotisk Frankrike en tryggere nabo enn en sulten og krigersk eneveldig stat. De som ønsket krig var franskmenn selv. Mange adelige, og blant de mange offiserer, hadde flyktet i eksil til nabolandene hvor de forsøkte å samle støtte for et angrep mot den nye nasjonalfosamlingen. Hjemme i Versailles ønsket kongen og dronningen også krig for å omvelte revolusjonen og gjenopprette kongens myndighet og stilling. I nasjonalforsamlingen agiterte særlig medlemmer av de politiske girondinerklubbene og jakobinerklubbene på ytterste venstre for å bre revolusjonen til sine naboer ved krig. En krig ville ikke bare være til gode for folk over hele Europa, mente de, men det ville også synliggjøre motstandere av revolusjonen i Frankrike slik at de også kunne nedkjempes. Blant motstanderne av krigen finner vi en av revolusjonens viktigste navn; Maximillien Robbespierre som i en tale til nasjonalforsamlingen i 1792 advarte mot ideen om å spre revolusjonen med vold:

Den mest ekstravegante ide som kan oppstå i en politikers hode er å tro at det er nok for et folk å invadere et fremmed land for å påtvinge det sine egne lover og sin egen konstitusjon. Ingen elsker en bevæpnet misjonær. … Erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter er ikke en solstråle som skinner på alle mennesker, og det er ikke et lyn som treffer alle troner samtidig … Jeg påstår langt i fra at vår revolusjon ikke til syvende og sist vil påvirke verdens skjebne … Jeg sier bare at det vil ikke være i dag.

Kilde: Bell, David A. The First Total War: Napoleon’s Europe and the Birth of Modern Warfare s. 118 Oversatt av Lars Terje Hellum

Det ble ytterfløyene som seiret. I april 1792 gikk man til krig. Fiende var “kongen av Ungarn og Böhmen” og dermed også Preussen som de var alliert med. Formuleringen var bevisst, for man ville at befolkningen i de to landene skulle føle at det ikke var de man ønsket krig mot, men deres eneveldige konge. Krigen startet elendig for Frankrike. Revolusjonen hadde allerede sendt store deler av det franske adelige offiserskorpset i eksil og med dem brorparten av landets krigserfaring. I tillegg ble Kong Ludvig raskt mistenkt for å stå i ledtog med fienden, noe man også fikk bekreftet da man oppdaget at hans østeriskfødte dronning, Marie Antoinette hadde sendt det hun kom over av krigsplaner til den habsburgske keiseren i Wien, Østerrike. Slik kunne man ikke fortsette; kongen og dronningen kunne ikke motarbeide sitt eget land på denne måten!

Den andre revolusjon

Situasjonen for de franske revolusjonære hadde nok sett svært så dyster ut om det ikke hadde vært for at både Preussen og Østerrike ble tvunget til å fokusere sin innsats mot det Osmanske riket i sør og Russlands grådige blikk mot Polen i øst. Den 10. august stormet en rasende folkemengde slottet hvor kongen oppholdt seg i Tuiliere og tvang ham til å søke tilflukt og beskyttelse hos nasjonalforsamlingen. Folkemengden som hadde jagd kongen i nasjonalforsamlingens hender var revolusjonære småfolk fra den fattigere delen av tredjestanden som under revolusjonen ble kjent som Sans-culottes, uten bukser. Navnet kom av de lange buksene de brukte som skilte seg fra adelen og de mer bemidledes korte knebukser (se bilde). Nasjonalforsamlingen svarte med å suspendere kongens makt og skrive ut valg til en ny grunnlovgivende nasjonalforsamling; Nasjonalkonventet.

