Historien om Berlinmuren

Google+ Pinterest LinkedIn Tumblr +

Adam Kellett-Long, en 26 år gammel nyutdannet og nyansatt Reuters-journalist, var hvit om leppene da han hastet inn i leiligheten som også fungerte som kontor grytidlig søndag 13. August 1961. Han visste at det han hadde var gull, kanskje til og med et scoop. Fra sin fjernskriver, en enkel maskin som kunne sende tekst gjennom telefonlinjer eller radiobølger, begynte han å taste inn en kort, men historisk beskjed til sine oppdragsgivere i London. Han hadde hadde i et øyeblikks svakhet overdrevet sine tyskkunnskaper da han fikk jobben som nyhetsbyråets utsendte i Øst-Berlin, det eneste ikke-kommunistiske nyhetsbyrået som faktisk hadde en journalist på den siden av den byen. De første ukene hadde lite skjedd og han hadde benyttet tiden til å forbedre tysken sin og løpe etter rykter som aldri viste seg å stemme. Strømmen av østtyskere som flyktet over grensen til vesten hadde han ikke kunnet unngå å merke seg, heller ikke hvordan den ble et stadig større problem for myndighetene og hvordan den østtyske ledelsen stadig oftere omtalte den andre siden av byen som et vestlig spionreir og et utgangspunkt for “slavehandelen” med mennesker fra øst. Slavehandel var ett av flere nedsettende uttrykk for flukten fra Øst-Tyskland som ble benyttet i propagandaen mot vesten for å unngå å snakke om det egentlige problemet; at mange av de som rømte landet var blant de best utdannede og dyktigste, og at om det fortsatte ville mangelen på kvalifiserte arbeidstakere få landet til å gå i stå. Grensen i resten av Øst-Tyskland hadde derfor blitt stengt grundig noen år tidligere, men på grunn av firemaktsavtalen som hadde blitt gjort etter krigen mellom Frankrike, Storbritannia, USA og Sovjetunionen var det fortsatt noenlunde fritt å vandre fra Øst- til Vest-Berlin uten å risikere å bli arrestert eller i verste fall skutt på. Dermed hadde flukten fra landets dårlige økonomi og stadig minskende personlige friheter raskt orientert seg mot den delte byen midt i sovjetisk okkupasjonssone. Men denne natten hadde Kellet-Long med egne øyne sett noe som skulle endre alt:

“The East-West Berlin border was closed early today.”

Den gang allierte generalene Montgomery og Sjukov spaserer ved Brandenburger Tor 1945

Den gang allierte militærledere ved et sønderskutt Brandenburger Tor den 12. juli 1945. Hverken britiske Feltmarskalk Bernhard Montgomery eller den russiske helten fra slaget om Stalingrad marskalk Georgy Sjukov kunne ha forestilt seg den gangen at deres nasjoner snart skulle stå på hver sin side av en mur på samme sted. Bilde: Wikimedia Commons, i det offentlige domene

Berlin var selve symbolet på seieren over nazismen, å gi den ene og alene til en av de andre seirende statene var fullstendig uaktuelt selv for franskmennene som i utgangspunktet ikke var tiltenkt en bit av den. Den sønderbombede hovedstaden som var midtpunktet i Adolf Hitlers drøm om Det tredje riket ble derfor delt i fire soner som en kake mellom grådige barn i et bursdagsselskap, på samme måte som den en gang så mektige nasjonen ble skåret i to. Men målene og midlene skulle vise seg å være svært forskjellige. Der USA, Storbritannia og Frankrike satset på gjenoppbygging og forsoning, både for å hindre en ny storkonflikt i fremtiden og ikke minst for å bygge opp en sterk alliert i hjertet av Europa, så Sovjetunionens ubestridte leder, Josef Stalin, en gyllen mulighet til å bygge det den tidligere amerikanske utenriksministeren, tyskfødte Henry Kissinger, har kalt “…et russiskstyrt imperium av stater med kommunistisk ideologi og sovjetiskinspirerte myndigheter”. Kampen om herredømmet over Berlin ble langvarig, full av provokasjoner, rene pek og hendelser som brakte verden på randen av atomkrig. Stalin gjorde det han kunne for å få vestmaktene til å fremstå som skurkene i fremtidens historiebøker og utsatte den fysiske delingen av byen i det lengste, helt til han selv døde rett før den skulle iverksettes. Først åtte år etter diktatorens død ble muren som i ettertid har symbolisert den kalde krigen bygget. For vesten ble den symbolet på deres moralske overlegenhet over sovjets undertrykkelse av sin egen befolkning.

Det må virke demokratisk…

Mao , Stalin og Walter Ulbricht (til høyre) ved Stalins 70-års feiring i Moskva desember 1949. Foto: Wikimedia commons

Mao , Stalin og Walter Ulbricht (til høyre) ved Stalins 70-års feiring i Moskva desember 1949. Foto: Wikimedia commons

Walter Ulbricht (1893-1973) var sønn av to politisk aktive foreldre i det tyske sosialdemokratiske partiet SPD hvor han selv ble medlem etter å tjenestegjort ved fronten under første verdenskrig. I 1919 gikk han ut av partiet og var med på å danne det tyske kommunistpartiet KPD i stedet hvor han deltok aktivt blant annet som parlamentsmedlem i Riksdagen frem til 1933 da han flyktet til utlandet etter at Hitler og nazistene tok over makten. I 1938 dro han til Moskva. Under andre verdenskrig jobbet han aktivt for Sovjetunionen med propaganda og påvirkning av mottakelige tyske krigsfanger som kunne tenkes å følge den sovjetiske ideologien i et fremtidig erobret Tyskland. Han var en sann troende og det var sannsynligvis det som reddet ham fra det sovjetiske hemmelige politiets utrenskninger. De fleste av hans tidligere venner forsvant en etter en fra Hotell Lux i Moskva hvor de utenlandske kommunistene ble innlosjert. Stalin stolte aldri på noen, minst av alt utlendinger. Allerede 1. mai 1945, før krigen var formelt over i Berlin, ble han sendt hjem til Tyskland for å bidra til at man kom igang med gjenoppbyggingen av landet etter sovjetisk modell så fort som mulig. Omtrent samtidig raste den Røde Arme fra seg igjennom den utbombede tyske hovedstaden. Ulbricht og de andre utvalgte tyskerne startet raskt arbeidet med å sette sammen en regjering av kjente tyskere fra flere av de gamle partiene som hadde tatt avstand fra nazistene. Det var ikke for at de skulle regjere for tyskerne, men heller for at de skulle regjere over tyskerne, for Moskva. Og med kjente ansikter som mange tyskere kjente til og stolte på som gallionsfigurer fikk regjeringen også et skinn av troverdighet over seg. De viktigste statsrådsposisjonene, som politi og utdanning, ble uansett gitt til Moskvas egne menn, og alle vararepresentantene var fra kommunistpartiet. Som Ulbricht selv sa:

