Fordypning: Lysene slukkes – Julikrisen 1914

Hva skjedde den skjebnesvangre juli-måneden 1914? Hvordan kunne man gå fra en tilstand av ferie og frihet til en ugjenkallelig ferd mot krig?

Sommeren 1914 kunne ha gått ned i historien som en av de flotteste, med perfekt vær som skapt for pikniker, fisketurer og barnslik lek i vannkanten. Europas stater hadde det siste århundret bygget imperier som strakk over hele kloden, fra Australia til Afrika. Økonomisk fremgang og diplomatiske avtaler som sikret at landenes utvidelsestrang ikke resulterte i krig om små landområder hadde ført til en langvarig fred for store deler av kontinentet. Storbritannia hadde ikke opplevd full krig siden de slo Napoleon ved Waterloo, nesten hundre år tidligere. Romantikken og ridderligheten rådet fremdeles blant den europeiske overklassens unge menn og kvinner. Det var selvsagt uro i enkelte kretser, blant annet over den tyske flåtebyggingen. Etter seieren over Frankrike under de tyske samlingskrigene så visste man at dette var en ny makt man måtte holde et øye med, og i England var man lite interessert i å møte konkurranse på havet. Men på tross av militarismen, konkurransen om de beste koloniene og det største handelsoverskuddet var det lite som skulle tilsi noen konflikt nettopp denne sommeren. Helt til den 28. juni.

Illustrasjon fra henrettelsen av erkerhertug Frans Ferdinand 28. juni fra det franske magasinet Le Petit Journal. 12. juli 1914.

Illustrasjon fra henrettelsen av erkerhertug Frans Ferdinand 28. juni fra det franske magasinet Le Petit Journal. 12. juli 1914.

I det sør-østlige hjørnet av Europa hadde en nasjonalistisk ånd trengt seg inn i sinnene til menneskene på Balkan. I nær slekt med russiske folk gjennom språk og kultur vokste den sør-slaviske nasjonalismen frem og fant sitt hovedsete i den unge serbiske nasjonen. Kongeriket Serbia ble styrt av nasjonalistiske offiserer som drømte om å utvide landets grenser mot alle områder hvor serbiske befolkninger dominerte. Men Balkan var et lappeteppe av nasjoner og etniske grupper; klare grenser fantes ikke. Og det meste var underlagt den gamle kjempen Østerrike-Ungarn. Nabolandet Bosnia var annektert av Østerrike-Ungarn i 1908. Da tronfølgeren til riket, Frans Ferdinand, dro for å overvære militærøvelser i den bosniske hovedstaden Sarajevo i slutten av juni var det kanskje med en følelse av frihet og sommerlig glede. Det var nemlig en mulighet til å reise med sin kone Sophie som med sitt tsjekkiske opphav var av for lav byrd for ham til at de kunne vise seg sammen offentlig i resten av riket. Attentat mot viktige personer var ikke noe nytt, det var en metode som mang en terror-gruppe før hadde benyttet for å fjerne ledende personligheter som var i mot deres sak eller for å skremme andre ledere til å gjøre som de ønsket. Men da en ung student ved navn Gavrilo Princip skjøt og drepte den Østerrisk-ungarske tronfølgeren den vakre sommerdagen i 1914 ble følgene langt mer alvorlige enn noen våget tro var mulig.

Østerrike-Ungarn får blankofullmakt

Princip var nemlig medlem av den nasjonalistiske organisasjonen “Sorte hånd”, eller “Samling eller død” som den egentlig het. Opprinnelig var den en hemmelig militær organisasjon ledet av serbiske offiserer og hadde som mål å samle alle sør-slaviske mennesker i deres egen serbiske stat etter samme mønster som Tyskland hadde gjort i 1871. For Østerrike-Ungarn ble den sør-slaviske nasjonalismen naturligvis oppfattet som en trussel mot hele riket. Det var ingen tvil om hvor trusselen kom fra, og attentatet mot deres egen tronfølger var en utmerket unnskyldning for å ta et oppgjør med den og den Serbiske staten som tilsynelatende støttet den. Det ble umiddelbart diskutert om man skulle innlede en full mobilisering av sine styrker mot Serbia for å true de til å ta et oppgjør med terrororganisasjonene og de holdningene som fikk utfolde seg ukontrollert innenfor deres grenser. Men en mobilisering var en alvorlig handling, det var i praksis det samme som å erklære krig. Og med så mange serbiske folk som levde innen rikets grenser kunne det føre til opprør og i verstefall revolusjonsforsøk. Hva man nå enn valgte å gjøre så måtte man unngå å provosere Russland. Og den eneste måten å gjøre det på var å sikre seg støtte fra Tyskland som en slags avskrekkende motvekt. Tyskland og Østerrike-Ungarn var allerede allierte på papiret, men avtalen var gammel og man trengte en tysk bekreftelse på at den fremdeles holdt. Følere ble sendt ut og den 6. juli kom det klare svaret fra den tyske keiseren, Wilhelm 2:

Den Østerisk-ungarske ambassadøren leverte i går et personlig konfidensielt brev fra Keiser Franz Josef, som beskriver den nåværende situasjonen fra et østerisk-ungarsk perspektiv, og som beskriver de tiltakene som Wien ser for seg… …I forhold til Serbia, så kan ikke Hans Majestet Keiseren, naturligvis, blande seg inn i konflikten som pågår mellom Østerrike-Ungarn og det landet, da det er utenfor hans juridiske område. Men vær trygg på at Hans Majestet vil stå trofast ved Østerrike-Ungarns side, slik det er forventet av ham gjennom hans allianse og hans lange vennskap.

“Trofast ved Østerrike-Ungarns side…”, det var en blankofullmakt til å gjøre som de selv ønsket, en støttegaranti uten forbehold. Med Tyskland formelt ved sin side ville russerne neppe ta noen sjanser for å støtte lille Serbia. Det var ihvertfall det man håpet. Det ble bestemt at man skulle gi serberne en sjanse.

Ultimatumet til Serbia

Mellom den 14. og 19. juli tok man seg i Wien god tid til å skrive et kravbrev som skulle overleveres den serbiske regjeringen. Det ble et dokument formet som en ultimatum som sjokkerte hele Europa. All anti-østerisk-ungarsk propaganda i Serbia måtte slås ned på og alt som smakte av propaganda i skoler og militærleire måtte fjernes umiddelbart. Den serbiske nasjonalistforeningen Narodna Odbrana måtte legges ned. Offiserer og byråkrater som drev, eller hadde drevet, propaganda mot Østerrike-Ungarn måtte fjernes fra sine stillinger. En rekke navngitte offiserer som var mistenkt for å stå i ledtog med konspiratørene i Den Sorte hånd måtte arresteres. Serbia måtte iverksette en langt mer effektiv grensekontroll og jobbe effektivt for å stanse våpensmuglingen som foregikk over landets grenser. I tillegg måtte de godta en omfattende deltakelse av Østerike-Ungarn i en etterforskning av hendelsene den 28. juni, og det på serbisk jord.

Mens man i Wien kladdet på ultimatumet var det krefter i Tyskland som presset på for handling. Enkelte generaler mente det ville være en fordel å handle så raskt og kraftig som mulig, både for å avskrekke russerne, men også å handle før de rakk å mobilisere sine egne styrker. Hvis hele krisen var over før de rakk å gjøre noe som helst mente man at sjansene var mindre for at de ville gjøre noe siden også. Men det var også fordeler i å vente med å gjøre noe. Det mest åpenbare var å sikre at årets avlinger var i hus før man foretok en innkalling av styrkene. Det andre var at mens man diskuterte hva man skulle gjøre i Berlin og Wien var den franske presidenten Raymond Poincare og hans statsminister på vei hjem fra St. Petersburg. Minst av alt ønsket tyskerne en to-frontskrig med Frankrike i vest og Russland i øst og den franske presidentens nærvær blant tsarens hoff kunne bare styrke deres vilje til å handle sammen.

Serbias manglende innsats mot ekstremisme og hat mot Østerrike-Ungarn fikk i brevet som ble levert til den serbiske regjeringen den 23. juli ansvaret for det som hendte den 28. juni. Alle kravene måtte oppfylles og svaret måtte gis innen 48 timer. De serbiske myndighetene gikk da også langt i å oppfylle kravene som ble gitt dem, selv om de selv ikke følte noen direkte skyld i saken. Men ett krav var det vanskelig å godta; at det skulle foregå en østerrisk-ungarsk etterforskning på deres egne innbyggere, på deres egen jord.