Republikk

Nasjonalkonventets 800 mann trådte sammen den 20 september 1792 og erklærte Frankrike for republikk. De opptrådte som både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet og satte både grunnloven og menneskerettighetserklæringen til side. Kongen ble anklaget og dømt for forræderi mot nasjonen og henrettet offentlig den 21. januar 1793. Marie Antoinette fulgte ham i døden den 16. oktober. Selv om dommen åpenbart kunne begrunnes juridisk, konventet var tross alt dominert av jurister, så ble handlingen tolket med frykt og fordømmelse av Europas andre monarker.

Girondinernes stilling i konventet viste seg å kun være trygg så lenge krigen gikk bra. I tillegg til krigen i øst, erklærte konventet krig mot Nederland og Storbritannia i februar og mot Spania måneden etter. Men etter en rekke tap i 1793 så medlemmer av den dominerende politiske klubben jakobinerne (se faktaboks) sitt snitt til å overta makten. Støttet av sans-culottene tok de kontrollen over konventet, kastet ut girondinerne og bygget opp en regjeringsmakt bestående av tre komiteer: finanskomiteen, sikkerhetskomiteen og velferdskomiteen som hadde ansvaret for krig, forsyninger og politisk ledelse.

Jakobinernes terrovelde

Jakobinernes omfattende system av klubber og søsterklubber ble aktivt brukt som deler av deres statsapparat. Denne delen av revolusjonens fremste leder var advokaten, jakobineren og den tidligere svært aktive motstanderen av dødsstraff Maximilien Robbespierre. Gjennom velferdskomiteen ledet han sammen med legen Jean-Paul Marat og advokaten Georges Danton et langt på vei paranoid statsstyre. Agenter ble sendt ut til alle lokale klubber og politiske organer for å forsikre velferdskomiteen om at alle deres bestemmelser ble satt ut i livet. Politiske motstandere ble forfulgt, arrestert og ganske ofte kappet sine hoder av i giljotinen. Et redskap skapt for å gjøre lidelsene til noen få dødsdømte kortere ble til et politisk maktredskap for jakobinerne.

Som politisk organ representerte ikke konventet lenger befolkningen. Valgfusk, indre motsetninger og kriger som bare deler av befolkningen støttet gjorde at det eneste jakobinerne middelet jakobinerne hadde for holde regimet sitt sammen og videreføre sin dyrebare revolusjon var frykten. Målet deres var en fullstending omveltning av samfunnet. Ingen skulle lenger si at de var rike, eller fattige. Overtro og religion hadde ingenting i et moderne samfunn å gjøre og edsnektende prester var svært utsatt for giljotinens ikke alltid alt for skarpe blad. Det var kollektivet man skulle fremdyrke, ikke et egoistisk individ. Det var med slike idealistiske mål at revolusjonslederne begrunnet overfor andre, og ikke minst seg selv, sine handlinger. Danton, som drømte om et samfunn hvor alle var venner, sa selv at «Skrekken må holde de misnøyde i tømme» om terroren som verst gikk utover småkårsfolk og bønder. Av de 35-40.000 som ble henrettet under jakobinernes terrorvelde mellom mars 1793 og høsten 1794 var bare 1200 av adelig bakgrunn. Men det som skulle redde revolusjonen fra dens motstandere ved å fjerne de som lot seg høre og skremme resten fra å stikke sine hoder frem, ble i 1794 også jakobinernes og konventets endelikt. Både Danton og Marats lederstjerner ble korte. Marat ble drept i juli 1793 av en ung kvinne, Charlotte Corday og ble for mange en revolusjonsmartyr, mens Dantons død kom som et forvarsel på jakobinernes fall da han ble henrettet av Robbespierre i april 1794 for å ha kritisert hans politikk. Det var kanskje også som en naturlig selvforsvarsmekanisme at konventsmedlemmene til slutt satte foten ned da velferdskomiteen begynte å gå etter sine tidligere allierte som sans-culotter og medlemmer av konventet som våget stå opp for sine rettigheter og meninger. 26-27 juli 1794 ble sentrale medlemmer av velferdskomiteen, konventet og jakobinerklubbene arrestert. Robbespierre selv måtte bøte med livet til det redskapet han selv hadde så flittig brukt. Og i november ble resten av landets jakobinerklubber stengt for godt.

