Det offentlige (klasse)rom

Den nettbaserte aksjonskanalen

 I samfunnsfagene så snakker vi ofte om kanaler for demokratisk deltakelse, som aksjonskanalen, valgkanalen, organisasjonskanalen og mediekanalen. Mediekanalen har definitivt endret seg i løpet av de siste ti årene og hvordan vi underviser om denne kanalen er også nødt til å endre seg tilsvarende. Tradisjonelle massemedier mangler den samme åpenheten og påvirkningsmulighetene som lese/skrive-weben har gitt oss. I ren demokratisk forstand har den vært elitistisk og begrensende av hensyn til ting som plass, leser/seervennlighet, sensasjonspreg, identifikasjon og andre kriterier for medieomtale. Ola Nordmann har sjelden fått si sin mening utover sensurerte sms-meldinger nederst på skjermen, kommentarer som må gjennom en grundig utvelgelsesprosess i redaksjonene først eller fem-på-gata-intervjuer. Frem til slutten av 80-tallet så hadde vil til og med bare én TV-kanal i Norge, og den var statsfinansiert med de begrensninger og demokratiske problemstillinger det alene bringer med seg. For å få oppmerksomhet om sin sak har man måttet sørge for å oppfylle tradisjonelle nyhetskriterier. Grasrotaksjoner som protester, sitt-ned-aksjoner, innsamling av underskrifter, lobbyvirksomhet og reklamekampanjer krever mye av de som ønsker å fremme budskapet sitt til politikere og befolkningen generelt. Det er ikke alle som har ressurser eller pågangsmot nok til å stå fram foran en menneskemengde eller gå på gata for å samle støtte til sin sak.  Dette er en av de tingene som det nye nettet delvis løser for oss. En grasrotaksjon kan startes på en så enkel måte som å danne en Facebook-gruppe og invitere sine nærmeste venner til å være med og støtte saken, enten det er for å bli kvitt NRK-lisensen[6] eller det er for å straffe noen de mener støtter urettferdighet slik som i Martine Vik Magnussen-saken hvor den drapsmistenktes far var distributør av Coca Cola i blant annet hjemlandet Jemen. Etter en omfattende boikott mot Cola-konsernet initiert på Facebook valgte til slutt det verdensomspennende firmaet å bryte samarbeidet med faren[7].

Slike aksjoner havner ofte i de tradisjonelle medienes søkelys også, desto flere medlemmer, desto større medier tar opp saken. Etter dette har de en tendens til å eksplodere i kortvarige perioder og de lever til enten de får viljen sin igjennom, som for eksempel i Martine-saken hvor flere av de mindre gruppene ble lagt ned etter at Coca Cola gav etter, mens andre endrer form og blir mer et forum og kontrollorgan slik som den største gruppen i Martine-saken som nå følger mulighetene for at den drapsmistenkte sønnens far stiller til valg i Jemen. Slike grupper starter i det små og alle har potensiale for å bli den som får gjennomslag for sitt synspunkt. Om det er en 16-åring eller en 35-åring som starter gruppen er uvesentlig så lenge gruppen er veldrevet. Slike grupper har potensialet for å skade både politikeres og bedrifters rykte og fremtidige muligheter. Dette har gjort at både politikere og selv små bedrifter er blitt avhengig av råd fra profesjonelle medierådgivere som hjelper de til å skaffe seg best mulig omtale på nettet og å avverge flest mulig katastrofer som den en sterkt kritisk aksjonsgruppe kan være. Populære bloggere i Norge har over 60.000 lesere i uka[8]. Dette er mer enn de fleste lokalavisene våre og selv om de mest populære bloggene for tiden ikke er politiske blogger så er det åpenbart at også en enkelt blogger kan få direkte påvirkning på hvordan politikere går frem i enkeltsaker, enten det er på lokalnivå eller nasjonalt nivå.

Læreren som medierådgiver

Veksten av den internettbaserte aksjonskanalen og den økende statusen til bloggere gjør at vi som utdannere har et ansvar overfor våre elever og samfunnet som helhet å gjøre de bevisste på sine handlinger på nettet. Vi er gode på å påvirke deres holdninger til hva de leser og skape forståelse for hvor lett det er å la seg påvirke av hva man leser.  At man ikke skal stole blindt på tekst lærer de gjennom kildekritikkøvelser i alle de humanistiske fagene. De lærer å referere og stille spørsmål til forfatterne og deres bakgrunn for sine uttalelser, men de lærer ikke på samme måten hvordan man kan påvirke andre gjennom det man skriver eller sier. Slik sett er vi nødt til å bli medierådgivere alle sammen, for nesten alle våre elever er offentlige personer på fritiden, enten gjennom bloggen sin eller facebookprofilen, eller senere gjennom profesjonsrettede sosiale nettverkssider som Linkedin.com[9]. Elevene som vokser opp nå er den første generasjonen som er sine egne redaktører. Historiker og styreformann i Fritt Ord Francis Sejersted beskriver skolen som kanskje den viktigste offentlige institusjon for ytring da den favner alle og gjør det før man får tid til å spesialisere seg på noen felt. Skolen gir oss den bakgrunnen vi trenger for å ”…ta del i, ha sans for eller kunne ta del i den offentlige samtale[10].” Som lærere er vi gitt denne rollen enten vi vil eller ei, enten vi underviser i norsk, samfunnsfag, musikk eller matematikk. Problemet er at få av oss har en medieutdannelse i sekken som vi kan øse kunnskap av når vi skal lære elevene å være sine egne redaktører. Alle som deltar i den offentlige debatten må forholde seg til demokratiske prinsipper om ytringsfrihet. Disse prinsippene innebærer også begrensninger som i større grad bakes inn i demokratidefinisjoner. Disse er der for å sikre demokratiet mot ytringer som kan skade det, noe vi skal komme tilbake til senere i dette kapittelet. Poenget er at profesjonelle redaktører, journalister og andre tradisjonelle aktører i den offentlige debatten har over tid, enten gjennom spesialisert utdanning eller senere kursing, skaffet seg kunnskap om spillereglene i det offentlige rom. Det har ikke våre unge lovende medborgere, ennå. Slik norske journalister og redaktører har satt seg selvpåførte regler gjennom Vær-varsom-plakaten og redaktør-plakaten må vi også tenke igjennom hva vi kan si i det offentlige rom. Hva ville du sagt hvis du var på ”Tabloid”? Ytringsfrihet er en rettighet, men innebærer også forpliktelser overfor våre medmennesker. Kanskje må vi sammen med elevene lage våre egne blogg-varsomt-plakater?

