Sist oppdatert 18.10.2017 kl 16:28

Renessansen

Renessansen hadde sitt sentrum i de italienske bystatene på 1400 og 1500-tallet og hentet sitt navn fra det franske ordet for gjenfødelse. Bystatenes omfattende middelhavshandel førte til at man gjenoppdaget gamle antikke tekster fra både de italienske og de greske områdene som mange trodde var forsvunnet for godt, men som var blitt tatt vare på av andre kulturer, som osmanene i øst, som hadde samlet på og verdsatt de gamle tekstene i århundrene før. Det var derfor antikkens filosofi, naturvitenskap og kultur som ble gjenoppdaget, eller gjenfødt, og viktigst av alt var erkjennelsen av at mennesket hadde kunnet skape store kulturer og sivilisasjoner også før kirken og kristendommen ble dominerende. Skriftene og filosofien fra antikken ble ikke egentlig gjenoppdaget, de hadde vært der hele tiden. Aristoteles filosofi og verdenssyn lå for eksempel til grunn for mye av kirkens virkelighetsoppfatning. Men først nå ble tekstene trukket fram igjen, drøftet og utforsket i universiteter og biblioteker rundt om i middelhavet. I kunsten gikk man vekk i fra de to-dimensjonale bildene som hadde preget middelalderkulturen og man begynte male tingene slik man så de, med dybde, perspektiv, og realisme. Idealbildene av menneskekroppen slik man hadde kunnet se de på de gamle greske og romerske skulpturene inspirerte igjen kunstnere som Michelangelo og Raphael. Det viktigste filosofiske og vitenskapelige bidraget var ideen om at det enkelte menneske kunne komme langt i livet med logisk og rasjonell tenkning alene. Observasjon og erfaring var like viktig som, om ikke viktigere enn, religiøse ideer og forestillinger. Menneskets egen evne til å stille spørsmål ved etablerte sannheter åpnet for at mennesket selv kunne skape en ny gullalder. Ved utdannelse og styrkning av intellektet kunne mennesket utvikle seg og fremme sine gode egenskaper og på den måten bli en god og nyttig samfunnsborger. Denne fokuseringen på mennesket som en god skapende kraft kaller vi ofte humanismen. Det var ikke noe klart skille mellom kunst og vitenskap i renessansen, men den la grunnlaget for den såkalte vitenskapsrevolusjonen som skulle komme og nytenkning innen politikk, samt meningen med og organiseringen av samfunnet.. Den som kanskje eksemplifiserer renessansen best var multitalentet og geniet Leonardo da Vinci.

Leonardo da Vinci (1452-1519)

Leonardo da Vinci ble født, som navnet hans antyder, i den lille fjellbyen Vinci utenfor Firenze rundt 1452. Da familien flyttet til Firenze i 1466 ble han sendt i lære hos en lokal billedhugger, men det er mest som maler og genial ingeniør vi kjenner ham i dag. Hans best kjente kunstverk er Nattverden som er en freske malt på vegne av hertug Ludovico Sforza i Milano og Mona Lisa som henger i det berømte Musée du Louvre i Paris. Som ingeniør og vitenskapsmann undersøkte, designet og tegnet han ideer som lå langt forut for hans tid. Hans geniale ideer, tegninger og manuskripter er skrevet baklengs, uten komma eller punktum og ofte blandet han sammen emner på en og samme notatside. Hans fascinasjon med fuglenes flukt over himmelen fikk ham til å tegne utkastene til en rekke flyvemaskiner, de fleste inspirert av fuglenes vinger, men en som særlig huskes for ettertiden er hans hånddrevne helikopter. Han konstruerte en rekke mekaniske konstruksjoner som hydrauliske pumper, en løve som kunne gå og åpne sin brystkasse og forskjellige tannhjulsmekanismer som kunne utføre praktiske oppgaver som å bevege dører og barrikader. Som ingeniør for blant annet Rodrigo Borgia i Firenze konstruerte han en rekke krigsvåpen slik som enorme armbrøster som muligens skjøt eksploderende granater og pansrede stridsvogner med roterende kniver som stakk ut til sidene. Han var også en fremragende anatom som på grunn av sin stilling som anerkjent kunstner fikk tillatelse til å utføre obduksjoner av lik og kunne på den måten tegne i detalj den menneskelige anatomi.