“Det må virke demokratisk, men vi må ha full kontroll”

Berlin

 Berlin mai 1945 

Berlin var og er en stor by, bygd på den store nordtyske sletten uten større høydedrag. To elver, Spree og Havel går igjennom den nesten 900 kvadratkilometer store byen som den gangen dekket åtte ganger arealet av Paris og tre ganger arealet av London. Under Jaltakonferansen i februar 1945 ble USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen enige om å dele Tyskland inn i fire okkupasjonssoner, en til hver, satt under militært styre så fort krigen var over. Den gamle hovedstaden ble liggende dypt inn i den sovjetiske sonen, men fordi byen var av så stor symbolsk og moralsk betydning for alle landene ble også den delt inn i fire sektorer slik at de fikk kontroll med hver sin del av byen. Det var som avtalt Sovjetunionen som erobret Berlin i krigens siste dager i en brutal kamp hvor Hitler kastet alt han hadde av menneskelig kapital, selv barn og gamle, inn i et siste desperat forsøk på å holde kommunistene på avstand. Rundt 80.000 sovjetiske soldater døde som en følge av kampene og kanskje så mange som 480.000 tyske liv gikk tapt i Berlin, 150.000 av dem sivile. Da kampene var over lå 39 prosent av byens bygninger i ruiner. Før krigen hadde den vært hjem til 4,3 millioner mennesker, nå var det bare 2.8 millioner igjen. Berlins gjenværende befolkning manglet det meste, mat, klær, kull og ikke minst trygghet. Den Røde Armes soldater ønsket hevn og mange av dem tok den ut over Berlin. Ingen kvinner over pubertetsalderen kunne føle seg trygge, og aborttallene i Berlin som følge av sovjetiske voldtekter lå på svimlende to millioner i året den første tiden. Ikke alle soldatene oppførte seg slik heldigvis, og selv om Stalin ikke hadde noen velvilje overfor berlinerne sørget han for at de allikevel ikke sultet. Mat og de aller nødvendigste rasjoner ble brakt inn til byen raskt etter at den hadde falt, samtidig som den ble plyndret for alt annet. Soldater stjal det som var av mindre verdier, mens Stalin gikk systematisk til verks med alt av produksjonsmateriale og fabrikker. Byen som hadde vært et av landets største industrisentere ble nærmest avindustrialisert, alle maskiner og alt verktøy som kunne demonteres ble tatt fra hverandre og sendt tilbake til Sovjetunionen så raskt som mulig, også fra de sonene som tilhørte vestmaktene etter avtalen. Og det måtte gjøres raskt før man gikk tom for unnskyldninger for å ikke gi dem tilgang til byen.

Sønderskutt gate ved Unter den Linden Juli 1945

En ødelagt gate langs Unter den Linden 3. juli 1945. Bilde: No 5 Army Film & Photographic Unit, i det offentlige domene. Bildet finnes også på Wikimedia Commons

Berlins beliggenhet midt i østlig sone skulle bli et enormt problem for vesten, og for Moskva. Da krigen var over hadde vestmaktene erobret en tredjedel av arealet som var tiltenkt Sovjetunionen etter Jalta-konferansen og Stalin fryktet at de ikke ville trekke seg ut på samme måte som vesten fryktet de ikke ville få tilgang til Berlin. Churchill så helst at de ble stående på mest mulig tysk jord. Han hadde forlengst advart mot å la Stalin bli stående midt i Europa, men han ble overkjørt av den amerikanske presidenten Harry S. Truman som ikke ønsket å starte en ny konflikt med Stalin nå da krigen i Europa endelig var over. Det er lett å forestille seg hva Churchill følte og tenkte da sovjeterne utsatte og utsatte de vestlige maktenes adgang til Berlin sommeren 1945. Den 23. Juni fikk endelig en kolonne lov til å begynne ferden langs veiene inn mot Berlin, men ble stanset flere ganger, splittet opp og til slutt snudd rundt med uforrettet sak. Stalin var ikke ferdig med å tømme byen for verdier ennå. Selv ikke under Potsdamkonferansen i midten av juli, hvor Truman avslørte eksistensen av atombomben til en tilsynelatende upåvirket Stalin, ble spørsmålet om adgangen til byen avklart. Under konferansen ble den tyske grensen i øst formelt flyttet flere hundre kilometer vestover til særlig fordel for Polen som fikk sine grenser voldsomt utvidet. I områdene som ble berørt bodde det fem millioner tyskere fra før av som i følge avtalen skulle selv få velge om de ville flytte vestover inn i det nye Tyskland eller ei. I virkeligheten ble de fordrevet fra hjemmene sine brått og brutalt uten noen form for varsel eller planer om hvor de skulle flykte til. I mai hadde allerede tre millioner Sudettyskere blitt voldelig utvist fra Tsjekkoslovakia, slik at den totale strømmen av tyske flyktninger som nå drev innover i landet utgjorde hele åtte millioner. Og mange av de siktet seg inn mot Berlin. En amerikansk politisk rådgiver som observerte flyktningestrømmen på en togbanestasjon i byen beskrev det hele som en hevn mot kvinner barn og syke: “Når jeg ser nøden og fortvilelsen hos disse stakkars menneskene, … går tankene umiddelbart til Dachau og Buchenwald [tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, red.anm].”