Demokrati i endring

Kortdefinisjonen av demokratibegrepet kommer av det greske demos, folkestyre. Demokratiet slik vi er vant med å omtale det i Norge er representativt, altså et indirekte demokrati hvor den enkelte borger stemmer på partier med et mest mulig likt ideologisk syn på verden som det borgeren selv har. Samtidig lærer skolene elevene fra de er små at demokrati innebærer flertallets makt over mindretallet gjennom avstemninger i klasserommet. I seg selv en ganske brutal forenkling av det faktiske demokratiet. Elevrådet er det nærmeste vi kommer et reelt representativt demokrati i skolen, men poenget her er at det den enkelte elev opplever oftest og nærmest er avstemninger hvor man får være med og si sin mening enten gjennom en diskusjon først eller gjennom håndsopprekningen etterpå. Vi har i mange år vært stolte av at norske elever er blant de i verden som har en sterkest følelse og forståelse av demokratiet. Dette har vi sett gjentatte ganger gjennom internasjonale undersøkelser som viser at norske elever har svært gode praktiske demokratiske ferdigheter, viser sterk rettferdighetsfølelse og har gode holdninger til likestilling mellom kjønnene. Den siste av disse undersøkelsene var den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS som ble gjennomført i 2009[11]. I den korte mediedebatten som fulgte ble norske læreres evne til å fremme gode diskusjoner og samtaler i klasserommet trukket frem som en årsaksforklaring på dette, noe som stemmer godt overens med resultatene fra undersøkelsen. Fire av fem elever føler at de kan ytre seg fritt i klasserommet og at de trygt kan være uenige med læreren, og like mange føler at læreren oppmuntrer dem til å utvikle og gi uttrykk for sine meninger i klasserommet. Samtidig så ser vi at det fortsatt er store rom for forbedring også på demokratiområdet, særlig med tanke på at vi lever i et samfunn som er i sterk endring takket være den lands-, ja til og med verdensomspennende agora som internett har blitt. Gutter har fremdeles langt dårligere holdning til likestilling enn det jenter har, hele 62 prosent mener at politiet bør kunne holde personer mistenkt for å true rikets sikkerhet fanget uten rettssak og en verdi man ellers har holdt så høyt, ytringsfriheten, mener et overveldende flertall at man kan legge til side hvis landets sikkerhet er truet. Hele 85 prosent sa seg enig eller svært enig i at regjeringen bør ha makt til å kontrollere innholdet i mediene når den mener at landets sikkerhet er truet. I tillegg så skårer de norske elevene lavere enn gjennomsnittet på 7 av 9 deltemaer om interesse for samfunnsspørsmål og engasjement. På toppen av dette er det kun et fåtall som føler at de har innvirkning på hva det undervises i, timeplan og læremidler. Så selv om vi kan ta i mot litt velfortjent ros på det demokratiske området, så må vi ikke hvile på våre laurbær. Undersøkelsen viser også at en stor andel, opp mot 2/5, deltar lite eller ingenting i demokratiske prosesser i skolesamfunnet. Vi må være forberedt på det som kommer og vi må være i stand til å forberede elevene på det samme i stedet for å etterskuddsvis tilpasse seg elevenes handlingsmønstre bør vi tilstrebe å henge med og endre våre metoder underveis og jeg har stor tro på at vi kan få langt flere til å delta aktivt i skolesamfunnet også hvis vi utnytter de mulighetene som lese/skrive-weben gir oss.

TV og aviser har vært de viktigste mediene for politisk debatt i det norske samfunnet det siste århundret og var det fortsatt ved Stortingsvalget i 2011. Nettaviser, Twitter, Facebook og blogger tar ikke lett over rollen til disse nasjonale mediene, og de vil nok fortsette å eksistere om enn i noe endret form også inn i fremtiden. Det vi må være klar over derimot er at de nye kommunikasjonsmediene påvirker sterkt de gamles innhold. De fungerer som omveier for engasjerte mennesker utenfor den politiske sfære til omtale i større medier og delvis fungerer de som påvirkningskanaler for politikere som ofte skreddersyr sine meldinger slik at de lettere fanger journalister og redaktørers oppmerksomhet[12]. I samfunnsfaget kan vi si at de endrer de tradisjonelle massemedienes portvokterroller, noe som vil kreve et sterkere kritisk blikk også til de tradisjonelle medienes fremstilling av saker.

Samfunnet er ikke en statisk enhet som kun gynger litt opp og ned med forskjellige politiske bølger, men en levende organisme som hele tiden vokser og endrer seg med befolkningens kultur, kunnskapsnivåer, verdier og holdninger og tilgang på ressurser blant så mye annet. Skjellettet i denne organismen er det politiske styresettet og denne har i mange år vært forholdsvis stabil i de nordiske velferdsstatene. Det første demokratiske valget i Norge foregikk på mange måter som det amerikanske presidentvalget. I kirker og skoler rundt om i landet ble det våren 1814 valgt lokale valgmenn som igjen møttes i mer sentrale byer og distrikter for å velge representanter til den lovgivende forsamlingen på Eidsvoll. Det var ikke praktisk mulig å holde et landsdekkende valg på samme måten som vi gjør i dag på så kort varsel den gang. Kommunikasjonsmidlene var ikke spesielt godt utviklet og mange veier var vanskelige å fare. Resultatet var at store deler av landet ikke ble representert, mens det sentrale Østlandet nok var overrepresentert blant Eidsvollsmennene. Ved Stortingsvalget i 2009 deltok 76,4 prosent av den stemmeberettigede befolkningen med sin stemme, et forholdsvis greit tall historisk sett, men de politiske signalene har vært at man vil bedre dette ytterligere[13]. Ved valget i 2011 har regjeringen igangsatt et prøveprosjekt med såkalte E-valg, valg hvor ti norske kommuner, deriblant Bodø, Hammerfest og Ålesund deltar. OSSE har varslet at de vil overvåke valget[14]. Lykkes dette prosjektet vil det mest sannsynlig åpnes for at flere kommuner og etter hvert hele landet vil kunne gjennomføre politiske valg elektronisk. Dette er en virkelighet som elevene kanskje er klarere for å møte enn lærerne på mange måter. Nettaviser, blogger og undersøkelser fra alt fra bedrifter som ønsker å vite mer om markedet til lærere som bruker undersøkelsesfunksjoner i skolebaserte læringsmiddelssider som It’s learning og Fronter til å forske på egen undervisning eller tilpasse undervisningsmetoder til den enkelte klasses preferanser, har bidratt til at elevene er vant med å si sin mening gjennom enkle avkrysningsundersøkelser. De fleste av disse har selvfølgelig sine metodologiske feil og problemer som for eksempel nettavisenes avstemninger hvor utvalget stemmer mer overens med den enkeltes personlige interesse for sakens innhold enn med befolkningen generelt, noe elevene også trenger å bevisstgjøres skal de klare å skille mellom Stortingsvalg og valg av favorittost på pizzaen. Og ikke minst for at de skal ha større tillitt til det første enn det siste.

Til syvende og sist så åpner denne nye teknologien for at demokratiet i Norge vil kunne endre seg radikalt, på samme måte som trykkpressen gjorde det i sin tid. Når alle kan si sin mening på nettet uten at man må organisere stemmelokaler og opptellinger så vil også muligheten for å gjennomføre flere folkeavstemninger om flere saker enn bare spørsmål om for eksempel medlemskap i den Europeiske Union. Demokratiet har med de nye mediene potensialet til å kunne bevege seg mot et mer direkte demokrati slik elevene kjenner det fra håndsopprekninger klasserommet og vi skylder elevene å bevisstgjøre dem på fordelene og ulempene ved de forskjellige formene for demokrati. Særlig på faren for flertallstyranniet som kan eksistere i et direkte demokrati og hvordan denne risikoen kan begrenses ved for eksempel forskjellige avgjørelseskriterier (flertallsvalg eller kvalifisert flertall etc). Dette er en samfunnsendring som ikke vil komme raskt, men vi må være forberedt på den dagen den kan komme og vi må kunne undervise elevene i god bruk av de nye arenaene for meningsutfoldelse som nettet har gitt oss. Både i hvordan de kan ytre seg på en god språklig måte og trygg, de praktiske utfordringer som elever fra mange forskjellige sosiale lag møter på sine forskjellige måter og ikke minst hvilke muligheter og begrensninger som en viktig side ved demokratiet, rettsstaten, gir oss.

