Politiske ideologier

Sist oppdatert 23.3.2015 kl 01:45

Hvordan samfunnets verdier fordeles blant dets medlemmer er som regel avhengig av hvilket politisk grunnsyn de som sitter på makten har. De fleste politiske styresett har sitt utgangspunkt i visse sett av ideer som vi kaller ideologier som utgjør deres grunnsyn. En ideologi er et helhetlig sett av ideer som sier noe om hvordan man ser på verden slik den er i sin nåværende tilstand, den sier altså noe om hvordan samfunnets goder og byrder er fordelt, samtidig som den har klare mål for hvordan man mener verden burde være, hvordan de burde fordeles, og til slutt redegjør den for hvilke virkemidler man må bruke for å oppnå det samfunnet man ønsker. Det er mange forskjellige ideologier og de har gjerne veldig forskjellige menneskesyn, noe også de politiske partiene som hevder disse ideologiene viser. Vi skal her gå igjennom noen av de vanligste ideologiene og deres opphav, og vi starter med konservatismen:

En ideologi er et helhetlig sett av ideer om hvordan verden er, hvordan den bør være og hvilke virkemidler som må til for at verden skal bli slik man ønsker den skal være.

Konservatisme (fra latinske conservare; å bevare)

Konservatismen som ideologi vokste ut av den franske revolusjonens voldelige konsekvenser blant den økonomiske og politiske overklassen som ønsket seg et mer stabilt samfunn. De hadde opplevd hvordan brå endringer i politisk og sosial makt kunne føre til uante lidelser og konflikter som man ikke kunne forutse. Derfor ligger det også i dag i konservatismens kjerne at fortidens politiske institusjoner, verdier og holdninger er verdt å ta vare på og bevare. Det ligger i samfunnets natur at endringer skjer, men som i naturen bør endringer i samfunnet også skje gradvis, gjennom gjennomtenkte reformer. Dagens normer, skikker og politiske institusjoner er bygget opp over tid gjennom mange generasjoners påvirkning og bærer derfor i seg visdom og kunnskap som er mer enn et enkeltmenneske kan fatte alene. Gradvise endringer skaper balanse og trygghet for folket og legger derfor det beste grunnlaget for både økonomisk, sosial og politisk vekst. Konservatismen er derfor også generelt skeptisk til ideologier og organisasjoner som mener de har den eneste riktige sannheten om samfunnet. Konservative er opptatt av personlig frihet og eiendomsrett som sikres gjennom en stabil rettsstat med klare regler for når den har lov til å blande seg inn i enkeltindividenes liv. Staten skal sikre rettferdighet i handelslivet og sikkerhet for folket fra indre og ytre trusler gjennom rettsvesen og militær makt. Den er slik sett en vagere ideologi enn sosialisme og liberalisme og har visse sammenfallende trekk med begge, slik som eiendomsretten med liberalismen og sosial sikkerhet med sosialismen. Man kan finne konservative politiske grupperinger og organisasjoner som har konkrete politiske verdier og holdninger. Et eksempel er kristenkonservative grupper som ønsker å bevare kristendommens stilling som dominerende trosretning og normgrunnlag med begrunnelse i dens historiske betydning for landet.

Liberalisme (fra latinske liber; fri)