Sovjetisk sabotasje

Selv etter at vestmaktene endelig ble gitt adgang til byen fortsatte sovjeterne å gjøre det de kunne for å gjøre livet surt for dem i Berlin. Moskva ønsket åpenbart ikke å ha noen vestlig enklave midt i sin okkupasjonssone, selv om det var avtalen de hadde gått med på. Antall tog som kunne gå inn og ut av vestlig sektor ble konsekvent begrenset og de forbød import av mat til de vestlige sektorene fra landbruksdistriktene rundt, noe som førte til stor matmangel den første vinteren i Berlin; innen nyttår 1946 var rasjonene nede 400 kcal per hode. Et voksent menneske trenger til sammenligning minst 2000 per dag. Over 12.000 berlinere døde av sult og feilernæring det første året etter krigen. Tog som skulle gå fra Berlin til vestlig sone ble omdirigert eller forsinket slik at ruter som normalt ville tatt et par timer kunne ta hele dagen, eller de ble ført utenom byen fullstendig. Sovjetiske fly kunne finne på å gå skremmende tett på vestlige fly og veien inn ble sperret uten varsel for “vedlikehold”. Fremdeles benyttet begge sider den gamle tyske valutaen Reichsmark, men det var sovjeterne som hadde sikret seg seddelpressene og de ble brukt flittig til å trykke opp enorme mengder kontanter. Resultatet ble noe tyskerne hadde vært med på før; pengene ble nesten verdiløse. I Vest så man seg nødt til å gå bort fra avtalen fra Potsdam om at den samme valutaen skulle gjelde i hele Tyskland, den sovjetiskskapte inflasjonen gjorde handel og industrioppbygging nesten umulig. En ny valuta ble innført de vestlige okkupasjonssonene av landet: Deutsche Mark (D-mark) noe som gav økonomien i de vestlige sonene nytt liv.

Berlinblokkaden

Transportfly lander ved Tempelhof flyplass 1948

Berlinere ser på et C-54 transportfly lade ved Tempelhof flyplass under Berlinblokaden i 1948. Bilde: US Air Force Historical Research Agency, frigitt til det offentlige domene

Sovjetunionens stadige inngrep i berlins vestlige sektorer, som kidnapping og fengsling av politiske motstandere, sabotasje og stadige begrensninger på befolkningens og ikke minst de andre okkupasjonsmaktenes aktivitet i Berlin og i resten av landet bekymret vestlige regjeringer sterkt. Innføringen av D-marken gjorde det allerede kjølige forholdet mellom de to sidene iskaldt. Rent formelt så var valutareformen et klart brudd på avtaleverket fra Potsdamkonferansen. Selv om det kan argumenteres sterkt for at det var Sovjetunionens egen feil på grunn av den uhemmede trykkingen av Reichsmark, så var likevel stalin mildt sagt forbannet over at vestmaktene ville gjøre noe sånt på egenhånd. Da de erklærte at D-marken ville bli innført i de vestlige sektorene også i Berlin den 23. Juni bestemte han seg for å forsøke å gjøre en slutt på hele berlinproblemet en gang for alle. Jernbaneforbindelsene ble stengt på grunn av “tekniske problemer”, broen over Elben ble stengt for “reparasjoner” og de østlige kraftstasjonene, som i praksis leverte nesten all strøm til også de vestlige sektorene, sluttet å levere strøm dit på grunn av “brenselmangel”. Kraftstasjonen som hadde vært i de vestlige sektorene hadde blitt demontert og fraktet østover i god tid før de vestlige statene hadde fått adgang til byen. Rett etter midnatt 24. Juni 1948 var Vest-Berlin nesten fullstendig avstengt fra omverdenen, verken tog, veier eller elvene var åpne for trafikk, kniven var blitt lagt på strupen på en befolkning som trengte tusenvis av tonn med forsyninger hver dag. Den eneste veien som fremdeles var åpen var med fly, og Stalin var sikker på at vestmaktene ikke hadde en snøballs sjanse i helvete til å gjennomføre en så stor operasjon til de to flyplassene, Tempelhof og Gatow, som lå i deres sektor. Slike luftoperasjoner hadde blitt forsøkt tidligere med heller dårlig suksess over tid, og siden Stalin heller ikke ønsket en krig beordret han at lufttrafikken fikk gå fritt, selv om alle andre veier var stengt. Byen hadde litt over en måned med rasjoner, og vestmaktene innså at de hadde bare tiden av veien før de måtte gå til drastiske steg. En militærløsning var uaktuelt, ingen av vestmaktene hadde store stående hærer lenger, de amerikanske styrkene i hele Tyskland bestod av under 100.000 menn og de færreste var stridsdyktige soldater. Sovjetunionen hadde på sin side fremdeles halvannen million mann stående i området rundt Øst-Tyskland alene. Sjefen for den amerikanske okkupasjonssonen, general Lucius Clay, anbefalte heller ikke at man overga hele byen til Moskva. Til det var den alt for viktig, både som symbol på amerikansk vilje til å stå for sine verdier og for amerikansk internasjonal prestisje. En luftbro av transportfly var det siste og eneste realistiske alternativet. General Clay visste hva han gjorde. Han var kanskje ikke karismatisk og folkelig som general Patton, men han gjorde opp for den mangelen ved å være et logistikkgeni som blant annet hadde klart å få fart på forsyningslinjene etter invasjonen i Normandie under andre verdenskrig da de truet med å gå i stå. I løpet av det lange året Berlinblokkaden varte ble det fløyet 200.000 transportetapper inn og ut av byen. På det meste gikk det nesten ett fly i minuttet inn for landing på en av de til slutt tre flyplassene i vestlig sektor. Det som skulle bli det endelige oppgjøret om Berlin ble for Stalin et vanvittig prestisjenederlag og for vestmaktene en enorm moralsk seier. Særlig godt kom vesttyskerne ut av hendelsen, de ble ikke lenger assosiert med nazisme og krig, men som et standhaftig folk som hadde stått i mot kommunistenes press. Men alt samarbeid om byen som tidligere hadde eksistert politisk og administrativt var i realiteten over. Byen var delt i to. Russerne fortsatte allikevel å legge kjepper i hjulene der de kunne. Jernbanen var kontrollert av sovjeterne, og de tillot for eksempel bare 16 tog i døgnet inn til de vestlige sektorene og togene måtte være østlige, med deres eget mannskap. Rutetabellene ble endret når det passet dem, slik at ingen kunne regne med at toget var i rute, eller kom i det heletatt da det skulle. For tyske jernbanearbeidere som bodde i Vest-Berlin ble betalingen i østlig valuta et kjempeproblem da pengene var nærmest verdiløse i vest. Da 15.000 av dem gikk i streik for å få betalt i D-mark sendte den sovjetiske okkupasjonsmakten inn væpnet politi for å stanse dem, også til vestlige jernbanestasjoner hvor de skjøt og drepte flere arbeidere.