Vitenskapsrevolusjonen

Det geosentriske verdensbilde

Ideen om at sannhet og gode svar kunne finnes gjennom logisk tankegang førte til at også kirkens dogmatiske verdensbilde ble utfordret. Spesielt var det kirkens bastante ide om at gud skapte jorden som verdens sentrum og at solen og planetene måtte rotere rundt denne som ble utfordret. Men for å forstå denne må man også sette seg inn 1500-tallsmenneskets forståelse av verden. Forestill deg at du er på telttur på fjellet. Foran deg er det en innsjø hvor ørreten spretter med et steinete fjell i bakgrunnen. Du tar av deg sekken, tar fram et pledd og setter deg ned og kikker ned på vannet. Hvis du nå blir sittende ute hele dagen og kvelden så er det bevegelsene du vil merke deg. Stjernene som flytter seg sakte, kanskje et stjerneskudd eller to, månen lyser opp og skaper skygger som flytter seg etter den. Mens fjellet i bakgrunnen står stille. Solen flytter seg over himmelen på dagen, mens innsjøen foran oss er på samme stedet på morgenen som på kvelden. Jorden stod stille, det er himmelen som beveger seg. Selv i dag sier vi jo at solen står opp i øst og går ned i vest, og det var dette det såkalte ptolemeiske verdensbildet baserte seg på. Det som beveget seg var himmellegemene, mens jorden stod stille. Det var derfor nærliggende å tro at solen gikk rundt jorden og at jorden var universets sentrum. Dette kaller vi et geosentrisk verdensbilde (jorden i sentrum). At den gamle greske filosofen Aristoteles, som kirken, også baserte mye av sin filosofi på sa at jorden stod i sentrum, mens planetene, månen og solen vandret rundt den i sirkulære baner styrket også folks tro på dette bildet. Å betvile at jorden var verdens sentrum ble dermed også en indirekte form for religionskritikk, og i en tid hvor pavekirken satte i gang inkvisisjoner for å møte trusselen fra reformasjonen var dette en farlig ting å gjøre. Allikevel stod noen vågale sjeler frem.

[quote]Ikke all den antikken læren hadde gått tapt og ble kun gjenfunnet takket være asiatiske lærde. Mye var kopiert og tatt vare på av munker og prester opp igjennom årene og ble tatt frem igjen da den gamle filosofien igjen kom «på moten». Blant annet baserte kirken mye av sin naturlære på den greske filosofen Aristoteles som var blitt stueren etter teologen og filosofen Thomas Aquinas forente hans naturfilosofi med den katolske kirkens overnaturlige tro[/quote]

 

Nicolaus Copernicus og solen i sentrum (1473-1543)

Renessansens krav til observasjon og erfaring førte til at flere av kirkens erklærte sannheter (dogmer) ble satt under tvil hvis observasjonene, virkeligheten, ikke stemte overens med det kirken sa. Nicolaus Copernicus ble født i Polen i 1473 og oppdratt av sin onkel som gjennom sin stilling som biskop sørget for at han fikk ta en utdannelse innen spesielt matematikk. Han dro siden til Italia og fortsatte sine studier der, sterkt påvirket av de gjenoppdagete antikke tekstene. Han studerte omtrent alle fag som var mulig, fra medisin til jus, men hele tiden hadde han astronomi som sin største personlige lidenskap. Særlig var det en filosof kalt Aristarkh fra 200-tallet før vår tidsregning han hang seg opp i. Denne foreslo at solen var universets sentrum og at alt roterte i sirkelbaner rundt denne, det vi kaller et heliosentrisk verdensbilde (helios – solen). Han arbeidet videre med denne ideen og presenterte i sitt skrift ”Om himmellegemenes baner” en revolusjonerende forklaring på både årstider og hvorfor det ser ut som om det er himmellegemene som farer rundt jorden. Han plasserte solen i sentrum og lot planetene, inkludert jorden, gå rundt denne i sirkler. I tillegg snurret jorden rundt sin egen akse, noe som forklarte hvorfor det så ut som om solen stod opp i øst og gikk ned i vest hver dag, og hvorfor månen og stjernene fulgte etter på kvelden. I tillegg var jordens akse skrå slik at halve året var det vinter på den ene halvdelen og sommer på den andre.