Direktoriet 1795-99

Etter terroren bestemte man seg for at opprette en utøvende makt bestående av fem direktører og en lovgivende nasjonalforsamling. For å hindre at noen grupper eller enkeltindivider skulle tilrane seg for mye makt ble en tredjedel av nasjonalforsamlingen byttet ut årlig. Direktoratet var et forsøk på å stabilisere samfunnet igjen og skape ro og orden. I stedet ble det et regime preget av gjentatte kupp og veksling av politisk lederskap. Den største motstanden kom fra bygdene, fra bøndene som motsatte seg å stille som soldater til den stadig voksende nasjonale hæren, edsnektende prester og royalister som ønsket monarkiet tilbake. Royalistene vant faktisk valget i 1797, men en av direktørene kuppet makten og forfulgte og deporterte en rekke royalister og støttespillere ut av landet igjen. Hæren fortsatte å vokse, og i 1799 hadde den svulmet til over en million mann og kunne lett fremstå som en mektig og helt uavhengig politisk gruppe. Men på tross av hærens enorme størrelse gikk revolusjonskrigene ute i Europa dårlig for franskmennene. Britene hadde skaffet seg et brohode i Nederland og den unge generalen Napoleon Bonaparte, mannen som ble feiret i Frankrike som erobreren av Italia, stod selv fast med en syk hær i Egypt. I Frankrike gjenoppstod jakobinerklubbene og en stemning av frykt og usikkerhet bredte seg. Det var da den tidligere abbeden og sittende direktøren Sieyes, som hadde vist en stor evne til å overleve de skiftende regimene, innledet et kupp i samarbeid med en hurtig hjemvendt Napoleon. Sammen med en tredje kollaboratør la de ned direktoriet og opprettet et konsulat som den utøvende makt, med dem selv som konsuler. Men Sieyes hadde nok undervurdert unge Napoleons ærgjerrighet, for i løpet av noen få måneder hadde han utmanøvrert dem alle.

Napoleon Bonaparte (1769-1821)

Napoleon ble født inn i en italiensk adelsslekt på Korsika året etter at den italienske republikken Genova overførte eierskapet av øya til Frankrike. Som ung var han en uttalt motstander av det franske styret over øya, men byttet standpunkt da revolusjonen startet i Paris og meldte seg inn i jakobinerklubben. Han gjorde lynkarriere i “le grande arme”, revolusjonshæren, som strømmet ut over de franske landegrensene og i 1794, i en alder av bare 25 år ble han brigadegeneral. Etter terroren ble han rekruttert av direktør Barras som benyttet seg av ham til å slå ned royalister og politiske oppviglere i Paris. Mellom 1796 og 1797 slo hans styrker østerrikerne i de nord-italienske statene og tok kontroll over store deler av Italia. Året etter begynte hans stormannsvisjoner å vise seg da han ledet et felttog mot Egypt. Drømmen hans var å gjenta Alexander den stores bedrifter i østen og samtidig erobre India fra Britene, men britene senket flåten som hadde fraktet ham til Egypt. Da han forsøkte gå mot Syria ble styrkene hans svekket av pest og hindret av den britiske flåten. Felttoget var en flopp, men direktoriet hadde merket hans ærgjerrighet og håpet han også ville forgå der nede. Istedet utnyttet Napoleon den gyldne sjansen direktør Sieyes gav ham og dro tilbake alene for å styrte direktoriet og innføre seg selv, Sieyes og Roger Ducos som konsuler.

