De første menneskene i Norge

De første menneskene kom til Norge for rundt 10.000 år siden. De bosatte seg først langs de fiskerike kystene og etterhvert som isen trakk seg tilbake trakk også menneskene og dyrene innover i landet også.

Da den forrige istiden gikk mot slutten for over 10.000 år siden etterlot isen seg enorme uberørte og fruktbare landområder. Men det landet de første menneskene møtte her i nord var langt i fra det samme som vi kjenner i dag. For da den tunge ismassen trakk seg tilbake, begynte også landet å stige. Trykket fra hundrevis av meter med is lettet, og det utløste en betydelig heving av landmassene over nordkalotten som fortsatt pågår helt til i dag. De eldste norske strendene som de første innvandrerne til Norge bosatte seg ved ligger i dag utrolige 220 meter over havet i området rundt Oslofjorden. Kysten langs Sør-Norge lå isfri allerede for 14.000 år siden. Gjennom daterte beinrester av storvilt og småvilt vet vi at disse viktige dyreartene, som var grunnleggende ressurser for menneskelig overlevelse på den tiden, trivdes og blomstret i det som skulle bli Norge allerede den gang. Tidligere trodde man at mennesket opprinnelig hadde fulgt reinsdyrene etter hvert som de trakk nordover til Norge, men forskere spekulerer i dag på om det like gjerne kan ha vært at de fulgte selen, som man vet hadde blitt jaktet fra land i Europa. Siden selen av natur ikke vender tilbake til plasser som stinker av blod og innvoller fra gammel slakt, måtte menneskene lære å jakte selen i dens eget miljø, vannet, i stedet. Sannsynligvis var det neste steget å benytte små båter for å få fatt på selen. Fangst av pattedyr fra båt kan igjen ha ledet til nye kunnskaper om fiske og båtliv slik at man kunne leve av havets enorme, og nå tilgjengelige ressurser.  Samtidig etablerte golfstrømmen i Atlanterhavet seg med en jevn strøm av varmt og næringsrikt vann, og gav godt med rom for et stort mangfold av marint liv langs norskekysten. Derfor er det også interessant at de første menneskene ikke flyttet opp hit før omtrent 9500 år før vår tidsregning, lenge etter at dyrene inntok landet.

Doggerland og siste istid

Illustrasjon over iskappen, dagens fiskebanke Doggerbank som bare ligger 18 meter under havoverflaten, og Doggerland ved istidens slutt. Før iskappen forsvant helt var store deler av det som i dag er Nordsjøen mellom Storbritannia og Danmark tørt land. Etter at isen smeltet steg havet og det som en gang hadde vært frodig land forsvant i havet. Opprinnelig illustrasjon av Francis Lima, tilpasset til norsk av Lars Terje Hellum. CC BY-SA 4.0

Vi kan ikke si med sikkerhet hvorfor menneskene ikke kom hit før de gjorde, flere tusen år etter at det sannsynligvis ble mulig å både bo og trives langs kysten. Vi vet allikevel mer om kystlivet i steinalderen i Skandinavia enn om resten av Nord-Europas kyst på samme tid, for da isen smeltet og landet steg i Norge og resten av Skandinavia, steg også havstanden i resten av det nordlige europeiske kontinentet slik at store landområder forsvant under vann. Det såkalte Doggerland er et slikt enormt område mellom dagens Storbritannia og Danmark som i dag ligger på bunnen av Nordsjøen. Ved overgangen fra istiden var Doggerland fremdeles tørt og beboelig og fullt av liv. Oljeletingen som begynte på 1960-tallet og dagens mer moderne jakt etter egnede plasser å sette vindmølleparker, legge gassrør, strøm og fiberkabler har gitt arkeologer muligheten til å henge seg på og se ned under havdypet. Med årene er det funnet benrester av alt fra mammut, villhest og urokse til ullhåret nesehorn og den utdødde menneskearten neanderthalerne der Doggerland en gang lå. Sjøkunnskapene og båtteknologien kan derimot ikke ha vært gode nok på den tiden til å krysse fra Doggerland til Norge, ellers ville vi ha funnet eldre spor av mennesker tidligere. Den mest nærliggende innvandringsruten for de første nordmennene må ha vært langs Båhuslen og Oslofjordens mange, og langt mer trygge, skjærgårder og øyer. Isen trakk seg da også først bort fra Oslofjorden for nettopp mellom 12.000 og 11.000 år siden. Rundt 900 år etter de første menneskene kom fra sør og bosatte hele den norske kysten, åpnet det seg også en landfast og tørr kommunikasjonsvei i Nord-Norge mot dagens Finland og Russland. Ved å følge håndverkstradisjoner som steinkniver, beinredskap og keramikk har man kunnet fastslå et mønster av kontakt og reise som spredte seg fra Finland, Sibir og Vest-Russland helt ut til dagens Kina. Arkeologene kaller slike håndverkstradisjoner og verktøy for teknologier. Se SPØK.