Kultur i endring – digital dannelse

Bruken av internett som kommunikasjonsmedium har endret det norske samfunn på en tilnærmet radikal måte over ekstremt kort tid og i historisk sammenheng er denne pågående kulturendringen ikke noe annet enn revolusjonær. Og med endringen av kulturen gjennom måten menneskene kommuniserer med andre mennesker både i Norge og i samfunn og kulturer, som for få år siden fortsatt fremstod som eksotiske for oss, endrer også normene i samfunnet seg. Forventningene vi har til hverandres evner til å kommunisere og dele informasjon på er svært annerledes i dag enn før e-post og sosiale medier dukket opp. Dagens unge forventer at andre er digitalt tilgjengelige nesten hele døgnet, for mange har begrepet arbeidstid mistet mye av sin betydning sammen med definisjonen av kontortid. Også forventningene til hva man deler ved hjelp av nettet har påvirket og kanskje argumenterbart svekket manges syn på personvernets rolle. På midten av 2000-tallet diskuterte både politikere og akademikere som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og SINTEF-forsker Petter Brandtzæg hvorvidt vi var på vei inn i et samfunn med en ny type analfabetisme, digital analfabetisme. Frykten var at norske politikere i sin iver i å digitalisere samfunnet skapte en ny underklasse av mennesker som enten ikke var interessert i å tilegne seg datakunnskaper eller som syntes at det teknologien fremdeles var for vanskelig. Og på mange måter har de hatt rett i den forstand at mange eldre har vanskelig for å finne frem til korrekt informasjon når de stilles ovenfor en eller flere sider ved det offentlige systemet. For disse og også unge som kommer fra familier med en lavere grad av sosial og kulturell kapital er det vanskelig å håndtere svar fra saksbehandlere og telefonoperatører som forteller dem at informasjonen de søker kan de finne på internett eller at de må registrere seg på NAV.no for å få rett til arbeidsledighetstrygd mens de søker på jobb etter endt skolegang. Dette har utdanningssystemet tatt til seg i 2006 da man innførte digital kompetanse som en femte ferdighet i læreplanene. Det er fremdeles forskjeller i hvordan jenter og gutter bruker internett, det samme er det i forhold til alder hvor de yngre aldersgruppene fremdeles benytter nettet mer enn eldre, men Statistisk Sentralbyrås mediebarometer fra 2010 viser en positiv trend og det er at jenter og gutter nå bruker internett omtrent like mye, selv om menn fremdeles bruker nettet mest i snitt. Forskjellen i bruk er fremdeles tydelig. Kvinner er mest aktive på sosiale nettsamfunn, mens menn bruker internett mer variert til alt fra informasjonssøk, underholdning og spill^[15]. Tilgangen på egen bærbar pc på de videregående skolene bidrar nok noe til den positive utviklingen blant de unge, om ikke noe annet så er den med på å begrense det fryktede klasseskillet mellom de som kan og de som ikke kan bruke internett. De verktøyene jeg gjør rede for her faller først og fremst innunder det man kan kalle en formal dannelsestradisjon. Det ønskelige er at de unge skal lære å bruke verktøyene på en slik måte at de utvikler sine evner til kritisk og fornuftsbasert tankegang, evnen til å vurdere konsekvensene av sine etiske valg før de handler (eller trykker på ”send” om du vil), at de internaliserer effektive og gode metoder for å innhente og dele informasjon og ikke minst lære ny kunnskap gjennom blant annet tekstproduksjon og samarbeid med andre. Samtidig fremmer lese/skrive-verktøyene det den tyske didaktikeren Wolfgang Klafki kalte et kategorialt dannelsesbegrep, som er et forsøk på brobygging mellom den formale tradisjonens fokus på form og rasjonell tenkning som viktigste mål for opplæringen og den materiale tradisjonens vektlegging av innhold og fag. Verktøyene gir oss muligheten til å knytte fagene til elevenes verden og deres egne erfaringer og på den måten oppnå noe enda viktigere enn ren kunnskap eller kognitive evner til forstandig bedømmelse og logisk tankegang kan gi hver for seg, nemlig forståelse. Slik sett oppnår man dannelse på den best mulige måten når eleven opplever at skolens innhold gir mening i den virkelige verden[16].

Ytringsfrihet under ansvar

Da Christian Magnus Falsen sammen med Johan Gunder Adler skrev ned sitt utkast til grunnloven i 1814 var de sterkt påvirket av den europeiske opplysnings- og revolusjonsvinden som hadde blåst inn over landegrensene de senere årene. En av disse ideene var tanken til den franske filosofen Voltaire om at alle mennesker hadde en naturgitt rett til å ytre sine meninger uten å bli utsatt for forhåndssensur av myndighetene. Resultatet var paragraf 100 i den endelige grunnloven som i dag sier at ”ytringsfrihet bør finde sted”. Denne setningen ble endret i 2004 og het opprinnelig ”Trykkefrihed bør finde sted”[17]. Dette er interessant i den forstand at det bandt ytringsfriheten til en teknologi; det trykte ord, som strengt tatt var datidens internett, altså den eneste måten man kunne få spredt ideer og tanker til et større antall mennesker på[18]. Paragraf 100 presiserer ytringsfrihet på tre måter.

1. Den ansvarliggjør oss våre ytringer i det offentlige rom. Retten til ytringsfrihet begrunnes i at vi har alle rett til å søke sannhet og demokrati og vi har rett til fri meningsdannelse. Men loven presiserer også at hvis vi kommer med ytringer som ikke passer innunder disse begrunnelsene kan man holdes rettslig ansvarlig for disse, men bare hvis ytringen kan knyttes til en bestemt lov. I straffeloven finner vi flere paragrafer som begrenser ytringsfriheten, dette kommer vi tilbake til.
2. Den verner sterkt om vår rett til å få innsikt i, diskutere og kritisere staten og dens institusjoner. Kritikk av demokratiske institusjoner og folkevalgtes handlinger har altså et nesten carte blanche i den norske grunnloven, kanskje ikke så rart da ytringsfrihet er selve grunnlaget for et fritt demokratisk samfunn. Også ansatte i offentlige institusjoner som for eksempel en skole har lov til å diskutere relaterte saker i offentlige medier, i motsetning til hva mange tror. Kun hvor demokratiets sikkerhet er truet, eller i saker av personlig karakter uten interesse for allmennheten har man begrenset ytringsfrihet i forhold til egen arbeidsplass[19].
3. Forhåndssensur i enhver form og medie er ikke tillatt,” …medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder.” I klasserommet betyr det at så lenge elevene holder seg innenfor straffeloven og åndsverksloven sine begrensninger for ytringer så har ikke vi som lærere noen rett til å hindre ytringen selv om den publiseres i forbindelse med et pedagogisk arbeid som for eksempel lærerinitiert blogg, diskusjonsforum eller lignende.

