De første pionerene i norden

Da den forrige istiden gikk mot slutten for over 10.000 år siden etterlot isen seg enorme nye fruktbare landområder. Men det landet de første menneskene møtte her i nord var langt i fra det samme som vi kjenner i dag. For da den tunge ismassen trakk seg tilbake, begynte også landet å stige. Trykket fra hundrevis av meter med is utløste en langvarig og betydelig heving av landmassene over nordkalotten. De eldste norske strendene ligger i dag utrolig nok hele 220 meter over havet i området rundt Oslofjorden. Kysten langs Sør-Norge lå isfri allerede for 14.000 år siden, og vi vet gjennom beinrester av storvilt og småvilt at disse viktige ressursene, som er grunnleggende for menneskelig overlevelse, trivdes og blomstret her allerede den gang. Likevel flyttet ikke de første menneskene inn på det norske fastlandet før ca 9500 før vår tidsregning. Vi kan ikke si med sikkerhet hvorfor menneskene ikke kom hit før. Tidligere trodde man at mennesket fulgte reinsdyra opp hit etter hvert som de trakk nordover, men nye undersøkelser viser også at det kan like gjerne være at de fulgte selen som de hadde jaktet på land i Europa. På det som i dag er det europeiske kontinentet levde mennesket stort sett av jakt på slike pattedyr. Siden selen ikke vender tilbake til en plass som stinker av blod og innvoller fra gammel slakt, måtte menneskene lære å jakte selen i vannet i stedet for å ikke skremme den unna. Sannsynligvis var det neste steget å benytte små båter for å få fatt på selen. Fangst av pattedyr fra båt kan igjen ha ledet til nye kunnskaper om fiske og båtliv slik at man kunne leve av havets enorme, og nå tilgjengelige ressurser. Samtidig etablerte golfstrømmen i Atlanterhavet seg med en jevn strøm av varmt og næringsrikt vann, og gav godt med rom for et stort mangfold av marint liv langs norskekysten. Vi vet kanskje mer om kystlivet i steinalderen i Nord-Skandinavia enn i resten av Nord-Europas kyst, for da isen smeltet steg også havet i disse områdene slik at de i dag ligger under vann i Nordsjøen.

Jegere, fiskere og sankere

Helleristninger fra Moelv. Hva tror du den som risset inn disse ønsket å fortelle? Bilde: Wikimedia Commons

De aller fleste boplassene i Norge viser at menneskene levde i små grupper langs kysten, og at de ofte flyttet på seg. Mange av de største boplassene vi har funnet viser tegn på at mennesker kom tilbake til det samme stedet med jevne mellomrom, ikke at de bodde på det samme stedet lenge av gangen. Allikevel gav kystfisket og havet rom for større grad av bofasthet enn i innlandet hvor man ofte måtte følge dyrene på deres årlige vandringer etter godt beite. For omtrent 7000 år siden ble noen av de første menneskegruppene i Norge bofaste. De fleste av disse første faste bostedene finner vi langs de sterke og alltid fiskerike tidevannsstrømmene langs kysten på Sør- og Vestlandet. Dette vet vi siden vi har funnet rester etter hus, og enda viktigere; så forskjellige dyr som alke, hjort og makrell. Makrellen fanger man stort sett bare om sommeren, mens alken holder til i området på vinteren og hjorten på høsten.

Etter hvert som isen smeltet også i innlandet kunne naturen ta tilbake enda mer land. Først kom skogen med bjørk og vier og senere furu hassel og or. Med trærne fulgte viltet. Elgen på Østlandet, hjorten i vest og reinsdyrene på fjellet. Etter dyrene fulgte mennesket og ved alle de store sjøene kan vi fortsatt finne rester etter steinredskaper fra disse pionerene. Omtrent alle flintfunn i Norge er brakt hit av mennesket, resten er brakt hit av isen. Så vi kan anta at det må ha vært jevnlig kontakt med det europeiske og særlig danske fastlandet hvor det er mye naturlig flint. De fleste bodde i telt av dyrehuder og treverk. Det er funnet noen få små steinhus, men de er veldig sjeldne.