Jegere, fiskere og sankere

Helleristninger fra Moelv. Hva tror du den som risset inn disse ønsket å fortelle? Bilde: Wikimedia Commons

De aller fleste boplassene i Norge viser at menneskene levde i små grupper langs kysten, og at de ofte flyttet på seg. Mange av de største boplassene vi har funnet viser klare tegn på at menneskene ikke bodde på det samme stedet lenge av gangen, men også at de kom tilbake med jevne mellomrom. Likevel var det slik at kystfisket og havet gav et betydelig større rom for bofasthet enn i innlandet hvor man ofte måtte følge dyrene på deres årlige vandringer etter godt beite. For omtrent 7000 år siden ble noen av de første menneskegruppene i Norge bofaste. De fleste av disse første faste bostedene finner vi da også langs de sterke og pålitelig fiskerike tidevannsstrømmene langs kysten på Sør- og Vestlandet. Dette vet vi fordi vi har funnet rester etter hus, og enda viktigere; så forskjellige dyr som alke, hjort og makrell. Makrellen fanger man stort sett bare om sommeren, mens alken holder til i området på vinteren mens hjorten fanget man på høsten.

Etter hvert som isen smeltet også i innlandet kunne naturen ta tilbake enda mer land. Først kom skogen med bjørk og vier og senere furu, hassel og or. Med trærne fulgte igjen viltet. Elgen ble tallrik på Østlandet, hjorten trivdes i vest og reinsdyrene på fjellet. Etter dyrene fulgte så mennesket og ved alle de store sjøene kan vi fortsatt finne rester etter steinredskaper av for eksempel flint fra disse innlandspionerene. Den nyttige steinarten flint finnes ikke naturlig i Norge, det betyr at omtrent all flinten man finner i Norge er brakt hit av mennesker, resten er brakt hit av isen. Så vi kan med stor trygghet anta at det må ha vært jevnlig kontakt med det europeiske og særlig danske fastlandet hvor det er mye naturlig flint. Under den eldre steinalderen levde de fleste i små telthus av dyrehuder og treverk. På inntil 10 kvadratmeter hadde de plass til en liten kjernefamilie. Det er også funnet noen få små steinhus, men de er veldig sjeldne. Etterhvert som tredekket bredte seg utover endret også bomønsteret seg. Vi finner etterhvert flere og flere små boliger hvor gulvet er gravd noe ned i bakken og resten av huset er bygd opp av tømmerstokker og torv. Disse såkalte grophusene var opptil fire ganger så store og hadde plass til flere familier.

Det første jordbruket i Norge

Norge stod lenge utenfor overgangen til landbruk i Europa. De første forsøkene hadde vært sporadiske og mislykkede, men for omtrent 6000 år siden, under den yngre steinalderen i Norge (3900-1800 fvt) begynte menneskene rundt spesielt Oslofjorden å dyrke jorden for første gang. Fra der spredte teknikkene og kornarter fra kontinentet seg raskt innover i landet. I gamle sjøer og myrer har vi funnet pollen fra tidlige hvete- og byggsorter som var vanlige lenger ned i Europa. Fra den samme perioden finner vi rester etter keramikk som også tyder på bofasthet. Krukker og boller er nemlig alt for tunge og vanskelige gjenstander å frakte med seg over store avstander. Med landbruket ble menneskene bofaste og maten ble langt mer kaloririk. Men det hadde også sine ulemper: De nye bøndene ble avhengige av gode sesonger med forutsigbart vær, og det var en evig kamp mot skadedyr som mus og rotter og ikke minst levde de med et tidvis mindre variert kosthold enn det jeger og sanker-samfunnene hadde hatt. Samtidig innbød det til større fellesskap med felles forsvar mot andre grupper og plyndrere og utviklingen av en gryende velstående elite. Etter dette begynner menneskene å ta seg bedre tid til å bygge store og arbeidskrevende steingraver for sine døde. Desto større grav, desto mer sosial vekt hadde man trolig hatt mens man levde. Vi finner også de første avlange husene med tykke vegger av jord og stein og tak holdt oppe av rekker av trepåler som beskyttet de mot vær og kulde og gjorde overvintringene lettere.

