Lobotomi – helbredelse med en ishakke

Google+ Pinterest LinkedIn Tumblr +

medisinskhistorie2Til enhver tid i ethvert samfunn vil det etter all sannsynlighet finnes mennesker som skiller seg ut fra resten av folkemassen. Mennesker som har følelser, tanker eller opplevelser som er annerledes enn det ”alle andre” har. Gjennom historien har prester, vitenskapsmenn leger og etter hvert psykiatere og psykologer hatt mange ulike teorier om hva psykiske lidelser er, og hvordan de best bør behandles. Noen gode, noen virkningsløse og noen rett og slett makabre. Dette er historien om en av de mest makabre behandlingsmetodene som har vært benyttet i behandlingen av mentale lidelser.

Lobotomiens opphav­

Dr. Walter Freeman (til venstre) og Dr. James W. Watts studerer et røntgenbilde av skallen til en pasient før en lobotomioperasjon. Bilde: Harris Ewing, i Saturday Evening Post, 24. mai 1941. Ingen opphavsrett/wikimedia Commons

Dr. Walter Freeman (til venstre) og Dr. James W. Watts studerer et røntgenbilde av skallen til en pasient før en lobotomioperasjon. Bilde: Harris Ewing, i Saturday Evening Post, 24. mai 1941. Ingen opphavsrett/Wikimedia Commons

I 1935 holdt to forskere ved det prestisjetunge universitetet Yale; John Fulton og Carlyle Jacobsen, et foredrag i London som skulle bidra til å endre psykiatriens metoder radikalt. De beskrev to sjimpanser kalt Becky og Lucy. Lucy var en rolig og snill sjimpanse, mens Becky var klin umulig; hun kastet seg rundt på gulvet, urinerte og protesterte sint når hun ble satt til å gjøre oppgaver. Forskerne gjorde deretter et eksperiment. De laget en lesjon (et lite snitt eller kutt som skader vevet på et bestemt sted på kroppen ) av hjernevev i fremre deler av hjernen på begge sjimpansene. Resultatet var svært overraskende. Lucy, som tidligere var rolig, viste nå voldsomme raserianfall når hun ble satt til oppgaver. Becky derimot var blitt rolig og samarbeidsvillig. Denne oppdagelsen skulle få store konsekvenser.

En av dem som hørte om sjimpansene var nevrologen Egas Moniz. Han mente den samme metoden måtte kunne benyttes for å behandle mennesker med følelsesmessige forstyrrelser. Sammen med nevrokirurgen Almeider Lima utførte han det som nå kalles en frontal lobotomi på en kvinnelig pasient som led av depresjon og paranoia. Inngrepet ble utført ved å borre et hull foran på hodeskallen til kvinnen og helle alkohol på hjernevevet slik at vevet døde. I følge Moniz var operasjonen svært vellykket, og han fortsatte like godt å utføre liknende operasjoner på flere pasienter. Vi kan ikke være sikre på hvordan det gikk med denne kvinnen. I følge Moniz sine rapporter ble kvinnen frisk, men som vi skal se lengre ned, kan vi i dag anta at hun led av flere bivirkninger.

Moniz rapporterte etter dette at han kunne kurere mennesker man tidligere trodde det var umulig å hjelpe. Snart fikk andre leger nyss om denne ”vidunder-prosedyren”, og begynte å bruke den de også. To av dem som plukket opp metoden var den amerikanske nevrologen Walter Freeman og hans kollega James Watts. De to hadde stor suksess med å behandle flere pasienter. I 1938 introduserte Freeman en ny teknikk, der legen boret et lite hull i siden av hodeskallen og kuttet over hjernefibre ved hjelp av en tynn kniv. I 1948 lanserte han en enda mer kontroversiell metode. Denne kaltes transorbital lobotomi, og gikk ut på at legen stakk et langt spisst instrument innunder øyelokket til pasienten opp til fremre del av hjernen og kuttet over fibre i hjernevevet her. Metoden kalles ofte ice pick surgery fordi redskapet liknet på en ishakke, og var svært enkel å utføre for legene.

Gjennom 1940- og 50-tallet ble mellom 40.000 og 50.000 mennesker operert ved hjelp av lobotomi – bare i USA. Da doktor J. Kenneth Ryan ved Harvard Medisinskole ble spurt ut av journalen Science om den kontroversielle metoden svarte han:

“Vi har sett på dataene, og de støttet ikke fordommene våre. Jeg forventet ikke dette utfallet av psykokirurgi. Men vi så at noen svært syke pasienter hadde blitt hjulpet av det, og at det verken ødela deres intelligens eller ranet dem for følelser. Deres ekteskap forble intakte. De var i stand til å arbeide. Operasjonen burde ikke bli ulovlig”