Det første jordbruket

For omtrent 6000 år siden begynte menneskene rundt Oslofjorden i det som i dag er både Norge, Sverige og Danmark å dyrke jorden for første gang. I gamle sjøer og myrer har vi funnet pollen i fra tidlige hvete og byggsorter som var vanlige lenger ned i Europa og samtidig finner vi rester etter keramikk som også tyder på bofasthet. Krukker og boller er som regel alt tungt og vanskelig å frakte med seg over avstand. Etter dette begynner menneskene å ta seg bedre tid til å bygge store og arbeidskrevende steingraver for sine døde. Desto større grav, desto mer sosial vekt hadde man trolig hatt mens man levde. Vi finner også de første lange husene med tykke vegger av jord og stein og tak holdt oppe av rekker av trepåler som beskyttet de mot vær og kulde og gjorde overvintringene lettere.

Bronsealder i sør (1800-500 f.kr.)

Visste du at… Frihetsgudinnen ved innseilingen til New York kanskje er lagd av kobber fra Viksnes på Karmøy? Les mer her.
Bronsens innvirkning på livet i Norge var veldig beskjeden skal vi være ærlige med oss selv. Bronse ble ikke produsert her og heller ikke brukt mye som redskaper. I det hele tatt har vi bare noen få hundre funn av bronsegjenstander i Norge totalt, og mange av disse er funnet i forbindelse med utgravninger av store graver tilhørende personer med høy sosial status, slik som lokale høvdinger. Steinalderens verktøy og kultur forble de viktigste tingene for menneskene som levde i bronsealderen i Norge. Når vi snakker om bronsealderen i Norge så må vi huske at Norge ikke var noe samlet storsamfunn slik som i dag. Bronsen får heller liten effekt i Nord-Norge fra Sør-Troms og nordover. Vi vet at samene blant annet hadde kontakter østfra som de handlet med og at noen av disse hadde med seg bronsegjenstander, men metallet fikk aldri den samme effekten på den politiske kulturen i nord som i sør. Menneskene i nord fortsatte stort sett å leve som jegere og sankere. I den eldre bronsealderen i Norge var det Sørlandet som opplevde den største veksten i antallet bronsegjenstander. Da handelen med Jylland i Danmark ble svekket rundt 1100 f.kr. økte i stedet handelen med svenske folkegrupper på Østlandet slik at menneskene der ble førende i den videre kulturelle utviklingen.

Høvdingsamfunn

Bronsen fikk etter hvert en merkbar påvirkning på de sosiale, økonomiske og politiske maktforholdene i samfunnene. Menneskene i Nord-Skandinavia ble etter hvert bundet sammen i små og mellomstore samfunn hvor makten ble tydelig plassert hos en høvding. De sosiale forskjellene mellom de som hadde makt og eiendom ble også tydeligere å se. Bronsen måtte importeres fra Europa og med de lange avstandene økte også verdien på metallet. Derfor ble bronse, som andre metaller på den tiden, for det meste brukt til synlige statussymboler som smykker og i våpen som eieren bar. På Avaldsnes i Rogaland er det funnet både gull og bronsegjenstander fra 300-tallet. Blant annet har man funnet et flott romersk sverd, en såkalt gladius, samt romerske smykker og brettspill. Dette var pyntegjenstander som er sammenlignbart med å eie en flott villa eller dyr bil i dag. De rikeste var også de med mest makt i samfunnet, så det er ikke urimelig å anta at de største steingravene hvor de etterlatte har ofret dyrebare bronsegjenstander til den døde, derfor tilhører personer av betydelig sosial rang, slik som en høvding. Når vi finner bronsegjenstander i bunnen av det som en gang var en sjø eller en stor myr kan vi også gjette at dette var som et ledd i en offerhandling gjort ikke bare for å skaffe seg gudenes gunst, men også sine medmenneskers gunst ved å vise hva man var villig til å ofre for at fellesskapet skulle lykkes. I løpet av bronsealderen ser vi også at man begynner å bygge lange solide hus som ligner de kjente langhusene fra vikingtiden. De første husene var relativt enkle og hadde ikke helt de samme skillene som i vikingenes Langhus, og de var merkbart mindre i størrelse. Mens langhusene i jernalderen og vikingtiden ble opp til 90 meter lange, er de første langhusene vi kjenner til fra Sør-Norge på ”bare” 25 meter. Inngangene var på langsidene og veggene var hele veien litt buet. Taket ble holdt oppe av doble rekker av solide trepåler. Langs veggene var det stallplass for dyrene. Desto flere dyr, desto rikere bonde.