Men, man må jo spørre seg; hvorfor var serberne villige til å risikere så mye bare for å unngå en etterforskning? Kanskje fryktet myndighetene at østerrikerne ville finne en større forbindelse mellom den serbiske staten og Den Sorte hånd enn det man allerede visste om? Eller kanskje de, som Østerrike-Ungarerne, satset på støtte fra en storebror; Russland? Det var ihvertfall det siste som skjedde. Da nyheten om ultimatumet nådde St.Petersburg iverksatte russerne en delvis mobilisering av sine styrker. Den 26. juli bestemte den britiske utenriksministeren Edward Grey i fra feriestedet sitt i Itchen Abbas hvor han jevnlig dro på fisketurer, at man måtte forsøke å sette bremsene på det som foregikk på Balkan av frykt for hva en europeisk storkrig kunne gjøre med verdenshandelen. Italia og Frankrike takket ja til invitasjonen, men i Tyskland var man ikke interessert. Franskmennene var heller ikke særlig handlekraftige siden både presidenten og statsministeren fremdeles befant seg på en båt i Østersjøen, på vei hjem fra møtet i Russland. Innen de nådde Paris den 29. var det allerede for sent. Dagen før, nøyaktig en måned etter attentatet på tronarvingen, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, og selv om hæren ikke ville være klar til krig før midten av august så sørget krigsskip for å regne granater ned over den serbiske hovedstaden allerede dagen etter.

Mobilisering!

I 1839 garanterte Storbritannia, Russland og Preussen for belgisk nøytralitet. Da den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg desperat forsøkte å holde britene unna en krig på fransk og russisk side skal han i sinne ha snerret at de ville gå til krig over en papirlapp, "a scrap of paper". Kilde: Canadian War Museum, ingen opphavsrett.

I 1839 garanterte Storbritannia, Russland og Preussen for belgisk nøytralitet. Da den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg desperat forsøkte å holde britene unna en krig på fransk og russisk side skal han i sinne ha snerret at de ville gå til krig over en papirlapp, «a scrap of paper». Kilde: Canadian War Museum, ingen opphavsrett.

Både Frankrike og Russland hadde startet mer eller mindre skjulte forberedelser på krig. Russland med sin delvise mobiliseringserklæring, og franskmennene med hemmelige innkallelser av vernepliktige og inndragelse av planlagte permisjoner. For Tyskland var dette perfekt, nå var det de andre nasjonene som fremstod som krigshissere, og de kunne dermed gi klare advarsler til begge naboene om at hvis de ikke sluttet med sine forberedelser måtte Tyskland også innlede en full mobilisering. Hvis så skjedde, var beskjeden fra den tyske ambassaden til tsar Nicolai, ville en europeisk krig vanskelig la seg stanse. Den russiske regjeringen og hærledelsen reagerte stikk motsatt av hva tyskerne forventet. En full mobilisering måtte iverksettes, men tsaren var i tvil, noe hans telegrammer frem og tilbake med hans fetter, Keiser Wilhelm, viser oss:

29. Juli: Fra Keiser Wilhelm, til Tsar Nicolai

Jeg utøver min aller sterkeste innflytelse for å påvirke østerrikerne til å handle ærlig for å komme frem til en tilfredsstillende forståelse med deg. Jeg har stor tillit til og håp om at du skal hjelpe meg i mine bedrifter for å glatte over de uenigheter og vanskeligheter som fremdeles kan oppstå.

Din inderlige og hengivne venn og fetter, Willy.

Mens de to søskenbarnene skrev inderlig til hverandre om de håpene man hadde for å stanse krigslokomotivet som hadde begynt å rulle, foregikk det også en kamp om Storbritannias standpunkt. Akkurat som østerrikerne hadde forventet at Russland skulle trekke seg tilbake med Tyskland på sin side, håpet Frankrike og Russland det samme for Storbritannia. Franskmennenes allianse med Russland var tydelig på at en russisk krig ville bringe de med i striden, men Storbritannia hadde bare en løs vennskapsavtale med dem begge, en entente cordiale! Den britiske statsministeren håpet fremdeles på å få til en fredsavtale, og hvis man gav sin støtte til Frankrike ville det sannsynligvis gjøre Russland enda mer villige til å gå til krig på Balkan. Men nå var allerede begivenhetene i ferd med å løpe i fra partene. Som den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg uttrykte det den 30. juli:

[quote type=»center»]Den store majoriteten av alle mennesker er fredfulle vesener, men ting er ute av kontroll, og steinen har startet å rulle[/quote]

Klokken 17. den dagen undertegnet en fremdeles tvilende tsar ordren om full mobilisering av sine russiske styrker. En liten seier for hans tyske fetter som dermed ikke var den som erklærte krig først. Dagen etter presset de på for at Østerrike-Ungarn skulle starte en full mobilisering mot Russland, før de så selv erklærte russerne krig.