Ytringsfriheten presiseres også i artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring, og selv om denne ikke er juridisk forpliktende så er den moralsk forpliktende da vi har erklært at vi vil følge den. Viktigere i europeisk sammenheng er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som er juridisk bindende og gir nasjonale borgere en mulighet til å overprøve nasjonale domstoler i Strasbourg. Artikkel 10 i denne sier i likhet med grunnloven at ”Enhver har rett til ytringsfrihet.” Den presiserer også hva som må ligge til grunn for at en stat skal kunne begrense denne, nemlig at det må foreligge et sterkt behov for å beskytte demokratiet og dets borgeres rettigheter[20]. Løgner og falsk propaganda som kan brukes av demagoger for å skaffe seg makt på et illegitimt grunnlag er blant disse. I skolesammenheng kan det også være nyttig å være klar over at selv barn har gjennom FNs barnekonvensjon rettslig definerte rettigheter til ytringsfrihet ”… enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.” Mulighetene for begrensning av ytringsfriheten er sterkere her siden det er snakk om mennesker som er umyndige og fremdeles har mye å lære om verden. Ved lov kan barns rettigheter begrenses hvis det er av hensyn til andres rettigheter eller omdømme, eller for å beskytte nasjonal sikkerhet, offentlig orden eller offentlig helse eller moral[21]. Det er verdt å nevne visse andre rettigheter som har stor innvirkning på ytringsfriheten. Retten til trosfrihet og meningsfrihet og organisasjons- og forsamlingsfrihet gjelder også for barn og kan kun begrenses ved hvis det er en absolutt nødvendighet av de samme grunnene som nevnt ovenfor. Barns rett til å ytre seg både privat og i offentlige fora er altså sterkt beskyttet av grunnloven og internasjonale konvensjoner. Men ytringsfriheten kommer også med et ansvar overfor oss selv og våre medmennesker, noe som er en viktig del av sekundærsosialiseringen i skolen. Det er opp til skolen å lære elevene hvordan de best kan benytte seg av sine rettigheter uten at andre får lide unødvendig for dette, enten det er i form av mobbing på facebook eller det kommer som ubegrunnet kritikk av en menneskegruppe eller kultur som kanskje fremmer hat mer enn opplysning og debatt.

Begrensninger for hva som kan publiseres på nettet

Ytringsfriheten er ikke absolutt og det finnes klare begrensninger for hva man kan si i et offentlig forum, være seg blogg, avisinnlegg eller diskusjonsforum. Straffeloven har egne paragrafer rettet mot hat, ærekrenkelser, trusler og sikring av privatlivets fred. Endringen i straffelovens definisjon av offentlighet fra 24.5.2013 sikrer at også ytringer på internett nå kan defineres som offentlige i rent juridisk forstand (les mer om bakgrunnen for dette lenger ned).

Mobbing er et problem i alle deler av samfunnet og det er naivt å tro at man kan bli kvitt all mobbing, men det er mye man kan gjøre for å begrense den. Blant annet kan man lære elevene at mobbing også har konsekvenser for den som mobber, særlig hvis mobbing skjer offentlig slik som på internett. I 2004 ble en den gang 17 år gammel jente fra Hamar dømt for brudd på straffelovens paragraf 390a som sier at

”Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.”[22]

I en gjestebok til en annen jentes profil på nettsiden hamarungdom.no skrev hun at ”NN er ei hore- hater a.” Hun navngir også søsteren til NN og sier hun hater de begge inkludert moren. Hedemarken tingrett forklarer i dommen at i forhold til ytringsfriheten har dette utsagnet ”… mer karakter av offentlig sjikanering og mobbing som det ikke bør gis vern for.[23]” Jenta fikk pga sin alder en bot på 4500 kroner og en forseelsesdom. Paragraf 390 tillater heller ikke at man sprer informasjon av en personlig karakter i et offentlig medium. Å skrive inngående om andre mennesker i en blogg kan fort bli ansett som en krenkelse av privatlivets fred. Personlig informasjon tilhører personen selv, og kan ikke gis ut til andre uten samtykke. Mobbing og slenging av kallenavn er faktisk mer alvorlig i offentlige medier enn det er ved verbale konfrontasjoner mellom to personer. Internett innebærer at flere enn bare de to partene kan overvære det som sies og mobbingen blir dermed mer alvorlig og krenkende for den som utsettes for det. Gjesteboken som diskusjonen gikk på var på et nettsted som rettet seg spesifikt mot ungdom fra Hamar og jentas vennekrets og dette holdt for tingretten. Ytringsfriheten gir heller ikke vern for ærekrenkelser, altså ved ord, handling eller medvirkning til, krenker en annens æresfølelse. I straffelovens paragraf 247 antydes det faktisk at et offentlig trykket eller kringkastet medium kan gi en ganske streng straff for ærekrenkelser:

Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.[24]

Jeg vil tro at hvis de unge lærer tidlig at mobbing på nettet kan få alvorligere konsekvenser enn en kjennepreken av en lærer eller mor eller far, så vil de også tenke seg om to ganger før de setter negative følelser om et annet menneske på trykk så alle kan se det. I kapittelet om blogging kan du lese mer om internettfenomenet ”trolling” de fleste bloggere dessverre opplever med jevne mellomrom.

Trusler. Barn og unge har en lavere terskel for å slenge ut hatefulle ytringer og trusler når de er opprørte enn voksne har. I virkeligheten mener de naturligvis sjelden det de sier, men i frustrasjonens hete, når hormoner og sinnet koker, sier man jo også lettere ting man ikke mener. Trusler anses i lovens øyne for å være like alvorlige enten de er skrevet på e-post, i et chatteprogram, på en blogg eller verbalt for den saks skyld. En skriftlig trussel eller bilder som antyder truende situasjoner for et menneske er derimot lettere å bevise og således noe som ikke forsvinner av seg selv slik en opphetet kommentar kan. Straffelovens paragrafer 222 og 227 sier henholdsvis:

Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.

Og

Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Aar straffes den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.

Trusler skaper frykt og det er til skade for både den som utsettes for det og dens familie og venner som må ta hånd om stakkaren. Det skaper også grobunn for fremtidig hat og vanskeliggjør muligheten for en trygg dialog mellom partene.

Det er heller ikke lov å oppfordre noen til å gjøre noe som strider mot loven. Dette er ikke en paragraf som har blitt benyttet så ofte. Faktisk er det bare Stein Lillevolden som er dømt for brudd på grunnlovens paragraf 140, den såkalte oppviglerparagrafen, etter andre verdenskrig. Siden høyesteretts ankeutvalg i begynnelsen av august 2012 bestemte at det ikke var grunnlag for å straffeforfølge den anti-feministiske bloggeren Eivind Berge for brudd på oppviglerparagrafen i straffeloven for å ha oppfordret til drap på polititjenestemenn, har blogging, rent juridisk, ikke vært ansett som offentlig ytring. Han ble ikke frikjent fordi han ble ansett som uskyldig, men fordi den gamle loven fra 1902 (!) sin definisjon av hva som var ansett som «offentlig sted» kun inkluderte trykkede skrifter og offentlig tale:

En Hand­ling ansees for­øvet offent­lig, naar den er for­øvet ved Udgi­velse af trykt Skrift eller i Over­vær af et større Antal Per­soner eller under saa­danne Omstæn­dig­he­der, at den let kunde iagt­ta­ges fra et offent­ligt Sted og er iagt­ta­get af nogen der eller i Nær­he­den værende.

Berge kunne altså ikke dømmes for noen trusler da de rent juridisk ikke var å anse som offentlige da de ble publisert på hans blogg. Det har altså i teorien vært et lovmessig «moratorium» på å ytre trusler på nett fram til fredag 24. mai 2013 da den nye straffeloven trådte i kraft. Nå heter det seg i paragraf sju at…

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted.  Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er den også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer (min uthevelse).

