Pest og union

Sist oppdatert 5.3.2017 kl 21:14

Perioden mellom 1349 og 1537 har lenge blitt sett på som en lang nedgangstid for Norge sin del. Mye av skylden for dette hadde pestepidemiene og et svakt norsk aristokrati. Men selv om svartedauen og annen sykdom tok livet av kanskje så mye som halve befolkningen så gav det også uante utsikter til et betraktelig bedre liv for de som overlevde den. 

Svartedauen

Pesten, eller som de som levde på denne tiden sa; den store mannedauen, viste seg først i Asia rundt 1346 og forflyttet seg raskt på handelsskip og karavaner til Italia og videre utover i Europa, til den nådde England i 1348-49. Det første utbruddet i Norge var sannsynligvis i Oslotraktene allerede høsten 1348. Det døde ut av seg selv nokså raskt da en hard vinter begrenset rottebestanden som bar smitten. Våren 1349 begynte sykdommen igjen å spre seg fra Osloområdet og innen august-september tyder nedtegnelser som viste at biskopen på Hamar døde av pestlignende symptomer at den var nådd helt dit. Innen oktober 1349 hadde pesten sannsynligvis spredd seg helt opp til Trondheim og i Januar 1350 nådde den Stavanger.

Vi har dessverre ingen øyenvitneskildringer fra Norge under tiden pesten herjet. Det finnes noen testamenter, hvor desperate menn gir kirken sine mest verdifulle eiendeler som gjenytelse for bønn og håp om frelse og lindring, som har overlevd sammen med korte nedtegnelser om gårder og overlevende etter pesten. Den mest siterte kilden kommer fra den islandske handelsfareren Einar Havlidssons fortelling om hvordan en engelsk kogge lastet med korn ankom Bergen rundt september 1349. Om bord var det bare døde seilere og rotter som hadde spist seg fete på kornet. Det var trolig på disse rottene loppene som bar sykdommen levde. Hele denne tiden satt kong Magnus Eriksson isolert i Göteborg og ventet. Sannsynligvis hadde han hørt historier fra kontinentet om den store døden som sveipet over landene. Da sykdommen ebbet ut på begynnelsen av 1350 hadde den sendt et sted mellom 40 og 50 prosent av befolkningen i en tidlig grav. Utbrudde 1349-1350 var den første av rundt 20 epidemier som rammet Norge mellom 1349 og 1654. Omfattende registrering og telling av norske gårder som ble lagt øde under pestepidemiene i seinmiddelalderen, de såkalte ødegårdene, viser at rundt 60 prosent av alle gårdsbrukene i landet ble fraflyttet.