Amerikansk filmavis fra Berlinblokaden 1948 

En samling av Tyskland til en stat virket fjernere og fjernere for alle parter. Til slutt gav vestmaktene opp og begynte i stedet arbeidet med å skape et eget sivilt statsapparat i Vest-Tyskland. Den 23. Mai 1949 ble de vestlige okkupasjonssonene slått sammen til Forbundsrepublikken Tyskland. Da sovjetunionen 29 august testet sin første atombombe, lenge før noen trodde de ville være i stand til det, ble det også slutten på den amerikanske nedrustningen etter andre verdenskrig. Budsjettene deres nesten sjudoblet seg mellom 1950 og 1951. Etter frie valg høsten 1949 ble den gamle moderate kristendemokraten Konrad Adenauer valgt til forbundskansler. Vest-Berlin forble derimot under kontroll av okkupasjonsmaktene. En snau måned senere, i oktober, ble de sovjetiske områdene formelt omdøpt til Den tyske demokratiske republikk. Gradvis ble myndighet over den daglige driften av den nye sovjetiske satelittstaten i midten av Europa overført til spesielt utvalgte tyske kommunister, deriblant Walter Ulbricht som nå ble generalsektær for Sentralkommiteen.

Stalin foreslår et samlet Tyskland

Grensen mellom øst og vest-tyskland 1962

Grensen mellom øst og vest slik den så ut i 1962. Fra 1952 ble grensen forsterket kraftig på østtysk side med piggtrådgjerder, minefelt og væpnede vakttårn. Foto: Andrew Eick, CC-by 2.0, deling med navngivelse lisens

I mars 1952 kom et overraskende forslag i fra Josef Stalin; han foreslo at de tyske statene la fra seg sine forskjeller og slo seg sammen til en stor nøytral stat i midten av Europa. Den ville bli en buffer mellom øst og vest, uten et militærvesen og uten allianser. Dokumenter som har dukket opp i ettertid har vist oss at det var et alvorlig ment forslag, men det kunne ingen vite med sikkerhet den gangen. I stedet ble det hele tolket som et forsøk på å skape en gunstig situasjon for å drive propaganda for Sovjetunionen, ikke for å skape fred eller gi tyskerne frihet. I Vest-Tyskland var kansler Adenauers svar et rungende nei. Han hadde ingen tro på at man kunne oppnå forsoning hvis den vesttyske regjeringen skulle likestilles med en østtysk regjering som ikke engang var valgt etter demokratiske prinsipper. “Uansett hvilke forslag vi måtte komme med i forbindelse med “det tyske spørsmål” ville de blitt avslått. … Amerikanerne trenger en hær i Vest-Tyskland for å holde sine hender over Vest-Europa”, konkluderte han. Etter dette gav Stalin opp tanken på et nøytralt og samlet Tyskland og begynte å planlegge ut i fra tanken om at det nå var to tyske stater. Det første som måtte ordnes nå var å iverksette “operasjon skadedyr”; Ulbricht fikk beskjed om at grensen nå måtte tettes, først og fremst for å hindre den lenge fryktede frie flyten av vestlige agenter over grensen og inn i Øst-Tyskland. Ministeriet for statssikkerhet, Stasi på folkemunne, fikk i oppgave å organisere en rydding av et fem kilometer bredt ingenmannsland langs med hele grensen mot Vest-Tyskland. Det innebar å fjerne skog og vegetasjon, jevne hus og bygninger med jorden og flytte tusenvis av mennesker fra sine hjem. Småbyer og tettsteder langs hele grensen opplevde på kort varsel å bli delt i to. Familier og slekt ble adskilt av piggtråd og åpne sletter. Fra nå av kunne man ikke lenger krysse grensen utenom spesielle krysningsteder. Bare å oppholde seg i nærheten av den krevdes det spesielle pass, og hadde man ikke spesialtillatelse risikerte man å bli skutt av en av de mange væpnede vaktpostene hvis man kom for nærme grensen. Den økende sikkerheten langs grensen gjorde at Berlin raskt ble det tryggeste stedet å krysse grensen for de stadig flere som bestemte seg for å gi avkall på det livet de hadde i øst og forsøke lykken i vesten. Med en begrunnelse som skulle bli typisk for den østtyske staten og Sovjetunionen besluttet Ulbricht i 1953 at det var nødvendig å utplassere væpnede vakter også langs grensen mellom Øst- og Vest-Berlin “…for å stoppe den ukontrollerte adkomsten til Øst-Berlin fra de vestlige sektorer”. Egentlig var det for å begrense den ukontrollerte flukten fra Øst-Berlin til Vest-Berlin av hans eget folk. Hans plan var å befeste hele grensen i byen, men før han kom så langt døde den da 74 år gamle Stalin på sin dacha utenfor Moskva, den 5. Mars, 1953. Hans etterfølgere i Moskva hadde mer enn nok med å kjempe om hans posisjon i partiet og ønsket om å vise at de tok avstand fra Stalins harde linje førte til at de stanset Ulbrichts planer. Det skulle gå ytterligere åtte år før han fikk viljen sin.

Masseutvandring

Flyktninger ved Marienfelde flyktningeleir 1961

Flyktninger i fra Øst-Berlin venter på å bli registrert ved Marienfelde-flyktningeleir i juli 1961. Bilde: Central Intelligence Agency, offentlig amerikansk fotografiarbeide