Denne ene setningen (uthevet) utgjør en stor forskjell for hvordan domstolene i fremtiden skal håndtere ytringer som strider med straffeloven i fremtiden. Den sikrer at alle ytringer på nett som ikke har tydelig begrenset innsyn for allmennheten fra nå av ansvarliggjøres rent juridisk.

Rasisme og hat er holdninger som anses som svært intolerante og kunnskapsløse i dagens flerkulturelle samfunn. Paragraf 135a i straffeloven er den såkalte rasismeparagrafen. Den sier at;

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn, eller

c) homofile legning, leveform eller orientering.

Det er med andre ord lov å si og tenke slike ting i private omstendigheter, men setter man de på trykk, ord eller antyder det gjennom bilder i en offentlig situasjon, som på internett, så er det umiddelbart straffbart. Det er klart slike holdninger går ut over mange, og ofte mange flere enn ytringene er ment å treffe. Barn og unge som føler seg stigmatisert og utelatt fra storsamfunnet på grunn av det de leser på internett trekker seg ofte tilbake og blir sårbare for mer radikale krefter, enten det er kriminalitet eller det som verre er.

Kritikk av religion og livssyn er lov og en viktig del av ytringsfriheten i Norge. Men denne retten er under konstant angrep fra ytterliggående religiøse krefter fra Midtøsten og men også fra vestlige kristenkonservative og dessverre vår egen regjering. Diskusjonen er ikke ny. Det er ikke mer enn 30 år siden Life of Brian ble forbudt vist med henvisning til straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Siden 2006 har debatten blåst opp igjen som følge av karikaturstriden rundt Jyllandspostens tegninger. Forsøket på å begrense ytringsfriheten gjennom å innføre begrensninger i religionskritikken av regjeringen Stoltenberg i 2009 førte til skarpe protester fra akademiske og humanistiske kretser. Det var et ønske om et strafferettslig vern mot såkalte kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn gjennom å oppheve blasfemiparagrafen og flytte vern av religion og livssyn inn i den såkalte rasismeparagrafen som førte til protester. Religionskritikk og rasisme er to forskjellige ting og siden ytringsfriheten som prinsipp har sterke historiske bånd til kritikk av religion så ville en slik kobling kunne oppfattes som et hån i mot alle som har kjempet for ytringsfriheten opp gjennom tidene. Kampen mot regjeringens forslag ble effektivt kjempet på internett gjennom både Facebook[25] og nettavisers forsider, kommentarer og diskusjonsforum. Forslaget ble trukket i februar 2009[26], i stedet ble blasfemiparagrafen beholdt i sin daværende form. Det er også krefter i FN som ønsker å legge begrensninger på ytringsfriheten, utrolig nok også internt i FNs menneskerettighetsråd som er dominert av muslimske land[27]. La oss håpe så ikke skjer. Det ville gjort det veldig vanskelig å være samfunnsfaglærer om man hele tiden måtte moderere elevenes kommentarer rundt tro samtidig som man skal lære toleranse for andres meninger og livssyn.

Læreren er i rettslig forstand redaktør for nettsider som man oppretter i undervisningssammenheng. Det betyr at du får et overordnet ansvar for å kontrollere alle elevenes ytringer i forhold til lovens begrensninger og at du kan holdes ansvarlig hvis disse ytringene er så krenkende og lite hensiktsmessige i forhold til den pedagogiske innsikten. Dette er ekstreme tilfeller og noe man sjelden behøver å tenke på, særlig hvis elevene har fått opplæring i ytringsfriheten og lovene over på forhånd. Da vil de som oftest moderere og sensurere hverandre ganske effektivt i god tid før du kommer til et punkt hvor du må vurdere å slette en kommentar eller et blogginnlegg.

Opphavsrett – dele uten å stjele

Unge mennesker i dag lærer ofte å laste ned filmer, serier, musikk og ferdige artikler gjennom alt fra Google til private nettverk eller gjennom internetteknologier som Bit-torrent før de lærer som helst om loven. Forskning viser at de rett og slett er frustrerte og usikre på hva som er lov og hva som er ikke lov[28]. Med digitale ferdigheter vel plassert i læreplanene har de folkevalgte gjort det til skolens og til syvende og sist lærerens oppgave å forklare og demonstrere hva som er lov og ikke minst hvorfor. Dette kommer tydelig frem i læreplanen for samfunnsfaget hvor opphavsrett er en del av de grunnleggende ferdighetene:

Digitale ferdigheiter vil òg seie å vere orientert om personvern og opphavsrett, og kunne bruke og følgje reglar og normer som gjeld for internettbasert kommunikasjon. [29]

 Å lære elevene punkt for punkt hva som står i loven er nok lite hensiktsmessig og tidskrevende, men om de kan lære i det minste litt om hvem, hva og hvorfor loven beskytter kan vi kanskje bidra skape en sterkere tillit til lovverket og rettssystemet som helhet. Det aller minste jeg vil at du som leser tar med deg til elevene dine etter å ha lest dette avsnittet oppsummerer jeg i tre punkter helt til slutt.

[quote type=»center»] Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket [/quote]

Opphavsretten defineres enkelt av åndsverkslovens første paragraf.  ”Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket.”[30] Nøkkelordet er skaper. Å skape noe krever en innsats og resultatet er noe nytt, enten en ny måte å sette sammen allerede eksisterende ting som ingen andre har gjort før. Dette åndsverket som man da selv har skapt har man da naturligvis også opphavsretten til og denne gir den eller de som har skapt et nyt verk også et godt vern om dette. Et åndsverk kan da være alt fra bøker, artikler, kunstverk, fotografier, dokumentarfilmer og nyhetssendinger på tv, og det er uavhengig av hvilket medium som benyttes som leverandør av dette. Det betyr at alt som finnes på internett er på en eller annen måte påvirket av lovverket. Det vi legger ut av tekst i en blogg er resultatet av et skapende arbeid og både tekst og bilder er dermed beskyttet av åndsverksloven. Loven gir oss som opphavsmenn eller kvinner retten til å bestemme hvorvidt et verk skal offentliggjøres eller ei, noe vi for eksempel gjør når vi poster et innlegg på en blogg eller sender et leserinnlegg til en avis. På samme måte er det også vi som bestemmer hvordan verket skal utgis, enten i bokform, artikkelform på nettet eller som et flygebrev vi deler ut til elevene på skolen. Vi bestemmer også hvorvidt det vi har lagd skal være gratis tilgjengelig for alle rundt oss eller om vi vil ha en økonomisk gevinst av det.