Mannedauens konsekvenser på sikt

De umiddelbare konsekvensene var åpenbare. Det enorme tapet av menneskeliv la ikke bare gårder, men også hele bygder øde. De overlevende så ofte ingen mulighet for å leve videre alene og forlot sine hjem, mange for første gang i sitt liv, for å finne andre mennesker og levebrød. Mange storbønder og jordeiende aristokrater så seg plutselig nødt til selv å gjøre arbeid de tidligere hadde hatt leilendinger og tjenestefolk til å gjøre for seg på gårdene sine. Samtidig åpnet tapet av liv og overskuddet av ledig jord for at mennesker som hadde levd som leilendinger og småkårsfolk på skrinn og mager jord nå kunne skaffe seg god jord på egenhånd. Det meste av jorden var fremdeles eid av kirken, rike bønder og adel, men mangelen på arbeidskraft førte til at leieprisene, landskylda, falt så mye som til en fjerdedel av hva den hadde vært tidligere mange steder. Det ble også vanligere med februk i stedet for det arbeidskrevende kornbruket. Kveg og sauedrift krevde større landarealer,  som med ett var blitt tilgjengelig, men dyrene gav til gjengjeld mer avkastning i forhold til antall mennesker som jobbet med dem. En annen betydningsfull følge av det store befolkningstapet var at det ble mindre sosiale forskjeller mellom folk flest rundt omkring i landet. Bøndene ble mindre avhengige av kirke og adelen da de var i en langt sterkere posisjon for å kunne påvirke krav og forventninger for drift av jorda de leide og kunne sikre seg en posisjon som bønder i Europa bare kunne drømme om; de ble aldri bundet til jorden og jordeieren, men kunne si opp sitt leieforhold og flytte hvor de ville. Adelen, som satt på rundt 20 prosent av jorda, opplevde et kraftig fall i inntekter. Det var viktig å vise sin stand gjennom sin livsstil og levevis og mange lavadelige opplevde at de måtte gjøre en langt større innsats på sine eiendommer enn tidligere på grunn av fallet i landskylda og pliktarbeidet de kunne kreve fra sine leilendinger. De som allerede besatt de viktigste posisjonene i samfunnet utnyttet dette ved knytte til seg de lavere klassene som klienter som sverget å tjene dem mot deres støtte, lån av jord eller penger. De kunne også gi kongen lån og støtte mot at han gav dem store kongelige len som de kunne hente ytterligere inntekter fra. Kirken, som hentet hovedtyngden av sine inntekter fra landskylda, måtte innse at den i førsteomgang ble sterkt svekket økonomisk. Det var ofte kirken som stod for sosial støtte for de svake og syke i samfunnet, og de var prestene som hadde måttet reise rundt i sognene sine for å sørge for, og ikke minst over, sjelene til de som ble rammet av sykdommen. Det er ikke så overraskende at de dermed selv ble veldig utsatt for den. Inntektene fra landskylda falt med 60 prosent og tienden, peterspenningen, falt også kraftig, ikke minst fordi den hadde vært hovedsakelig basert på mengden korn som ble høstet hvert år. Dermed falt den ytterligere på grunn av den økende mengden februk på bekostning av korndyrkningen. Siden det var bøndene som pliktet å bygge og vedlikeholde kirkebygningene på landet, forfalt også mange kirker rundt om i de verst rammede distriktene. Kirken tilpasset seg den nye situasjonen forholdsvis raskt. Nye prester kunne settes inn raskt, man lempet bare litt på utdanningskravene og formalitetene. Forfalne kirkebygg var verre å erstatte, i stedet ble mange kirker lagt ned og menigheter og sogn utvidet slik at de overlevende prestene fikk større ansvarsområder. Omkring Nidaros, Trondheim, var det rundt 15 kirker før pesten. Ved inngangen til Reformasjonen i 1537 stod det kun tre igjen.

Byene opplevde også en rask befolkningsnedgang. De dårlige hygieniske forholdene og den tette befolkningen gjorde sitt for å hjelpe bakteriespredningen og svekke immunforsvaret til folk flest. Handelen, som kanskje hadde brakt sykdommen til byene i førsteomgang, var også den som holdt byene i live. Behovet for tørrfisk i Europa og populariteten til en rekke utenlandske luksusvarer viser at handelen fortsatte og etter hvert tok seg ytterligere opp. Særlig var det kjøpmenn fra tyske bystater langs Østersjøen som i stadig sterkere grad preget bylivet i de største byene. Under ledelse av handelsbyen Lübeck slo i 1358 en rekke av disse byene seg sammen i en velstrukturert organisasjon de kalte Hansaforbundet. De opprettet egne ”kontorer” i alle de viktigste byene de drev handel med, inkludert Bergen og etter hvert Oslo og Tønsberg. De hadde sine egne bygårder og regler hvor de drev streng kontroll med sine egne som blant annet ikke fikk lov til å knytte sosiale vennskapsbånd eller gifte seg med norske kvinner. De jobbet aktivt for å skaffe seg selv og sine forbundsfeller privilegier og særrettigheter i byene. Blant annet nektet de å betale skatt til konge og tiende til kirken eller å gjøre militærtjeneste på lik linje med alle andre. De ønsket også mest mulig monopol på sine handelsvarer, og i Norge var den viktigste varen tørrfisken. På mange måter førte deres aktive handel og politiske lobbyvirksomhet til at mange norske handelsreisende og kjøpmenn i byene aldri klarte å bygge opp de samme sterke stillingene deres likesinnede i Europa klarte. Norge fikk aldri en like sterk byborgerskap som de europeiske byene gjorde og dette svekket landets muligheter for å hevde seg overfor andre land over tid. Til gjengjeld så ble Norge en del av den voksende internasjonale handelen og opplevde en stadig sterkere tilførsel av varer, gjenstander og ideer fra resten av verden. Les mer om svartedauen i Europa