Walter Ulbricht var av de som hadde ståltro på den sovjetiske kommunistiske modellen med sentralisering av makten, kollektivisering av jordbruket og femårsplaner for økonomien og han ønsket å overføre alt til sitt kjære Tyskland. Allerede fra starten av femtitallet fikk han frie hender fra Moskva til å begynne å gjennomføre reformer i den øst-tyske okkupasjonssonen. Befolkningen derimot hadde i realiteten ingenting de skulle si om saken. All motstand, selv når kollektiviseringen av landbruket feilet katastrofalt og førte til elendige avlinger, ble knust med makt eller trusler om vilkårlig fengsling uten en løslatelsesdato. Den 10. Juni 1953 krevde Ulbrichts regjering at alle arbeidere økte sine produksjonskvoter med 10 prosent, uten økt lønn eller andre insentiver. De som ikke klarte å nå dette målet ville bli trukket tilsvarende i lønn. Kravet skapte opprørstilstander blant østtyske arbeidere. De led allerede under en elendig økonomi og manglende politisk innflytelse, de kunne ikke godta at de ble straffet for å ikke arbeide enda hardere. Onsdag 17. Juni gikk arbeiderne til streik. Protestene eskalerte til opptøyer hvor sovjetiske flagg ble brent og offentlige bygg ble stormet. På tross av maktkampen som fortsatte i Moskva etter Stalins død ble avgjørelsen om å sende militærstyrker inn for å kvele opprøret tatt. I løpet av bare en dag var det hele over, men kanskje så mange som 300 mennesker mistet livet etter å ha blitt skutt eller brutalt kjørt over av stridsvogner (Kilde: CIA, offisielt fra østtysk side var tallet 16 døde). Situasjonen i Øst-Tyskland, den manglende friheten og de uansvarlige kravene, bidro til at den første store emigrasjonsbølgen mot vest startet. Ulbrichts Tyskland var for hans egne meningsfeller, ikke for den alminnelige tysker, det var blitt tydeligere nå. I mellomtiden ble Warsawa-pakten, Sovjetunionens svar på den vestlige forsvarsalliansen NATO, opprettet. Fra 1955 ble det holdt jevnlige møter mellom lederne for alle de sovjetiske satelittstatene og ledelsen i Moskva hvor alle måtte ytre sine bekymringer, ønsker og behov for de andre lederne i plenum. For Øst-Tyskland var den gjennomgående største klagen på hvordan befolkningen blødde ut av landet og inn i Vest-Tyskland. Og med god grunn. I 1959 var tallet kommet opp i 7.500 flyktninger i måneden og året etter var det steget til 12.600!

Forlat Berlin, ellers…

10. November 1958 gav førstesekretær Nikita Khrustsjov i det sovjetiske kommunistpartiet en tale hvor han uttrykte at det var på tide for USA å forlate Berlin. Vestmaktene fikk seks måneder på seg til å starte forhandlinger, hvis ikke ville han ensidig erklære Øst-Tyskland for en egen suveren stat og undertegne en separat fredsavtale med Øst-Tyskland alene. Den delte byen i hjertet av den sovjetiske okkupasjonssonen var blitt et problem for både sovjetisk propaganda og for Øst-Tyskland som helhet. Ikke bare skapte levesettet på vestlig side en sterk kontrast til det langt blekere livet i øst, noe den kraftige vesttyske radiosenderen daglig strålte utover grensene, men bevegelsesfriheten som innbyggerne hadde mellom de to sidene førte til at den ble en motorvei til vesten for de som ønsket å flykte fra kommunismen og det sovjetiske overherredømmet. På den andre siden av Atlanteren ble talen tolket som et rent ultimatum og om noe gjorde den president Dweight D. Eisenhower mer bestemt på å ikke etterkomme Khrustsjovs ønsker. Siden Berlinblokaden ti år tidligere hadde Vest-Berlins befolkning vokst så kraftig at det ikke lenger ville være mulig å forsyne byen fra luften hvis sovjeterne stengte grensene igjen, dermed ville man ikke ha andre valg igjen enn å bruke makt for å tvinge igjennom forsyninger, noe som fort kunne eskalere til en mye, mye større konflikt. Og det visste begge sider veldig godt.

I Vest-Tyskland reagerte kansler Adenauer med å overse hele ultimatumet med vilje. Fristen som var satt til mai 1959 kom og gikk uten at Sovjetunionen foretok seg noe som helst. I stedet møttes utenriksministrene for alle parter til en konferanse i Geneve senere den sommeren hvor de forsøkte å ordne opp på andre måter. Khrustsjov gjorde det klart at han ønsket å gjenforene Berlin, og at den da ville helt og holdent høre hjemme i Øst-Tyskland. Men Eisenhower var klar på at Vest-Berlins frihet måtte beskyttes, og det krevde at vestlige styrker ble stående der som garantister for den friheten. Det ble holdt flere møter mellom statsledere for USA og Sovjetunionen de neste årene, men ingen ønsket å gi etter for den andre. Etter at et amerikansk spionfly av typen U-2 ble skutt ned over Sovjet i 1960 forsvant de siste håpene om en avtale. Hendelsen gav Khrustsjov en kjempeanledning til å anklage amerikanerne for å drive aggressiv sabotasje av alt pågående fredsarbeid som de forsøkte seg på. At en sovjetisk Sputnik-satelitt med kameraer fløy over USA 18 ganger i døgnet og gjorde akkurat den samme som U-2-flyet hadde gjort i den samme perioden ble selvsagt holdt godt skjult. Flommen fra øst til vest i Berlin var nå på det meste oppe i 1000 flyktninger om dagen.

“Ingen har noen intensjoner om å bygge en mur”

John F. Kennedy og Nikita Khrustsjov i Wien, Østerrike 3. eller 4. juni 1961

John F. Kennedy og Nikita Khrustsjov i Wien, Østerrike 3. eller 4. juni 1961. Foto: Amerikanske National Archives and Records Administration, Wikimedia Commons

To år senere, i juni 1961, møttes den unge President John F. Kennedy og hans motpart Khrustsjov til et nytt møte i Wien for å igjen forsøke å komme til en enighet om Berlin. Kennedy hadde lest seg grundig opp på Julikrisen som startet første verdenskrig i 1914 og han var oppriktig redd for at Berlin skulle bli det neste Sarajevo så spent situasjonen var. Men møtet førte ikke til noen avtaler, i stedet ble Ulbricht og Khrustsjov bare mer bestemt på at en separat fredsavtale ble nødvendig. Under en pressekonferanse den 15. juni spurte den vesttyske journalisten Annemarie Doher fra Frankfurter Rundschau Ulbricht om hans planer om en østtysk stat ville innebære å gjøre Brandenburger Tor til en statsgrense med alle de konsekvensene det ville medføre. Svaret hun fikk skulle gå inn i historien som en av dens største løgner. Ingen østtyske arbeidere jobbet med noe som helst annet enn å bygge boliger til den østtyske befolkningen, startet han før han avsluttet med de berømte ordene: “Ingen har noen intensjoner om å bygge en mur”. Dean Acheson, Kennedys erfarne politiske rådgiver, tolket ut av møtet at ikke bare ønsket Moskva å legge hele Berlin under sin kontroll, men de testet også hvor sterk den nye amerikanske presidenten egentlig var. Hadde han gitt etter, mente Acheson, så ville Khrustsjov raskt komme tilbake for å kreve mer, det var ensbetydende med å gi Moskva et springbrett inn i resten av Europa. Øst-Tyskland og halve Berlin var allerede tapt, det var ikke lenger noen vits i å late som at landet ville bli samlet i nærmeste fremtid. Denne måneden forlot over 20.000 østtyske statsborgere landet.