Internett har skapt en rekke utfordringer for opphavsretten i det nye årtusenet. En bok eller en avis var tidligere en kostbar ting å både lage og distribuere til alle kroker av landet. Med internett har vi fått en ny distribusjonskanal som sterkt begrenser utgiftene til å spre et skaperverk. Problemet er bare at teknologien for å spre åndsverket like lett kan benyttes til å kopiere originalen og spre den vederlagsfritt. En video, en sang eller en E-bok i pdf- eller andre filformater kan lett kopieres uten kvalitetsforringelse slik som vi tidligere så i VHS-formatet, kassetten eller på en vanlig kopimaskin. Men selv om det er blitt billigere å fordele og sende ut et verk nå enn tidligere så kreves det fortsatt like mye arbeid å skrive en bok i dag som for hundre år siden[31]. Å ikke gi opphavspersonen et vederlag for sitt arbeid når vedkommende krever det er rett og slett tyveri og loven setter en generell strafferamme med bøter og fengsel inntil tre måneder. Noe å tenke på når man finner et fint bilde på nettet og benytter det i et informasjonsskriv til kollegaer eller elever. Vårt navn og ære er også bundet til det som er skapt og dette kan aldri tas fra oss. En kvalitativ undersøkelse gjort ved Berkman-senteret for Internet og samfunnsstudier ved Harvard viser at unge mennesker mellom 12 og 22 år lever i en verden av stor uvitenhet om opphavsrett og eiendomsrett. De bryter loven jevnlig ved for eksempel nedlasting av musikk og filmer, men er allikevel svært opptatt av at musikeren eller filmskaperne fortjener vederlag og rettighetene til det de har skapt, ironisk nok[32].

Like viktig er det å merke seg at opphavsretten ikke legger noen form for begrensning på ytringsfriheten. Hvis en forfatter har utgitt en bok enten i digital eller papirform, så er denne å anse som offentliggjort. Et verk som er offentliggjort kan benyttes til å skape nye verk av andre som disse igjen får egen opphavsrett til. I artikler og stiler på skolen så oppmuntrer vi elevene til å finne kilder i form av tekster og artikler eller lignende som er skrevet av andre, men som de kan bygge sine argumenter og ideer på. De står fritt til å hente tekst fra andre kilder så lenge de refererer godt til kilden. Som opphavsperson så har man derfor krav på å bli navngitt hvis noen for eksempel ønsker å bruke et sitat fra noe en har skrevet. Derfor er det viktig at elevene tidlig lærer å referere til kildene sine. Noe annet er som kjent plagiat. Det er egne paragrafer om bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale i åndsverkloven. De fleste offentliggjorde tekster og bilder kan til en viss grad benyttes i undervisningssammenheng, men ikke helt fritt. Loven åpner for fellesavtaler rundt dette og dette er gjennomført i skolesektoren med Kopinor-avtalen. Denne gir oss rett til å dele ut kopier av tekster og artikler, bilder og lignende i trykket og scannet form innenfor klasserommets fire vegger. Det er en rekke begrensninger utover dette, for eksempel kan man ikke kopiere mer enn 15% av en bok eller mer enn to artikler per år fra et vitenskapelig tidsskrift og så videre. Dette kan du lese mer om på Kopinor sine hjemmesider[33]. Men det som er viktig å ta med seg her er at hvis man skal benytte lese/skrive-weben som et læringsverktøy så kan man ikke ha de samme vanene som i klasserommet ellers. Særlig bilder er fristende å hente gjennom Googles søketjeneste, men det har vi altså ikke rett til med mindre vi tar kontakt med den som har tatt bildet og får en skriftlig eller muntlig tillatelse til det. Selv om fotografen er død så går opphavsretten til en viss grad i arv og kan tidligst brukes fritt femten år etter fotografens død eller minst 50 år etter at bildet ble publisert første gang. Men dette behøver ikke være en begrensning! Om noe så er dette enda en mulighet for å benytte seg av elevenes kreative evner og teknologivaner! De har med seg mobiltelefoner og bærbare pc-er med webkamera som de benytter aktivt i det private liv og på den sosiale weben, så det er ingen grunn til at dette ikke skal kunne benyttes i klasserommet som et pedagogisk verktøy.

Fribrukslisenser – nytt med lese/skrive-weben

Så hvordan kan man bruke fritt fra sider som Wikipedia og Wikimedia Commons når opphavspersonene har så gode rettigheter? Åndsverksloven åpner for nettopp dette gjennom det som er best kjent som en Creative Commons-lisens. Creative Commons er en standardisert fribrukslisens hvor opphavsrettighetshaver gir alle lesere retten til å kopiere og endre verket sitt slik det måtte passe dem[34]. Det finnes flere varianter av denne og noen krever også at det verket som skapes ved bruk av teksten som det er gitt fribrukslisens til også legges ut under den samme lisenstypen. Opphavsmannens rett til å bli navngitt er fremdeles der og du vil finne et brukernavn eller minst en IP-adresse knyttet til alle endringer i tekst eller bilder som er lagt inn på sider som Wikipedia. På denne måten skaper man en viss grad av etterrettlighet samtidig som man åpner for en idealistisk tankegang om for eksempel dannelse av læreverk og spredning av kunnskap gjennom samarbeid mellom et ubegrenset antall individer[35].

Oppsummert kan man si at det viktigste elevene bør lære på skolen er hvorfor loven er der slik at de kan utvikle et personlig forhold til den på linje med et kategorisk imperativ, en regel de ikke bare følger, men ønsker at alle andre skal følge også. På den måten kan vi skjære ned på avstanden mellom loven og de sosiale normene som mange unge lever etter.

Personvern og det digitale risikosamfunnet

Selv for de som ikke kan definere seg som digitalt innfødte kan det føles som en evighet siden internett dukket opp og forandret våre liv. Tilgangen på kunnskap, banker, butikker og andre ting som tillater oss å gjøre mer på kortere tid har sakte men sikkert revolusjonert måten vi lever på og de fleste ettersluntrere og skeptikere har etter hvert innsett at det nok er ingen vei utenom hvis man ønsker være en aktiv samfunnsborger. Men sosiologer advarte oss allerede i nettets barndom om at vi var på vei inn i en ny side ved det såkalte risikosamfunnet hvor vi i sammenheng med nye medier ville oppleve nye former for utrygghet, missbruk og utfordring av normer. Alle som lever i det digitale samfunnet i dag har kanskje uten å filosofere så mye rundt det, entret et samfunn hvor det å ha kontroll på informasjon om seg selv krever en større bevissthet og innsats enn i andre tidligere samfunnsformer.  Å leve i en digital verden hvor informasjon flyter friere enn noen gang innebærer en risiko for at informasjon av en personlig art slipper ut av det trygge buret vi tidligere har kunnet plassere den i, og er man uheldig så flyr den rett i gapet på en sulten katt utenfor. Og katter leker ofte med byttet sitt før de dreper det, uavhengig om det er fugl eller mus, kontonummer, personnummer eller et uheldig bilde fra forrige fest. De digitalt innfødte elevene har i stor grad måttet tilpasse seg dette selv da de frem til nå har vært den raskeste aldersgruppen til å ta til seg de nye teknologiene. Og de møter jevnlig advarsler og skrekkeksempler gjennom massemediene som i stor grad har gjort mye av samfunnets jobb med å advare og utdanne befolkningen rundt disse farene. Men det er nå en gang slik at det er en del av skolens jobb å forberede elevene på en verden de møter lenge før de er ferdig utdannet og derfor må vi som lærere fra dag en oppmuntre til forsiktighet og kritisk tankegang i forhold til hva de foretar seg på nettet. Og sosialisering som prosess er som samfunnet som enhet i stadig endring slik at vi som lærere må være like lærevillige og oppmerksomme som elevene. Derfor er det like viktig for oss å kunne de grunnleggende elementene om personvern som det er for elevene, særlig hvis vi skal være i stand til å forberede dem på det som kommer i livet. Opplysninger kan missbrukes av andre, og selv om de fleste vi møter der ute på nettet har ærlige intensjoner og ønsker ikke noen av oss noen skader må vi være klar over at den informasjonen vi legger ut der til dem vi stoler på, like lett kan innhentes av noen som leter etter informasjon de kan utnytte til alt fra personlig eller økonomisk vinning til rett og slett vandalisering og trakassering.