Les mer om kirken i senmiddelalderen

Ikke bare makt over sjelen

Kirken var i forhold til hva vi er vant med en av nesten ufattelig mektig organisasjon i middelalderens Europa. Selvstendighet i forhold til verdslige myndigheter som kongen hans lensmenn var en ting, men den rådde også over egen eiendom og egne lover og regler og den satt selv på domsmyndighet i alle religiøse og moralske saker. Dens myndighet strakk seg hele veien inn i Riksrådet hvor de fra midten av 1400-tallet sikret sine fremste biskoper fast plass blant kongens rådgivere. Den hadde en enormt sterk selvstendig økonomi som baserte seg på både frivillige og ufrivillige bidrag fra hele befolkningen. Ved utgangen av høymiddelalderen satt den på 40 prosent av all dyrkbar jord i landet, mens kongen bare satt på sju prosent alene. Av denne jorden satt biskopene på rundt en tredjedel, lokalkirkene omtrent like mye, mens resten var fordelt mellom forskjellige klostre og andre kirkelige tilknytninger. De økonomiske inntektene kom hovedsakelig fra tre ting; landskyld fra bøndene som leide og drev kirkens jord, tienden som var en skatt på ti prosent av alt man tjente og produserte alle måtte betale, og til slutt bøter for brudd på kirkeretten. Landskylda gikk til den som jorda tilhørte, enten det var biskopen eller den lokale presten. Inntektene fra denne kan ha falt så mye som 80 prosent etter svartedauden. Også tienden falt kraftig og det skulle ta tid før den tok seg opp igjen siden den hovedsakelig var basert på mengden korn bonden tok inn, og fordi mange bønder gikk over til februk etter krisen. Tienden ble delt forholdsvis likt mellom den lokale presten, den lokale kirken, biskopen og til slutt en fjerdedel til fattigdomsforsørgelse. Kirken satt også på et eget rettsapparat hvor biskopene alltid var dommer. To tredjedeler av alle bøter gikk rett i lommen på biskopene. Sammen med en rekke mindre inntekter fra betaling for begravelser, ringing med kirkeklokkene og inngangspenger i kirken for kvinner som nylig hadde født (kvinner ble ansett for å være skitne i rundt halvannen måned etter fødselen, og for å komme inn i kirken igjen måtte de betale inngangspenger) rådde kirken over dobbelt så store inntekter som kongen og riksrådet gjorde i samme periode.

En nyfunnen kjeller ved domkirkeruinene på Hamar

 

Katolske ruiner på Hamar (3:10 min)

 

Restaureringen av Nidarosdomen i 1950

Restaurering i Nidarosdomen (1:55 min)

Margrete Valdemarsdatter – veien mot unionstiden

I 1357 var Norge og Sverige delt mellom tre svenske konger; Håkon 6. Magnusson kontrollerte det meste av Norge med unntak av de østligste traktene og Vikenområdet som ble styrt av hans far kong Magnus. I Sverige var det på denne tiden en stadig kamp om hvem som skulle få sitte på tronen mellom kongsemner og høyadel og det var kong Håkons bror Erik som nå satt med makten over de østligste områdene. Håkon og Magnus så seg derfor tjent med en allianse med den danske kong Valdemar Atterdag og trygget alliansen med en forlovelse mellom hans datter Margrete og kong Håkon. Kong Erik døde i 1359 og Håkon overtok den svenske tronen uten noen større stridigheter. Håkons tidligere allianse med Kong Valdemar var derimot en upopulær forbindelse blant det svenske aristokratiet. Da Håkon endelig giftet seg med Margrete Valdemarsdatter i 1363 viste de sin misnøye og makt ved å kaste ut både han og hans far og innsette Håkons fetter, Albrekt av Meklenburg, som svensk konge i stedet. Flere års stridigheter senere stod Håkon i Norge og Vest-Sverige, mens Albrekt hadde sikret seg Øst-Sverige.