 

Galileo Galilei (1564-1642)

Italieneren Galileo Galilei vokste opp og studerte i Pisa før han senere ble professor i byen Padova. Her lærte han Copernicus heliosentriske verdensbilde å kjenne, og dette inspirerte ham til å skrive en av historiens mest kjente bøker: ”En dialog om de to verdenssystemer” som han gav ut i 1632. Galileo forbedret i 1609 den nederlandske oppfinnelsen teleskopet så godt at han kunne observere kratrene på månen, flekkene på solen og de fire største månene til Jupiter året etter. Ut fra disse argumenterte han at himmellegemene måtte være av samme natur som jorden. Dette stred mot Aristoteles ide om himmellegemenes perfeksjon og svekket det geosentriske verdensbildet. Galileo erklærte nå offisielt at han støttet det heliosentriske verdensbildet til Copernicus og den som ikke trodde han kunne få se igjennom teleskopet selv. I 1615 dro han til Roma og lot en interessert pave kikke igjennom instrumentet. Et kirkeråd nedsatt av paven erklærte dessverre for Galileo at læren om jordens bevegelse var kjettersk og tåpelig og tvang ham til å offisielt oppgi læren. Galileo ble overvåket av inkvisisjonen resten av livet, men det hindret ham ikke fra å skrive sitt uvurderlige verk om de to verdenssystemer. Boken er en dialog mellom tre personer som forfekter de forskjellige verdenssynene, inkludert en spørrende nysgjerrig person som spør ut de to andre personene. Gjennom et tankeeksperiment løser han et av de store problemene med det heliosentriske verdensbilde; Hvis jorden beveger seg, hvorfor merker vi det ikke? Han sammenlignet jorden med et skip på havet som seiler i jevn fart. Akkurat som passasjerene på skipet deltar i skipets bevegelse, deltar vi i jordens bevegelse. Boken førte til en tiltale i Roma hvor han i 1633 som en gammel mann ble tvunget, muligens etter tortur, til å gå på kne foran en geistlig forsamling og benekte bevegelseslæren sin. Resten av livet levde han i husarrest hvor han skrev en oppsummerende bok om sin lære som hans venner i all hemmelighet fikk trykt i utlandet og med tiden spredt over hele Europa. I 1992 gav pave Johannes Paul 2. ham endelig en offisiell beklagelse og oppreisning for kirkens forfølgelse av Galileo Galilei.

Isaac Newton 1642-1727 – den naturlige loven om bevegelse

Newton ble født samme år som Galilei døde og studerte matematikk ved universitetet i Cambridge i England hvor han senere ble professor. Newton studerte både Kepler, Galileo og matematikeren Rene Descartes og ble raskt tilhenger av ideen om at naturen ble styrt av lover og regler som kunne beregnes og brukes til å forutse virkninger og årsaker. Hans viktigste bidrag i vår sammenheng her er at han plasserte en viktig brikke i puslespillet om planetenes bevegelse: svaret på spørsmålet om hva som holdt planetene fast i sine baner. Hvorfor skjøt de ikke bare avgårde i en rett linje? Svaret skal i følge Newton selv ha kommet til ham da han i sin hage så et eple falle. Det måtte være en kraft i alle objekter som gjorde at de tiltrakk hverandre, en kraft som var sterkere jo tyngre objektet var; tyngdekraften. Ut fra dette utledet han den såkalte treghetsloven; Objekter i bevegelse vil bevege seg rett frem til en ny kraft påvirker det i en annen retning. Planetene falt ikke inn i solen fordi de hele tiden var i bevegelse vekk i fra den, men ble holdt på plass av solens egen tyngdekraft som til enhver tid endret planetenes retning. Endringen fra et geosentrisk til et heliosentrisk og mekanisk forklarbart verdensbilde var nå komplett, og de små avvikene som var i Newtons beregninger ble korrigert på begynnelsen av 1900-tallet da en viss ansatt i et patentkontor i Tyskland skrev ned sin berømte teori om relativitet.

Politiske ideer

Renessansens fokus på det rasjonelle man kan oppnå gjennom fornuften endret også måten man tenkte i politikken. Mange mente nå at politiske avgjørelser burde tas på grunnlag av tidligere erfaring og grundige vurderinger av hvilke konsekvenser avgjørelsene kunne få. Religiøse følelser og personlig ærgjerrighet burde settes til side for slike fornuftsbaserte avgjørelser. At det var i de frie italienske bystatene at disse ideene fikk spire frem er neppe noen tilfeldighet. Statene lå stadig i krig med hverandre og krigene ble ført av leiesoldater uten tilknytning til byene eller sine ledere. De plyndret og skadet uten hensyn til befolkningen eller sine leder.