For Ulbricht var en separatfred og en suveren østtysk stat med kontroll over sine egne grenser bedre enn ingenting da han innså at en samling av Øst- og Vest-Tyskland ikke lenger var en sannsynlig mulighet. Først og fremst måtte Berlinproblemet løses. Fra den 7. Juli 1961 måtte alle østtyskere som jobbet i vestlig sektor registrere seg og søke om spesialtillatelse for å krysse grensen i byen. Samtidig fikk de forbud mot å handle med seg vestlige “luksusvarer”, som biler eller kjøkkenmaskiner. Antall togruter inn i byen som passerte igjennom andre østtyske byer ble sterkt begrenset og ingen fikk bære med seg store mengder varer inn i byen. Den 25. Juli holdt president Kennedy en TV-tale hvor han støttet opp om det tyske folket og anklaget Moskva for å være den virkelige faren for verdensfreden.

“There is peace in Berlin today. The source of world trouble and tension is Moscow, not Berlin.”

President John F. Kennedy

Talen betrygget den vesttyske befolkningen og selv Adenauer sendte ham takkebrev. Samtidig viste den hans kritikere hjemme at han ikke ville sitte stille og la sovjeterne ture frem som de ville i Øst-Berlin. Men i talen omtalte han hele tiden den sovjetiske sektoren som nettopp det; Øst-Berlin, som om det allerede var en egen by. Kanskje var det for å gi Moskva en innrømmelse om at han stilltiende godtok delingen av byen og at østsiden var deres å gjøre hva de ville med. Dagen etter erklærte Khrustsjov sin støtte til Øst-Tyskland og deres rett til å kontrollere adgangen til Øst-Berlin som de måtte ønske. Hvis vesten nektet å respektere dette, men forsøkte å krysse grensen med makt, måtte de være klar over at Sovjetunionen ville tolke det som en krigserklæring, og at de nå var i stand til å levere en 100 megatonns fusjonbombe til en hvilken som helst amerikansk by. Trusselen var i det minste ikke skjult bak språklige finesser.

Poliodagen 31. juli

Noen dager senere ble det oppdaget en polioepidemi i Vest-Tyskland. Det vil si, det var den østtyske helseministeren som oppdaget den, og de syke ante ikke at de var syke engang. Uansett, det ble naturligvis nødvendig med umiddelbare reiserestriksjoner mellom Øst- og Vest-Tyskland. Samtidig forlot Ulbricht landet for å dra på et møte med Warsawapakt-landene i Moskva som skulle starte den 3. August. Først og fremst ba han de andre statene undertegne separatfreden som han så lenge hadde ønsket. Deretter var det viktig å få de andre landenes støtte i de tiltakene han mente var nødvendige for å stanse flyktningestrømmen ut av landet hans. Deriblant restriksjoner på all vestlig flytrafikk inn og ut av Vest-Berlin, og viktigst av alt byggingen av en fysisk barriere langs grensen i Berlin etter planene han hadde lagt før Stalins død. Khrustsjov ville ikke godta å provosere vesten ved å true med å begrense flytrafikken, men det andre gikk han mer eller mindre med på. Den samme uken begynte Ulbrichts menn å planlegge stengningen av Berlingrensen. Den nye østtyske hæren måtte mobiliseres og alt av tilgjengelig politi måtte stilles til rådighet i tilfelle opprør. Industrien måtte forberedes på stans i leveringen av stål, kjemikalier, deler og maskiner fra Vest-Tyskland i tilfelle Adenauer innførte en handelsboikott. Også klokkeslettet for stengningen var viktig for å unngå å stenge ute pendlere som jobbet i vesttyske bedrifter. Aller helst måtte det skje i en ellers rolig helg, natt til søndag. Da de detaljerte planene var klare dro Ulbricht tilbake til Moskva for å legge de frem for Khrustsjov og de andre lederne. Han fikk klarsignal på en betingelse: Hvis vestlige styrker rykket inn med våpen, så måtte østtyskerne trekke seg tilbake umiddelbart uten å avfyre skudd.

Torschluss

Vannkanoner prøver å spre vestberlinere som protesterer ved brandenburger tor 14. august

14. august 1961: Vestberlinere protesterer kraftig mot den ensidige østtyske delingen av byen deres og blir besvart med vannkanoner ved Brandenburger Tor. Bilde: Central Intelligence Agency, offentlig amerikansk fotografiarbeide

Erich Honecker var den østtyske sentralkomiteens sekretær for sikkerhet og fikk hovedansvaret for gjennomføringen av grensestengningen, torschluss. Hans sikkerhetsopplegg var eksemplarisk, det var få om noen tydelige lekkasjer rundt planleggingen hans. På det meste var det bare 20 mennesker som kjente hele planen og selv da vestlig etterretning på grunn de store militære troppeforskyvningene rundt Berlin forstod at noe var i gjerde så kunne de ikke si med sikkerhet hva østtyskerne planla. Midnatt mellom lørdag 12. Og søndag 13. August beordret Honecker alle S-bahn og U-bahn, t-bane og trikk, stanset. Like etter fikk Reutersjournalist Kellet-Long en anonym telefonsamtale i sin leilighet Schoenhauser Allee i Øst-Berlin. En eneste kryptisk beskjed var alt han fikk:

“Jeg anbefaler deg på det sterkeste at du ikke legger deg for å sove i natt.”

Nysgjerrig satte han seg inn i bilen og kjørte en tur mot grensen for å se om noe var på gang:

“En rød lykt flakket i skyggene av Brandeburger Tor i det jeg kjørte ned en folketom Unter den Linden mot hovedkryssingspunktet mellom Øst- og Vest-Berlin i de tidlige timene av den 13. August, 1961. Det var en grensevakt som signaliserte at jeg skulle stoppe. Han slentret over mot meg og erklærte at “Jeg er redd du ikke kan kjøre videre. “Die Grenze ist Geschlossen” [Grensen er stengt. red.anm.].”