Jernalderen før vikingtiden

Kunnskapen og teknologien som trengs for å lage jern vandret inn til Norge for nesten 2500 år siden, altså tusen år etter at folkene i Lilleasia utviklet varme nok ovner og kunnskap om hvordan utvinne det nye metallet fra malmen. Jernet var tungvint å lage siden det kun fantes tilgjengelig i form av myrmalm, en slags rusttilstand hvor metallet er bundet til både oksygen og hydrogen, men som er ubrukelig slik den er. Men da metallet først var utvunnet var det også sterkt og holdbart og det kunne herdes til å bli enda hardere ved å hamre det i kald tilstand. Og kanskje viktigst for de tidlige nordmennene sin del; det var mulig å produsere det lokalt, noe man ikke hadde kunnet gjøre med kobber og tinn. De som virkelig hadde nytte av den nye teknologien var bøndene. De fikk nå tilgang på en rekke nye redskaper, som skarpe kniver til behandling av slakt, økser til hugging av tømmer, sigd og ljå for kutting av åker og gress, spader for graving, nåler og sakser, for ikke å glemme beltespenner, smykker og mye mer. Produksjonen av jern skapte også grunnlaget for en ny livgivende inntektskilde for jeger og fangstfolk som tradisjonelt hadde holdt seg unna de voksende bygdene i landet. Disse levde i de store skogene, nær de malmrike myrene og hadde tilgang på både alt treverket som trengtes til å lage kull og holde ovnene gående, og de hadde tid til overs. Jernet de lagde byttet de mot korn fra lokale bønder. På den måten kunne bøndene fokusere på jordbruket og rydde mer og mer jord for matproduksjon og beite. Jernet gav også sterkere og skarpere våpen slik at vi ser en fremvekst av nye sverd, spydspisser og piler som tålte betraktelig mer enn bronsevåpen. Den nye veksten i jordbruket og kulturen som fulgte med de voksende småsamfunnene la veien åpen for vikingenes rike kulturliv. Vikingtiden kan det sies å både ha vært norsk jernalder og samtidig en del av middelalderen i Norge, men som regel kaller vi vikingtiden for jernalder og lar perioden etter være middelalder. Les mer om periodisering her.

Jernproduksjon i Norden

Å utvinne jern fra jernmalm er en omfattende prosess som krever både masse ressurser og arbeidskraft. Først måtte man hente opp malmen fra myrene og det krevde tungt gravearbeid da den som regel ligger 20-50cm under overflaten. Så måtte den tørkes og knuses før den ble brent på et åpent bål. Denne åpne brenningen fjernet hydrogenet i malmen, men den krevde masse ved og derfor foregikk alltid jernproduksjonen i nærheten av en stor skog. Deretter måtte man lage trekull gjennom en brenningsprosess som fjernet det meste av vanninnholdet i treverket slik at det brant varmere når det senere skulle brukes til å lage jern. 100 kg ved gav som regel 25 kg trekull. Dette trekullet brukte man til slutt i det som kalles en reduksjonsprosess hvor jernmalmen ble blandet med kull og varmet opp til smeltetemperatur på omkring 1200 grader. Trekullet inneholdt mye karbon og karbonet bandt oksygenet i jernmalmen til seg, slik at det som lå igjen i bunnen av ovnen etter smeltingen var råjern klart for herding og forming i smien til smeden. Til syvende og sist kostet 6-7 økser, en vanlig årslønn for mange, 100 kg jernmalm og 200 kg trekull å produsere. Produksjonen av jern fortsatte i Norge helt frem til 1880-tallet, etter dette dabbet det raskt av og den siste ovnen ble slått av på Næs jernverk på Tvedestrand i 1909.

Les mer

Bøker:

  • Østmo, Einar (Red), Før Norge ble Norge – Fra istid til jernalder, Schibsted Forlagene AS 2004
  • Lillehammer, Arnvid, Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr, Aschehougs Norgeshistorie Bind 1 1994

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra nordens tidligste historie?

Test deg selv!

 

Sist redigert: 17/10/2014