Liberalismen tar utgangspunkt i at mennesket fødes som frie individer med visse grunnleggende naturgitte rettigheter. Opplysningsfilosofen John Locke (1632-1704) var en av den tidlige liberalismens opphavsmenn. Han mente at blant menneskets naturlige rettigheter var de viktigste retten til eget liv, frihet og retten til å eie noe uten at det kunne tas fra individet vilkårlig. Men Locke så også at et samfunn fullstendig uten tøyler var et samfunn som eksisterte i en slags naturtilstand. Problemet med denne naturtilstanden var at den førte til usikkerhet, frykt og stagnasjon da alle levde i konstant kamp mot alle andre for trygge sine egne rettigheter og sin egen eiendom. For å unngå en slik krigstilstand måtte individene avgi sin suverenitet over seg selv og sine rettigheter til en fyrste som tok på seg ansvaret for alle individene som underla seg ham. Fyrsten ble senere til staten som gjennom politi- og rettsvesen skulle sikre rettssikkerheten til samfunnets innbyggere og et militærvesen for å sikre det mot aggressive nabostater. Individene måtte altså overføre sin suverene kontroll over seg selv og sin eiendom til staten, dette skjedde gjennom en sosial kontrakt som var gjensidig bindende. Det betydde at hvis ikke staten klarte å sikre innbyggernes rettigheter, hadde de rett til å gjøre opprør mot staten. Folket sitter til syvende og sist på makten, men så lenge staten sikrer individets rettigheter må det også bøye seg for statens avgjørelser. Det har vært uenighet om statens rolle blant liberalistene, men Locke mente at det var nødvendig med en minimalistisk stat som hadde kun som oppgave å sikre ro og orden på grunnlag av formelle lover som alle kjente til. Dette er den såkalte nattvekterstaten og den er et viktig element i det som kalles sosialliberalismen. Denne formen for liberalisme tok hensyn til at et samfunn fullstendig uten begrensninger kunne skape for store ulikheter i samfunnet slik at de som var ute av stand til å jobbe, for eksempel av helsemessige årsaker eller av alderdom risikerte bunnløs nød. Den kjente økonomen Adam Smith (1723-1790) omtales gjerne som den økonomiske liberalismens opphavsmann og var en sterk tilhenger av en nattvekterstat. Smith mente at frie markeder uten statlig innblanding, slik som toll og avgifter, var best egnet til å sikre alle samfunnets medlemmer størst mulig velferd. Flere og bedre varer og større markeder uten hensyn til statsgrenser skapte flere arbeidsplasser og større tilgang på varer og goder for alle. Liberalismen er altså skeptisk til en sterk stat, og i stedet opptatt av at individene har rett til å utfolde seg og bruke sine evner og arbeidskraft til å skape sin egen lykke og suksess. Dermed godtar man at det oppstår ulikhet i fordelingen av goder avhengig av individets egne evner og vilje, men mange er også opptatt av at samfunnet skal kunne tilby et minimum av beskyttelse for de svakeste.

Kommunisme og marxisme

Kommunismen (fra Latin communis – felles) er en sosialistisk retning som bygger på ideene til Karl Marx (1820-1895). Marx mente at samfunnet var delt i to klasser; arbeiderne og det kapitalistiske borgerskapet som eide alle produksjonsmidlene. Det vil si at borgerskapet eide alle fabrikkene, redskapene og maskinene som trengtes for å skape og produsere varer. Arbeiderne ble kun lønnet slik at de hadde akkurat nok til å overleve på, mens kapitalistene beholdt alt overskuddet som arbeidet deres skapte og levde i overflod. Konkurransen med andre kapitalister førte til behov for stadig økende produksjon og bedre effektivitet og la derfor et kontinuerlig voksende press på hva arbeiderne måtte levere. Det førte til høyere tempo, lengre arbeidsdager og nye teknologier slik som mer effektive maskiner samt standardisering av arbeidsoppgavene. På grunn av sin økonomiske og sosiale makt var det også kapitalistene som kontrollerte staten. I følge Marx var den regjerende klasses kultur, trosretninger og formelle og uformelle normer de regjerende for hele samfunnet. Denne politiske makten brukte de som et middel for å holde orden på massene av arbeidere under dem. Skolen var et middel for å lære nye generasjoner kapitalistenes verdier og holdninger, og å lære dem å underordne seg fra en tidlig alder. Marx mente at dette kun var en midlertidig ordning da det var uunngåelig at etterhvert som tiden gikk og stadig flere kapitalister utkonkurrerte hverandre og sendte sine egne ned i arbeiderklassen så ville arbeiderne gradvis begynne å innse at de i fellesskap vil kunne ta makten fra borgerskapet og skape et sosialistisk samfunn hvor eierskap til produksjonsmidlene tas i fra private hender og i stedet overtas av staten som eier de på vegne av hele befolkningen, ikke bare en regjerende klasse som borgerskapet eller adelen før dem. Dette ville skje gjennom en revolusjon hvor arbeiderne takket være sin tallmessige overlegenhet kunne kaste de som sitter ved makten. Overskuddet fra produksjonen skal så fordeles jevnt og etter behov, mens arbeid skal planlegges og fordeles og gå på omgang for at man ikke skal behøve å gå til den samme monotone jobben hver dag, hele livet.

