Amerigo Vespucci i Sør-Amerika

På sin andre reise til Amerika nådde Amerigo Vespucci kysten av Brasil.

Dette er et behagelig land fyllt av høye trær som aldri mister sine blader og sender ut de søteste dufter, og hele året bærer de uendelige mengder frukter hvorav mange er både velsmakende og helsefremmende. På bakken vokser planger og frukter og de mest delikate og sunne røtter. Til tider blir jeg så slått av beundring over duftene fra planter og blomster og smakene av frukter og røtter at jeg innbiller meg at jeg er i et jordisk paradis. Og hva skal jeg si om alle fuglene, deres fjærdrakter, farger, sang og antall og skjønnhet? Jeg er motvillig til å utdype denne beskrivelsen ytterliger da jeg tviler på at jeg vil bli trodd…

… Og la oss nå se på de rasjonelle dyrene. Vi fant at hele landet var bebodd av folk som var fullstendig nakne. Menn som kvinner, ingen dekket sine kjønn. Kroppene deres er smidige, velproporsjonerte og av en lys farve. De har langt hår og ingen eller meget sparsommelig skjeggvekst. Jeg måtte kjempe meget for å forstå deres væremåter og skikker. I syvogtyve dager spiste og sov jeg blant dem, og jeg har lært følgende:

De har ingen lover eller religiøs tro, men de lever i pakt med naturen. De forstår ikke dette med sjelens udødelighet, og ingen av dem har egne eiendeler, for de eier alt i fellesskap. De har ingen grenser for hverken kongerike eller provinser. De har ingen konge og de adlyder ingen. De er hver sin egen herre. Det finnes ingen statsadministrasjon og det er heller ikke bruk for noen, da deres skikker tilsier at ingen hersker over dem. De lever i felleshus bygd som store hytter. Tatt i betraktning at de verken har jern eller noe annet metall er deres hus virkelig mirakuløse bygninger, for jeg har sett dyktig oppførte bygninger som er tohundreogtyve skritt lange og tredve brede. Og i ett av disse sov fem- sekshundre mennesker. De lå i nett av sammenvevd bomull og la seg til å sove midt i luften uten noe å dekke over seg. Når de spiser sitter de på huk på gulvet. Maten deres er ganske god: endeløse mengder fisk, et hav av sure kirsebær, reker, østers, hummere, krabber og mange andre havdyr. Kjøttet de vanligvis spiser kan man kalle fasjonabelt menneskekjøtt. Når de får tak i det spiser de annet kjøtt, som kjøtt fra dyr og fugler. Men det er begrensede mengder av slikt kjøtt, for de har ingen hunder og landet består av tett jungel med ville dyr. Derfor trekker de heller helst ikke inn i jungelen, med mindre de er i større grupper.

Mennene har for vane å lage hull i sine lepper og kinn og deretter putte ornamenterte bein eller steiner i disse. Og tro ikke hullene er små. De fleste har minst tre hull, og noen har syv til ni hvor de plasserer smykker av grønn og hvit alabaster store som en halv håndflate og tykke som en katalonsk blomst. Det er ikke mulig å beskrive denne skikken, de sier de gjør det for å virke skrekkinngytende.

Deres ekteskap er ikke kun med en kvinne, men de parrer seg med hvem det måtte være og uten å dekke seg til. Jeg møtte en mann som hadde ti koner. Og han var svært svartsjuk av seg. Hvis det hendte at en av de var utro mot ham, straffet han henne og sendte henne vekk. De er meget forplantningsdyktige. Men da de ikke har eiendeler har de heller ikke arvinger. Når deres barn, det vil si de av hunnkjønn, når fruktbar alder skal den som først forfører dem fungere som deres far. Når de så er skjendet kan de gifte seg. Deres kvinner gjør ikke stort ut av barnefødselen, slik som våre gjør. De spiser all slags føde og vasker seg helt fram til fødselen, som de neppe merker noen smerter ved.

Det er et folk som lever meget lenge, for i følge deres beretninger har de kjent mange menn som har fire generasjoner etterkommere bak seg. De regner ikke tiden i dager, uker, måneder eller år, men regner i måne-måneder. Når de skal forklare noe som innebærer tid gjør de det med småsten som representerer måne-måneder. Jeg fant en eldre mann som viste meg ved hjelp av småsten at han hadde levd i syttenhundre måne-måneder, noe jeg bedømte å være hundre og to og tredve år, da det går tre måne-måneder på et år.

Det er også et krigersk folk som er meget grusomme mot sine egne. Alle deres våpen og de slag de kan slå med dem er, som Petrarch sier, slag i luften, for de benytter pil og bue, kastespyd og steiner. De dekker ikke på noen måte sine kropper, men går til strid nakne. De utviser heller ingen disiplin i krig, men følger de gamles råd. Når de kjemper slakter de hverandre skånselsløst. De som står igjen på slagmarken begraver sine egne døde og skjærer fiendens lik opp og eter dem. De som de tar med hjem holder de som slaver. Hvis en kvinne ligger med en slave og han er viril, gifter de ham med en av sine døtre. Til visse tider, når et diabolsk vanvidd senker seg over dem, inviterer de sin slekt og hele stammen og fører en mor med alle hennes barn for dem. Etter noen seremonier dreper de dem med pileskudd og eter dem. De gjør det samme med slaver og deres barn. Dette kan vi bekrefte, for i deres hus så vi menneskekjøtt som var hengt opp for å røkes, og det var mye av det…

Kilde: Øyenvidner til historien s. 127-130, Oversatt av Lars Terje Hellum