Fordypning: Gladiatorene i Colosseum

Colosseum i Roma. Foto: L.T. Hellum

Colosseum ble påbegynt av keiser Vespasian rundt år 70 e.kr. og ble finansiert med krigsutbytte og skatter fra Jerusalem. Selve bygget ble fullført av hans sønn Titus i år 80. Foto: Lars Terje Hellum

Fra gravferder til underholdning

De gamle aristokratiske familienes gravferder i Roma var alltid et skue utenom det vanlige. Gravferdene var overdådige og mektige fremvisninger av makt og rikdom. Det var en utbredt tro at de dødes sjeler ble beroliget og velsignet av blod og dette la grunnlaget for de første ofringene av svake slaver eller krigsfanger til ære for den døde. Den første kjente gladiatorkampen hvor to menn kjempet til den enes død ble holdt til ære for en rik patrisier i 264 f.kr. Gladiatorkamper ble etter hvert så vanlig at man opprettet egne skoler hvor de ufrie mennene ble opplært i slåssing og forskjellige krigskunster for at kampene skulle bli mer spektakulære og underholdende. Etter hvert som republikken nærmet sine siste år så begynte de religiøse sidene ved kampene å vike for andre og mer politiske motiver da ambisiøse menn så hvordan de kunne gjøre seg mer populære ved å sponse leker for folkets underholdning. En av disse popularisene var selveste Julius Cæsar som på 60-tallet arrangerte en stor forestilling med gladiatorer til ære for sin for lengst avdøde far. Selve ”underholdningen” ble også beriket med jaktscener på mer og mer eksotiske dyr ved siden av kamper mellom veltrente gladiatorer. Eksekusjoner av krigsfanger og kriminelle var også en del av underholdningen, men dette foregikk tidligere på dagen, for det var gladiatorkampene de fleste kom for å se.

Amfiteateret

Vi kjenner til mange amfiteatere rundt om i middelhavet hvor romerne holdt gladiatorkamper. De første var provisoriske og bygget i trematerialer. Kun rester etter ganger og tuneller av disse gjenstår. Den første av stein som vi kjenner til i dag ble bygget i den legendariske byen Pompeii som ble begravd i vulkansk aske i år 79 e.kr.

Bygget måler 188 ganger 156 meter og har fem høyder. Foto: Lars Terje Hellum

Det var keiser Vespasian (69-79 e.kr.) som ble den første til å bygge en i stein i selveste hovedstaden. Det grandiose bygget fikk raskt navnet det flaviske amfiteater. I dag kjenner vi det best som Colosseum (Flavius var keiser Vespasian og Titus sitt familienavn). Navnet Colosseum dukket først opp i slutten av tidlig middelalder, men om navnet kommer av den enorme statuen av keiser Nero som raget over fremsiden til bygningen eller selve bygningens kolossale størrelse strides man om fremdeles. Colosseum hadde hele 76 offentlige innganger ved siden av den keiserlige inngangen. På denne måten løste man etthvert køproblem for publikum ved ankomst. Og inngangene ble vel brukt. Det er antatt at bygningen på det meste kunne romme hele 55.000 tilskuere, det er over dobbelt så mange som Ullevål stadion rommer i 2011. Seteplassene var laget av marmor opp til det tredje nivået. Over dette var det nødvendig å begrense vekten av hensyn til bygningsstrukturen og derfor var setene laget av treverk. Når det gjaldt plasseringen av publikum gjenspeilte denne på mange måter samfunnet som helhet. Med unntak for Vestal

Eksekusjoner foregikk vanligvis ved lunchtider. Kristne martyrer ble ofte dømt til Damnatio ad bestias; bundet til påler ble de foran publikum maltraktert levende av ville rovdyr som løver og tigere. Foto: Hellum

-prestinnene som fikk sitte sammen med de mer fremstående av befolkningen var resten av kvinnene forvist til de øverste plassene bakerst, lengst unna underholdningen. Det var naturligvis senatorene som fikk de beste plassene inntil arenaen. Dessverre er det meste av stukkatur, malerier og utsmykning med tiden blitt plyndret eller ødelagt, men fra malerier fra senmiddelalderen og fra arkeologiske funn vet vi at bygningen var svært velpyntet i sine glansdager med store friser og fargerike malerier som dekket hele inngangspartiene.