”Rikets fullmektige frue og husbonde og formynder”

Dronning Margretes far kong Valdemar Atterdag døde i 1375 og etterlot seg et vepsebol av en arvestrid. Hans mannlige arvinger var begge sønner av to av hans døtre; den ene var lille Olav Håkonsson, Margrete og Håkons sønn, den andre var en slektning av Albrekt av Meklenburg. Med støtte blant de danske adelsslektene som ønsket alt annet enn å dele kongeslekt med Sverige fikk Margrete valgt sin sønn Olav til konge av Danmark. Selv ble hun sittende som en sentral person i formynderstyret som styrte på vegne av Olav til han ble erklært myndig selv. Da Håkon 6. døde i 1380 overlot han også den norske kronen til Olav som da bare var 11 år gammel. Hans mor var både aktiv og driftig i utenrikspolitikken. Hun sikret fred med de hanseatiske handelsmennene og forhandlet seg tilbake de skånske besittelsene som de hadde tatt kontroll over. I Sverige fortsatte de indre stridighetene og en rekke mektige adelsmenn tok i 1386 kontakt med Margrete for å forhandle om å kaste Albrekt og innsette Olav på den svenske tronen også. Problemet var bare at Olav døde det påfølgende året og Danmark satt igjen uten en konge. Å velge Olavs tidligere konkurrent om tronen, en Meklenburger, var så upopulært blant de danske adelsmennene at de foretrakk å la Margrete styre på egenhånd som ”Rikets fullmektige frue og husbonde og formynder”. Det norske riksrådet gjorde snart det samme og valgte samtidig hennes søsters datters sønn, tipp-tipp-oldebarnet til Håkon 5, Erik (egentlig Bugislav) av Pommern til hennes etterfølger på tronen. I 1389 slår Margretes fellesnordiske hær kong Albrekt av Sverige og tar ham til fange og med det kontrollen over Sverige. Den 17. juni 1397 samles adel og geistlighet fra hele norden i byen Kalmar for å hylle og krone Erik av Pommern til Norges, Danmarks og Sveriges felles konge.

Kalmarunionen 1397-1520

Erik styrte helt frem til 1442. Den første perioden blir ansett som en relativt rolig periode, selv om en krig mot de tyske statene i Nord-Tyskland om retten til å styre i Schlesswig-Hollstein, landområdet rett sør for Danmark, forårsaket både tyske angrep på Bergen og handelsboikott fra Hansaforbundet som rammet Norge spesielt. Hans styre ble stadig mer upopulært og det oppstod opprør i både Norge og Sverige. Det gikk så langt at grupper av adelsmenn fra alle tre landene til slutt sendte ham oppsigelsesbrev som konge. I 1442 overtok hans nevø Kristoffer av Bayern som konge av de tre rikene. I Norge var det på denne tiden uroligheter på grunn av Hanseatenes fremferdsel og ikke minst de urettferdige handelsfordelene de hadde skaffet seg opp igjennom årene. Norske handelsmenn ønsket å tvinge frem mer rettferdige vilkår ved å føre hanseatene inn under norsk lov på lik linje med dem selv. Skatteplikt og militærtjeneste var blant kravene de stilte. De fikk støtte av det norske riksrådet, men kongen ønsket derimot støtte fra hansaen om hans krav på Gotland og gjorde ingenting for den norske handelsstanden. I 1448 døde Kristoffer og både Danmark og Sverige valgte hver sin egen konge som begge gjorde krav på Norge. Det norske riksrådet valgte til slutt den danske kongen Kristian av Oldenburg som konge og i 1450 inngikk de to landene en unionsavtale ”til evig tid” i Bergen. Kristian selv var lite interessert i Norge. Han gjennomførte en politikk hvor han gav privilegier til norske kjøpmenn for å berolige de for så å gi det samme til de hanseatiske handelsmennene. Hans popularitet i Norge var liten, særlig etter at han pantsatte Shetland og Orknøyene noe som førte til at det norske riksrådet ikke anerkjente hans etterfølger kong Hans før i 1483 da kongen innrømmet de forsamlingsrett annethvert år, rett til å være med på å bestemme over fremtidige tyske handelsprivilegier i Norge og rett til å dømme i en rekke innenrikspolitiske saker. I 1497 vant kong Hans over de svenske aristokratene og ble valgt til konge også av Sverige.