Bronsealder i sør (1800-500 fvt)

Visste du at… Frihetsgudinnen ved innseilingen til New York kanskje er lagd av kobber fra Viksnes på Karmøy? Les mer her.
Bronsens innvirkning på livet i Norge var veldig beskjeden skal vi være ærlige med oss selv. Det er gjort rike funn i land som Danmark og lenger sør, men svært relativt lite i Norge og Sverige i den samme perioden. Norge er rikt på steinarter som inneholder kobbermalm, men det finnes ingen kjente bronsealdergruver eller slagg som beviser at denne malmen ble utvunnet og bearbeidet til ferdig metall her i landet. Det kobberet som kom til landet måtte importeres fra andre land. I det hele tatt har vi bare noen få hundre funn av bronsegjenstander i Norge totalt, og mange av disse er funnet i forbindelse med utgravninger av store graver tilhørende personer med høy sosial status, slik som lokale høvdinger. Steinalderens verktøy og kultur forble de viktigste tingene for menneskene som levde i bronsealderen i Norge. Når vi snakker om en norsk bronsealder så må vi huske at Norge ikke var noe samlet storsamfunn slik som i dag. Bronsen får heller liten virkning på dagliglivet til å begynne med i den norske bronsealderen, særlig i Nord-Norge fra Sør-Troms og nordover. Vi vet at samene blant annet hadde kontakter østfra som de handlet med og at noen av disse hadde med seg bronsegjenstander, men metallet fikk aldri den samme innvirkningen på den politiske kulturen i nord som i sør. Menneskene i nord fortsatte stort sett å leve som jegere og sankere. I den eldre bronsealderen i Norge var det Sørlandet som opplevde den største veksten i antallet bronsegjenstander. Da handelen med Jylland i Danmark ble svekket rundt 1100 fvt. økte i stedet handelen med svenske folkegrupper på Østlandet slik at menneskene der ble førende i den videre kulturelle utviklingen.

Høvdingsamfunn

Bronsen fikk stadig større betydning for de sosiale, økonomiske og politiske maktforholdene i Sør-Norge. Menneskene i Nord-Skandinavia ble etter hvert bundet sammen i små og mellomstore samfunn hvor makten ble tydelig plassert den av de som hadde den største rikdommen og høyeste sosiale statusen; en høvding. De sosiale forskjellene mellom de som hadde makt og eiendom ble også tydeligere å se både for dagens arkeologer og for de som levde den gangen. Bronsen måtte importeres fra Europa og med de lange avstandene og kostnadene til frakt økte også verdien på metallet. Derfor ble bronse, som andre metaller på den tiden, for det meste brukt til synlige statussymboler som smykker og i våpen som eieren bar og i mindre grad redskaper. På Avaldsnes i Rogaland er det funnet både gull og bronsegjenstander fra 300-tallet. Blant annet har man funnet et flott romersk sverd, en såkalt gladius, samt romerske smykker og brettspill. Dette var pyntegjenstander som er sammenlignbart med å eie en flott villa eller dyr bil i dag. De rikeste var også de med mest makt i samfunnet, så det er ikke urimelig å anta at de største steingravene hvor de etterlatte har ofret dyrebare bronsegjenstander til den døde, derfor tilhører personer av betydelig sosial rang, slik som en lokal høvding. Når vi finner bronsegjenstander i bunnen av det som en gang var en sjø eller en stor myr kan vi også gjette at dette var som et ledd i en offerhandling gjort ikke bare for å skaffe seg gudenes gunst, men også sine medmenneskers gunst ved å vise hva man var villig til å ofre for at fellesskapet skulle lykkes i innhøstingen eller konflikter. I løpet av bronsealderen ser vi også at man begynner å bygge lange solide hus som viser en utvikling mot de kjente langhusene fra vikingtiden. De første husene var relativt enkle og hadde ikke helt de samme skillene som i vikingenes langhus. De var også merkbart mindre i størrelse. Mens langhusene i jernalderen og vikingtiden ble opp til 90 meter lange, er de første langhusene vi kjenner til fra Sør-Norge på ”bare” 25 meter. Inngangene var på langsidene og veggene var hele veien litt buet. Taket ble holdt oppe av doble rekker av solide trepåler. Langs veggene var det stallplass for husdyrene som man delte hjemmet med. Desto flere dyr i huset, desto rikere var bonde. De vanligste husdyrene, som kveg, hest, gris, sau og geit kom til Norge på slutten av steinalderen og var utbredt i løpet av bronsealderen. Hund og katt var derimot ikke vanlig før godt ut i vikingtiden.