Niccolo Machiavelli (1469-1527) – En sterk fyrste kan sikre fred

Machiavelli vokste opp i en av de rikeste av de italienske bystatene, Firenze under renessansen. Stadige konflikter og lederskapsskifter hadde skapt så mye lidelser og tragedier for folk flest rundt ham at det han ønsket mest av alt var stabilitet og trygghet, og for å få dette måtte han prøve å få til en mer permanent tilstand av fred. Inspirert av tekster om det gamle Roma hvor alle byene lå i samme rike fant han ut at freden kunne best sikres om man skapte en ny slik stat. Hans viktigste verk om dette var en lærebok i statsstyre og maktutøvelse han skrev til den unge fyrsten Lorenzo de’ Medici som han håpet skulle være mannen som gjennomførte hans ideer. Boken ”Fyrsten” tar utgangspunktet i menneskets naturlige evne til å være både gode og onde. Alle mennesker har evnen til å være onde og de kan være det når som helst. En fyrste må derfor være forberedt på at hans undersåter når som helst kan finne på de mest grusomme ting. En god fyrste må derfor være villig til å bruke vold mot sine undersåtter for å sikre freden for det store flertallet. Det er bedre å utrydde en hel by enn å la opprørere forstyrre freden i hele landet. Fyrsten må jobbe for å fremstå som en god og snill hersker, for å gjøre dette bør han være listig som reven og ikke redd for å lyve eller manipulere. Hvis nødvendig må han også være dristig og sterk som en løve som slår til med klørne ute når man minst venter det. Så lenge hans mål er av en god art, slik som å holde fred og ro i staten, så er alt lov. Han trenger ikke bry seg om kirkens krav til godhet, ydmykhet og medmenneskelighet for staten er et menneskeskapt fenomen, ikke en av guds skapelser.

Thomas Hobbes (1588-1679) – Naturtilstanden og samfunnskontrakten

En av de andre store politiske filosofene som bør trekkes frem er engelskmannen Thomas Hobbes som levde igjennom den engelske borgerkrigen mellom parlamentet og kongen mellom 1642 og 1651. Mellom 1647 og 1648 var han også matematikklærer for den senere Charles 2. Også Hobbes mente at det eneste som kunne sikre freden var en sterk overordnet myndighet, i hans tilfelle var denne staten. Hans hovedverk var boken Leviathan (1651) hvor han forsøkte gjøre rede for hvorfor mennesker gjør som de gjør gjennom drifter. Noen av disse driftene trekker oss mot ting slik som sult skaper begjær for mat, andre ting får oss til å skyve fra oss ting som forakt og hat. Den viktigste driften i alle mennesker var selvoppholdelsesdriften. Den inneboende viljen til å leve og sikre seg og sine egne et best mulig liv. For å sikre at ikke disse driftene fører til skadelige konflikter var man avhengige av en sterk stat. Alternativet var det han kalte naturtilstanden, en tilstand hvor menneskene er fullstendig uten overordnete myndigheter som politi, domstoler, lover og normer. Et samfunn som dette ville ført til en alles kamp mot alle hvor de sterkeste og mest brutale ville stjele til seg det meste av ressurser og goder. Et samfunn preget av utrygghet og usikkerhet hvor ingens liv noensinne ville være sikre. Det er her selvoppholdelsesdriften kommer inn og redder menneskeheten fra seg selv. Ønsket om å leve er sterkere enn noen andre ønsker i mennesket. Derfor søker mennesker også sammen i større grupper for å finne trygghet gjennom fellesskap og samarbeid. Man inngår en kontrakt med de andre i gruppen når man oppretter en stat sier Hobbes. Gjennom denne samfunnskontrakten gir alle fra seg retten til sine egne liv til en eller flere suverene ledere som også gjør det samme. Suverenen beholder makten så lenge han er i stand til å sikre samfunnets sikkerhet. Bryter man med samfunnskontrakten og gjør noe som kan skade andre i samfunnet så har altså suverenen rett til å skade eller til og med drepe kontraktsbryteren. Den eneste retten man ikke kan gi fra seg gjennom denne samfunnskontrakten er retten til å forsvare sitt eget liv overfor både suverenen og andre. Hvis suverenen beordrer deg drept har du altså rett til å yte motstand.