Brandenburger Tor søndag 13. august sett fra Øst-Berlin

Brandenburger Tor sett fra Øst-Berlin morgenen 13. august 1961. Hundrevis av østtyske soldater og vopos, østtysk politi sperret alle byens overganger samtidig som de strakk kilometer på kilometer med piggtråd langs grensen. Bilde: Steffen Rehm, frigitt til det offentlige domene.

Å krangle med grensevaktene ville ikke ha noen hensikt så Kellet-Long satte istedet kursen tilbake mot sin egen leilighet. Men før han kom så langt opplevde han å bli stanset av en soldat, denne gangen for å slippe forbi en lang kolonne av østtyske soldater og politistyrker på vei mot Brandenburger Tor. Mens Berlins innbyggere sov sendte Kellet-Long sin første rapport hjem om at Ulbricht endelig hadde gjort alvor av sine trusler om å begrense flukten igjennom Berlin på verst tenkelige måte. Åtte minutter før noen andre medier. Vage erklæringer fra de østtyske myndighetene begynte å dukke opp igjennom nattetimene, men klokken 02.00 kom den formelle erklæringen fra regjeringen om at grensen var stengt. Verken Kellet-Long eller noen andre i Øst-Berlin r0egnet med at stengningen ville vare lenger enn noen uker, men da morgenlyset fortrengte mørket mellom Berlins gater den søndagsmorgenen avdekket den kimen til noe langt mer kynisk. Langs hele grensen hvor avtaleverket med Sovjetunionen etter krigen hadde garantert fri ferdsel, stod tusenvis av østtyske soldater og politimenn fra folkepolitiet, Vopos, og stengte alle gater og overganger mellom øst og vest, mens lastebiler og arbeider losset av betongklosser og piggtråd. Brostein ble jekket ut med staur og brekkjern for å gjøre gatene over krysningspunktene ufremkommelige med vanlige kjøretøy. Meldingen fra den lokale etteretningsstasjonen i Berlin nådde østkysten av USA klokken fem på morgenen lokaltid med klar beskjed om at den måtte gis presidenten umiddelbart. Først klokken 11 ble den overbrakt Kennedy som var på vei ut på i sin seilbåt med familien. Forsinkelsen fikk i grunnen lite å si, for avgjørelsen om å overlate Øst-Berlin til kommunistene hadde blitt tatt for lenge siden og da rapportene etterhvert kunne konkludere med at det ikke hadde blitt utført fiendtlige handlinger mot Vest-Berlin dro presidenten like godt ut med seilbåten for å nyte det som var igjen av fridagen sin.

Grensevakt Conrad Schumann i det han hopper over piggtråden og inn i Vest-Berlin

De første dagene etter 13. August lakk fremdeles grensen mange steder som en sil. Noen svømte over elven Spree, andre klippet hull i gjerder og klatret over dårlig lagt piggtråd. En av de som så sitt snitt til å bytte side var den 19 år gamle grensevakten Conrad Schumann som uten planlegging fant ut at hvis han noensinne skulle ha en sjanse så var det nå, mens hans medsoldater fremdeles hadde innstruks om å ikke skyte noen. Tilfeldigvis stod fotograf Klaus Lehnarts like i nærheten og håpet på å få et blinkskudd av flyktninger, resultatet skulle bli et av den kalde krigens mest ikoniske bilder. Foto: Wikimedia commons/Klaus Lehnarts

De første offentlige uttalelsene fra den amerikanske hovedstaden etter at katten var ute av sekken pekte sterkt på hvordan dette var nok et eksempel på hvordan kommunismen som ideologi feilet fullstendig når den ble forsøkt satt ut i praksis. Fokuset lå naturligvis på hvordan vesten kom ut av dette som den moralsk overlegne part. Erklæringen ble avsluttet med en obligatorisk trussel om kraftige reaksjoner hvis aksjonen i øst ble utvidet til å sperre vesten ute av Vest-Berlin også. Det var mest for syns skyld, ingen av de vestlige okkupasjonsmaktene aktet å gjøre noe med Berlin den søndagen. Det var først og fremst Vest-Tysklands egne som reagerte sterkest på det som var i ferd med å skje, og da særlig Vest-Berlins borgermester Willy Brandt som for tiden drev valgkamp i håp om å erstatte den aldrende Adenauer som kansler i Vest-Tysklands fungerende hovedstad Bonn. Brandt ble vekket grytidlig ombord en sovevogn like utenfor Nürnberg til nyheten om delingen av hans elskede by. Han kastet seg ombord på første og nærmeste fly som kunne ta ham til Tempelhoff flyplass og kjørte derfra rett til grensen ved Potsdamerplatz for å ta inn over seg med egne øyne det som de østtyske politistyrkene gjorde på stedet. Da han senere forstod at vestmaktene ikke hadde planer om å gjøre noe som helst for å stanse det hele sukket han oppgitt: “Hele østen vil le av oss, fra Pankow til Vladivostok”. 

“We have lost Czechoslovakia, Norway is threatened. When Berlin falls, Western germany will be next. If we mean to hold Europe against communism, we must not budge

General Lucius Clays advarsel til Kennedy-administrasjonen

 

Mandag kom og gikk uten at vestmaktene foretok seg noe som helst i Berlin. Ulbricht tolket situasjonen slik at det nå var trygt å starte planens andre fase. Bak piggtråden og hønsenettingen som ble lagt ut dagen før begynte konstruksjonen av det som skulle bli en sikrere, fysisk barriere mot vesten; en vegg av murstein, betongklosser og sement. Innen torsdag var den en meter høy mange steder langs grensen. Den 18. August mer eller mindre tvang president Kennedy sin sterkt motvillige visepresident Lyndon B. Johnson til Berlin sammen med general Clay for å vise Moskva at de fulgte med og samtidig booste Berlinernes moral. Johnson fryktet han skulle havne i midten av tredje verdenskrigs første krigssone, men i stedet ble det møtt av en jublende befolkning som mest av alt var glade for å se general Clay, helten som reddet dem i 1948. Annet enn å vise seg frem var det ikke mye de kunne gjøre. Den 22. August sendte Ulbricht ut en ny erklæring. Fra nå av måtte alle som ønsket å krysse grensen fra vest til øst søke om spesialtillatelse på forhånd og antall mulige grenseoverganger ble redusert til bare sju, utenom det måtte alle i Vest-Berlin holde seg minst 100 meter inn på sin side av grensen. De lokale lederne for både den franske, britiske og amerikanske okkupasjonsmakten erklærte Ulbrichts ensidige vedtak for ugyldig umiddelbart og sendte i stedet ut militære patruljer langs den svulmende grensen. En Patton-tanks rullet rett opp til overgangen ved Friedrichstrasse og pekte kanonløpet sitt rett opp gaten mot Øst-Berlin. Denne grenseovergangen er siden blitt kjent som Checkpoint Charlie.