Tyskerne visste nå at en krig mot Russland, var en krig mot Frankrike. Men den franske grensen mot Tyskland var sterkt befestet og ville koste alt for mye å forsøke å innta. I stedet fant man frem en gammel plan fra 1905 av generalen Alfred von Schlieffen som konsentrerte de tyske styrkene i et hurtig angrep gjennom de nøytrale Luxembourg og Belgia.

Schlieffen-planen fra 1905.

Schlieffen-planen fra 1905.

På ettermiddagen lørdag den 1. august beordret den franske regjeringen en full militær mobilisering. Den samme dagen kom spørsmålet om belgisk nøytralitet opp i den britiske regjeringens diskusjoner. Grey hadde allerede forsøkt å minne tyskerne på en gammel avtale fra 1839 hvor både Storbritannia, Russland og Preussen garanterte for landets nøytralitet. Tyskland følte seg neppe bundet av denne avtalen, for søndag avleverte tyske utsendinger et krav om fri og uforstyrret ferdsel over landet for tyske styrker. Til gjengjeld garanterte de for landets suverenitet. Fristen var om mulig enda kortere enn krisens første ultimatum. De måtte ha svaret klokken åtte morgenen etter. En ren nødvendighet for at Schlieffen-planen skulle ha en sjanse til å fungere. For så fort franskmennene fikk høre om kravet ville det ikke ta lang tid før de begynte å omorganisere sine styrker for å møte framstøtet. Den belgiske kongen avleverte den morgenen et klart og tydelig avslag. De tyske militære styrkene fikk umiddelbart ordre om å marsjere inn i Belgia samtidig som den tyske ambassadøren i Paris fikk et telegram han måtte avlevere til den franske regjeringen omgående. Men den eskalerende krisen hadde fått det skrøpelige nettverket av telegraftråder til å gå delvis i stå og den tyske ambassadøren hadde måttet både avkode og skrive ned beskjeden personlig. Han hadde sine tvil på om den var ekte, det var jo ikke umulig at franskmennene hadde knekt kodene deres, eller at det var dem selv som hadde koblet seg inn på linjen og laget beskjeden han ble bedt om å gi. Men krigserklæringen han holdt i hendene var ekte nok, og han leverte den kort etter.

Lysene slukkes

For britene ble den tyske innmarsjen i Belgia tungen på vektskålen, og etter mye frem og tilbake med trusler til tyskerne valgte de den 6. august å sende den første ekspedisjonsstyrken til Frankrike. Den 12. august overleverte Frankrike og Storbritannia sin krigserklæring mot Østerrike-Ungarn. Formelt sett var Italia alliert med Østerrike-Ungarn og Tyskland, men forholdet til Wien var svært anstrengt på grunn av deres kontroll over store områder nord for Italia som hovedsakelig bestod av en italiensk befolkning. De gjorde det klart fra midten av juli at de kunne være tilbøyelige til å gi sin støtte, men bare mot at de ble gitt kontroll over disse områdene. Men det var helt uaktuelt for Østerrike-Ungarn å avstå land allerede før en krig var begynt. Da ultimatumet gitt serberne ble kjent for italienerne så de det som en utvei ut av det hele. Det var for dem klart at det var Østerrike-Ungarn som var den aggressive part her, og det var derfor ikke snakk om noen forsvarskrig som de var bundet til. Både handelsstanden som så en krig med Storbritannia som en katastrofe for den italienske kysten og den italienske opinionen var i mot å gå til krig. Til fransk og britisk lettelse erklærte de seg til slutt for å være nøytrale. Men ett år senere meldte også de seg inn i krigen. For lokomotivene med krigens soldater hadde begynt å rulle, og som Edward Grey uttrykte det den 3. august;

Over hele Europa slukkes lysene, og de vil ikke tennes igjen i vår livstid.

les mer:

  • Joll, James, The origins of the first world war, Pearson Education Limited, 1992
  • McMeekin, Sean, July 1914: Countdown to War, Basic Books 2013

Sist endret: 30/07/2014