Culliton, 1976, undertegnedes oversettelse

Mange mente altså at lobotomien var hensiktsmessig og burde beholdes, og mange leger rapporterte gode resultater  ved bruk av metoden. Likevel har psykokirurgien måttet tåle hard kritikk som et kontroversielt tema. I løpet av 1960-tallet kom det frem at lobotomien også hadde mange uheldige bivirkninger. De som hadde vært utsatt for lobotomi viste ofte apati, giddeløshet og manglende spontanitet. Mange viste også manglende empati for andre mennesker og manglende selvkontroll i sosiale situasjoner (husk sjimpansen Lucy som fikk raserianfall etter operasjonen). Videre var det mange som slet med problemløsning og planlegging. Det var altså mange viktige funksjoner som ble rammet, som kunne være vanskelige for legene å oppdage ved første øyekast. For ikke å snakke om at mange pasienter døde under selve operasjonen. I løpet av 1960-tallet kom nye viktige medisiner på markedet, som antidepressiva og angstdempende midler, og disse reduserte behovet for psykokirurgi.

Lobotomien i Norge

Mellom 1940 og 1960 ble det utført ca. 3000 lobotomier i Norge. Behandlingen ble mindre og mindre vanlig i takt med at en forsto de alvorlige bivirkningene, og at de nye medikamentene kom på markedet. På 1980- og 1990-tallet ble det en stor debatt i Norge rundt etiske problemstillinger og lobotomi, og mange av dem som hadde vært utsatt for lobotomi fikk erstatning fra myndighetene. I dag utføres det ikke lengre lobotomi i Norge.

Hvorfor fungerte det?

Antall lobotomerte i Norge per år.

Antall lobotomerte i Norge per år. Kilde: NOU 1992:25 Utredning om lobotomi

Veldig enkelt forklart kan man si at hjernen til mennesker har tre lag: Det første laget er «reptilhjernen» – denne delen av hjernen deler vi med alle andre dyr. Denne sørger for at vi kan puste, at hjertet slår, at vi kan spise, drikke, og så videre. Altså tar reptilhjernen seg av helt grunnleggende funksjoner som gjør at vi kan leve. Det andre laget kan vi kalle for «følelseshjernen». Denne delen av hjernen deler vi med mange andre pattedyr, blant annet aper, katter og hunder. Her produseres følelser, som frykt og aggresjon. Det tredje laget kan vi kalle for «tenkehjernen», og denne er ganske unik for mennesker (en del andre dyr har litt tenkehjerne, men ikke så mye som mennesker). Denne delen av hjernen er viktig for mer kompleks tenkning, som selvkontroll, personlighet, problemløsning, osv.

Og hva har så dette å gjøre med lobotomi? Jo, den fremre delen av «tenkehjernen» kalles for frontallappene. Som vi så over, var det disse områdene som ble ødelagt hos pasientene som fikk lobotomi. Frontallappene er blant annet viktig for sosial læring, personlighet og kontroll over følelser. Frontallappene har nemlig mange nervebaner ned til føleleshjernen (særlig et område som heter det limbiske system), slik at følelsene påvirker tenkningen vår, og motsatt – tankene våre kan også påvirke følelsene. Dersom disse nervebanene mellom frontallappene og følelsesområdene blir ødelagt får dette store konsekvenser. Det som ofte skjedde med pasienter som fikk lobotomi var at de ble roligere, og mindre sinte og aggressive, men samtidig fikk de også mindre av andre følelser, som glede og initiativ.

I 1949 fikk Egas Moniz Nobelprisen i medisin for sitt arbeid med å utvikle lobotomien. I etterkant har det kommet frem at Moniz hadde lagt frem svake bevis for pasientenes fremgang. I dag utføres kirurgi for å behandle sinnslidelser bare i svært alvorlige tilfeller, og under strengt regulerte retningslinjer. Per i dag utføres mindre enn 100 slike operasjoner hvert år i Storbritannia, og ingen i Norge.

Kilder:

  • Bartlett, J. O. H. N., Bridges, P., & Kelly, D. (1981). Contemporary indications for psychosurgery. The British Journal of Psychiatry, 138(6), 507-511.
  • Culliton, B. J. (1976). Psychosurgery: National Commission issues surprisingly favorable report. Science, 194(4262), 299-303.
  • Fenton, G. W. (1999). Neurosurgery for mental disorder: Past and present. Advances in Psychiatric Treatment, 5(4), 261-270.
  • Horwitz, N. H. (1998). John F. Fulton (1899-1960). Neurosurgery, 43(1), 178-184.
  • Mashour, G. A., Walker, E. E., & Martuza, R. L. (2005). Psychosurgery: past, present, and future. Brain research reviews, 48(3), 409-419.
  • Store Norske Leksikon (http://snl.no/)
  • Store medisinske leksikon (http://sml.snl.no/)
  • Wickens, A. (2009). Introduction to biopsychology, 3rd edition.Harlow: Pearson

Silje Hasmo Holm er student ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen

Del.