Da den store krigen startet i august 1914 forventet alle, både sivile og soldater, at de kjempende ville være hjemme igjen før jul det samme året. Alle forventet de seier, og alle bejublet at krigen endelig var her, for dette var krigen som skulle løse alle europeiske konflikter en gang for alle. Men allerede I løpet av den første måneden av krigen begynte frontene å stange mer og mer urørlige mot hverandre. Soldater begynte å grave seg ned i dype skyttergraver som sakte fyltes opp igjen av høstregn og jord fra kanonenes utilgivelige bombardement. Sent på høsten var et nett av kummerlige grøfter som strakk seg fra Sveits til Nordsjøen gravd ut for hånd på begge sider. Kun de mest desillusjonerte og indoktrinerte av soldatene trodde fremdeles de skulle hjem til jul. Vinteren satte inn, og langs mange frontavsnitt tok den snart livet av flere soldater enn fienden. Forfrysninger, koldbrand og skyttergravsfot gjorde sine innhogg i liv, helse og moral. Propaganda som demoniserte fienden, gjorde ham til et monster, dumt og grusomt, som måtte drepes, ble et viktig verktøy for å holde kampmoralen noenlunde oppe blant soldatene i den franske og belgiske gjørmen. Men forholdene i skyttergravene og den demoraliserende konstante foringen av maskingeværene med ferske unge menn, tok både motet og håpet fra mange. Og med håpet svant også hatet.
Da julen til slutt kom gjorde myndighetene på begge sider av ingenmannsland stor innsats for å bringe soldatene noe av den julestemningen de hadde forventet å få blant familie og venner innen da. Hjemme blir alle oppmuntret til å sende soldatene små gaver, postkort, litt varme klær eller et brev. Alt for å gi de litt sårt trengt ekstra mot. Men varmt vintertøy, en sigar eller to og historier fra hjembygda minner dem bare om hva de går glipp av, og hjemlengselen økte.
«Stille Nacht, heilige Nacht»
Julekvelden 1914 startet nokså overraskende for de britiske soldatene. For fra den andre siden av dødssonen kom søt musikk og sang, noe som den gangen ikke var en stor del av britisk tradisjon ved juletider. Men for tyskerne hadde denne formen for julefeiring vært en del av deres tradisjon i mange, mange år. Kaker ble spist og alkohol drukket. Det siste hadde vært strengt forbudt for de britiske soldatene og kanskje var det også derfor at tyskerne så lettere lot seg rive med av julestemningen til å begynne med. Men raskt nok smittet sangen over, og på sporadiske strekk langs krigens front lød den samme sangen, på to forskjellige språk.
Morgenen etter reiser en enslig ung tysk soldat seg fra skyttergraven sin ikke langt fra den belgiske byen Ypres. Høyt hevet holder han et tre pyntet med levende lys. Han skritter skjelvende ut i dødssonen alene. De britiske soldatene vet ikke helt hva de skal tro. Et juletre hadde de færreste sett før, men det var heller ingenting som tydet på at hverken treet eller soldaten ville dem noe vondt. En etter en dukket flere og flere soldater opp fra begge sider. Våpnene ble igjen i gravene og nervøse, men håpefulle gikk de ut og hilste på hverandre og ønsket hverandre god jul, utvekslet en matbit eller to og forsøkte finne noe felles på tross av varierende språkkunnskaper. Lignende scenarioer gjentok seg flere steder langs fronten. Ett sted spiltes det til og med en fotballkamp mellom skotske og tyske soldater. Mange briter har siden lagt skylden for akkurat det tapet på bruken av tysk dommer. For noen korte timer ble altså fiendens sanne ansikt vist. Det var deres eget. Like ung, like redd og like langt fra hjemme. Men blant offiserer og hærledelse var dette noe av det verste som kunne skje. De fryktet at mennene skulle miste viljen til å kjempe, at det skulle lede til massedesertering og opprør.
Den spontane julefreden var verken sanksjonert eller godkjent av noen av sidenes offiserer eller ledelse. Offisielt var det fremdeles krig, og mange steder langs fronten mistet også soldater livet i harde kamper. Men noen steder fikk man et kort øyeblikk av vennlighet og fredsommelighet. Noen steder hang også freden litt igjen flere dager etter. Som mange offiserer fryktet, var viljen til å drepe gårsdagens venner langt mindre den første tiden etter julefreden. Mange steder ble man nødt til å ty til harde trusler om straff for å i det heletatt få i gang krigføringen igjen. Det var også et klasseskille mellom soldatene som gjerne kom fra arbeiderklasse og offiserene som gjerne kom fra de øvre samfunnslag som gjorde at mange fant større likhet mellom fiendens soldater og dem selv enn med sine egne offiserer. En offiser så seg nødt til å skyte en ubevæpnet fiendtlig soldat som stod ute sammen hans egne soldater i ingenmannsland for å få soldatene tilbake i skyttergraven. En bølge av brev fra begge sider av fronten om fiendens bemerkelsesverdige menneskelighet forundret sivilbefolkningen i begge land i ukene som fulgte. Hjemme var man pumpet fulle av propaganda, om britenes imperialistiske klør og de brutale tyske beistene som hadde voldtatt Belgia. Men fra ledelseshold kom det snart fra begge sider klare bestemmelser om at slikt ikke kunne skje igjen, og det ble da også med denne ene juledagen. Året etter ble en britisk løytnant berømt for å ha brukt nettopp en fotball for å få sine menn opp av skyttergravene og inn i gapet på tyskernes maskingevær. Nok en gang inn i døden.
Les mer:
- firstworldwar.com om julefreden
- Brev fra soldatene som var der
- It started in Ypres (dikt)
- Nylig gjenfunnet brev beskriver fotballkampen