Jernalderen før vikingtiden

Kunnskapen og teknologien som trengs for å lage jern vandret inn til Norge for nesten 2500 år siden, altså tusen år etter at folkene i Lilleasia hadde utviklet varme nok ovner og kunnskap om hvordan utvinne det harde metallet fra dets naturlige tilstand. Jernet var tungvint å lage siden det bare var tilgjengelig i form av myrmalm, en slags rusttilstand hvor metallet er bundet til både oksygen og hydrogen i myrjorden. Men da metallet først var utvunnet var det også sterkt, tålte langt større slitasje enn bronse og det kunne herdes til å bli enda hardere ved å hamre det om og om igjen i kald tilstand. Og kanskje viktigst for de tidlige nordmennene sin del; det var mulig å produsere det lokalt, noe man ikke hadde kunnet gjøre med kobber og tinn. Dermed ble også kostnadene på sikt lavere, og det åpnet for viktige nye bruksområder. De som virkelig hadde nytte av den nye teknologien var bøndene. De fikk nå tilgang på en rekke nye redskaper slik som skarpe kniver til behandling av slakt, økser til hugging av tømmer, sigd og ljå for kutting av åker og gress, spader for graving og bearbeiding av jorden, nåler og sakser, for ikke å glemme beltespenner, smykker og mye mer. Produksjonen av jern skapte også grunnlaget for en ny livgivende inntektskilde for jeger og fangstfolk som tradisjonelt hadde holdt seg unna de voksende bygdene på landet. Disse levde i de store skogene, nær de malmrike myrene, og hadde fri tilgang på alt treverket som trengtes til å lage trekullet som kunne holde ovnene gående, og de hadde tid til overs til å jobbe med det. Jernet de lagde byttet de mot korn fra lokale bønder. På den måten kunne bøndene fokusere på jordbruket og rydde mer og mer jord for matproduksjon og beite. Jernet gav også sterkere og skarpere våpen slik at vi ser en fremvekst av nye sverd, spydspisser og piler som tålte betraktelig mer enn bronsevåpen. Den nye veksten i jordbruket og kulturen som fulgte med de voksende småsamfunnene la veien åpen for vikingenes rike kulturliv. Det kan argumenteres for at vikingtiden var både en del av jernalder og samtidig en del av middelalderen i Norge, men som regel kaller vi vikingtiden for jernalder og lar perioden etter være middelalderen. Les mer om periodisering her og vikingtiden her.

Jernproduksjon i Norden

Å utvinne jern fra jernmalm er en omfattende prosess som krever både masse ressurser og arbeidskraft. Det var ikke noe for den enkelte bonde eller fangstmann å forsøke på alene. Først måtte man hente opp malmen fra myrene og det krevde tungt gravearbeid da den som regel ligger 20-50 cm under overflaten. Så måtte den tørkes og knuses før den ble brent på et åpent bål. Denne åpne brenningen fjernet hydrogenet i malmen, men den krevde masse ved og derfor foregikk alltid jernproduksjonen i nærheten av en stor skog. Deretter måtte man lage trekull gjennom en brenningsprosess som fjernet det meste av vanninnholdet i treverket slik at det brant varmere når det senere skulle brukes til å lage jern. 100 kg ved gav som regel 25 kg trekull. Dette trekullet brukte man til slutt i det som kalles en reduksjonsprosess hvor jernmalmen ble blandet med kull og varmet opp til smeltetemperatur på omkring 1200 grader. Trekullet inneholdt mye karbon og karbonet bandt oksygenet i jernmalmen til seg, slik at det som lå igjen i bunnen av ovnen etter smeltingen var råjern klart for herding og forming i smien til smeden. Til syvende og sist kostet 6-7 økser, en vanlig årslønn for mange, 100 kg jernmalm og 200 kg trekull å produsere. Produksjonen av jern fortsatte i Norge helt frem til 1880-tallet, etter dette dabbet det raskt av og den siste ovnen ble slått av på Næs jernverk på Tvedestrand i 1909.

Les mer

Bøker:

  • Østmo, Einar (Red), Før Norge ble Norge – Fra istid til jernalder, Schibsted Forlagene AS 2004
  • Lillehammer, Arnvid, Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr, Aschehougs Norgeshistorie Bind 1 1994

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra nordens tidligste historie?

Test deg selv!

 

Sist redigert: 29/01/2019