Til Norge sendte han sin sønn Hertug Kristian for å styre på sine vegne. Kristian gikk hardt til verks og tilsidesatte riksrådet i de fleste saker og satte inn sin egen kansler som erkebiskop. Etter at han ble kong Kristian 2. i 1514 fortsatte han prosessen med å svekke både den norske kirken og adelens påvirkning på rikets styre. Han satte inn en rekke danske aristokrater og embetsmenn i sentrale administrative stillinger. Bøndene og etter hvert også byborgerne ble ekstremt hardt skattlagt. På alle mulige måter var Kristians styre i Norge en katastrofe for de mulighetene nordmennene hadde til å styre sitt eget rike i fremtiden. Kristians nådeløse fremferd skapte også problemer for ham selv. Da han i november 1520 dro til Stockholm for å krones til svensk konge avsluttet han festen tidlig for å henrette nesten 100 av sine svenske politiske motstandere. Hendelsen er blitt kjent som Stockholms blodbad og skapte harme og sinne over hele Europa på grunn av sin hensynsløshet og ikke minst at adelige, riksrådsmenn og biskoper ble henrettet som om de var simple tyver og drapsmenn. Den overlevende svenske adelen reagerte med å jage Kristian på dør og hjem til Danmark. Men også her var han blitt stadig mer upopulær og ble avsatt av sin egen onkel, Hertug Fredrik som fikk støtte fra Tyskland. Konfliktene fortsatte om tronen i både Danmark og Norge da Fredrik døde i 1533, både om kronen og etter hvert også om troen. Det ble Fredriks reformerte sønn Kristian som til slutt kom seirende ut av det i 1536 da han ble kronet som kong Kristian 3. av Danmark og Norge.

”Et ledemod av Danmarks Rige”

Valget av Kristian 3. som ny konge var ikke udelt populært, særlig ikke fra Kirkens side. Med Kristian kom reformasjonen til Norge og Danmark og for kirkens menn ble dette en katastrofe. Kristian gikk umiddelbart i gang med å fengsle alle kirkens biskoper og konfiskerte alt kirkegods. Fra nå av og for all fremtid skulle landet styres av verdslige menn, erklærte han. I sin overtagelse av Norge fikk han nedtegnet i sin håndfesting, brevet konger tradisjonelt har undertegnet når de innsettes som konge, at fra nå av skulle Norge ligge under den danske tronen på lik linje med Jylland, Fyn, Skåne og Sjælland og ”… ikke lenger være et eget rike, men et ledemod av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.” Norge var på papiret altså opphørt å eksistere som et eget land, og i stedet blitt et dansk distrikt, eid og styrt av den danske kongen. Begrunnelsen til kongen var enkel. Norge var et fattig land, for fattig til å underholde et eget kongehus. I tillegg var landet allerede bundet til danskene gjennom unionen fra Kalmar og med sine stadige opprør og til og med oppsigelse av en felles konge hadde det norske riksrådet forbrutt seg mot denne avtalen i følge kongen og hadde ikke lenger noen rett til å hevde selvstendighet. Dette var selvsagt et åpenbart brudd på unionsavtalen som forelå mellom de to landene, men Kristian hadde rett i sine beregninger i at landet var fattig og at riksrådet ikke hadde makt eller evne til å iverksette noen større opprør eller protester mot hans krav. Erkebiskopen og enkelte norske adelsmenn forsøkte å gjøre motstand, men til ingen nytte. I 1537 ble Norge reformert under den nye kongen og kirkens gods ble underlagt hans kontroll. Middelalderen endte for Norges del med tapet av rikets selvstendighet. Tiden som fulgte var derimot ingen katastrofe for nordmenn flest. Rundt 1500 antar vi at befolkningen fremdeles kun lå på litt over en tredjedel av hva den hadde vært før svartedauen og de påfølgende epidemiene. På slutten av 1600-tallet hadde tallet vokst til rundt 440.000 nordmenn og litt over hundre år senere var det 883.000 av oss. De neste århundrene under dansk ledelse var både en veksttid for norsk handel og næringsvirksomhet og ikke den mørkeste delen av firehundreårsnatten man snakket om før i tiden. Dette kan du lese mer om i neste artikkel:

Videoer

Riksantikvaren og byantikvaren i Bergen har gått sammen om å lage en videorekonstruksjon av hvordan Bergen sannsynligvis så ut i middelalderen.

Les mer om grunnlaget for rekonstruksjonen.

 

https://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/666690 Katolisismen, før ref.

Reformasjonen i Norge 1537

 

Reformasjonen – stormvarsel for den norske kirke (26:28 min)