Personopplysningsloven

Det er en rekke lover og regler der ute som er designet for å trygge Ola og Kari Nordmann mot slik missbruk. Det meste står oppført i personopplysningsloven som skal sikre personlig integritet, personopplysninger og privatlivets fred fra unødvendig snoping og spionering fra fremmede. Med personopplysninger mener loven alle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkelt person. Husadresse, mobilnummer, e-postadresse, bloggside, partimedlemskap, religion, fotografier, video, lydopptak som kan knyttes til en fysisk person er eksempelvis slike opplysninger. Noen personopplysninger er åpenbart viktigere enn andre, men hvis man bruker internett aktivt vil man før eller siden legge ut mange spor om seg selv om kan gi en med uærlige motiver mulighet til å danne seg et omfattende bilde av deg som person. Også noe så enkelt som å skrive at man er på vinterferie i Maldivene kan for en innbruddstyv være det samme som en invitasjon. Et kjapt søk på gulesider.no og vedkommende vet nøyaktig hvor du bor og gjennom flybildene på kartfunksjonen kan han se hvor mange du har og hvor de bor i forhold til hekken på baksiden av huset. Identitetstyveri er et økende problem som kan gi det uheldige offeret gjeldsproblemer for store deler av livet. Har man misstett kontroll over personnummeret sitt så er det skremmende lett for en svindler å for eksempel bestille telefoner og telefonabonnement for videresalg på svartebørsen i ditt navn. Du får regningen for telefoner du aldri har kjøpt eller må betale forbrukslån bestilt av andre via din telefon.

I forhold til undervisning så er det spesielt såkalte sensitive personopplysninger som vi må ha et våkent øye med. Sensitive personopplysninger er opplysninger om rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, informasjon om en navngitt person er eller har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, helseforhold, seksuelle forhold eller medlemskap i fagforeninger[36]. Oppgaver rundt disse temaene må diskuteres med elevene på forhånd og vi kan ikke tvinge en elev til å bidra med slikt i diskusjoner, artikler eller blogginnlegg i skolesammenheng. Vi kan heller ikke tvinge de til å stille med sine egne navn i offentlige medier. Hvis publisering på internett i hvor personopplysninger kommer frem i noen som helst form så skal man ha samtykke i fra den enkelte elev på forhånd. Før fylte femten år så er man også avhengig av å ha et samtykke fra foreldrene. Den enkleste måten å slippe et slikt omfattende arbeid på er å ha sider som krever innlogging og kun gir tilgang til for eksempel den enkelte klasse, hvor fremmede ikke har fri tilgang til informasjonen. Man kan også velge å benytte pseudonymer og la elevene være anonyme overfor de store massene. Mer om grunner for og mot dette i kapitlene om blogging og diskusjonsforum. Uansett i hvilken form man ønsker å benytte internett til undervisningsformål, så lenge de involverer publisering av informasjon, skaff alltid samtykke! Forslag til samtykkeskjema vil du finne senere i boken.

Bruk av bilder

Et bilde av en person innebærer informasjon hvor vedkommende kan gjenkjennes og derfor må all offentliggjøring av barn under femten år godkjennes på forhånd av foreldrene og av eleven selv om denne er over femten. Det er åndsverksloven som gir oss de viktigste reglene for bruk av bilder på nettet. Paragraf 45c sier at ”…bilder av en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildete,…” med mindre bildet har en allmenninteresse i den forstand at det for eksempel illustrerer en viktig nyhet, at det er andre elementer ved bildet som er viktigere enn personen, bilder av folkeforsamlinger i friluft som har allmenn interesse. For eksempel 17. mai-toget eller protestanter foran Stortinget kan trygt vises, men et klassebilde forutsetter at hver enkelt elev eller foresatt har på forhånd gitt sitt samtykke[37]. Det betyr at elever som jobber med skoleprosjekter eller blogger må sørge for at de får samtykke fra de som de tar bilder av i forbindelse med arbeidet. Og de må også være i stand til å fjerne bildet hvis en avbildet person skulle angre seg. Det er lov å angre seg og man kan gjøre det når som helst. Å legge ut bilder eller videoer av seg selv eller andre på sider som Facebook, youtube eller lignende kan få konsekvenser senere i livet. En ung kvinne fra Nes kommune i Akershus opplevde å få sitt ansikt klippet ut fra bilder hun hadde lagt ut på en populær hundblogg hun drev, og manipulert over på pornografiske bilder på utenlandske nettsider. Hun får fremdeles e-poster og meldinger fra fremmede menn som ønsker å, hva skal vi vis, ”bli bedre kjent med henne”[38]. Det er blitt ganske standard for arbeidsgivere å google arbeidssøkere før de kaller inn til intervjuer og uheldige bilder fra forrige fest kan fort få en innvirkning på arbeidsgivers vurdering av deg som privatperson og hvor stabil og trygg arbeidskraft du kan tilby. Bilder som legges ut på internett kan lagres av andre på lokale maskiner og legges ut igjen på andre nettsider like raskt som det tok å legge ut bildet i førsteomgang, så å tro at et bilde ikke eksisterer offentlig lenger bare fordi man har slettet det på sin egen side er naivt og håpefullt. Samtidig skal vi være forsiktige uten å bekymre oss alt for mye heller. Det er et generasjonsskifte på både arbeidstager og arbeidsgiversiden her som NRKs ekspert Eirik Solheim sier til Dagsrevyen;

 «Jeg hørte på en investor som hadde en fin historie på en konferanse jeg var på nylig som fortalte om sin datter som kom hjem og fortalte at hun skulle på fest med utkledning og folk som det kanskje ikke var så hyggelig å bli sett sammen med og sånn, og faren sier at – Du bør ikke gå på den festen, det blir tatt bilder og de blir lagt på Facebook og når du søker jobb senere så vil de bli et problem. Og så sier datteren til faren: – Men pappa, du skjønner jo ingenting, jeg skal ikke jobbe for sånne som deg! De som jeg skal jobbe for de er også på Facebook og har også bilder som ligger der. Og dette er en illustrasjon på at vi skal ikke være så hysteriske.[39]«

Facebook har forøvrig laget et sett regler for bruk av bilder på det sosiale nettverket hvor de overtar retten til bruken av bildene og for så vidt annen informasjon du legger ut om deg selv som det er verdt å ha i bakhodet, særlig om du ønsker å tjene penger på bildene dine senere. Selv om du sletter profilen din eller bildene du har lagt ut har de også forbeholdt seg retten til å lagre og bruke bildene dine senere, eller selge personlig informasjon om deg til tredjeparter som ønsker å vite mest mulig om deg av kommersielle hensyn. Men som Solheim sier; vi har ingen grunn til å være hysterisk redde for å utnytte det nettet har gitt oss. Det er tross alt ikke farlig å være på nettet slik det ikke er farlig å være i et klasserom. Men som et klasserom så krever også nettet et eget sett med normer som vi må lære å følge. Normer som utvikles parallelt med teknologien, og siden teknologien utvikler seg i en rasende fart kreves det også mer av oss å følge med på endringene som følger av den, både kulturelt og sosialt.