For Marx var staten i det ideelle samfunnet en svak stat som kun styrte planer og ordninger. Derfor er det interessant å merke seg at omtrent alle samfunn som har erklært seg for å være kommunistiske har vært preget av en sterk stat som i større grad har satt seg fore å styre alle sider ved sine befolkningers liv. I Sovjetunionen ble det bygget opp en stat som tok eierskap over alle produksjonsmidler, produksjonsbetingelser (jord, mineraler etc.), og ikke minst produktivkreftene, nemlig befolkningen selv og dens arbeidskraft, kunnskaper og erfaringer. Grunnleggende rettigheter som liv, helse og frihet ble fratatt befolkningen og store krefter ble satt inn på å kontrollere deres holdninger og verdier gjennom overvåkning og propaganda. Individet var i seg selv lite verd, man hadde ingen ytrings- presse eller talefrihet og til dels heller ingen tankefrihet. På det verste ble barn oppmuntret på skolen til å varsle på sine egne foreldre hvis de oppdaget “kontrarevolusjonær” eller antistatlig tankegang. De som ikke føyde seg etter statens ønsker risikerte gjerne både liv og helse. I Sovjetunionen ble det opprettet hele 476 tvangsarbeidsleire hvor politiske avvikere og forbrytere ble sendt, ofte uten dom (og de som fikk dom, fikk den gjerne sumarisk, uten noen mulighet for å forsvare seg selv). Nesten 20 millioner mennesker var innom disse leirene frem til 1960, hvorav 1 av 4 aldri kom hjem. Av land som er selverklærte kommuniststater i dag finner finner vi Kina, Cuba og Nord-Vietnam.

Sosialdemokrati

Blant de sosialistiske retningene har det også oppstått mer konservative varianter som mener at revolusjon ikke er en god måte å endre samfunnet på. Den tyske redaktøren Eduard Bernstein (1850-1932) var påvirket av både tysk sosialisme og engelsk liberalisme. Han avviste Marx påstand om at all endring av samfunnet nødvendigvis var drevet av historien gjennom revolusjoner rettet mot en undertrykkende, regjerende klasse. I stedet for å forberede seg på en eventuell fremtidig revolusjon burde man heller satse på å gjøre forbedringer i arbeiderklassen og de fattiges kår her og nå, gjennom å forsøke å påvirke politikken der man kunne. Da slutten av århundret nærmet seg hadde ikke Marx spådommer om enorme økonomiske kriser grunnet mettede markeder eller manglende kjøpekraft blitt oppfylt. Om noe så var kjøpekraften økt og levestandarden bedret også for arbeiderne. I stedet hadde fagforeninger, lokalstyre og økt stemmerett vist seg å være viktige elementer for sosiale forbedringer. Målet for sosialismen måtte være sosiale og personlige forbedringer gjennom økt demokratisk deltakelse, ikke revolusjon. Mange av de sosialistiske partiene i dag heller mer mot denne retningen enn den tradisjonelle kommunismen. Blant annet støtter de blandingsøkonomi og velferdsstaten.

Fascisme og nazisme

I Italia og senere Spania oppstod en annen form for ideologi som sentrerte seg rundt en sterk stat ledet av en talefør og karismatisk fører og politisk ensretting av befolkningen som helhet. Den hadde en klar front i mot kommunistiske og liberale retninger og særlig radikale arbeiderforeninger. Den var preget av nasjonalistiske trekk som tilbakeskuende drømmer om en gyllen fortid, slik som den romerske storhetstiden i Italia, og idealiserte den sterke, maskuline mannen og militær pomp og prakt som uniformer, marsjer og medaljer. Industri ble oppmuntret og store forskjeller i eiendom og økonomi ble godtatt. I Italia var det partiet til eks-kommunisten Benito Mussolini som er det fremste eksemplet, mens i Tyskland fikk fascismen en litt annen form som vi kaller nazisme. De tyske fascistene var langt mer opptatt av sosialdarwinistiske ideer om at noen raser var mer utviklede og derfor mer verdifulle enn andre. Slike raseteorier ble godt pakket inn med nasjonalistiske ideer om et felles historisk opphav og en felles folkesjel som knyttet folkene tettere sammen, samtidig som de mente det fantes krefter, deriblant jøder og kommunister, som ønsket å splitte det tyske folket både innenifra og utenifra via andre land.