Showdown at Checkpoint Charlie

Checkpoint charlie 28. oktober 1961 amerikansk vakt

Amerikansk soldat speider mot sine sovjetiske motsatser på andre siden av Checkpoint Charlie 28. oktober 1961. Bilde: Central Intelligence Agency, offentlig amerikansk fotografiarbeide

I noen dager til var det mulig å flykte ut igjennom bygninger som i seg selv utgjorde grensen mot vest. Men det tok ikke lang tid før østtyske arbeidere ble sendt for å mure igjen dørene og siden vinduene i alle husene. Deretter startet arbeidet med å lage et ingenmannsland. Det betydde at alle hus, hager, trær og alt annet som lå for nærme grensen ble jevnet med jorden for å gi grensevaktene fri sikt til alle sider. Det måtte ikke være noen steder igjen å gjemme seg, ingen steder hvor det kunne være mulig å snike seg over usett. Den 19. September tok en vågal general Clay med seg sin kone Marjorie på en spasertur over grensen ved Checkpoint Charlie. Firemaktsavtalen fra krigen sa at han hadde rett til å vandre fritt over hele Berlin, og han aktet å demonstrere det også. Ingen vakter på østsiden foretok seg noe som helst. Vestmaktene fortsatte å sende sine egne over grensen jevnlig etter dette mens byggingen av muren fremdeles pågikk, demonstrerende og ikke minst provoserende. Den 22. Oktober holdt dette på å gå virkelig galt da den amerikanske diplomaten Allan Lightner ble stanset av østtyske vakter på vei til operaen i Øst-Berlin sammen med sin kone. Da vaktene krevde å få se passet hans nektet han tvert, det hadde de ingen rett til å kreve mente han. Han forsøkte til og med å kjøre litt videre, men ble stanset av fysiske barrierer. Men kanskje på ren trass nektet han å kjøre tilbake. Da de amerikanske vaktene som fra vestlig side overvar seansen varslet general Clay reagerte han med å sende fire stridsvogner og to pansrede mannskapskjøretøy til grensens for å støtte Lightner. De østtyske vaktene lot til slutt Lightner kjøre, med sin nye militæreskorte, ned Unter den linden og så tilbake til grensen hvor Lightner på eget initiativ snudde og gjentok turen ikke en, men to ganger til før han dro tilbake til Vest-Berlin igjen. Ulbricht svarte på provokasjonen dagen etter med å erklære at fra nå av måtte alle sivile som ønsket å krysse grensen vise legitimasjon, mens uniformerte soldater fremdeles skulle kunne ferdes fritt. Den standhaftige General Clay sendte umiddelbart to sivilkledde offiserer til Checkpoint Charlie, da de ble stoppet av østtyske grensevakter sendte han to til. Da ingen av disse slapp over heller sendte han 10 stykk M48 stridsvogner til grensen og presset de neste to dagene kolonner med sivile biler over grensen og opp og ned Friedrichstrasse eskortert av amerikanske militær-jeeps. Fredag 27. Oktober ringte en frustrert sovjetisk kommandant til Khrustsjov, hva skulle han gjøre med de trassige amerikanerne?

“Send inn like mange stridsvogner som amerikanerne, men ikke skyt først” lød svaret han fikk.

Stand off at checkpoint charlie

Et misslykket forsøk på en tur til operaen førte til en krisesituasjon ved overgangen langs Friedrichstrasse kalt Checkpoint Charlie som kulminerte med en «stand off» hvor 30 skarpladde stridsvogner rettet sine kanonløp mot hverandre på hver side av grensen. Bilde: Central Intelligence Agency, 27. oktober 1961.

Innen lørdagen var over stod det til slutt 30 stridsvogner på hver side av Checkpoint Charlie. Dette var eneste gang at amerikanske og sovjetiske tanks stod front mot front, kanonløp mot kanonløp, under den kalde krigen. Dagen etter lot Khrustsjov trekke sine tanks tilbake, han forstod at amerikanerne hadde lagt for mye prestisje ned i dette til at de ville kunne trekke seg først og bevare ansikt i egen presse. En etter en trakk tanksene seg tilbake fra samtidig fra hver side til de alle var borte. Amerikanerne hadde til slutt godtatt muren, mens sovjeterne hadde godtatt at amerikanerne fikk kjøre over grensen. For som president Kennedy sa da situasjonen hadde roet seg:

“A wall is a hell of a lot better than a war.”

Les mer:

  • Kellet-Long, Adam, Flickering red torch was West’s first warning of Berlin Wall (også utdrag fra “Die grenze ist geschlossen” i «Frontlines: Snapshots of History» redigert av Nicholas Moore,Sidney Weiland) Lest: 29.11.2014
  • Sutherland, Jon og Diane Canwell, The Berlin Airlift – The Salvation of a City, Pelican Publishing Company, 2008
  • Taylor, Frederick, Berlinmuren: 13 August 1961–9 November 1989, Cappelen Damm AS, 2008
  • Kempe, Frederick. Berlin 1961: Kennedy, Khrushchev, and the Most Dangerous Place on Earth. New York: G. P. Putnam’s Sons, 2011
  • Buckley, William F., The Fall of the Berlin Wall, John Wiley & Sons, Inc, New Yersey 2004
  • Kellet-Long, Adam, Demonstrators defy armed policemen at Berlin Wall, 14. August 1961, fra The Guardian 14. August 2009, lest 1.12.2014
  • the-berlin-wall.com – kjempestor tidslinje

 

Del.