KOMMENTAR:
Er feiringen av 17. mai kulturnasjonalistisk svermeri eller et symbol på politisk felleskap?
Tenker vi egentlig over hvorfor vi feirer 17. mai? Hva betyr den for oss mer enn en dag fylt av mennesker i bunader som vifter med flagg og spiser pølse og is?
Feiringen av 17. mai fremstår for meg som et litt merkelig utslag av nasjonalisme. Merkelig fordi det ikke tydeliggjøres godt noen forskjell på politisk og kulturell nasjonalisme. Den politiske siden får sine utslag i enkelte referanser til grunnlovsverket i taler og sanger, mens den andre siden dominerer feiringen. Dagen er proppfull av referanser til den særegne norske kulturen. Bunadene, det norske flagget, nasjonalsangen, kongefamilien, tusser og troll og bilder av norsk natur med fjell og daler. Denne delen av feiringen beror på at det faktisk eksisterer en norsk kultur. Til dette bør vi umiddelbart innvende; gjør det virkelig det? Finnes det virkelig en norsk kultur?
Mye tyder på at det kun er en seiglivet myte at det skal finnes ett felles sett av kulturelle markører som alle nordmenn kan knytte sin identitet opp i mot. De kjente eksemplene som nettopp bunad, nasjonalsang, hardingfele og eventyrene til Asbjørnsen og Moe vet vi oppstod i 1800-tallets nasjonalromantiske søken etter det urnorske. Disse tradisjonelle markørene er overhode ikke noe som ble delt av nordmenn flest. Faktisk ble både bunader og det vi tenker på som folkedans skapt av Hulda Garborg tidlig på 1900-tallet. Bunadene slik vi kjenner de i dag hadde ikke eksistert tidligere og folkedansen hentet hun fra Færøyene. I Norge ble språk, malerier, litteratur, klær, dans og andre kulturelle elementer hentet fra mer eller mindre tilfeldige og gjerne perifere bondetradisjoner. Deretter ble de gjort til nasjonale symboler for noe ekte norsk som ikke var blitt besudlet av det svenske eller danske unionsåket. Disse og mange andre trekk var i praksis rene nasjonalistiske konstruksjoner som hadde til hensikt å styrke ideen om en felles norsk kultur og ikke minst folkesjel. Dette var langt i fra et særnorsk fenomen, men en nasjonalistisk tendens som vokste frem på kontinentet på slutten av 1700-tallet. Problemet er at en slik form for nasjonalisme både er generaliserende og tydelig ekskluderende. Med en slik sterk samlende effekt måtte den samtidig få en ekskluderende brodd mot de som ikke inngikk i felleskapet. I Europa bidro denne nasjonalistiske bølgen til både imperialisme og verdenskriger. Det er også her faren ligger når vi snakker om en «norsk kultur» i dag. Ikke for verdenskriger, men for en feiring av konstruerte felleskapssymboler og videre en 17. mai feiring som dermed også blir en ekskluderende feiring rettet mot de som ikke har sin identitet knyttet til disse kulturelle markørene.
Vi må derimot aldri slutte å feire 17. mai. Feiringen har også ett stort inkluderende potensiale. Nemlig dens politiske side som dessverre er alt for underkommunisert. Politisk nasjonalisme handler om å samle en gruppe rundt en aksept av styresett, institusjoner og videre ett felles verdi- og normgrunnlag. Her er grunnloven av 1814 ett enestående og revolusjonerende dokument som gir grunn nok alene til å feire dagen. Her ble enevelde og sensur avskaffet og erstattet med maktfordeling, folkesuverenitet, stemmerett og ytringsfrihet. Videre ble veien lagt åpen for ytterligere demokratisering. En revolusjon uten sidestykke i vårt lands historie. Her ligger opprinnelsen for dagens åpne samfunn med dialog og debatt som er selve kjernen i ett sunt demokrati som skal fortsette å videreutvikle seg i fremtiden.
Når vi nå går ut i festklærne våre bør vi være oss bevisst på hvorfor vi feirer dagen. Å hevde at det eksisterer en særegen norsk kultur er å lure seg selv til å forsvare en ekskluderende kulturnasjonalisme som er gått ut på dato. Jeg for min del skal ut og feire grunnloven og ett inkluderende samfunn der vi forenes i tro på ytringsfriheten og ett fritt og åpent demokrati.
Tre ganger Hurra for Christian Magnus Falsen!
Daniel Sjulseth er lektor i historie ved Rosenvilde videregående skole i Akershus