Fra førstekonsul til keiser

Sieyes hadde nok planlagt å selv dominere konsulatet, men det var Napoleon som utmanøvrerte de andre og sikret sin egen plass som førstekonsul. Grunnloven han deretter selv skrev gav førstekonsulen i all makt og gjorde ham til Frankrikes mektigste mann. Nå kunne han igjen fokusere på det som var hans yrke av utdanning; krigen. På mange måter var han for franskmennene en fredsskaper. Ved blant annet å slå østerrikerne som igjen hadde okkupert Nord-Italia mens Napoleon var i Egypt sikret han fred med både Østerrike og Storbritannia ved freden i Amiens i oktober 1802. Og han sikret fred med paven og kirken året før ved å gi edsnektende geistlige amnesti og ved å la kirken være underlagt både paven og staten og sidestille de protestantiske kirkene med de katolske. Han effektiviserte og forbedret skattesystemet og sikret en mer effektiv og rettferdig fordeling av korn. Han skrev også selv den nye privatrettslige loven “Code Civil” som erstattet landets smått kaotiske rettssystem med nesten 400 forskjellige lovområder. Prinsippet var likhet for alle, alle sønner arvet likt, alle tvister og krangler skulle løses etter de samme reglene. Med mindre man var kvinne. Kvinnen ble juridisk sett underlagt sin mann. At han også fjernet ytringsfriheten brydde folks seg mindre om da deres behov og ønsker i langt større grad ble oppfylt. Da et komplott mot hans liv støttet av den gamle kongens slekt ble avdekket i januar 1804 benyttet Napoleon sjansen til å innsette seg selv som fransk keiser og gjeninnførte på nytt monarkiet i Frankrike.

Napoleonskrigene

Det var engelskmennene som brøt freden i mai 1803. Britene dannet i 1804 en ny allianse med Østerrike, Russland og Sverige, men det var franskmennene som i førsteomgang seiret. Innen 1806 var over hadde Napoleons styrker tvunget den Tysk-romerske keiseren til å gå av og erobret både Wien, Berlin og Warsawa. Året etter tvang de den russiske tsaren til å skifte side under løfte om å la Russland erobre Finland fra svenskene. Napolen innså også at han ikke hadde noen sjanse til å slå britene til sjøs. Han bestemte seg derfor for å knekke britene økonomisk i stedet og innførte en blokade mot all handel med og skipsfart fra Storbritannia i alle sine allierte og okkuperte landområder. Dette førte blant annet til at britene, i frykt for at den skulle falle i franske hender, omringet København og regelrett stjal brorparten av den dansk-norske krigsflåten og indirekte tvang det opprinnelig nøytrale landet inn på fransk side av krigen. Fastlandsblokaden resulterte i at britisk eksport til Europa falt med en tredjedel, mens pundets verdi falt med 25 prosent. Den viktigste konsekvensen derimot var at den førte til gode tider for europeiske bedrifter som opplevde at deres største konkurrenter fra Storbritannia forsvant fra markedet. I 1808 erobret Napoleon også Spania og innsatte sin bror Joseph som konge. Innsettelsen ble ekstremt upopulær og Napoleon mistet både tid og ressurser på å slå ned opprørene som oppsto i Spania. På den siste dagen av 1810 brøt russerne igjen alliansen med Frankrike. Tsaren hadde hatt nok tid til å bygge opp sine militære styrker. De hadde også kjempet en lang kamp mot det Osmanske riket i sør uten å oppleve å få noen reell støtte fra Napoleons side. Den franske keiseren bestemte seg på sin side for at det beste å gjøre var å ta et endelig oppgjør med tsaren en gang for alle.