Colosseum har overlevd både kriger og lynnedslag opp igjennom årene, men etter et jordskjelv i det niende århundre startet en lang periode med plyndring av byggets materialer. I dag kan man gå rundt i Roma og se hele kirker bygget av travertinstein fra Colosseums fasade. Først da pave Benedict XIV gjorde bygget til en helligdom for tidligere tiders martyrer stanset den omfattende plyndringen. Alle som har sett Colosseum i Roma har merket seg hvordan den ytterste veggen er avsluttet skrått på siden mot Forum Romanum i stedet for å gå hele veien rundt.

Gladiatorene

Selve arenaen fylte 75 ganger 44 meter. Under den var et intrikat system av ganger og rom hvor dyr, slaver og gladiatorer forberedte seg på kamp. Det gikk også en tunell fra den nærliggende gladiatorskolen Ludus Magnus som lå 60 meter øst for bygningen. Disse gangene er i dag fullt synlige da selve arenagulvet ikke lenger eksisterer. Foto: Lars Terje Hellum

De første gladiatorene var krigsfanger og slaver som var dømt til døden. Senere dukket det også opp frie menn som jobbet som profesjonelle gladiatorer for en kontraktsbestemt periode. Å trene en god gladiator var en prosess som kunne ta mange år. Derfor var det også sjelden at disse kampene gikk til døden. Var en gladiator populær nok og overlevde helt til kontrakten gikk ut eller han ble frigitt av eieren så kunne han vente seg å leve godt på denne populariteten og æren senere. På arenaen gjenspeilte ofte gladiatorenes rustninger og våpen folkeslag som romerne hadde vært i krig med tidligere. Galleren, thrakeren og samnitten er gode eksempler på dette. Over 20 forskjellige gladiatortyper er kjent og alle hadde sine velberegnede svakheter og styrker. En lett rustning av lær gav mobilitet, hurtighet og utholdenhet, men også sårbarhet mot skarpe våpen. En tung metallrustning gav kjemperens sårbare områder god beskyttelse mot sverdkutt og slagvåpen, men på bekostning av hurtighet og utholdenhet. Hensikten var først og fremst å gjøre kampene mer spennende å se på og ved å pare forskjellige typer gladiatorer kunne man også gjøre utfallet mer usikkert. Men en gladiator var som sagt dyr å lære opp og for å få flest forestillinger ut av mennene så fikk de også tilgang på de beste legene og den beste pleien man kunne gi på den tiden når de ble skadet i kampens hete, gjerne bedre enn hva de fleste romerske borgere kunne ha råd til. Nyere undersøkelser av bein fra gladiatorer i Efesos i dagens Tyrkia forteller oss at de hadde en noe overraskende diett. De levde nemlig stort sett av korn og grønnsaker, og da spesielt bygg og bønner. Det var nok ikke fordi de ikke likte kjøtt, men heller fordi at de skulle legge på seg et fettlag som kunne gi viktige nerver og blodårer et siste beskyttende lag mot for eksempel kutt og snitt fra kniver og sverd. På tross av alt dette var den gjennomsnittlige levealderen for en romersk gladiator bare mellom 18 og 25 år. Kilder omtaler kamper i Colosseum helt frem til rundt år 435, rundt hundre år etter at keiser Konstantin egentlig skal ha forbudt tradisjonen. Innføringen av kristendommen førte til at kostnadene som tidligere hadde gått med til å arrangere fester og gladiatorkamper i stedet ble brukt til å bygge opp en organisert kirke..

En mosaic som viser en retarius (gladiator som slåss med nett) ved navn Kalendio som slåss mot en secutor ved navn Astyanax. I den nederste tegningen så er Kalendio såret og gir tegn til overgivelse. Inskripsjonen over antyder at han ble drept.

 

Oppdatert: 08.07.2014

Sist redigert: 08/07/2014