Andre risikoer

EU har gjennom sitt prosjekt ”EU kids online” samlet sammen og sammenlignet undersøkelser om barn og sikkerhet på nettet fra hele Europa inkludert Norge. De var spesielt ute etter å finne ut hva slags farer som barn og unge møter på nettet og de delte disse inn i fire kategorier[40]. Det første er personvern og privatliv som er informasjon som elevene selv har kontroll over i hvert fall i utgangspunktet. De andre handler om tekst og bilder og møte med fremmede og handler i stor grad om det de kan møte på bare ved å være på nettet. Innholdsrisikoer er faren for å møte på støtende sider med ulovlig eller skadelig innhold for noen i et svært påvirkelig sosialiseringsstadium av livet. Det handler også om det å få tilgang til hatefullt innhold som skaper hat eller frykt for hat pga seksualitet, etnisitet eller kjønn, eller sider som sprer normer og verdier som går på tvers av samfunnets. Det tredje er såkalte kontaktrisikoer. Barn og unge kan lett møte på fremmede, både voksne og likealdrende som gjemmer seg bak falsk identitet og surfer nettet på jakt etter sårbare unge mennesker de kan utnytte eller missbruke til sin egen forlystelse. Det er umulig å være hundre prosent sikker på at personen man chatter med på en nettside er ærlig og uten tvilsomme motiver. En populær chattetjeneste hvor man har kunnet logge seg på og ved å klikke på en link få tilgang til webcam-chat med en fremmed person fra hvor som helst på kloden er Chatroulette. Det å møte nye mennesker fra nye kulturer er alltid spennende og en fin ting for de fleste å oppleve, men i perioder har siden dukket opp i mediene som følge av at særlig menn i forskjellige aldere har benyttet siden til blotting av sine egne kjønnsdeler. Noe jeg tror alle foreldre vil synes er en heller uheldig sak for deres mindreårige barn å oppleve. Kontaktrisiko handler også om nettmobbing. Selv om en statsminister for en del år tilbake lovet å utslette all mobbing i landet så er nok dette noe som dessverre er umulig å unngå og mange opplever å bli mobbet. Medietilsynets rapport om ”Barn og digitale medier 2010” viser at en av ti har opplevd  å bli mobbet på sosiale nettsamfunn, 19 prosent har sett andre bli mobbet og bare fem prosent innrømmer at de selv har mobbet noen[41]. Tallene er lignende for andre medier som e-post og bruk av chatteprogrammer. Les mer om skolens muligheter for å sanksjonere ved nettmobbing utenfor skoletid på utdanningsforbundets sider (se referanse under)[42]. Godt over halvparten sier at de har fått informasjon om hvordan de skal bruke internett på en trygg måte på skolen, en positiv økning fra 2008[43] noe som viser en økende bevissthet rundt de digitale innfødtes hverdag også fra digitale innflyttere som lærere og foreldre. Et nytt og lite flatterende begrep har begynt å versere på Facebook de siste årene, såkalt facerape. Med dette menes det at man tar skriver inn uheldige kommentarer eller lignende i statuslinjen til en person som har gått fra maskinen sin for å for et kort øyeblikk og publisert dette. Dette må anses å være en form for nettmobbing, selv om det er ment å være en spøk så kan det få konsekvenser for den som utsettes for det, særlig hvis det innebærer harselas eller mobbing av andre personer igjen. Den siste kategorien er kommersielle risikoer. Det har vært mest oppmerksomhet rundt ulovlig nedlasting av opphavsrettslig materiale i mediene i mange år, men andre former for kommersielle risikoer som nettgambling og kommersielle tjenester rettet mot barn har fått økt oppmerksomhet i og med at disse bryter en rekke norske lover som forbyr pengespill utenfor Norsk tippings domene og tillater ikke reklame rettet mot barn. Skyhøye mobilregninger og etter hvert også kostnader til kjøp av apper til avanserte mobiler og nettbrett som for eksempel iPad har dukket opp relativt ofte i forbrukermediene de senere årene og det er ingen grunn til at problemet ikke vil fortsette. Unge har vist seg å være et lukrativt marked for enkle programmer, spill og tjenester som kan lastes ned og installeres mot et økonomisk vederlag. Mange av disse tjenestene koster en sum penger i uken eller måneden og regningen legges på mobilregningen slik at foreldrene kan ikke kontrollere dette før barna allerede har kjøpt og ”betalt” tjenesten.  Det anbefales å registrere brukeren som barn hos nett og mobiloperatørene. Barn kan ikke stifte gjeld i Norge og derfor vil de heller ikke kunne forhåndsbetale produkter med mobilen.

Oppsummert kan vi si at alle som lever på nettet bør være forsiktige med…

• Å gi ut informasjon om seg selv. Sørg for at de sjekker hvem som står bak siden som ber om informasjon om dem, selv om det bare er en e-postadresse eller fornavnet. Et tips er å alltid foreta et enkelt google-søk med sidens navn og andre stikkord som for eksempel svindel, problemer, anbefalinger og så videre for å finne ut hva andre har opplevd i forbindelse med siden.
• Å gi ut informasjon om andre. De har ingen rett til å gi ut informasjon om andre uten deres samtykke på forhånd. Dette gjelder også bilder…
• Å legge ut bilder av seg selv. Det lønner seg å være mest mulig selvkritisk før man i det heletatt trykker på en last-opp-knapp. Hvor er bildet tatt? Er det tatt i en situasjon som kan bli uheldig for de som er avbildet senere? Festbilder og bilder i pinlige situasjoner er kanskje morsomme privat, men når man skal søke jobb senere og en potensiell sjef søker opp navnet til søkeren og finner bilder tatt av kjæresten i pikante scener eller bilder fra et fyllelag så øker det ikke akkurat sjansene for å få jobben. Og selv om man sletter de fra nettsiden hvor man har lagt de ut på så betyr ikke det at ikke bildene alt er spredt til andre sider og lastet ned til utallige private datamaskiner.
• Å legge ut bilder av andre. Bilder av andre er også informasjon om andre og krever samtykke for å legges ut. Og husk at de kan kreve at du sletter bildene når som helst hvis de skulle angre seg.
• Passord og brukernavn på nettsteder hvor de må logge seg inn er svært viktig sensitiv informasjon som kan ødelegge alt fra personlig økonomi til personlig liv hvis de kommer på avveie. Facerape er heller ikke kult for den som utsettes for det, uansett om han eller hun ler eller ei.

Nyttige sider for lærere og elever

Det finnes en rekke gode sider for de som er interessert i å lære mer om personvern og trygg bruk av internett som passer for alle aldersgrupper. Den som har fått mest oppmerksomhet siden den ble lansert 8. mars 2010 er slettmeg.no som er opprettet av datatilsynet for å hjelpe alle som opplever krenkelser på nettet i form av alt fra falske profiler, trakassering og mobbing til å få slettet uønskede bilder på nettet. I utgangspunktet trodde de fleste at dette ville være nok en ren ungdomstjeneste, men i virkeligheten har pågangen vært overraskende stor også fra voksne aldersgrupper. Hele 22 prosent av henvendelsene kom fra personer over 45 år. Tjenesten er enkel og de bruker et uformelt språk uten unødvendige henvisninger til lovparagrafer og vanskelige juridiske ord. I 2010 mottok de hele3236 henvendelser på chat, e-post eller telefon, alle former som elevene vil kjenne seg igjen i[44].

Husk at skillet mellom det offentlige klasserommet og det lukkede klasserommet går ikke ved dørterskelen