I 1812 marsjerte han med over en halv million mann mot Russland i håp om å møte dem til kamp på tysk jord. Men russerne benyttet seg av den brente jords taktikk; de brant alle hus og forsyninger de kom over og trakk seg hele tiden tilbake slik at det ikke kom til noe egentlig slag før franskmennene var langt, langt hjemmefra; rett utenfor Moskva. Napoleon vant slaget, men kampen var tapt. Den harde russiske vinteren, mangelen på forsyninger og gjentatte russiske geriljaangrep på den allerede svekkede hæren gjorde tilbaketoget til et mareritt. Under 50.000 franske soldater fikk oppleve hjemlig jord igjen. Felttoget mot Moskva var begynnelsen på slutten for Napoleons styre. Både Russland, Østerrike og Preussen været svakhet og fikk med seg Sverige og Storbritannia i en samlet koalisjon mot franskmennene. Etter en rekke tap tvinges Napoleon til å abdisere den 6. april 1814, fire dager før Eidsvollsmennene møtes hos Carsten Anker på Eidsvoll. Han sendes i eksil til middelhavsøya Elba utenfor Toscana hvor han får beholde keisertittelen, men kun over øya. Slagen, men ikke uten håp kom Napoleon tilbake til Paris våren etter og samlet atter en ny hær. Både Preussen og Storbritannia mønstret sine styrker mot ham til et siste, avgjørende slag ved Waterloo i Belgia. Etter dette tapet fikk ikke Napoleon noe hertugdømme over en nærliggende fransk øy, men ble sendt til den Sør-Atlantiske øya St. Helena hvor han døde av magekreft den 5. mai 1821.

Etterspill – revolusjonens og krigens konsekvenser

Samme dag som Napoleon abdiserte ble Ludvig 16.s bror Ludvig kalt tilbake fra sin eksil i utlandet, og til de seirende landenes godkjennelse, innsatt som Ludvig 18. av Frankrike. Selv om landet hadde brutt freden ved Napoleons tilbakekomst fra Elba så lot de allierte franskmennene slippe med å betale ett års statsinntekter i erstatning og oppgi Nice, Saar og Savoia. Landet gikk nå inn i en allianse med Storbritannia og Østerrike. De tyske småstatene og fyrstedømmene var nå stort sett en saga blott og det Tysk-romerske riket med habsburgerne i sentrum var borte, oppløst av Napoleon. I stedet hadde Preussen vokst frem som en ny stormakt på det europeiske kontinentet. De gjenværende europeiske fyrstene ble i stedet stort sett enige om å arbeide for å fjerne alt som smakte av revolusjonen og Napoleon Bonapartes styre slik at presse og trykkefrihet igjen ble undertrykket, den preussiske overklassen, junkernes, svekkelse reversert og arbeidet med frigjøringen av de russiske bøndene stanset. Russland skulle faktisk forbli et føydalsamfunn helt frem til 1917. Allikevel beholdt de tidligere franskokkuperte statene mange av trekkene de var blitt påtvunget av franskmennene, slik som mer effektive og sentraliserte statsstyrer og lover inspirert helt eller delvis på Napoleons Code Civil. Privilegiene til adel og geistlighet var også svært svekket til fordel for staten. Det samme var de gjenværende eneveldene. Deres tid var i ferd med å henvises til historiebøkene. Storbritannia kom ut av revolusjons- og napoleonskrigene som den store seierherren.  Tidlig industrialisering kombinert med en suverent overlegen handels- og krigsflåte gjorde de dominerende på verdens viktigste transportbånd: havet. De neste hundre årene kriget europeerne for det meste utenfor kontinentet, mot andre folkeslag og kulturer.

Av de som opplevde revolusjonen og krigene mente mange den var en straff fra gud for å ha svekket kirken og kjempet for det sekulære, troløse samfunnet. Andre, som den engelske filosofen Edmund Burke som selv reiste til Paris for å se revolusjonen med egne øyne, mente dens vold og kaos var et resultat av forsøk på å sette flyktige ideer ut i livet for fort uten å ta hensyn til historien. Men gamle drømmer har en tendens til å gjenoppstå, særlig hvis deres grunnprinsipper klinger godet i unge ører. Nye generasjoner som aldri opplevde krig og nød dukket snart nok opp, klare til å la seg inspirere.

Forrige emne: Amerikansk løsrivelse eller Opplysningstidens ideer
Neste emne: Den industrielle revolusjon